Dag 1 – slik føles en ørken

Gått i dag: 32 km

Juhu, jeg er i gang. Som forventet forsvant all panikk over å skulle vandre alene på The Pacific Crest Trail i fem måneder så snart jeg sto på stien og «bare» skulle gå. Etter det obligatoriske bildet ved monumentet som utgjør rutens sørligste punkt, først alene og deretter et gruppebilde, var det på med ryggsekken og av gårde. Stien var lett å følge. Skiltet er tydelig å se. 60 centimeter bred grussti, uansett om den går inn mellom små kaktuser eller forbi klipper eller langsmed forkrøplede busker. Det var ikke ørken slik du kanskje forestiller deg at ørken er. Altså ikke sanddyne etter sanddyne, men faktisk masse planter og blomster av den hardføre typen og utrolig pene på sin egen rå måte.

I starten la jeg imidlertid mest merke til hvor vanvittig tung jeg syntes ryggsekken min var. 15 kilo veide den. Sju av dem var vann. Ifølge den såkalte water report ville det nemlig ikke finnes vann på dagsruten, og med en temperatur på omkring 30 grader er sju liter knapt nok. Og mens jeg gikk med mine 15 kilo på ryggen under den brennhete solen, uten noen form for skygge, var jeg mer tørst enn jeg noensinne kan huske å ha vært.