Cornelia venter. Hun har et øye på TV-skjermen på veggen, et annet på PC-en foran henne.

En bombe har gått av i Regjeringskvartalet i Oslo, og nå kommer meldinger om skyting på Utøya, hvor over 500 personer er samlet på AUFs årlige sommerleir. En av dem er Elisabeth. Cornelias venninne.

Cornelia klarer ikke koble det som skjer på skjermen, det stigende tallet på antall omkomne, med venninnen som ennå ikke er funnet. Hun sitter stivt med høye skuldre, venter på en oppdatering på Facebook, og øyeblikket hun endelig kan slappe av.

«For det vil jo gå fint,» tenker hun. «Det vil ordne seg.»

«Mamma, jeg har gjemt meg bak en stor stein», hvisket han

Forvirret

- Jeg forsto ikke virkeligheten, var for det meste bare forvirret, sier Cornelia Thorsen (26).

Det er juni 2023, snart 12 år siden terrorangrepet.

Cornelia sitter i en hvit t-skjorte, grå jeans og ser ut av vinduet i leiligheten sin i Kværnerdalen.

Hun drar hendene gjennom det lange, svarte håret.

- Det er som om det er nytt for meg fortsatt, som om jeg fremdeles ikke forstår at hun er borte.

Forsker på din «plass» i søskenflokken: - Mange myter der ute

Kul og selvsikker

Første gang Cornelia møter Elisabeth er på en teaterskole. Året er 2005 og Cornelia er syv år gammel.

Hun er usikker på den tiden, sliter med å få venner, mens Elisabeth, som er to år eldre, er en som tør å snakke høyt, synge, og hun spiller teater. Cornelia ser opp til henne, synes hun er kul og selvsikker, og oppdager at de har mange felles interesser.

- Jeg var emo på den tiden, sier Cornelia, ler kort og leter frem et bilde på mobilen av en jente med tupert hår, skjørt og en svart T-skjorte med «Tokio Hotel» langs brystet.

- Jeg hadde tre tyllskjørt oppå hverandre for at de skulle stå mer ut, forklarer hun.

- Og hullete strømper som jeg rev i. Elisabeth og jeg hadde veldig lik stil, men jeg følte meg litt utenfor fordi jeg kledde meg sånn og likte et «teit» band.

Men slik følte ikke Elisabeth seg, forteller Cornelia.

- Hun hadde mange preikær med meg, sier hun.

- Preikær?

Cornelia ler, forklarer at hun er fra Halden.

- Hvis jeg var lei meg, hadde hun sånne lange talks, hvor hun sa at jeg ikke måtte være redd for å uttrykke meg, bruke de klærne jeg vil, like det jeg vil. Det er ikke farlig å være rar sa hun, og mente det er bedre å være rar alene enn å ikke være seg selv sammen med mange andre. Det glemmer jeg aldri.

- Det verste var å fortelle sønnen min at jeg har kreft igjen

Et storesøsterforhold

Cornelia og Elisabeth blir venninner. De spiller guitar hero, lager danser, henger i byen og spiser slush-is. Elisabeth lærer Cornelia å sminke seg og tupere håret, og de har lange diskusjoner om hvem de liker best av Bill eller Tom i Tokio Hotel.

- Mer enn at vi hadde det fint sammen, så føler jeg det var et storesøsterforhold, sier Cornelia.

- Det var viktig for meg ettersom jeg ikke var så flink til å få venner. Men når jeg hadde Elisabeth, så trengte jeg ikke mange venner for å ha det bra.

Cornelia husker ikke siste gang hun så venninnen. Men hun husker et sent minne, om det var siste gang, vet hun ikke. Men det var varmt og nærmere sommeren 2011. Jentene var hjemme hos Elisabeth. Satt på senga hennes og så på musikkvideoer av Lady Gaga på PC-en.

Elisabeth skal ha pekt på skjermen, kommentert hvor selvsikkert Lady Gaga danset, sagt at hun også ville gjøre noe sånt. Opptre, danse, være artist. Cornelia synes også det virket gøy, men kanskje mest fordi hun ville bli som Elisabeth.

Tok lang tid

Cornelia har ingen minner av at hun får den endelige beskjeden. Husker ikke hvor hun var, hva hun gjorde eller hvordan hun fikk vite at venninnen var død. Hun husker bare følelsen av at det tok lang tid.

- Det føltes som... Hvordan skal jeg forklare det?

Hun ser ned i gulvet, tar lange pauser mellom setningene.

- Jeg var såpass liten, tenkte ikke at så unge folk kunne dø, hvert fall ikke noen jeg kjente. Det var rart å tenke på at jeg aldri skulle se henne igjen.

Hun vrir seg i stolen, legger beina i lotusstilling, før hun ser opp igjen.

- Jeg snakker nesten aldri om den tiden, så når jeg prøver å snakke om henne nå, er det som jeg prøver å grave et sted jeg ikke har vært før.

«Hvem er jeg om jeg ikke er lillesøster lenger?»

Farger og blomster

Men Cornelia husker begravelsen. Talene, kisten og gravstøtten. Hvor mange folk som dukket opp, og hvordan alle hadde på seg lyse, fargerike klær med blomster. «Dette hadde Elisabeth likt», tenkte Cornelia da, så for seg hvordan venninnen ville feire livet fremfor at alt skulle være mørkt og trist.

Etter sommeren begynte Cornelia på ungdomsskolen, og det første hun husker er minnestunden i gymsalen. Selv om hun allerede hadde vært i begravelsen, føltes alt fjernt, som om hun ikke var med i virkeligheten.

- Jeg er egentlig en som gråter lett og ofte, men med dette så var det som om jeg ikke ville at det skulle være sant. Jeg ville ikke åpne noe jeg ikke ville greie å lukke.

Tomt

Resten av tiden på ungdomsskolen er litt uklar, forteller Cornelia, men hun holder fast ved Elisabeth sine ord, bruker hennes stemme til å komme seg gjennom vanskelige situasjoner.

- Det føltes tomt, og jeg måtte lære å ta til meg rådene hun hadde gitt meg, ikke bry meg om hva andre mente - bare være den jeg er.

Selv om hun er over ti år eldre enn det Elisabeth var den gangen, føler Cornelia at hun fortsatt lærer av venninnen. Minner seg selv på at hun må la seg selv være kreativ.

Under pandemien lærte hun seg å hekle og begynte å lage klær for å uttrykke det hun har inni seg.

I år kom hun ut med boka, Hekler, som inneholder 16 ulike plagg døpt etter sterke kvinner som har lagt igjen spor i livet hennes. Elisabeth er en av dem.

Harry og gøy

Cornelia henter frem boken. Blar frem til siden hvor venninnens navn står skrevet med tykke svarte bokstaver. Ved siden av er et bilde av Cornelia i grønt heklet skjørt, jakke og rosa hatt.

- Jeg ville ikke ha en pen og ren stil, mer harry og gøy. Sånn som Elisabeth, sier hun, ler og forteller om gangen Elisabeth lagde et smykke av en pappkopp.

- Og det gikk hun med. Gjorde sånne spesielle, små ting bare fordi hun synes det var kult.

Tapet av venninnen har gjort Cornelia glad for de hun fortsatt har i livet sitt, og vennskapet satte en standard for alle fremtidige vennskap.

- Det er unikt å ha en så god venninne på alle mulige områder. Det er ikke ofte man opplever en som bare er god tvers gjennom.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no