Da den folkekjære svenske artisten Elisabeth Andreasson giftet seg med mannen i sitt liv i 1994, trengte hun bare å bytte ut én vokal i navnet. 24 år fikk de i lag, hun og nordmannen Tor Andreassen, og sammen fikk de døtrene Nora og Anna.
Men så, i 2016 døde Tor, av et hjerteinfarkt på hytta. Til KK forteller Elisabeth om den vanskelige tiden som fulgte.
Vi møter henne til intervju sammen med makker Anita Skorgan i forbindelse med sommershowet deres «Bettanita», som har premiere i Sandefjord 7. juli. «Det vakreste som fins» heter showet, etter en av Jan Teigens mest elskede låter.
– Det har hjulpet meg å «sørge oppover», forteller Elisabeth.
– Det å løfte blikket. Himmelen enn mye vakrere enn asfalten. Og blomstene vokser når de vender seg mot solen. Veien kan være mørk, og den kan være veldig trist. Men hvis du løfter blikket ser du lyset.
Elisabeth og Tor likte å være på hytta, og Elisabeth beskriver en mann med sans for familieliv, gode måltider, og som brukte all sin tid på døtrene. Hun minnes dagen i 2016, da mannen hennes plutselig ikke var mer, og husker nøyaktig hvor hun var da hun første gang så de ubegripelige ordene på trykk: «Bettans mann er død».
– Vi satt i bilen, og bilen med kisten hans kjørte foran oss på E18. Jeg glemmer det aldri. Jeg vet akkurat hvor det var, og tenker på det hver gang vi kjører forbi. Hver gang.
– Jeg sa «Ikke tenk på det», så snudde jeg meg og gråt
– Snakket ikke sammen på en uke
Kun to uker etter mannens død hadde Elisabeth premiere på en ny forestilling. Bettan beskriver full sal, og hun selv som sto der sorgtynget og rensket stemmen for å synge balladen «Danse mot vår». Om å være ung, hud som møter hud og solen som skinner i ungdommens hår.
– Alle satt jo der og lurte: «Kommer hun til å klare det? Hvordan skal dette gå?». Skrekken var å bryte sammen, men det ble så nydelig.
Hun smiler.
– Da kjente jeg: «Gud, for en støtte vi har!». Og jeg var så glad Anna og Nora satt i salen, for jeg hadde ikke kunnet beskrive følelsen for dem. De fikk jo også kjenne på støtten og kjærligheten. Jeg blir bare så takknemlig når jeg tenker på de sekundene der. Åh, for en mann han var, sier Bettan og tørker øynene.
– Vi har fortsatt masse bilder av ham fremme og jeg tenner lys for ham så fort jeg kommer til Brønnøya. Han er alltid i vår hjerter.
Hun viser frem et bilde på telefonen:
– Men se på han, da. Så pen. Herregud så kjekk. Vi levde så veldig i nuet. Vi lagde god mat, handlet inn grønnsaker der, kjøtt der, fisk der. Han elsket Brønnøya og var veldig til stede med barna.
Hun smiler.
– Vi hadde et lykkelig ekteskap. Det kunne gå en uke uten at vi sa noe til hverandre, og bare gikk i våre egne tanker. I bryllupstalen sa jeg at han fikk lov å beholde gutterommet inni seg. Han hadde jo vært ungkar i alle år. «Bare gå inn og vær der så lenge du vil». Han kunne være der i en uke, og så var han tilbake. Nei, han var så bra. Så varm og god mot alle.
Da Harrys mor ba ham komme inn på soverommet, sa hun noe helt annet enn det han hadde ventet
Ny kjæreste
Når man har møtt den store kjærligheten, slik Elisabeth beskriver den, skal det kanskje godt gjøres å møte en av samme kaliber?
– Jeg har jo truffet en veldig søt mann. Vi bor ikke sammen, men har det veldig fint, sier Eisabeth.
Hun forteller at kjæresten jobber innen sikkerhet på jernbanen, og at de elsker å være ved sjøen og å gå på ski. På spørsmål om de muligens møttes på en … datingapp, nikker hun:
– Det var Anita som tipset meg om å gå på Tinder. Hun sa: «Nå har du vært single for lenge».
Hun forsikrer:
– Men vi slettet appen første kveld vi var på middag. Det gjelder bare å være litt fornuftig.
Hele intervjuet med Elisabeth Andreassen og Anita Skorgan kan du lese i KK som er i salg frem til 28. juli.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
– Plutselig gikk det opp for meg at vi ikke hadde mange dagene igjen
