JOSEFIN DAHLBERG: Det var på skoleavslutningen, da Josefin Dahlberg var ti år, at hun drakk alkohol første gang. Siden skulle det komme til å prege hele hennes liv. FOTO: Rickard L. Eriksson
JOSEFIN DAHLBERG: Det var på skoleavslutningen, da Josefin Dahlberg var ti år, at hun drakk alkohol første gang. Siden skulle det komme til å prege hele hennes liv. FOTO: Rickard L. ErikssonVis mer

Josefin Dahlberg:

- Jeg gjorde hva som helst for å få i meg sprit

Josefin begynte å drikke alkohol da hun var ti år. Da hun var 13, festet hun flere ganger i uken. Her forteller hun om flukten fra angstfølelsene og lengselen etter å bli edru.

Natten er sen. Etter å ha blitt kastet ut fra en tredje nattklubb har Josefins venn endelig fått henne inn i en taxi. «Du kommer aldri til å måtte passe på meg mer. Det er håpløst, det er like bra at jeg avslutter dette livet.» Josefin er 20 år, enormt beruset og husker knapt hva hun sier den kvelden. Men hun vet at måten hun lever på, er uholdbar. Hun vet bare ikke hvordan hun noensinne skal få alt til å bli riktig. Å drikke er jo den eneste måten å kunne leve på.

Kvelden hadde nok begynt som de fleste festkvelder hadde gjort siden hun startet å feste som 13-åring – med en hvitvinsflaske og to sterkøl.

– Når jeg hadde drukket det, hadde jeg en god følelse. Og plutselig følte jeg meg superpen, selvsikker og «at jeg kunne få hvem jeg ville». Samtidig ble jeg også arrogant, egoistisk og alt annet en ydmyk, forteller Josefin Dahlberg da vi møter henne drøyt ni år senere – og aktuell med den selvbiografiske boken «Idag är jag fri».

Det kunne ha blitt en perfekt kveld, men det ble sjelden det. For det stoppet aldri der – i den perfekte tilstanden.

– Jeg kan ikke bare drikke to glass vin og sitte og snakke med en venn. Jeg kan ikke tenke meg noe verre. For meg er det «hele veien» som gjelder. Jeg vil bare ha mer og mer. Det er som om noe vekkes i meg.

LES OGSÅ: - Jeg vokste opp med en drink i hånden

Ti år da hun prøvde å drikke alkohol første gang

Josefin var bare ti år da hun prøvde å drikke alkohol første gang. Dels for å gjøre som sine eldre søstre, dels for å døyve angstfølelsene som fantes i henne.

– Søstrene mine er fire og fem år eldre enn meg. Da de kom i tenårene og begynte å feste, røyke og være med gutter, ville jeg – som så opp til dem – gjøre det samme. Men framfor alt ville jeg flykte fra min dårlige selvtillit og angst. Jeg hadde ofte mageknip som legene ikke helt kunne forklare.

Så på skoleavslutningen da Josefin var ti år, drakk hun alkohol for første gang.

– Det var deilig å bli påvirket. Det var som en slags varm følelse i kroppen som gjorde at jeg for en gangs skyld kunne slippe tak i alle vanskelige tanker og følelser og bare være.

Josefin beskriver savnet av kjærlighet og oppmerksomhet fra sin pappa, som var alkoholiker og som døde da Josefin var 23 år gammel, som en forklaring på hvorfor hun så tidlig fant velbehag i å bli beruset. Da hun var to år, ble hennes foreldre skilt. Og Josefin og søstrene hennes vokste nesten utelukkende opp hos sin mor.

– Jeg begynte tidlig å jage etter oppmerksomhet, ikke minst fra gutter, noe jeg tror var et tegn på at jeg savnet kjærlighet fra pappa. Han sa aldri at han elsket meg. Det var tøft for meg, og det uttrykte jeg, framfor alt i fylla. Jeg følte meg uten betydning.

Alkoholen ble raskt det viktigste for Josefin, og som 13-åring festet hun stort sett flere kvelder i uken. Og sjelden med måte.

– Jeg merket at jeg kunne drikke mye mer enn andre. Det var ingen stopp, ikke noen sperrer. Bare å drikke på. Snart begynte jeg å få luker i hukommelsen. Av og til husket jeg ikke noe som helst av kvelden og kunne våkne opp i en seng jeg ikke hadde noen aning om hvem tilhørte.

Dagen etterpå kom ofte skammen.

– Jeg hadde sex med en gutt da jeg var kjempefull, men jeg var den som ble kalt hore. Da forsto jeg ikke hvor feil det var, men følte bare skam og ville bytte skole. Jeg hatet virkelig meg selv og slet med selvforakt, angst og skam.

For å døyve følelsene ble alkoholen den enkle fluktruten. Og hun skjulte alt for sin mor.

– Jeg vokste opp på en øy i skjærgården. Alle foreldrene der trodde det var så stille og trygt. Men der omgikkes man alle, noe som innebar at jeg lett kunne være sammen med noen som var fem–seks år eldre enn meg. Det fantes alltid noens storesøster eller storebror som kunne kjøpe alkohol for meg.

LES OGSÅ: Julie Winge: - Jeg er alkoholiker

– Det fantes alltid noens storesøster eller storebror som kunne kjøpe alkohol for meg, forteller Josefin. FOTO: Rickard L. Eriksson
– Det fantes alltid noens storesøster eller storebror som kunne kjøpe alkohol for meg, forteller Josefin. FOTO: Rickard L. Eriksson Vis mer

Eskalerte på ungdomsskolen

På ungdomsskolen og på videregående ble festene flere, og Josefins drikking eskalerte.

– Jeg var på stadig jakt etter bekreftelse, ro som kunne dempe angsten min og noe som kunne løfte selvbildet mitt. Løsningen fant jeg i alkoholen, trodde jeg. Jeg var derfor den som alltid var på alle festene og som også sørget for at det ble fester. Til å begynne med syntes nok mange at det var gøy å henge med meg, jeg var jo litt av en klovn og en gæren jente – i hvert fall i starten.

Men så fort Josefin fikk i seg for mye, noe som mer var regelen enn unntaket, ble hun som forvandlet.

– Jeg ble veldig slitsom. Jeg kunne prøve å kline med hver eneste gutt på festen, true med å hoppe ut gjennom et vindu, stjele, forsvinne eller spille død for å få oppmerksomhet. Jeg var kjempedramatisk. Og det fungerte ikke i lengden. Folk ble lei av hvordan jeg kunne oppføre meg og at jeg skyldte på at jeg var full, dagen etter.

Da Josefin var 18, hadde hun misbrukt alkohol i over seks år, og familien hennes innså at hun trengte hjelp. De tok henne med til alkohol- og narkotikamottaket for ungdommer i Sverige, og Josefin begynte å treffe en alkoholterapeut hver uke. Hun fikk også campral, en medisin som påvirker signalene i hjernen for å dempe lysten på alkohol.

– Campral hjalp meg litt med å få bort suget etter kicket, men til terapeuten gikk jeg mest for å få gråte i en time og få masse oppmerksomhet og bekreftelse. Det fikk meg ikke til å slutte å drikke.

Fokuset var å få Josefin til å drikke mer normalt.

– Hver gang jeg kom dit, hadde de ulike metoder for hvordan jeg skulle redusere alkoholinntaket. Men alle kan ikke drikke alkohol. Vi har fått for oss at det å drikke er det normale. Men det er det ikke, sier Josefin og konstaterer.

– Det går ikke å drikke normalt for oss som har et problem med det. Det er som å si til noen som er allergisk mot nøtter at vedkommende kanskje skal prøve å spise bare én nøtt. Enkelte klarer ikke å drikke ett glass uten at det trigger noe. Jeg kan ikke drikke en dråpe.

LES OGSÅ: Blondinbella er Sveriges mektigste kvinne: - ADHD er min superkraft

Fikk ofte alkohol gratis av folk som jobbet i utebransjen

Det samme året som Josefin begynte å gå til alkoholterapeut, ble en ny dør åpnet – døren til pubene.

– Som 18-åring fikk jeg tilgang til puber, og der fantes det uante muligheter. Når spriten tok slutt på hjemmefestene, fikk jeg alltid panikk. På utestedene tok den aldri slutt, der fantes det alltid mer å drikke.

Josefin ble kjent med mange som jobbet i utebransjen og fikk ofte alkohol gratis. Samtidig var det mer vanlig enn uvanlig at kvelden ble avsluttet med at hun ble kastet ut. På tross av at hun og hennes venner prøvde å gjøre alt for at nettopp det ikke skulle skje.

– Tidligere på kvelden kunne jeg og vennene mine lage masse regler for at jeg ikke skulle bli for full. Vi kunne for eksempel bestemme at de skulle ta vare på betalingskortet mitt, så jeg ikke kunne kjøpe for mye, at vennen min alltid skulle bestille for meg, eller at jeg skulle drikke eksakt like mye som venninnen min som aldri ble for full.

– Men så fort jeg hadde fått i meg alkoholen, ble jeg aggressiv og brøt alle reglene: «Kødder dere med meg, jeg må vel få ha mitt eget kort! Ingen bestemmer over meg!» Jeg gjorde hva som helst for å få i meg sprit. Ikke noe var viktigere. Så jeg brukte alle mulige knep for å få mer drikke. Det er akkurat som et indre begjær som vokser i meg. Når jeg drikker, vil jeg bare ha mer og mer – helt til jeg får blackout.

Og det ble oftest slik at kveldene ble avsluttet med en blackout.

– Jeg våknet på en masse merkelige steder med masse merkelige personer. Men i og med at jeg hadde så dårlig selvfølelse, dro jeg bare hjem og tok en dusj og gikk på jobben som vanlig dagen derpå. Det var som man fikk gjøre hva man ville med meg ettersom jeg ikke følte noen egenverdi.

Men vennene ble lei til slutt.

– Jeg hadde så ekstremt åpenbare problem. Mine venners kvelder sluttet alltid i kaos fordi de måtte ta vare på meg. Det var ikke gøy. Mange av mine venninners kjærester hatet meg, så en venninne stilte meg til veggs og sa: «Du må gjøre noe med dette, ellers orker vi ikke mer.»

LES OGSÅ: Da Saras mamma mistet sin mor, ble hun som et knust barn: - Jeg lå ofte i sengen om morgenen og kunne høre mamma gråte

– Til terapeuten gikk jeg mest for å få gråte i en time og få masse oppmerksomhet og bekreftelse, sier Josefin. FOTO: Rickard L. Eriksson
– Til terapeuten gikk jeg mest for å få gråte i en time og få masse oppmerksomhet og bekreftelse, sier Josefin. FOTO: Rickard L. Eriksson Vis mer

– Jeg følte at jeg ikke orket én dag til!

Så kom den kvelden – to og et halvt år etter regelmessige besøk hos alkoholterapeuten og jevnlige medisininntak – da Josefin sitter i taxien med venninnen sin og kjenner at hun bare vil gi opp livet. Da hun like etter i tillegg kommer inn på en etterlengtet journalistutdanning, blir hun alvorlig urolig over hvordan hun lever. Hvordan skal hun noensinne kunne drikke normalt? Går det i det hele tatt an? Og hvis det ikke går, hvordan skal hun kunne føle livsglede og bli kvitt angsten uten alkohol? Panikkangstanfallene begynte å komme.

– Jeg følte at jeg ikke orket én dag til! Jeg var ferdig på alle plan. Det var alkoholen som ødela alle mine relasjoner, samtidig som jeg ikke kunne tenke meg å leve uten den. Det kjentes helt umulig. Jeg tenkte at jeg tar heller livet av meg enn å måtte fortsette å leve slik.

I forbindelse med at Josefin kom inn på journalistutdanningen, ble forlatt av alle sine venner, og at gutten hun var forelsket i, sa at hun var «tragisk», innså hun kanskje for første gang at hun må ta tak i misbruket sitt. Døren til drømmen om å bli journalist, jobbe i magasin og med mote var blitt åpnet, og den var for stor til å bli drukket bort.

– Jeg visste jo hvor jeg ville, og jeg innså at det ville kreve en forandring om det skulle gå.

Det var nå sjansen til å bli edru kom – da hun fikk møte andre unge jenter som hadde gått igjennom de samme utfordringene og som hadde lyktes.

– Da jeg fikk treffe disse jentene som hadde kommet ut av det, kjente jeg håp og tro på at jeg også skulle klare det. Jeg fikk en enorm revansjelyst. Jeg ville vise alle dem som ikke trodde på meg, at jeg faktisk kunne det. Og framfor alt vise det for meg selv, sier Josefin, og legger til:

– Jentene forklarte sykdommen alkoholisme, og jeg innså at jeg hadde alle symptomene. Jeg forsto også at det ikke ville være mulig å lære seg å drikke normalt, selv om jeg er ung. Alkoholisme er en sykdom, og derfor kan jeg ikke drikke i det hele tatt, sier hun, og konstaterer:

– Vi må bli flinkere til å innse at det finnes unge som har alkoholproblemer, ikke tenke at det bare er en «tenåringsfase». Vi må fjerne forestillingen om at du må være 50 og at alt i livet ditt må ha gått til helvete for at du skal ha et problem. Du kan ha seriøse alkoholproblemer selv om du er ung.

Hun påpeker også at man må innse et det går an å ha et lykkelig liv uten alkohol.

– Det er snarere noe unormalt enn normalt at man skal behøve å innta noe for å kunne kjenne glede. Det lykkelige livet kan du først og fremst oppnå uten substanser, tror jeg. Jo mer jeg lærte om det, desto mer innså jeg at det var den rette veien for meg.

LES OGSÅ: Treningsmotivator Yngvar Andersen fikk tusenvis opp fra sofaen. Så ble han selv utbrent

– Det var da jeg ble bevisst mitt indre og hva som gjør meg bra, at jeg ble i stand til å redde mitt eget liv, forteller Josefin. FOTO: Rickard L. Eriksson
– Det var da jeg ble bevisst mitt indre og hva som gjør meg bra, at jeg ble i stand til å redde mitt eget liv, forteller Josefin. FOTO: Rickard L. Eriksson Vis mer

Feirer åtte år som edru i år

I år feirer Josefin åtte år som edru, men allerede før hun hadde vært avholds i fire måneder, bestemte hun seg for å skrive en bok om sin historie innen hun ble 30 år. Og for noen måneder siden, uken etter at hun fylte 29, lanserte hun «Idag är jag fri».

– Det føltes viktig å fortelle min historie mens jeg fortsatt er ung. For de unge lytter til andre unge. Vi må hjelpe de unge som har utfordringer med dette, ikke bare feie det under teppet og tenke at de vokser det av seg, for det finnes så mange som ikke gjør det. Det finnes mange som ødelegger livet sitt og kanskje aldri får en sjanse til å leve ut sitt potensielt fulle liv, sier hun. Og legger til:

– Vi forsker på kreft og andre livsfarlige sykdommer, men det faktum at mange drikker seg i hjel, snakker vi ikke om. Hvorfor tar vi det ikke mer alvorlig for å redde liv?

Josefin jobber i dag som journalist og er en av Sveriges største influensere. Moteinteressen er lagt på hyllen, nå vil hun inspirere andre til å leve sitt beste liv.

– Da jeg ble avholds, innså jeg hvilken dårlig person alkoholen hadde gjort meg til. Jeg ga blaffen i vennene mine, tok aldri ansvar for oppførselen min og stjal penger fra jobben for å ha råd til å drikke. Som avholdskvinne måtte jeg møte alle de vanskelige følelsene og ta ansvar for oppførselen min uten å ha noe å døyve angsten med. Takket være terapisamtaler og samtaler med andre som deler min historie – i kombinasjon med mange gåturer alene – våget jeg å møte dem. Og det er det beste jeg har gjort.

De siste årene har Josefin fokusert på å jobbe med sin indre utvikling, sine tanker og sin angst, og hun har søkt den hun virkelig er.

– I dag mediterer jeg regelmessig, gjør yoga og drar på mange retreats. Det innebærer at jeg utelukkende er i min kropp og mine følelser uten å døyve dem. Det har fått meg til å innse at vi har så mye mer i oss enn vi tror. Det er så givende å oppdage dette, og det er noe jeg brenner for å få andre til å oppdage. For det var da jeg ble bevisst mitt indre og hva som gjør meg bra, at jeg ble i stand til å redde mitt eget liv.

Til info: Josefines mor Anki og søstrene Annika og Viktoria har lest reportasjen og godkjent teksten.

LES OGSÅ: Blondinbella er Sveriges mektigste kvinne: - ADHD er min superkraft

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: