Vektnedgang:

- Jeg gjentok det til broren min: «Jeg trenger hjelp»

Da Ellen (52) skjønte at det ikke fantes en quick fix, gikk vekten ned og formen opp.

VEKTNEDGANG: For Ellen var det kvaliteten på hverdagen hun ville forbedre, ikke bare tallet på vekta. FOTO: Privat
VEKTNEDGANG: For Ellen var det kvaliteten på hverdagen hun ville forbedre, ikke bare tallet på vekta. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

– For to år siden begynte jeg å si det til lillebror, som jeg har et nært forhold til. Jeg trengte å øve meg. Det satt langt inne å innrømme at jeg ikke fikset det selv, men trengte hjelp til å gå ned i vekt, og jeg gjentok det flere ganger til broren min for å bli trygg, sier Ellen Rudnes.

– Før første koronavaksine trengte legen å vite hvor mye jeg veide, siden overvektige ble prioritert for vaksine. Da stoppet vektnålen på over 130 kilo. Jeg følte meg allerede lettere da legen lovte jeg skulle få hjelp til å få kroppen til å samarbeide.

Spiste det hun hadde lyst på

Ellen er oppvokst i Arendal, med mor, far og lillebror. Både hun og broren var aktive og trente mye. Det var aldri snakk om overvekt i oppveksten.

– Jeg hadde ingen kunnskap om mat og kaloriregnskap, og skjønte ikke at grunnen til at jeg kunne spise så mye jeg ville uten å legge på meg, var all treningen, sier Ellen.

– Jeg var aktiv hver eneste dag i uka, og drev med både svømming, judo, seiling, padling og ski. På videregående var vekt ikke noe jeg ofret en tanke.

Da Ellen var på sitt tyngste, merket hun at kroppen ikke samarbeidet. FOTO: Privat
Da Ellen var på sitt tyngste, merket hun at kroppen ikke samarbeidet. FOTO: Privat Vis mer

– Etter videregående jobbet jeg et år som au pair i England. Maten var god og annerledes enn den jeg var vant til, og aktivitetsnivået sank betraktelig. Resultatet var pluss 20 kilo, sier Ellen nøkternt.

Etter det ble hun liggende på 80-90 kilo, og regnet det som en grei standardvekt. Mat var kos, og Ellen prøvde ulike retninger, hun hadde blant annet perioder som vegetarianer og med slow food. Dessuten har hun bestandig vært glad i å bake. Alt handlet om glede og livskvalitet. Slik er det fortsatt, men på en langt sunnere måte.

Ellen gjennomførte sosionomstudiet, to avdelinger juss og utviklingsstudiet.

Ankelbruddet gjorde alt verre

– Jeg stortrivdes som sosionom, men ble dessverre ufør da jeg var 34 år, sier Ellen.

Hun forklarer at hun på grunn av overproduksjon av spinalvæske fikk et høyt trykk i hodet. Hun kunne ikke anstrenge seg og få høy puls, for eksempel ved å gå i bakker, da ble trykket altfor høyt. Diagnosen var IIH Idiopatisk intrakranial hypertension.

– Hadde jeg gått en liten bakke, måtte jeg ofte legge meg ned for å utjevne trykket etterpå. Det ble så ille at jeg hadde migrene over halve uken i mange år. Denne tilstanden satte selvsagt store begrensninger for fysisk aktivitet, og vekten økte.

Trykket i hodet forsvant gradvis da Ellen ble litt eldre, og for omtrent to og et halvt år siden, hadde hun ikke de fysiske begrensningene lenger. Ellen var kjempeglad, og ville ut og gå.

– På første tur ut sklei jeg på glatta og fikk et komplisert ankelbrudd. Dette førte til at jeg ikke kunne ha foten i bakken på seks uker, sier Ellen, og innrømmer at matinntaket ble altfor høyt, slik at vekten økte enda mer.

Da de seks ukene hadde gått, merket Ellen at hun ikke hadde muskulatur i beinet i det hele tatt. Balansen var dårlig, og det var lett å tråkke over. Etter at Ellen sluttet å jobbe som sosionom, ble hun aktiv i politikken og hun jobber på en musikkfestival om sommeren. Men hun klarte ikke å forflytte seg fra sted til sted som før.

– Alt gjorde vondt, og jeg måtte bestille taxi hvis jeg ikke hadde annen skyss. Jeg klarte ikke å gå selv korte strekninger, forklarer Ellen.

TUR: Etter sykdom og livsstilsendring, la Ellen i vei på en ambisiøs backpackertur. FOTO: Privat
TUR: Etter sykdom og livsstilsendring, la Ellen i vei på en ambisiøs backpackertur. FOTO: Privat Vis mer

Trengte en game changer

For å trene opp beinet og hele kroppen, begynte Ellen hos fysioterapeut. Men hun fikk hakeslipp da første øvelse var å krølle tærne. Hva slags opptrening var dette?

– Det tok tid før jeg skjønte hvor lite trening som var nok i begynnelsen. Jeg skulle ikke tvinge meg til å gå de to kilometerne som jeg gjorde, for så å bli dårlig og måtte legge meg, sier Ellen.

– Jeg bestemte meg å følge fysioterapeutens råd, og oppdaget fort at treningen virket. Fordi jeg så resultater så fort, var det ganske lett å fortsette på samme måte.

Det var også på denne tiden Ellen innrømmet både for seg selv og legen at hun hadde gitt opp, hun fikk ikke til å gå ned i vekt lenger. Ting som hadde virket før, virket ikke på samme måte nå.

– Jeg hadde vel et håp om at én dag med salat skulle gi utslag på vekten dagen etter. Men vi vet alle at det ikke er slik det fungerer, sier Ellen.

Hun takket ja til et ti ukers tilbud på en poliklinikk for sykelig overvektige voksne, i regi av Sørlandet sykehus. Dette var et livstilsendringskurs, der Ellen for første gang lærte om kosthold og kropp. Hun startet i oktober, gikk ned nesten 20 kilo på et halvt år, og ble anbefalt en fedmeoperasjon for å få mer drahjelp.

– Jeg var skeptisk, men er glad jeg hørte på fagfolkene. I mai 2022 var jeg gjennom et gastrisk bypass, og jeg fulgte alle regler og råd i tiden etterpå, sier Ellen.

– Jeg hadde lært å vise respekt for at det hadde skjedd en stor endring i magen.

Ellen var fornøyd i sommer, men har gått ytterligere gradvis ned. Etter operasjonen har hun gått ned over 30 kilo. Hun er ikke opptatt av å slanke seg og har ikke søkelys på kropp, men livskvalitet. Og plutselig fikk hun lyst til å trene også.

Etter operasjon og vektnedgang, har Ellen blitt virkelig glad i friluftsliv. FOTO: Privat
Etter operasjon og vektnedgang, har Ellen blitt virkelig glad i friluftsliv. FOTO: Privat Vis mer

Gleden ved å bli sterkere

Tidligere hadde Ellen forbundet styrketrening med bolegutter, men etter bare noen få økter, skiftet hun mening. Hun kjente at styrketrening gjorde kroppen hennes godt. Hun hadde aldri trodd hun skulle begynne å løpe heller, men første gang hun klarte å løpe fem kilometer uten pause, opplevde Ellen en enorm mestringsfølelse.

– Jeg pleier å si at den eneste bivirkningen jeg fikk etter operasjonen, er bedre humør og en vanvittig turglede, sier Ellen og ler.

Hun går tur så ofte hun kan, og trives med friluftsliv. Hun begynte å planlegge dagene på en annen måte, slik at hun stadig fant lommer hun kunne fylle med fysisk aktivitet. Hun forteller om en bakke hun ikke hadde gått på ti år, den har hun gått minst 200 ganger det siste året.

– Det var nok noen som reagerte at jeg prioriterte tiden min annerledes, og ikke var så tilgjengelig lenger, spesielt da jeg ikke tok gjenvalg i politikken. Men jeg kunne ikke kombinere det å gå all in som folkevalgt, samtidig som jeg bygget opp min egen helse, sier Ellen, som kjenner at beslutningen var riktig.

