– Har du gjort noe galt, så skal du ha straff. Jeg fortjente å ha det ille.

Miamis føderale fengsel driver med straff, ikke rehabilitering. Ida S. Skjelbakken (34) hakker tenner og får ikke sove i kulda. Leppene er blå, og vokterne går med votter og ull-lue.

«Vi er stuet på kjølelager», tenker Ida, og ser fordelen: mindre risiko for sykdom. En uskyldig infeksjon kan drepe deg her inne, har Ida sett.

Magevondt av sult

Hun får ikke lov til å bringe mat til cellen til sin døende venninne. Fattig eller rik, svart eller hvit – her må du sørge for egen overlevelse. Hun ser jenter som knekker av fornedrelsen.

– Jeg tok det som en øvelse, sier hun.

Idas unge venninne dør av sykdom som lett kunne vært behandlet. I matkøen er det evig slåssing, servelaten er grønn, resten av maten umulig å identifisere. Og den er knapp.

– Siste måltid serveres klokken fire på ettermiddagen. Du blir svimmel, slapp og får magevondt av sult.

Stemmen er like myk som de lange lokkene. Saks og fengsel hører ikke sammen; håret fikk vokse og får det fortsatt.

Ida er i Oslo for lansering av boken «Fangen på celle nr. 17». Ett år er gått siden hun slapp ut, etter 152 dager. En liten pause fra hverdagen, kaller Ida oppholdet.