THE PACIFIC CREST TRAIL: The Pacific Crest Trail er den samme ruten som Reese Witherspoon gikk i filmen «Wild». FOTO Gitte Holtze
THE PACIFIC CREST TRAIL: The Pacific Crest Trail er den samme ruten som Reese Witherspoon gikk i filmen «Wild». FOTO Gitte Holtze Vis mer

La ut på vandring:

- Jeg gikk for å finne meg selv

Etter at parforholdet tok slutt, hadde Gitte behov for å tenke igjennom livet. Derfor la hun ut på vandring langs The Pacific Crest, en tur på fem måneder. Her forteller hun fra første del av reisen sin.

Dag 1 – slik føles en ørken

Gått i dag: 32 km

Juhu, jeg er i gang. Som forventet forsvant all panikk over å skulle vandre alene på The Pacific Crest Trail i fem måneder så snart jeg sto på stien og «bare» skulle gå. Etter det obligatoriske bildet ved monumentet som utgjør rutens sørligste punkt, først alene og deretter et gruppebilde, var det på med ryggsekken og av gårde. Stien var lett å følge. Skiltet er tydelig å se. 60 centimeter bred grussti, uansett om den går inn mellom små kaktuser eller forbi klipper eller langsmed forkrøplede busker. Det var ikke ørken slik du kanskje forestiller deg at ørken er. Altså ikke sanddyne etter sanddyne, men faktisk masse planter og blomster av den hardføre typen og utrolig pene på sin egen rå måte.

I starten la jeg imidlertid mest merke til hvor vanvittig tung jeg syntes ryggsekken min var. 15 kilo veide den. Sju av dem var vann. Ifølge den såkalte water report ville det nemlig ikke finnes vann på dagsruten, og med en temperatur på omkring 30 grader er sju liter knapt nok. Og mens jeg gikk med mine 15 kilo på ryggen under den brennhete solen, uten noen form for skygge, var jeg mer tørst enn jeg noensinne kan huske å ha vært.

Etter et par timers vandring møtte jeg Lara, en 28 år gammel kvinne fra Oregon. Hun satt i skyggen under noen trær sammen med en gjeng andre vandrere. Da de andre gikk videre – i et altfor raskt tempo for meg – slo jeg følge med Lara. Vi spiste lunsj og tok en siesta i den eneste skyggen i nærmeste kilometers omkrets. Og så ruslet vi videre. Jeg svettet fortsatt som en sil selv om det var blitt ettermiddag. Ved 17-tiden kom vi fram til Hauser Creek, et deilig, kjølig sted under noen trær i bunnen av en kløft.

Der var det såkalte camp sites, altså plasser til å slå opp telt. Og siden vi tross alt hadde gått 22 kilometer på det tidspunktet, burde vi ha slått leir der. Men nei, nei, vi skulle absolutt gå til Lake Morena, som er en ordentlig campingplass med toaletter, dusjer og en butikk. Det eneste problemet: Den lå åtte kilometer unna – og på toppen av en bakke midt i solen.

Vi gikk videre. Det var helt feil, for Lara fikk væskende vannblemmer. Så da vi kom fram til telt-plassen, gråt hun nærmest av lettelse. Opp med teltene, mat på primusen. Og klokken 21 lå jeg i soveposen. Uten vannblemmer, men med svette og skitne bein – hurra for at jeg tok med en hvit lakenpose til soveposen.

LES OGSÅ: Derfor reiser Christina (28) helst alene

Dag 2 – blemmer og frosker

Gått i dag: 16 km

Klokken var 05.40 da jeg våknet. Frisk som en ørn. Kanskje fordi jeg fortsatt fulgte en tidssone som er ni timer foran California-tid, kanskje fordi jeg sovnet som et barn mye tidligere enn vanlig.

Da jeg stakk hodet ut av teltet, var to tredeler av de om lag 20 teltene som ble slått opp her kvelden før, borte. Les: Du starter veldig tidlig for å unngå å gå i altfor mye stekende sol. Vel – Lara (som egentlig heter Laura) og jeg var ikke klar til takeoff før halv åtte. Blemmene hennes, som selvfølgelig ikke hadde forsvunnet i løpet av natten, heller tvert imot, krevde en større omgang teip før de kunne trykkes ned i et par sko. Og selv det var ikke nok til at det ble behagelig. Etter omkring ti minutters vandring erklærte hun at det kom til å bli en lang dag for føttene hennes. Vi gikk langsomt og tok mange pauser.

Da klokken var fire og solen var litt mindre sterk, snørte Laura skoene sine for siste gang den dagen. Og sammen med Tim, som var blitt værende i skyggen med oss, gikk vi de vel seks kilometerne til neste vannhull. Og nei, dessverre ikke et vannhull av typen der man kan få en kald øl og bevertning, men et helt ekte vannhull.

Det hullet viste seg å være en liten bekk som rant ned i en dal drøyt 30 meter nedenfor stien. Det var en forholdsvis bratt sti ned dit, men vi halvt gikk, halvt skled ned gjennom grusen til bekken. Så slo vi leir der nede på en fin, liten gressflekk mellom klipper og vann. Vakkert, spesielt da det kort tid etter ble mørkt og den knallblå himmelen over oss ble forvandlet til det vakreste stjerneteppe.

Det eneste aberet var alle froskene som kvekket om kapp med bekken, som om de nettopp hadde oppdaget at de kunne lage lyd. Takk til meg for at jeg hadde tatt med ørepropper.

LES OGSÅ: Har du ingen å reise på ferie med? - Det er jo synd å gå glipp av en reiseopplevelse bare fordi ingen vil eller kan bli med

Med dette foran deg er det ikke annet å gjøre enn å sette det ene beinet foran det andre og hele tiden sette seg små delmål. FOTO: Gitte Holtze
Med dette foran deg er det ikke annet å gjøre enn å sette det ene beinet foran det andre og hele tiden sette seg små delmål. FOTO: Gitte Holtze Vis mer

Dag 7 – 100 miles down

Gått i dag: 29 km

Det er ikke ofte jeg står opp klokka 04.15 og tar på meg shorts fordi det er så varmt. Det gjorde jeg i dag. Rev ned teltet og slukte en halv porsjon havregrøt, fordi det halvveis i porsjonen gikk opp for meg at jeg ikke kan fordra havregrøt, og så var vi av gårde.

Stien snodde seg de første kilometerne på smale hyller langs kløfter. Det var ualminnelig vakkert, selv om man ville hatt det tøft her hvis man lider av høydeskrekk. Solen kjente vi heldigvis ikke så mye til, fordi vi bevegde oss på den vestlige siden av et høydedrag. Etter ni kilometer kom vi til det vannhullet vi hadde gått mot. Dette besto av et utall paller med vann i store dunker som en vennlig sjel sørger for å fylle opp hver dag i tursesongen. Selv om man ikke er så langt fra sivilisasjonen her, er det en forholdsvis lang tur på støvete grusveier for denne vennlige sjelen.

Vi hang i skyggen ved «vannhullet» en times tid, og så var det faktisk for varmt til å bevege seg mer. Jeg må innrømme at min tålmodighet ikke er laget for å sitte og blomstre i støvet i tre stive klokketimer. Men som en skikkelig irriterende gutt, som kom forbi og slo seg ned med oss, forsøkte å belære meg: Man må «omfavne ruten». Og ja, han har rett i det. Det er direkte dumt å rusle av gårde i 40 graders stekende varme. Men likevel.

Når du skal gå 4200 kilometer, er det den rake veien til fiasko å sette 4200 kilometer som målet ditt. Mini- eller mikromål virker litt mer overskuelig. Yes, jeg har gått en kilometer! Hurra for ti kilometer! Eller som det punktet vi nådde i dag: 100 miles, altså 160 kilometer.

Det var stort. Selv om det er langt fra Canada, var jeg faktisk ordentlig stolt av meg selv og kroppen min da det plutselig midt på stien var satt opp en formasjon av steiner som stavet «100 miles». Hurra og high fives.

Det er åpenbart forskjell på hvor langt 100 miles er, men jeg tok selvfølgelig det obligatoriske bildet ved alle de tre markeringene.