– Jeg er takknemlig for muligheten vi har i Norge, til å jobbe selv om man er ufør. Beløpet justeres, men graden av uførhet røres ikke, noe som gjør de mulig for mange å jobbe det de klarer i perioder de er friske nok. Så nå håper jeg det er min tur.

Ellen er også glad i å reise, men på tidligere backpacker-turer har dagsformen bestemt hva hun har orket å gjøre. Nå som hun kan stole på kroppen sin, bestemte Ellen seg for å gjøre det på en annen måte.

– Jeg planla alle bookinger på forhånd, og brukte maks 300,- kroner på hver overnatting, forteller Ellen, som sov på sovesaler med andre backpackere.

– Det å bli inkludert at stort sett yngre vandrere, gjorde meg takknemlig og ydmyk. Den eneste utfordringen var å måtte tisse midt på natta, når jeg lå i overkøya og ikke ville vekke de andre.

Ellen ler hjertelig når hun forteller dette.

Hun var borte i 45 dager, det er så lenge reiseforsikringen hennes varer. Det var i Japan og på New Zealand hun hadde mest lyst til å gå, og Ellen forteller om en ubeskrivelig vakker natur. Hun gikk 1-2 mil hver dag, og kjente livsgleden boble. På vei mellom destinasjonene fikk hun også testet ut Sør-Korea og San Fransisco.

– Jeg valgte bevisst områder med et stabilt og varmt klima i perioden 17. oktober-1. desember, og opplevde kun tre halve dager med regn, forteller Ellen entusiastisk.

– At min kropp skulle bli i stand til slik aktivitet hver dag, er mer enn jeg våget å drømme om.

«SNØFALL 2»: Sju år etter lanseringen av seersuksessen «Snøfall» i 2016, har statskanalen kommet med en oppfølger, og allerede første kvelden benket over en million nordmenn seg foran TV-en for å se den første episoden. Vis mer
– For meg handlet ikke vekttapet om å bli tynn, men om å bli venn med kroppen min. FOTO: Privat
– For meg handlet ikke vekttapet om å bli tynn, men om å bli venn med kroppen min. FOTO: Privat Vis mer

Ønsker å inspirere andre

Ellen vet at det å reise på backpackertur ikke er drømmen for alle. Det hun vil poengtere, er alle mulighetene man får med en kropp som spiller på lag. Hun gjentar at hun ikke snakker om kroppsfokus når det gjelder utseende, men livskvalitet.

– Jeg er helt fornøyd med en kropp med naturlig aldersmessig forfall. Men jeg var ikke fornøyd med en kropp jeg ikke kunne samarbeide med, sier Ellen.

– For meg handlet ikke vekttapet om å bli tynn, men om å bli venn med kroppen min, slik at den kan gjøre det jeg ønsker.

Ellen er også opptatt av at man ikke må ha det så travelt. Hun måtte lære seg hva sakte opptrening betyr, og innrømmer at vedlikeholdet kan være kjedelig. Det å gå ned i vekt eller å holde vekten har aldri vært et mysterium, det er et enkelt regnestykke med kalorier inn og kalorier ut.

– Jeg har funnet frem til mat jeg liker, som holder meg mett lenge, og som inneholder få kalorier. Det er også helt normalt at kroppen stopper i perioder man prøver å gå ned i vekt. Da gjelder det å fortsette med de gode vanene, så vil kroppen reagere med vektnedgang igjen, sier Ellen.

– Dette har jeg erfart selv. Jeg er takknemlig for nyttig hjelp, og tror alle må finne sin egen vei.

Livsgleden og energien er mangedoblet, men Ellen vet hun må ta seg tid til å hvile også. Hun håper at andre tenker «kan hun, så kan jeg». Ellen hadde et dårlig utgangspunkt, men har likevel fått nesten et nytt liv. Nå håper hun på jobb også.

– Jeg trives med det meste. Det aller viktigste er å få en jobb jeg opplever som meningsfylt, og hyggelige kolleger å prate med. Jeg er ydmyk på at jeg ikke har jobbet som sosionom på 20 år, men jeg har heldigvis vært aktiv i samfunnet og fulgt med på mye, sier Ellen.

– Nå blir det spennende å se hva som kan dukke opp.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet