Natten er sen. Etter å ha blitt kastet ut fra en tredje nattklubb har Josefins venn endelig fått henne inn i en taxi. «Du kommer aldri til å måtte passe på meg mer. Det er håpløst, det er like bra at jeg avslutter dette livet.» Josefin er 20 år, enormt beruset og husker knapt hva hun sier den kvelden. Men hun vet at måten hun lever på, er uholdbar. Hun vet bare ikke hvordan hun noensinne skal få alt til å bli riktig. Å drikke er jo den eneste måten å kunne leve på.

Kvelden hadde nok begynt som de fleste festkvelder hadde gjort siden hun startet å feste som 13-åring – med en hvitvinsflaske og to sterkøl.

– Når jeg hadde drukket det, hadde jeg en god følelse. Og plutselig følte jeg meg superpen, selvsikker og «at jeg kunne få hvem jeg ville». Samtidig ble jeg også arrogant, egoistisk og alt annet en ydmyk, forteller Josefin Dahlberg da vi møter henne drøyt ni år senere – og aktuell med den selvbiografiske boken «Idag är jag fri».

Det kunne ha blitt en perfekt kveld, men det ble sjelden det. For det stoppet aldri der – i den perfekte tilstanden.

– Jeg kan ikke bare drikke to glass vin og sitte og snakke med en venn. Jeg kan ikke tenke meg noe verre. For meg er det «hele veien» som gjelder. Jeg vil bare ha mer og mer. Det er som om noe vekkes i meg.