Anna Kløvedal følte at alt ble bedre da hun en dag sa til seg selv: «Jeg kommer aldri til å bli kvitt denne smerten. Men så lenge jeg står opp hver dag, tar meg en dusj og fungerer normalt i samfunnet, så skal jeg ikke forlange mer av meg selv.» FOTO: Camilla Stephan
Anna Kløvedal følte at alt ble bedre da hun en dag sa til seg selv: «Jeg kommer aldri til å bli kvitt denne smerten. Men så lenge jeg står opp hver dag, tar meg en dusj og fungerer normalt i samfunnet, så skal jeg ikke forlange mer av meg selv.» FOTO: Camilla Stephan Vis mer

Anna Kløvedal:

- Jeg forstår ikke hvordan jeg kan gå igjennom livet uten barnet mitt

For 14 år siden mistet Anna Kløvedal tenåringsdatteren sin. Det er en sorg som fortsatt ikke er til å bære.

Annas datter Emilie hadde vært igjennom et tøft sykdomsforløp med leukemi da hun døde 15 år gammel. Og fortsatt rammer sorgen Anna som lyn, og det er vanskelig for omgivelsene å forstå at hun fortsatt er et sørgende menneske.

– Når jeg skal beskrive sorgen, gjør jeg det ofte slik: «Jeg ser meg selv gå langs en bred vei. I begynnelsen går vi sammen, og vi holder hverandre i hånden. Alle går i samme tempo, men gradvis begynner familien min og venner å gå litt raskere, for de skal jo videre i sitt liv. Men jeg klarer ikke å gå raskere, så jeg begynner å sakke akterut. I starten snur de andre seg og kikker seg over skulderen og sier: «Kommer du?» Og jeg sier: «Jo, jo, jeg vil gjerne det.» Men så begynner de å gå på igjen, og jeg tenker: «Jeg må bare la dem gå.»

På en liten reol midt i stuen hennes blafrer et telys foran en ramme med to bilder av en ung, glad, lyshåret jente. Annas datter Emilie sto på terskelen til ungdomslivet da hun ble rammet av leukemi.

– Jeg flyttet inn på Emilies sykehusrom fra dag én, så jeg så alt tett på. Emilie fikk en soppinfeksjon som infiserte alle organene hennes, og de som besøkte henne, kunne tydelig seg hvor ufattelig syk hun var. Det så ikke jeg, for jeg så Emilie. Og når jeg så henne inn i øynene, så kjempet vi. Jeg var fullstendig fiksert på at dette, det overlever hun.

Men Emilie overlevde ikke. En augustdag for 14 år siden ga kroppen hennes opp. Og hver morgen tenner Anna stearinlyset foran bildene av sin datter.

For meg er det viktig å ha noen holdepunkter i sorgen, så den ikke tar makten fra meg. Som sørgende menneske får man et stort behov for å finne noen vadesteiner og håndtak man kan holde fast ved, og det kan man gjøre med ritualer, sier Anna. Vi reiser oss fra bordet og står en liten stund i taushet foran det lille minnestedet på reolen.

– Det gir meg ro å stå her hver morgen, sier Anna.

– Emilie og jeg var utrolig nær hverandre. Vi kunne gråte sammen, som jeg ikke har kunnet med noe annet menneske. Hun er fortsatt svært nær i min bevissthet, og jeg har behov for å være så nær henne som jeg overhodet kan. Og da må det bare gjøre vondt og avkreve masse tårer, men slik må det være.

– Jeg har akseptert at jeg ikke skal kjempe imot sorgen

De første månedene etter Emilies død ble Anna Kløvedal fulgt tett opp av gode venninner. De lagde vaktskjemaer, og hver helg dro Anna hjem til venninnene etter tur.

I tiden rundt døden og begravelsen er jo alle der, men etter at det var gått en stund, fikk jeg følelsen av at det var taperaktig å fortsette å sørge. De andre hadde jo gått i forveien, og selv om jeg prøvde, så jeg klarte jeg ikke å holde tritt med dem.

– Etter at det hadde gått en stund, fikk jeg følelsen av at det var taperaktig å fortsette å sørge, sier Anna. FOTO: Camilla Stephan
– Etter at det hadde gått en stund, fikk jeg følelsen av at det var taperaktig å fortsette å sørge, sier Anna. FOTO: Camilla Stephan Vis mer

Anna forteller at hun lenge kjempet en indre kamp for å holde sorgen på avstand.

– Men en dag kunne jeg si til meg selv: «Jeg kommer aldri til å bli kvitt denne smerten. Men så lenge jeg står opp hver dag, tar meg en dusj og fungerer normalt i samfunnet, så skal jeg ikke forlange mer av meg selv.» Og det var en stor lettelse for meg, sier Anna.

– Jeg har akseptert at jeg ikke skal kjempe imot sorgen. Og når jeg lar sorgen være der, kan jeg bedre bruke kreftene mine til å være TIL i livet. Og det å tvinge seg selv til å gå ut i livet, gir også en pause fra sorgen, forklarer hun.

– Og det er viktig, for ellers kjører man seg selv inn i en tunnel. Jeg er et sterkt menneske, og jeg er flink til å si: «Nå blir jeg med på denne middagen eller dette sosiale arrangementet.» Jeg har noen skikkelig morsomme venner, og jeg sitter og ler med, selv om jeg aldri mer ler fra nede i magen.

– Gjør du ikke?

– Nei, jeg gjør ikke det. Latteren min stopper et eller annet sted rundt her, sier Anna og peker på den øverste del av brystet.

– Sorgen rammer momentant. Jeg opplever det som noen røntgenlyn som alltid kommer uten forvarsel, en erkjennelse av at hun aldri kommer tilbake. Og når den rammer meg, klarer jeg nesten ikke å puste. Så sitter jeg og hulker, eller så begynner jeg å rydde i alle kjøkkenskuffene, eller drar og vasker bilen. Det hjelper å gjøre noe, og med tiden har jeg også lært å kjenne symptomene. «Nå kommer det igjen, jeg vet at det lammer meg, men jeg vet også at det går over igjen.»

– Er det vanskelig for folk å akseptere at du fortsatt er i sorg?

– Ja, for det er jo ikke spesielt morsomt å møte meg og få høre rett opp i ansiktet at: «Hvis dette skulle skje deg, så vil du aldri komme over det.» Folk vil jo mye heller vite: «Å, dette var tøft, men en dag skal alt bli lettere.»

– Og det gjør det ikke?

– Nei, på ingen måte. Gjennom årene har jeg lært forskjellige ting om å være til i sorgen. Men sorgfølelsen og smerten er uforandret. Og det er nettopp det som det kan være så vanskelig for omgivelsene å forstå. Jeg har flere ganger opplevd at folk sier: «Du har fått lys i øynene igjen, jeg ser at du har det bedre!» Og det synes jeg er intimiderende. For selv om jeg ser ut til å ha det bedre, så er det ikke det samme som at jeg har det bedre. Emilie er jo ikke her, og jeg savner henne like mye som da hun døde.

- Jeg klarer ikke å forstå hvordan jeg kan gå igjennom livet uten barnet mitt

– Komplisert sorg er nylig blitt anerkjent som en diagnose – hva tenker du om det?

– Magefølelsen min sier meg at det er problematisk, for med en diagnose har man også sykeliggjort sorgen, og det kan lett bli stigmatiserende. Flere og flere mennesker får kreft, og vi opplever alle sorgen på et eller annet tidspunkt. Og her vil jeg som sørgende menneske si at vi blir nødt til å venne oss til at det er sånn det er. Hvis vi ikke kan få et naturlig forhold til det å sørge, så er vi litt ute å kjøre, synes jeg.

– Så du mener ikke at sorg er sykdom?

– Nei, virkelig ikke. Jeg er klar over at det finnes tilfeller der man er nødt til å få hjelp. I løpet av årene har jeg vært hos elleve ulike psykologer, og så kan man jo tenke: «Det er jo noe galt med deg …» Men jeg må si at jeg har sittet hos den ene psykologen etter den andre og tenkt: «Du aner ikke hva du snakker om.»

– Hvordan kommer du gjennom dagene?

– Det er litt som med humlen – du vet ikke hvorfor den kan fly. Og egentlig klarer jeg ikke å forstå hvordan jeg kan gå igjennom livet uten barnet mitt. Men jeg opplever at livet mitt kjører i to spor på en gang, som to parallelle jernbaneskinner som aldri krysser hverandre. Jeg lever med sorgen, og jeg lever mitt vanlige liv, som handler om å stå opp hver morgen og være en del av samfunnet. Hvis jeg for alvor fattet hele omfanget av den smerten det er å ha mistet sin datter, så ville jeg gå til grunne. Det er ikke til å bære. Men jeg skal bære det.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: