Solveig-Marie Oma (25) var bare seks uker gammel da en lege mistenkte at noe var galt. Hun ble hasteinnlagt på sykehuset, og det ble foretatt mange undersøkelser. Det var noe galt med synet og øynene hennes. Hun hadde urolige øyne – såkalt nystagmus.

- Solveig-Marie har alltid hatt dårlig syn, men hun var veldig synsaktiv med det lille synet hun hadde. Hun tegnet, skrev, klatret, syklet med støttehjul og alt mulig. Men så mistet hun synet, og det skjedde så brått. Det er stor forskjell på å se litt, og ingenting. Det er som om man plutselig må leve med bremsene på, forteller mor Karen Marie Oma.

– Jeg husker at jeg gikk inn i gangen på skolen en helt vanlig fredag, og alt var tåkete. Men det er jo ikke tåke innendørs, tenkte jeg. Da ble jeg ganske redd, sier Solveig-Marie.

Solveig-Marie ble fulgt opp av øyeleger både i Trondheim og Oslo. Da hun var fem år fikk hun diagnosen som kunne føre til blindhet, men de trodde ikke at det skulle skje så tidlig. Hun gikk bare i førsteklasse på barneskolen.

– Det ble gradvis verre. Jeg husker at jeg ikke klarte å skille farger lenger, og da forsto jeg alvoret. Personene rundt meg merket at jeg var mer lei meg og aggressiv enn vanlig, men når man er så liten tenker man ikke over fremtiden, slik som voksne gjør. Jeg ble ikke deprimert, slik mange kan bli når de mister synet i voksen alder, sier Solveig-Marie.