Jeg har møtt mennesker som går 40 og 50 kilometer om dagen – og andre som kun går cirka 10. Noen går langt, men langsomt. Andre går både raskt og langt, men må så ta pause i et par dager fordi de har gått seg i senk. Og så er det de som kanskje egentlig ikke burde vært her, fordi de ikke er i form til det. Og de som ikke helt er i form, men som går seg i form.

Jeg vet ikke helt hvilken kategori jeg skal putte meg selv i. Jeg er bare glad for at kroppen min inntil videre er med på dette.

LES OGSÅ: Barnefamilien solgte alt og la ut på reise - på ubestemt tid

Mer skal ikke til for at man føler et lite snev av sivilisasjon. FOTO: Gitte Holtze
Mer skal ikke til for at man føler et lite snev av sivilisasjon. FOTO: Gitte Holtze Vis mer

Dag 19 – Guds gave til alle kvinner

Gått i dag: 16 km

Noen går alene. Sover alene, spiser alene, opplever opp- og nedturene (fysisk så vel som mentalt så vel som bokstavelig) alene. De fleste gjør imidlertid ikke det. Enten går de med en venn, bror, søster eller kjæreste, eller så har de funnet en eller flere andre å ta følge med. Det var det som skjedde med meg og Laura. Og for et par dager siden kom Emily inn i vår trail-familie. Emily ønsket seg en dansk mann. Hun bodde i Danmark – et sted på Nordjylland er det eneste hun kan huske – da hun var liten. Og hun har vært der et par ganger siden. Og hun har denne vanvittige ideen om at skandinaviske menn er Guds utvalgte gave til alle kvinner.

Mens vi vandret under grantrær og mellom steinblokker, utbrøt hun at livet hennes ville ha vært fullstendig fullendt hvis hun bare kunne bli gift med en høy, blond skandinav. Vel, etterlysning herved utsendt. Amerikansk lege-to-be, morsom, skarp, kan både synge og tsjekkisk. Og den klassiske: elsker å gå tur og god mat.

Og noen må svært gjerne bite på den kroken, for i retur blir det 4. juli-fest på meg hos hennes familie i en hytte ved Lake Tahoe – amerikanske nasjonaldagsfeiring med hot dogs, marshmallows over bål, fyrverkeri og hele balladen.

Uansett, dagen startet langsomt. Deilig langsomt. Utsjekk fra rommet vårt var klokka 11. Innen da rakk jeg å sove lenge, drikke kaffe, spise ost og avokado og resten av den kalde kyllingen fra i går på sengen, ta et bad, skrive noen e-poster og sjekke Facebook, pakke all den innkjøpte maten i ryggsekken (pokker, det var tungt – kanskje jeg likevel ikke skulle ha investert i et glass Nutella) og kjøpe et par nye shorts (bare fordi de andre ikke har lommer, og det savner jeg).

Deretter gikk vi til posthuset – for mitt vedkommende for å sende en pakke med klær jeg ikke bruker (ja, herunder mine gamle shorts) til en venninne som bor i Las Vegas. Det er billigere enn å sende det hjem, og så kan hun alltids sende det tilbake til meg, hvis jeg plutselig finner ut at jeg gjerne vil ha buksene mine igjen. Smart synes jeg selv.

Etter det koste jeg meg med cappuccino og smoothie, og så var det tid for å gå. Og foran hytta kom Rick kjørende. Han er en av de lokale «Trail angels» som helt gratis og med et stort smil gjerne transporterer folk de cirka 15 kilometerne mellom Big Bear og stien hvis man ringer til ham. Med seg på veien får man litt sightseeing og et par gode råd om været og fjellene. Helt fantastisk!

Ettersom vår takeoff fra Big Bear var relativt sent på dagen, gikk vi ikke så langt. 16 kilometer ble det. Og ja, i en vanlig persons hverdag er det riktig så mye, men her er det en parentes.

LES OGSÅ: Martine (25) haiker fra Oslo til Lofoten

Gitte opplevde mange små seire underveis. Den største var at hun ble mer trygg på seg selv. FOTO: Gitte Holtze
Gitte opplevde mange små seire underveis. Den største var at hun ble mer trygg på seg selv. FOTO: Gitte Holtze Vis mer

Dag 22 – jeg møter en klapperslange

Gått i dag: 35 km

Jeg kan bli skikkelig irritert på vind. Når jeg sykler hjemme, for eksempel, og alltid har motvind. Og jeg må innrømme, at det var heller ikke fullkommen tilfredshet jeg følte denne formiddagen. Til å begynne med hadde jeg satt av gårde i shorts i forventning om stekende sol. Feil valg.

Men altså, det var ikke noe annet å gjøre enn å gå, så det gjorde jeg. Jeg gikk på stien som snodde seg langs fjellets kurver, inn og ut den ene hårnålssvingen etter den andre, den ene kilometeren etter den andre. Utsikten var forrykende, så i de øyeblikkene jeg fant en lomme med ly, stoppet jeg og kikket på den. Tok også bilder. Men av en eller annen grunn fanget jeg ikke helt storheten med kameraet.

I høretelefonene hadde jeg på noe heftig dansemusikk – det er en god rytme å gå til, har jeg oppdaget. Og så, mens jeg gikk der i takt til Infernal, var det plutselig en hindring midt på stien. Og den fylte hele stien. En lang, klam, svart, skjellete sak.

Er det en klapperslange? tenkte jeg. Halvt skremt, halvt begeistret. Det første fordi jeg aldri hadde sett en levende en (bortsett bak glass, og det teller ikke), det andre fordi det virket som jeg åpenbart var den eneste på stien her som ikke hadde sett en, og nå lå den her – bare for meg. Meg helt alene. Gitte møter en klapperslange. Det er jo helt vilt.

Ettertanker: For hver meter kommer jeg tettere på meg selv. Mitt tidligere parforhold tar mindre og mindre plass i hodet for hvert eneste skritt jeg tar. Jeg startet fra den meksikanske grensen for fem uker siden. Det føles både som to minutter og to år siden. Fysisk har jeg fjernet meg 950 kilometer fra der jeg var. Psykisk er jeg i en annen galakse.

Det siste er det viktigste, selv om det konkrete målet er å gå hele veien til Canada, håpet jeg da jeg la av gårde, at jeg underveis ville bli klokere på meg selv. Sterkere, mer trygg på hvem jeg er, hva jeg kan, hva jeg vil og hva jeg står for. For det var noe som forsvant i mitt siste parforhold, som tok slutt forrige høst. To dager etter spurte jeg min venninne om hun ville passe hunden min i fem måneder, mens jeg gikk 4250 kilometer.

Jeg reiser alene, og selv om det er andre vandrere her, og jeg har følge med noen av dem, er det å klare meg her ute i det som så langt har vært ekstrem ørken, mitt ansvar og kun mitt. Hver eneste beslutning er min og kun min. Om hvor mye vann jeg skal ta med, hvor langt jeg skal gå en gitt dag, hvor jeg skal sove, hvilket utstyr jeg skal ha for å være trygg i den barske naturen, hvem jeg skal henvende meg til når jeg har behov for skyss inn til en by.

For hver beslutning blir jeg sterkere. For hver harde dag, for det er tøft å gå 20, 30 eller 40 kilometer under brennende sol med i snitt 12 kilo på ryggen, finner jeg litt mer av troen på meg selv igjen. For hvert skritt, de lette når jeg vandrer i skyggen og de tøffe, når det er bratt oppoverbakke og jeg er tørst og sliten, kommer jeg tettere på den utgaven av meg selv som jeg opprinnelig var.

Den store, ville og vidunderlige naturen rundt meg gjør også noe. På en eller annen måte renser det mitt sinn å bevege meg igjennom den, å være i den, å observere all dens skjønnhet som har vært her i tusener eller millioner av år, og som vil fortsette å være her lenge etter at jeg ikke er mer. Den følelsen, den ydmykheten overfor naturen, fyller meg hver dag og gir meg en helt velsignet ro som har fjernet de tankene av sinne og fortvilelse jeg slet med.

Nå er det fred i hodet mitt.

Gitte Holtze gikk 20, 30 eller 40 kilometer om dagen, og hun fikk oppleve utallige vakre soloppganger og -nedganger. FOTO: Gitte Holtze
Gitte Holtze gikk 20, 30 eller 40 kilometer om dagen, og hun fikk oppleve utallige vakre soloppganger og -nedganger. FOTO: Gitte Holtze Vis mer

LES OGSÅ: Nå er camping supertrendy

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: