- Tenker du noen gang at nok er nok?
- Ja, av og til vil jeg bare starte blomsterbutikk. Men jeg føler ansvar for å fortsette, jeg kan ikke kaste inn håndkleet fordi jeg blir presset.
Sidsel Wold er kåret til Årets stemme i KK.Hun får prisen for arbeidet som utenriksreporter i NRK, og spesielt innsatsen under den alvorlige konflikten mellom Hamas og Israel i sommer. Tross svertekampanjer i sosiale medier og på mail, sto hun i kritikken og fortsatte å rapportere.
LES OGSÅ: - Vi må vise handling
Er det verdt det?
Nå sitter hun hjemme i leiligheten i Oslo. På bordet foran henne ligger bøker om konflikten i Israel. Sidsel er i gang med sin egen bok om forholdet sitt til dette konfliktfylte landet, et forhold som startet for 36 år siden, da hun reiste ned for å jobbe i kibbutz.
I sommer var hun NRKs utsendte i Gaza. Hun reiste for å dekke demonstrasjoner, men endte med å dekke en krig som rystet hele verden.
Midt blant bombene, de døde barna og de sørgende familiene rapporterte Sidsel om det hun så og opplevde. Hun sto midt i det.
Men hjemme i Norge, bak tastaturene, satt mennesker og protesterte. Kritikken hun fikk var massiv. «Jødehater», «araberhore» og «løgner», var noen av skjellsordene.
- Kritikken prellet ikke av?
- Nei, ikke i det hele tatt. På et tidspunkt spurte jeg: Er det verdt det? Å jobbe 12-14 timer hver dag her nede, og bare få anklager og hets tilbake? Jeg sa til fotografen Gunnar Bratthammer en kveld at jeg ikke visste om jeg orket mer.
LES OGSÅ: Fikk følelse av at politikken var viktigere enn henne
- Følte meg alene
Sidsel Wold var NRKs korrespondent i Midtøsten fra 2007 til 2011. Også da fikk hun merke hvor betent konflikten er mellom israelere og palestinere.
- Men i sommer var hetsen sterkere. Jeg ble på en måte symbolet på alle som klager mot NRK. Til slutt tenker vel folk: Ingen røyk uten ild. Og debatten for eller mot meg overtok for dekningen av krigen, slik jeg så det.
LES OGSÅ: - Jeg ble spyttet i ansiktet og kalt hore
Sidsel er glad sommeren er over.
- Jeg gikk ikke mye ut i sommer. Det var så mye følelser rundt meg og min person. Jeg følte meg både elsket og hatet og folk stirret på meg. Det var tøffe tak i Gaza, men da jeg kom hjem etter to uker i krig, ventet en ny runde med noe helt annet, hvor jeg følte meg mye mer alene.
Men etter hvert ble det kino og turer i marka. Da begynte folk å komme bort til Sidsel for å gi ros! Mange sa at hun hadde gjort en fantastisk jobb, det ble opprettet støttegrupper på Facebook.
Så kom gavene i posten – nystrikkede votter, pledd, penger til kaffe og kaker, ja til og med Koranen.
- Det styrket meg. Både selvtilliten og humøret kom tilbake.
LES OGSÅ: Linn Stokke om sorgen
Drøm og besettelse
Sidsel Wold har drømt om å bli utenrikskorrespondent siden hun var helt ung. Da korrespondentstillingene skal besettes i 2003, håper Sidsel i det lengste på å bli en av de utvalgte. Men hun får avslag fordi hun mangler felterfaring.
- Det var viktig for deg å bli korrespondent?
- Ja, det var en ren besettelse. Det ble altoverskyggende
- Hvordan hadde du det da stillingen skulle besettes igjen i 2007?
- Jeg var så nervøs. Jeg var helt i oppløsning, og på vei til legen for å få beroligende tabletter da sjefen min ropte på meg og sa «Gratulerer».
- Hvorfor var det så viktig?
- Jeg var den første kvinnelige NRK-korrespondenten i Midtøsten, og jeg ville gjøre det så godt som mulig. Det føltes nesten som om det var større enn meg selv.
- Opplever du mer hets fordi du er kvinne?
- Ja, jeg tror det. For det første fordi jeg er kvinne. Men også fordi jeg har en form som kanskje provoserer mange, fordi jeg går tett på de sivile ofrene. I tillegg blir jeg nok av mange jøder sett på som en frafallen, siden jeg tidligere var en del av det jødiske miljøet. Selv mener jeg at det ikke er jeg som har snudd, men Israel som har endret seg.
LES OGSÅ: Vi klarer uendelig mye mer enn vi tror
En pris å betale
Sidsels metode handler om å komme tett på folk. Vise oss dem som merker storpolitikken på kroppen.
- Jeg kan ikke tenke meg noen bedre måte å fortelle historier på enn gjennom folk. Det minst viktige er å fortelle folk hva jeg tenker.
- Du har mann og barn, står jobben i veien for familielivet?
- Ja, som korrespondent gjør den det, og min familie har betalt en pris. Men det er mange som har det slik - en i familien får en stor jobb, og det blir en slags unntakstilstand. Det er klart jeg har savnet familien når jeg har vært borte fra dem i tre-fire uker, men det har jo vært et valg jeg har tatt.
- Kobler du ut familien når du jobber?
- Ja, når jeg har dekket store saker, så forsvinner alt annet. Det er som å være i en sentrifuge, du lever fra dag til dag og kjenner ikke hvor sliten du er. Under ramadan er det ekstra utfordrende, for da er det nesten umulig å få tak i noe å spise. Jeg har gått på lufta med kun to Läckerol-tabletter og en Red bull i magen.
Les hele intervjuet med Sidsel Wold i KKs store nyttårsnummer (KK51/52) i salg fra 19. desember.
