Lisa Tønne:

– Jeg følte veldig på at jeg var annerledes

På ungdomsskolen ble urokråka Lisa Tønne plassert bak en skillevegg med bomull i ørene og stemplet som dum. Fremdeles er hun ikke overbevist om at de tok feil.

– Når jeg vet hvor vill jeg selv kan være, blir jeg jo redd for mine egne barn, sier Lisa. FOTO: Astrid Waller
– Når jeg vet hvor vill jeg selv kan være, blir jeg jo redd for mine egne barn, sier Lisa. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Lisa Tønne (42)

Komiker
Gift med Kyrre Holm Johannessen. Sammen har de barna Lola (9) og Jakob (11).
Bor i Ekebergskrenten i Oslo.
Aktuell med NRK-serien «Håpets marked» og ukentlige episoder av podkasten «Tusvik og Tønne».

Bjerke travbane gnistrer i sol denne tirsdag morgenen. Ut på banen kommer varmblodstraveren ­Dancing Queen. Bak tømmene sitter Lisa Tønne (42). De er alene i feltet på dagens treningsøkt, men en vakker dag skal hun kjøre proffløp. For når Lisa Tønne finner seg en ny hobby, da går hun all in. Det er her hun har startet dagen det siste året, i en sulky. Farten får adrenalinet til å pumpe i blodet. Å gjøre ting man ikke mestrer helt ennå, forsterker følelsen. Målet er å få lisens slik at hun kan konkurrere.

Hestejenta som hadde vokst opp i stallen utenfor hjembyen Trondheim, og som hadde drevet med hest hele livet, fra galopphester til islandshester, skulle bli 40 år før hun oppdaget travsporten. Den var jo egentlig litt harry. Det var en tilfeldighet, egentlig, men da Märtha Louise debuterte her i sitt første totalisatorløp for to år siden og tok steget fra ­salen til sulkyen, ble hun inspirert til å gjøre det samme.

– Det er noe eget med disse Rolls-Royce-hestene – de er jo toppidrettsutøvere! Er du klar over hvordan disse trener? Det er helt sykt …

Jeg var skolelei. Det føltes helt meningsløst at jeg skulle bruke tiden min på videregående skole, sier Lisa Tønne om ungdomstiden. Paljettgenser fra Bik Bok og vest og topp fra H&M. FOTO: Astrid Waller
Jeg var skolelei. Det føltes helt meningsløst at jeg skulle bruke tiden min på videregående skole, sier Lisa Tønne om ungdomstiden. Paljettgenser fra Bik Bok og vest og topp fra H&M. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Tusvik & Tønne

Tilbake i stallen spyler hun den muskuløse og nærmest majestetiske, dampende hesten. Glinsende våt ser den ut som en skulptur.

De siste årene har også stallen vært ­Lisas terapirom.

– Når du driver med hest, kan ikke hodet være noe annet sted. Det er derfor jeg liker hestesporten, den krever at du er 100 prosent til stede. Jeg får en egen ro av å være i stallen, og jeg prøver å komme hit hver morgen. Om kvelden trener jeg yoga. Det er min terapi, forklarer hun med ansiktet fullt av søle.

Hun henger fra seg hjelmen, gir Dancing Queen en velfortjent neve salt, og roper «tvi tvi» til treneren på vei ut av stallen, for det er derby på lørdag. Dette er hennes parallelle liv, hennes nye miljø utenfor podkaststudioet og stand up- og teaterscener. Det er noen hakk mer nedpå, og hun liker det.

Men hvor ble hun av? Lisa Tønne har satt seg ned på huk på parkeringsplassen utenfor stallen mellom to biler. Må man, så må man. Tisse, altså. Nå sitter hun med buksa nede mens hun gir veibeskrivelser. Vi skal hjem til Ekeberg, skifte og spise før ungene kommer fra skolen, og så skal hun til­bake til stallen med datteren, som også har begynt med ­ridning. Dagen tøyer og strekker hun for å få mest tid med barna, Lola og Jakob på 9 og 11. Lisa setter familielivet høyest. Hvem gjør ikke det? Men alle ofrer kanskje ikke like mye for å få det til å fungere? Lisa Tønne gjorde noe hun ikke trodde hun skulle gjøre. Hun tilga det utilgivelige.

For et par år siden trodde alle som hadde fått med seg Lisas høyst utleverende historie på podkasten «Tusvik & Tønne», at alt skulle rase sammen for familien i Ekeberg­skrenten – henne selv inkludert. Nå bygges det opp igjen. En etasje funkishus er blitt til tre. Store vinduer og så mye gulvplass at yorkshire terrieren Bingo kommer skliende over parketten for å møte henne. Toppetasjen, jeg må se toppetasjen. Takterrasse, bibliotek og yogarom. Med en sittende buddha i vinduskarmen og utsikt over hele byen. Nå beveger proffe, blide håndverkere seg nesten umerkelig rundt i huset for å sette kronen på verket: spotter, på utsiden.

– Når du driver med hest, kan ikke hodet være noe annet sted. Det er derfor jeg liker hestesporten, sier Lisa. FOTO: Astrid Waller
– Når du driver med hest, kan ikke hodet være noe annet sted. Det er derfor jeg liker hestesporten, sier Lisa. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Vi kan si at jeg har vært gjennom en livskrise

Det er bare å være ærlig i mitt ærend: I dette intervjuet skulle jeg blant annet komme til bunns i hvordan Lisa ­Tønne og mannen kom seg videre etter samlivskrisen. Men Lisa lar seg ikke lure, hun har møtt mange journalister før. Hun kan ikke snakke om det, sier hun. Kan ikke bruke det ordet som slutter på troskap. Da blir det overskrifter. Igjen.

Hun vandrer litt rundt i ring på kjøkkenet, leter etter en løsning.

– Jeg skulle ønske jeg kunne snakke om det, for det er et viktig tema som angår mange.

For hvordan finner man tilbake til hverandre etter et svik? Kan ting bli som før?

– Ok, vi kan si at jeg har vært gjennom en livskrise. Det er et ord vi kan bruke.

– Og dette er viktig å si: Du kommer ikke tilbake dit du var. Lisa Tønne

– Dette er noe vi må leve med. Nå er det en del av vår ­historie. Det er ikke slik at man er ferdig med det og kan lukke boksen. Tror man det, så går det ikke. Det vil dukke opp igjen.

Dunk. En fugl fløy på det store kjøkkenvinduet. Som et budskap til samtalen vi nettopp har startet.

– Ååå … Lisa styrter bort til vinduet for å se om det ligger en skadet fugl ute i hagen, men nei, den fløy heldigvis videre.

– Det er lett å tro at «nå er det over». Men en livskrise ­består av så mange sammensatte elementer, fortsetter hun.

Det er umulig vite hvordan du vil reagere før du står midt i det. Det er godt jeg er glad i unntakstilstander og klarer å finne noe fint med dem. Det er ikke bare jævlig.

Unntakstilstander har det vært mange av i Lisa Tønnes liv. Den hun tenker på nå, er da hun skulle fjerne en god­artet svulst i hjernen i 2012 og ble lam i halve ansiktet. Selv med veneflon ned i halsen på postoperativ avdeling på en privatklinikk i Tyskland, kunne hun tenke at livet var ­ganske bra.

– Jeg var jo full av morfin, kommer hun på.

– Jeg synes rus kan være gøy, ikke sant. Men aldri så mye at man mister kontrollen.

– Hva slags rus snakker vi om da?

– All slags rus, egentlig.

– Ser jeg fordomsfull ut nå?

– Nei, du ble bare litt engstelig. Jeg har prøvd alt. Men dette var før. Jeg hadde ikke tort nå, det er kjempeskummelt, forsikrer hun.

Jeg har til gode å møte noen som ikke kan le, selv når de befinner seg på sitt sykeste, sier Lisa. Genser fra H&M og kjole fra Ganni. FOTO: Astrid Waller
Jeg har til gode å møte noen som ikke kan le, selv når de befinner seg på sitt sykeste, sier Lisa. Genser fra H&M og kjole fra Ganni. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg følte veldig på at jeg var annerledes

Lisa er åpen om det aller meste. Også om at hun som ungdom søkte tilhørighet og valgte seg dårlige miljøer, de litt ville.

Mange av vennene hun hang sammen med, gikk det ikke så bra med.

– Jeg følte aldri at det kunne skli helt ut. Det som skilte meg fra dem, var at jeg ikke rømte fra noe. Men jeg hadde et bilde av meg selv som ikke var helt sunt.

– Hva slags bilde var det?

– Jeg hadde nok en slags identitetskrise. Jeg var usikker og sikker, varm og kald, hard og myk. Men det handlet også om at jeg var adoptert. Jeg følte veldig på at jeg var annerledes.

Forozan Sadogi Nazer er hennes egentlige navn. Som baby ble hun forlatt av sine biologiske foreldre og funnet i en kurv utenfor et barnehjem i Teheran. Hun var et av de siste barna fra Iran som ble adoptert til ikke-muslimske adoptivforeldre, og kom til Annelise og Eirik Tønne fra Trondheim.

– At jeg søkte disse miljøene, handlet også om en nysgjerrighet. Jeg hadde mye energi, men evnet ikke å kanalisere den, fortsetter hun.

Hun har det fremdeles i seg, synes det er spennende å prøve nye ting som hun ikke helt vet om hun får til. Det var slik hun bestemte seg for å bli travkusk.

– Jeg liker å ikke vite hva som venter meg. Men samtidig har jeg i dag et større behov for kontroll. Da jeg fikk barn, ble det brått annerledes. Da var det noen andre jeg satte ­foran meg og mine behov, presiserer hun.

Snart er det hennes egne barn som skal utforske verden og løsrive seg. Hun har ofte tenkt på hva slags tenåringsmor hun selv vil være.

– Når jeg vet hvor vill jeg selv kan være, blir jeg jo redd for mine egne barn.

Slik starter helst Lisa Tønne sine morgener: i sulkyen bak en hest på Bjerke travbane. FOTO: Astrid Waller
Slik starter helst Lisa Tønne sine morgener: i sulkyen bak en hest på Bjerke travbane. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Det er som på travbanen, det er vanskelig å sitte med tømmene. For hvor mye skal man slippe, og hvor mye skal man holde?

– Det jeg ønsker meg, er å ha en dialog med barna, at de skal tørre komme til meg også når de gjør dårlige valg. Og det må være tid og rom for den dialogen før krisen oppstår, forklarer hun. Barneoppdragelse er et av hennes favorittema, og stadig tilbakevendende.

- Det var veldig koselig her da koronaen kom

Hun mener at foreldrerollen har endret seg fra da hun selv vokste opp. At oppdragelse handlet mer om regler og ­regelbrudd. Det var ikke like vanlig å gå i dialog med ungene den gangen og spørre dem om hva som skjer.

Men at de har en trygg base, er det viktigste. At de vet at de kan komme hjem. Jeg visste også det, at jeg hadde en trygg havn hjemme. At hvis det virkelig var krise, så ­hadde jeg en fallskjerm.

Lisa åpner kjøleskapet for å finne noe å spise, isteden begynner hun å luke ut mat som har gått ut på dato, mens hun småprater. Gulrøtter får bli, vårløken stemmes ut. Dette er Kyrre sin skyld. Ja, hun synes det. Men er det ikke litt mugg på brødet? Hva skal hun gjøre? Nei, hun tar ikke ­sjansen på å spise det.

– Jeg skal holde foredrag om lus i dag, kommer hun plutselig på. Det er foreldremøte på trinnet til Lola.

– Og du skal holde foredrag om lus?

Ja, jeg blir gal av ikke å bli kvitt den lusa. Vi hadde lus i nesten et halvt år. Og lusekammer som selges i Norge, tar ikke eggene. Hvem tror du tjener penger på det da? ­Lusekurprodusentene. Uten å bli helt Hank von Helvete her, så må jeg bare si: Gratulerer med det, da!

Lisa Tønne er i gang. Slik man hører henne, uredigert i «Tusvik & Tønne». Fra det ene temaet til det andre. Dette er Lisas favorittsport – etter hest – å la samtaler skli ut. Også verbalt elsker hun å sladde gjennom søle og gørr, før hun kommer over målstreken og til poenget. Hva var det vi snakket om? Unntakstilstander.

– Ja. Apropos. Det var forresten veldig koselig her da koronaen kom. Siden vi holdt på å bygge ut huset, bodde vi i denne perioden på bare 35 kvadrat. To voksne, to barn og en hund. Der driftet vi hjemmeskole, holdt møter og hadde hjemmekontor, oppsummerer hun.

– Men der er vi gode! Denne gjengen er gode på å være mye sammen og veldig tett. Det er ikke det at vi ikke krangler. Men vi tåler at vi krangler. Det må være lov å klikke på hverandre når man har vært gift i 13 år.

Det kan godt hende at det var 60 kvadrat? Eller 17 år? Lisa fikk som voksen diagnosen dyskalkuli, og nylig gikk det opp for henne at det ikke bare forklarte hvorfor hun var ­dårlig i matte på barne- og ungdomsskolen.

– En avstand på tre hundre meter sier meg ingenting. Jeg har elendig romforståelse. Det samme gjelder forståelse av tid, forklarer hun.

KK23 er i salg fra fredag 6. november.
KK23 er i salg fra fredag 6. november. Vis mer

Skolelei

På ungdomsskolen var hun et uromoment. På grunn av den dårlige tallforståelsen følte hun seg stemplet som dum. Det var kommentarer, medelever som himlet med øynene, lærere som ga henne opp.

– Ting du hører hele tiden i så ung alder, blir en sannhet, sier hun. Alvorlig nå.

Til slutt ble hun plassert bak en skillevegg bakerst i klasse­rommet med bomull i ørene.

– Det er det siste du gjør. Tar en elev ut av flokken.

Selv har hun aldri sendt ungene på rommet.

– Det du sier da, er at det du har gjort nå, er så forferdelig at du ikke kan være med i flokken. Det er ikke bra. Eller sette ungene i timeout, som var så jækla populært i en periode? Hæ? Hun har snikinnført temaet barneoppdragelse igjen, og fyrer seg opp.

– Hvor har du dette fra? Jesper Juul?

– Ække han død? Hun tenker seg om et kort øyeblikk.

– Det er kjempegøy å ha med? At jeg sier det. Det må du skrive. «Ække han død!»

Vi googler det. Jesper Juul ER død. Han døde i 2019. Hun knegger fornøyd.

– Ok, da må du få med at jeg hadde rett, da!

Lisa serverer brødskiver uten mugg, med ost og skinke. Frosne, røde bær og yoghurt går i food-processoren, snart kommer Lola hjem, da skal hun få smoothie. Hun drikker restene av yoghurten rett fra kartongen, fremdeles har hun tørket søle fra travbanen på kinnet.

– Jeg elsker at vi går inn og ut av intervjuer. Nå sier jeg for eksempel: «Slikk opp den yoghurten, Bingo.» Skjønner du? Sånt elsker jeg!

Tilbake til ungdomsskolen. Der erfaringene hun fikk, har bitt seg fast som flått – frykten for å bli oppfattet som dum. At hun mangler høyere utdannelse, er en av hennes største komplekser.

Det skjer titt og ofte at jeg føler meg dum. Det kan handle om kommentarer, eller at jeg havner i samtale med folk som er mer kunnskapsrike enn meg.

– Men du vet jo at du ikke er dum?

– Det går fort i hodet, og jeg er ganske belest. Men, nei. Jeg vet ikke helt at jeg ikke er dum, det er jo derfor det ­treffer. Selv om jeg akkurat nå føler at jeg ikke er dum, så ligger det rett under overflaten.

Mens skolekompisene fullførte videregående og jobbet for å få femmere og seksere på vitnemålet, tok Lisa tre år på folkehøgskole.

– Jeg var skolelei. Det føltes helt meningsløst at jeg skulle bruke tiden min på videregående skole. Jeg ville drive med teater eller revy. Alle var så opptatt av at jeg måtte få meg en utdannelse slik at jeg skulle ha noe å falle tilbake på. Men jeg sa nei, hvis man har noe å falle tilbake på, så faller man.

«Det er bra det finnes et yrke som komiker», har podkastmakker og venninne Sigrid Bonde Tusvik sagt, «hvis ikke ville det ikke blitt noe av deg.»

- Det hjelper å møte folk med humor

I høst prøver hun seg som programleder. I NRK-serien «Håpets marked» følger Lisa Tønne ulike menneskeskjebner, pasienter som har gjort det samme som henne selv: søkt ­behandling i utlandet i et desperat håp om å bli friske. Den unge kreftrammede gutten som reiser til New York, den enslige mannen som drar til Colombia for å få ønsket om å bli forelder oppfylt via surrogati, MS-pasienten som får stamcelletransplantasjon i Mexico. Mennesker på sitt mest sårbare. Lisa kan mer enn å få folk til å le.

– Jeg var veldig opptatt av ikke å ha noen rolle. I møte med disse menneskene handlet det om å være så tro og nær meg selv som overhodet mulig, forteller hun.

– Men det hjelper å møte folk med humor. Jeg har til gode å møte noen som ikke kan le, selv når de befinner seg på sitt sykeste. Det er noe befriende ved å kunne le av seg selv eller av situasjonen.

Men hun har også grått.

– Det var heftig. Å få være med inn i sjølve livet. Det er jo noen vi mister også.

– Ser vi en ny side av deg?

– Jeg er også empatisk, svarer hun.

– Jeg synes andres historier er spennende, det er fint å ­undres sammen, kunne være med å nøste opp.

– Det må være lov å klikke på hverandre når man har vært gift i 13 år, mener Lisa. FOTO: Astrid Waller
– Det må være lov å klikke på hverandre når man har vært gift i 13 år, mener Lisa. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun kommer med en ny avsporing. Det var nemlig på en av disse pasientreisene hun innså hvordan dyskalkulien hemmet henne. Hun hadde friket ut da hun skulle ta flyet hjem alene fra Mexico etter en innspilling. Resten av innspillingsteamet ville ta noen dager ekstra på stranda i ­Puerto Vallarta. Det gadd ikke Lisa. Være enda flere dager borte fra familien? Men så ble hun grepet av panikk. Hvordan skulle hun komme seg hjem? Skifte fly i både Mexico City og Paris? Hun beskriver flyplasser som en ball av tråder. Umulig å finne veien. Løsningen ble assistanse. Slik endte Lisa Tønne med å bli fraktet i rullestol til gaten i Mexico City. Dette blir det god podkast av, tenkte hun. Som hun ofte gjør når hun kjenner på skammen og utilstrekkeligheten som menneske.

Vi er alle ræva mennesker iblant. Vi er jo helt elendige innimellom, utbryter hun.

Selv føler hun seg som verst når hun ikke klarer å håndtere barna på en god måte, når hun allerede har nådd grensen før ungene kommer hjem fra skolen.

– Når jeg lar min ugg og gugg gå utover dem. Det er så dårlig gjort, sukker hun.

– Da er det viktig at man sier unnskyld på en skikkelig måte. Dette har hun selv øvd mye på.

– Å si «unnskyld, men det var egentlig din skyld», holder ikke. Det hjelper ikke å si unnskyld når hele kroppen stritter imot. Da er det bedre å si: «Det kommer en unnskyldning, men den kommer ikke akkurat nå. Jeg vet at jeg tok feil, men nå er jeg pisse sur.»

Jo, det kunne vært et annet yrke for Lisa Tønne. Hvis hun ikke var blitt komiker, ville hun trolig blitt psykolog. Kanskje parterapeut.

– Det er for eksempel fascinerende å høre om folk som «jobber med forholdet». For hvordan gjør man egentlig det? spør hun, retorisk.

– Tja. Jeg vet ikke. Men det vet du?

– Ja, selvfølgelig. Hun skratter høyt.

– Jeg vet jo ikke om jeg gjør det riktig. Men Kyrre og jeg har gått i parterapi i mange år, understreker hun.

Der fikk de noen viktige verktøy. Hun føler det har gitt henne større selvinnsikt og bedre forståelse av parforholdet.

Det er noe med å sitte i det terapirommet. Man får en helt annen type empati for hverandre. Det er jo sider ved Kyrre som kan gi meg lyst til å drepe. Mennesker med litt turtall opplever jo det at den andre kan irritere deg grense­løst, avdramatiserer hun.

– Hos terapeuten får jeg historien bak. Da er det lettere å tenke: «Ok, dette er ditt, sånn virker du. Dette handler ikke om meg, her kan jeg ta et skritt ut.»

Jo, relasjonsterapeut kunne hun absolutt ha blitt, konkluderer hun.

Hun har flere digresjoner på tunga, rettere sagt drøye historier hun heller ikke kan snakke med journalister om. I alle fall ikke nå når ungene er kommet hjem.

– Kan du ikke intervjue meg når jeg skal legge opp? Da skal jeg gi mitt villeste intervju noensinne. Da skal jeg si alt. Brenne alle broer. Jeg gleder meg!

Styling: Michael Olestad
Hår og makeup: Solgunn Kalvatn
Location: Bjerke travbane

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer