<strong>KROPP:</strong> – Siste veide jeg 82 kilo, nå veier jeg vel 92, jeg vet ikke. I don’t know, I don’t care. Det som interesserer meg, er om jeg har det bra, sier Michelle. FOTO: Ulrik Jantzen
KROPP: – Siste veide jeg 82 kilo, nå veier jeg vel 92, jeg vet ikke. I don’t know, I don’t care. Det som interesserer meg, er om jeg har det bra, sier Michelle. FOTO: Ulrik Jantzen Vis mer

Michelle Hviid:

- Jeg gidder ikke å skamme meg mer

Michelle Hviid har ikke badevekt og er kjempefornøyd med kroppen sin slik den er. – Vi kvinner må slutte å tenke at vi er feil, og heller gå ærlig og modig ut i livet, sier hun.

Publisert

Michelle Hviid (48)

Foredragsholder og forfatter.
Startet i 2002 datingportalen Running Dinner i Danmark. Kjæreste med Morten, som hun skal gifte seg med i september. Hun har to barn med to forskjellige fedre, mens Morten har fire barn.
Aktuell med boken «Lev livet modigt».

Det var Michelle Hviid selv som fant det på. Når koronaen nå gjorde det umulig å få makeup før hun skulle fotograferes, og hun selv ikke eier en maskara og aldri har kjent til noe annet enn dårlige hårdager, så kunne hun like gjerne gå all-in: kaste klærne og framstå slik Gud eller livet – alt etter hva man tror – har skapt henne. Det er jo ikke for ingenting at hun har skrevet livserfaringsboken «Lev livet modigt».

– Hele boken handler om at jeg er lei av at det er så mange filter. En kvinne jeg kjenner, postet et bilde av seg selv på sosiale medier i går, og jeg kjente henne rett og slett ikke igjen på grunn av alle filtrene. Jeg er klar over at bildene av meg er ekstreme i den andre retningen, og det virker sikkert avtennende på noen, men for min 13 år gamle datter Kamilles skyld synes jeg at dette er så viktig. Jeg holder ikke ut at kvinner går og skammer seg over kroppen sin. Det er det mest vanvittige fengsel, så det motarbeider jeg på det kraftigste.

Den ultrakorte historien om Michelle er som følger: Som toåring kom hun til Danmark fra Australia med sin danske mor og sin storebror. Faren ble igjen i Australia. Hun fikk en ny far, husker ikke tiden før, vokste opp i Nødebo, ble en jente som ikke passet inn på skolen og senere en kvinne som ikke passet inn på arbeidsplasser. Hun har vanskelig med å forholde seg til regler og hierarkier. Michelle skapte i 2002 med suksess runningdinner.dk, som er fester for single mennesker. Og siden har hun forsørget seg som en ekstremt direkte foredragsholder og forfatter.

Underveis har hun kjempet med mye sykdom. Den alvorligste: en hjernesvulst som har gjort henne døv på det ene øret. Hun har to barn med to forskjellige fedre, og hun har en del kjærlighetslik i lasten. Men for et år siden møtte hun Morten, som er døv på det høyre øret. Han er enkemann, har fire barn, hvorav den eldste har Downs syndrom, og han har selv kjempet seg igjennom leukemi. I september skal de gifte seg, om korona vil.

De fleste som kjenner til henne, har en klar mening om henne.

– Jeg vet at jeg er en som splitter folk. Når man er slik som jeg, så klarer ikke folk å forholde seg til meg hvis de vet hvem jeg er. De fleste heller heldigvis i retningen: Hun er jaggu modig, det er jammen tøft det hun har gjort, selv om det er litt ellevilt. Og så er det selvfølgelig noen «haters». Men vet du hva? Det er bare irriterende.

– Hva koster ærligheten deg?

– Ingenting. Ikke nå lenger.

- Jeg er tjukkere enn jeg har vært på 10 år, og jeg har ingen badevekt

Det er derfor hun gir så mye av seg selv i boken. Den handler om hennes pene og mindre pene sider. Om menn og den evige jakten på kjærlighet. Om kunsten å ødelegge for seg selv. Om grenseløs og grenseoverskridende kjærlighet, og om når det er på sin plass å sitte på en nydelig kafé og kaste en laksesalat i hodet på en kjæreste som er far til ens barn. Og så handler den om skam. Skam over å være kvinne på feil måte.

– For noen år siden var jeg i Thailand på en utrolig vakker zenaktig yoga-retreat for å slappe av. Ved bassenget lå, jeg vet ikke hvor mange, kvinner i skyggen med bandasjer fra topp til tå. De var blitt skjønnhetsoperert, og de lå og helet før de skulle hjem og plutselig ikke lenger ha noen mage eller dobbelthake, eller de hadde fått større bryster. Jeg skrev noe på Facebook om hvor forferdelig jeg synes det er. Noen kommenterte da: «Men det må de da selv få avgjøre.» Det er jeg enig i. Det er helt og holdent opp til dem. Men jeg må kunne si hva jeg mener om det. I bunn og grunn er problemet at kvinnebildet er blitt så forferdelig at vi ikke lenger kan være kvinner med den kroppen vi har. Hvis en kvinne får det bedre og blir lykkelig av å ha tre føtter, er jeg faktisk likeglad. Men jeg vil opponere mot et samfunn som er så komplisert å være i at man blir nødt til å få operert på en ekstra fot. For meg er ikke den ekstra foten mer absurd enn å få fjernet en dobbelthake, jeg synes det er like sinnssvakt.

- Det er også derfor jeg glad og fornøyd sier: Jeg er tjukkere enn jeg har vært på 10 år. Jeg har ingen badevekt, jeg er kun blitt veid de gangene jeg har vært på sykehuset. Siste veide jeg 82 kilo, nå veier jeg vel 92, jeg vet ikke. I don’t know, I don’t care. Det som interesserer meg, er om jeg har det bra.

<strong>– Jeg sier det glad og fornøyd:</strong> Jeg er tjukkere enn jeg har vært på ti år, erklærer Michelle Hviid. FOTO: Ulrik Jantzen
– Jeg sier det glad og fornøyd: Jeg er tjukkere enn jeg har vært på ti år, erklærer Michelle Hviid. FOTO: Ulrik Jantzen Vis mer

- Vi kvinner blir hele tiden fortalt at vi er litt feil

Hun forteller om et minne fra en strand i Hellas. Hun var 18 år og på interrail med sin venn Lars.

– Jeg hadde kjøpt meg et par hotpants i størrelse 36. Og jeg prøvde dem 10 ganger og spurte Lars 10 ganger om jeg var for tjukk for dem – for så å ende med ikke å bruke dem, fordi jeg syntes at lårene mine var for tjukke. I størrelse 36?! Jeg er 180 høy. Det er så sykt og trist. Vi kvinner blir hele tiden fortalt at vi er litt feil. Det er jeg blitt hele tiden, fra jeg var blitte liten, sier hun og fortsetter:

I Disney og Barbie og reklamer og medier og her og der: Du er litt feil. Men det er jeg ikke. Jeg tror at det går opp for i hvert fall de fleste av oss når vi når en viss alder. Jeg forholder meg rolig til det å bli eldre. Noen av venninnene mine slåss stadig med det og med Botox og Restylane. Men på et eller annet tidspunkt slutter vi forhåpentlig fred med det. Tenk hvis man kunne gjøre det allerede når man var 15?

Det er noe med Michelle og regler. Alt stritter imot i henne når hennes egen fornuft settes ut av kraft av andres regler.

– Ha-ha … Jeg har tenkt mye over det i forbindelse med korona, siden vi har fått en regel pådyttet oss om at vi MÅ ikke. Det blir for stramt for meg. I Sverige har de i stedet for forbud «oppfordret» folk. Morten jobber innimellom i Sverige og forteller om hvordan de helt automatisk og uten streker i butikkene står tre meter fra hverandre. Hvordan de tar sprit på hendene når de betaler, hvordan alt fungerer, fordi det er lagt fram som en valgmulighet – og så velger de den. Hvis jeg ikke har en valgmulighet, kan jeg føle meg så fastlåst at jeg blir i opposisjon. Jeg liker ikke den måten vi gjør det på her i Danmark.

– Er du anarkist?

– Jeg går ikke rundt og omtaler meg selv som anarkist, men jeg ser at mye av det jeg har gjort, har vært anarkistisk. En gang til middag sa jeg: «Jeg er ikke særlig politisk.» Og da var det en som sa: «Det er du. Du er bare ikke partipolitisk.» Jeg er bare meg i dette samfunnet. Og så tror jeg egentlig bare at jeg er svært observerende. Jeg ser rett og slett flere detaljer enn andre.

– Det kunne du nok få en diagnose på?

– Garantert! Og da tror jeg at jeg har 20 diagnoser. Helt ærlig. Det var vanskelig å være meg da jeg var ung, fordi det fungerte ikke for meg, og jeg forsto ikke hvorfor. Foreldrene mine ble så sure på meg da jeg fikk lønn og kjøpte et par støvletter til 5000 kroner – for så ikke å klare å betale husleien. Men jeg var ikke engang selv bevisst på at det ikke var smart. Jeg tenkte bare: Jeg har penger i hendene, og her står det et par støvletter. Så kom husleieregningen helt overraskende neste dag. Jeg er sikker på at det er en diagnose, som siden er blitt lett å håndtere fordi jeg har tjent meg ut av det. Jeg har en revisor og en regnskapsfører og en vaskehjelp til de tingene jeg selv ikke kan finne ut av, så de blir ivaretatt rundt meg.

– Du skriver i boken at du aldri har fungert på en arbeidsplass?

– Nei, jeg har selv sluttet og har måttet slutte mange ganger. Jeg skal ikke opphøye meg til en eller annen helgen og si at det ikke var min skyld, for det har det selvfølgelig vært. Men jeg er typen som kan se hva som vil skje hvis man gjør sånn og sånn. Jeg kan se de gode ideene. Så det har ofte vært slik på arbeidsplasser at jeg har stått foran en sjef og kunne se en lavthengende frukt han eller hun ikke kunne se, og så er jeg kommet i opposisjon hvis sjefen ikke har lyttet. Jeg er blitt en pain in the ass.

Michelle har ikke hatt behov for noen arbeidsplass på mange år. Hun ER sin egen arbeidsplass. Hun ser muligheter andre ikke ser og er blitt flink til å tjene penger. Noe hun oppdaget da hun var alenemor og i pengenød og fant på å lage sin aller første Running Dinner for 230 mennesker. Det ble en hit – også økonomisk. Så hun lagde en til. For 1000 mennesker. Hun hadde aldri holdt en stor fest før, ante ikke hvor mange toaletter og pappkrus som måtte til, eller hvor stor plass ytterklærne til 1000 mennesker tok. Hun stablet festen på beina på 14 dager. Det gikk strålende, men i garderoben ble det kaos. Det løste seg. Men så var det den pelsen som falt på gulvet og fikk en flekk, da. Michelle tilbød kvinnen som eide den, å rense den.

– Og hvis det ikke gikk, ville jeg kjøpe en ny pels til henne. Hun ropte og skrek: «Din plattfotete amatør» og «tapersirkus!» Jeg fikk så mye kjeft. Moren min og jeg var de siste som gikk hjem klokken fem om morgenen, og jeg fortsatte å snakke om kvinnen med pelsen på vei hjem. Til slutt sa moren min: «Michelle, det har vært 1000 single på festen, 600 av dem har gått hjem for å ha sex med en av de andre. De siste 399 har hatt en fantastisk fest. Og damen med pelsen, hun ville være sur. Hadde det ikke vært pelsen, ville hun klaget over at det manglet toalettpapir.» Det er bare blitt et bilde for meg: Når jeg møter en eller annen idiot på butikken eller noen som roper på sykkelstien eller gir en finger i trafikken, så tenker jeg: Ja, der er damen med pelsen. Sånn er det! Jeg er ikke Nutella, jeg kan ikke gjøre hele verden glad.

– Blir du aldri lei av det?

– Jo, da. Jeg er verdensmester i å være lei av det. Altså, det som har vært hardest i hele mitt liv, er uten tvil den perioden da jeg ikke snakket med foreldrene mine etter sykdommen min.

– Jeg har aldri følt meg så sett og berørt og kjærtegnet før, sier Michelle, som møtte Morten og den store kjærligheten for et år siden. FOTO: Ulrik Jantzen
– Jeg har aldri følt meg så sett og berørt og kjærtegnet før, sier Michelle, som møtte Morten og den store kjærligheten for et år siden. FOTO: Ulrik Jantzen Vis mer

– Visst pokker har jeg vært redd for å bli forlatt

Hun beskriver scenen i boken: Svulsten i hjernen har etterlatt henne delvis lammet i 2015. En dag melder moren sin ankomst. For å hjelpe. Men Michelle kaster henne ut av leiligheten.

– Jeg ville ikke bli i stand til å klare meg selv hvis det hele tiden var en som skulle gjøre tingene for meg. Da jeg ba henne om å gå, sa hun: «Michelle, du kan ikke gå, du faller.» Så tenkte jeg: Jammen, det er jo det barn gjør når de skal lære å gå, men jeg fikk ikke lov til å falle fordi jeg var 43 år. Moren min kom med den største kjærlighetsgaven i sitt liv. Hun har alltid vært svært karriererettet, men nå hadde hun tatt permisjon for å være der for meg. Hun kom med sitt blødende hjerte for å gjøre den største gjerning i sitt liv, og jeg sa: «Gå vekk, jeg vil ikke ha hjelp.» Vi var alle i høy beredskap og usikre i forkant, og det var så mye kaos, så ble dette dråpen som fikk begeret til å flyte over. Vi kom for langt vekk fra hverandre. Så sto vi bare på hver vår plattform og kunne ikke nå hverandre. Og jeg hadde ikke overskudd til å takle det rasjonelt. Hadde det vært i dag, ville jeg bare ringt henne og sagt: «Kan jeg ikke bare komme innom, og så finner vi ut av det?» Men ingenting var normalt. Vi snakket ikke sammen på et år.

Byggerot utenfor et hus i Gentofte. Mengder av tomatplanter i en vinduskarm innenfor. Klesvask. Tenåringer. Liv. Sist jeg intervjuet henne, bodde hun i en leilighet i nordvest. Alene med sine to barn.

– Hva er det modigste du har gjort i ditt liv?

– Den fryktløsheten som Morten og jeg har møtt hverandre med. Jeg har aldri vært så redd, og likevel har jeg gått all-in. Det våget jeg selvfølgelig også fordi han våget. Det er det modigste jeg noensinne har gjort – å stille meg opp naken foran ham og si: «Her står jeg.» Og han sto der og sa: «Her står jeg. Skal vi ikke ta følge?» Og siden har det bare vært sånn. Morten har også litt av en historie. Fire barn, hvorav den ene har down. Da Esther ble født, bestemte de seg for å få en til. Så får Morten leukemi, og så får de tvillinger – mens han har leukemi. Og så får de et barn til. Og så dør hans kone. Så står han der med hele sirkuset alene. Han er heller ikke redd for noe. Vi har kjent hverandre i et år nå, og vi har nettopp sittet og snakket om da vi møttes. På et tidspunkt sa jeg: «Hvorfor var du ikke redd meg? Jeg har historisk vært vant til at menn er redd for meg.» Så kikket han på meg og sa: «De er noen pissmaur.» Jeg tror vi begge godt vet at verden gjør som den gjør, og at livet gjør som det gjør. Sammen føler vi bare at vi kan få til alt. Det siste året har vært det beste året i mitt liv.

Hun synes det har gått svært fint å bringe de to familiene sammen, men sier:

Selvfølgelig er det gnisninger når man plasserer fem tenåringer, hvorav den ene har Downs syndrom, inn i det samme huset. Vi er to forskjellige systemer. Barna mine har lært at de må finne ut av det selv. Mitt tankesett har alltid vært: Barna mine kan være bortskjemte – helt til de oppfører seg bortskjemt i bare ett sekund, for da klikker det for meg. Det har vært litt andre vilkår og andre ting å ta hensyn til. Mortens barn har bodd sammen med sin syke mor i lang tid, for så å miste henne. Det har vært tøft. Så det er blitt slakket på enkelte ting, for at man på et eller annet tidspunkt skal gjenfinne en balanse og normalitet. Man må også være forsiktig med barn som har vært igjennom mye.

Hun forteller at hun for første gang i livet har opplevd å bli elsket ubetinget.

– Hodet mitt eksploderer hele tiden. Jeg forstår rett og slett ikke at når jeg noen ganger gjør et eller annet som ikke er smart og etterpå sier unnskyld, så reagerer han med: «Ja, ja, sånn er det bare. Skal vi gå en tur?» Jeg må ikke være redd for at jeg er for mye av et eller annet, for jeg er bare som jeg er, sier Michelle, som fortsatt er forundret over hvor enkelt og naturlig alt føles. Fordi hun har strevd så mye med kjærligheten før.

– Har du vært redd for å bli forlatt i ditt tidligere kjærlighetsliv?

– Visst pokker har jeg vært redd for å bli forlatt, og jeg har også for sikkerhets skyld laget en selvoppfyllende profeti. For hvis jeg skulle bli forlatt, var det i hvert fall stiligere hvis jeg selv tok initiativet og gikk først. De siste årene har jeg hatt en indre dialog om at jeg kommer til å bli den sære, gamle kattekvinnen, selv om jeg ikke liker katter, for jeg gidder ikke å gå på akkord med meg selv. Det hadde jeg sluttet mer og mer fred med. Og så møtte jeg Morten.

– Er det for alltid?

– Ja, jeg slipper ham aldri. Seriøst. Det er total soulmatespirit. Vi ler hele tiden, og det er en latter som har vart et år. Å, han er så herlig! Jeg har aldri følt meg så sett og berørt og kjærtegnet før.

- Jeg gidder ikke å skamme meg mer

Når man leser «Lev livet modigt», er det tydelig at det har vært noen av disse mennene. Og noen ville historier med dem også. Hvor mange menn hun har kjent intimt, er likegyldig, sier hun. For tall tar oppmerksomheten bort fra det viktige.

– Det viktige er at jeg har tort å følge lysten. Og at jeg har tort å være modig nok til å gjøre ting som er vanskelig. Har tort å velge noe bort, fordi jeg har trodd på at noe annet var bedre. Og har funnet mot til å gjøre noe selv om det var vanskelig. Det er viktig for meg. Og så er det uinteressant om det er 6 eller 6000 menn.

Når det er sagt, vet vi jo at mange kvinner fortsatt lyver nedover når de skal fortelle hvor mange partnere de har hatt seksuelt, fordi det ikke er «pent».

– Og det er det jeg håper kommer ut av boken min, at jeg ikke gidder å skamme meg mer. Det er som det er. Og jeg har jammen bedt Morten om mye, synes jeg. Han leste manuskriptet til denne boken bare få måneder etter at vi møttes. Men han har heldigvis den samme roen som jeg har, så han er likeglad. Han sier: «Du kjente meg jo ikke den gang, og det høres da morsomt ut. Jeg hadde nok gjort det samme.» Jeg kan nesten ikke forestille meg at noen av mine tidligere menn ville tålt denne boken.

– Hvem skal lese den?

– Alle kvinner som er usikre på seg selv. Alle kvinner som lurer på om de kan. For de kan gjerne! De kan være tjukke, hvis de trives med det. De kan slutte å være tjukke, hvis de ikke trives med det lenger. De kan trene, hvis det gjør dem glade. De kan ha sex med 100 menn, hvis de har lyst til det, og de kan ha sex med den samme mannen på 100 forskjellige måter, hvis de har lyst. De kan gjøre som de vil. Livet mitt er summen av de tingene som er skjedd i det. Fantastiske og likegyldige og forferdelige ting som har gjort meg til den jeg er. Jeg trives faktisk svært godt med å være Michelle. Jeg er grunnleggende stolt av meg selv.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer