LYKKELIGE: Både Gunn Hild og Mads har opplevd stor sorg, men også å bli lykkelig igjen. – Vi bor hver for oss, selv om vi er naboer. Det fungerer best sånn, sier paret.  
 Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
LYKKELIGE: Både Gunn Hild og Mads har opplevd stor sorg, men også å bli lykkelig igjen. – Vi bor hver for oss, selv om vi er naboer. Det fungerer best sånn, sier paret. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
Kjendis Kreft Sorg Gunn Hild Lem Mads Blegen Steinar Lem

- Jeg glemmer ikke første gang vi kysset

Gunn Hild Lem (38) og Mads Blegen (47) mistet begge den de elsket – så fant de hverandre.

- Da Steinar døde etterlot han seg en eske med gamle kjærlighetsbrev. Jeg har lest flere av dem og tenkt mye på hva det er han prøver å fortelle meg med disse brevene. Det er som om jeg hører ham sier: Hygg deg! Jeg levde før jeg traff deg, og du kan også leve etter meg. Jeg har ikke skyldfølelse for å ha gått videre. Jeg var trofast til hans død, sier Gunn Hild Lem (38).

Det har gått over fem år siden Steinar Lem; miljøverneren, forfatteren og den mangeårige talsmannen for organisasjonen Framtiden i våre hender gikk bort i april 2009. Da Steinar fikk kreft i bukspyttkjertelen forespeilet legene at han kunne ha et halvt år igjen å leve. Steiner døde etter to måneder, 57 år gammel. Gunn Hild ble enke og alenemor 33 år gammel.

– Å miste Steinar var umenneskelig tøft. Han var ikke bare mannen min, men også min bestevenn. Han og jentene var hele livet mitt. Jeg trodde ikke jeg skulle klare det, men det er utrolig hva vi klarer når vi må, sier hun.

LES OGSÅ : - Hvordan trøste en som vet hun skal dø?

Mistet hver sin ektefelle

Det er vår på Fetsund, like utenfor Lillestrøm. Gunn Hild sitter i en rosa sommerkjole og smiler mot kjæresten Mads Blegen (47). De traff hverandre på sorgkurs sommeren 2009.

Mads ble enkemann i januar 2009. Kjæresten og kona gjennom 23 år, Tove, døde av kreft etter å ha levd med sykdommen siden oktober 2002. – Julen 2002 fikk vi vite at hun hadde hjernesvulst. Legen var tilbakeholden, men sa til slutt at hun kunne leve alt fra 2-40 år. Da gikk Tove i kjelleren og det ble en spesiell jul, sier Mads stille.

Mads tror at meningen med livet er å gjøre livet best mulig. Han er glad for at han er positiv av natur. Før Tove døde lovet han henne å leve videre.

– Hun elsket livet og ville det. Vi har to jenter sammen som trenger meg. I respekt for dem som dør i ung alder, synes jeg vi skylder dem å leve best mulig. Vi lever bare en gang, sier han.

LES OGSÅ: -Jeg er så glad for at vi kysset farvel

Mistet rammmene

Våren 2009. Tvillingjentene, Erle og Tina, som da var seks, savnet pappaen sin og Gunn Hild visste ikke hva hun skulle si eller gjøre for å lindre smerten deres. Av henne og Steinar, hadde hun vært den ettergivende. Med Steinar forsvant rammene.

Hun begynte å gi jentene vafler til frokost og pannekaker til kvelds. Hun, som bare uker tidligere hadde levd så sunt, tenkte at mat var mat. Det viktigste fikk være at de fikk i seg noe.

15. juni. Telefonen ringte. Det var fra Montebellosenteret. De hadde fått en avbestilling fra en familie som skulle på sorgkurs, og lurte på om Gunn Hild og jentene hennes ville komme i stedet. Gunn Hild tenkte seg om. Da hun hørte at det var ferdig mat i en uke, sa hun ja. Så godt det skal bli å ha noen som tar vare på barna mine i noen dager, tenkte hun. Etter hvert gikk det opp for henne at hun ble nødt til å snakke om sin egen smerte. Hun kunne ikke bare høre på andres.

17. juni. I siste liten slenger hun noen klær ned i en blå Ikeapose og drar til Montebello. De kommer fem timer for sent og rett inn i en seremoni der det tennes lys for de døde. Gunn Hild, Tina og Erle Lem som har mistet Steinar Henning Lem, ble det sagt høyt. Gunn Hild visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. Dette var hun absolutt ikke forberedt på. I de siste ukene har hun gjort sitt beste for å hverdagen til å fungere, men nå kommer sorgen over henne med full styrke. Hun konfronteres med virkeligheten: Steinars hjerte slår ikke lenger. Han kommer aldri tilbake.

LES OGSÅ: - Det er bare én ting jeg angrer på

Møttes midt i sorgen

Etter seremonien dumpet Gunn Hild ned ved siden av Mads, en av to fedre som var på kurset. Mads «dømte» hun før han rakk å hilse. Han hadde på seg en linbukse og blekrosa skjorte. Garantert en skjorte og bukse som aldri fikk en krøll, tenkte Gunn Hild og så bort på jentene hans som var minst like ordentlige. Han hadde sikkert hushjelp og det meste på stell, slo hun fast. 

Selv om Mads ikke var noe for henne, ikke da, ble hun sittende oppe kveld etter kveld sammen med ham. Sove fikk hun ikke uansett, ikke uten piller og Mads skylder på at han har lakenskrekk. Sammen delte de tanker om livet og døden. Det var godt med Mads, han forsto. Gunn Hild smiler varmt.

– Ja, jeg hadde vel kanskje behov for å prate, selv om jeg egentlig grudde meg til oppholdet og å sette ord på følelsene mine. Men det var godt å være der.

På kurset lærte de om hvor viktig det var å fortsatt glede seg over det som var å glede seg over. Og å le. Galgenhumor hjelper. Gunn Hild er i dag mye brukt som foredragsholder når det kommer til teamet sorg og hvordan takle en krise.

– I foredraget snakket jeg mye om de små tingene som kan gjøre en dårlig dag god. Jeg kan for eksempel finne på å kjøpe meg blomstrede tallerkener, bare fordi det er pent å se på. Før gikk jeg gjerne i enkle, mørke kjoler. Nå har jeg blitt mye mer glad i farger. Farger gjør deg glad, sier hun.

LES OGSÅ: Mistet mennene i samme ulykke

Er veldig forskjellige

Gunn Hild smiler lurt når jeg ber henne beskrive Mads. For de er, ifølge henne selv, svært forskjellig.

– Mads er en kjernekar, lett å like og lett å omgås, jordnær og pålitelig som han er. Vi går gjerne på kunstutstillinger, museer eller ser på arkitektur sammen. Men selv om Mads leser mye, leser han ikke bøker, og litteratur er viktig for meg, sier Gunn Hild.

- Men, poengterer Mads og smiler gutteaktig:

- Det er jeg som har satt opp alle bokhyllene hennes og sortert bøkene etter alfabetisk rekkefølge. Når man har så mange bøker, må det jo være enkelt å finne fram.

Gunn Hild legger fort til at de gjør andre ting for å få felles referanser, som å se på film eller gå i teatret.

– Mads er veldig bra for meg fordi han alltid er så optimistisk. Med Mads kan jeg prate om de store tingene. Sammen fant vi tilbake til gleden over livet. Mads er også den som kommer med Sørlandschips på en dårlig dag og spør om vi skal se en film sammen. Han er god!

FIKK PRIS: I 2009 kåret bladet Mamma Gunn Hild til «Årets Mamma». Hun fikk prisen fordi hun er en mamma som turte å vise svakhet, samtidig som hun klarte å hente styrke da tragedien rammet. Foto: All Over Press Norway
FIKK PRIS: I 2009 kåret bladet Mamma Gunn Hild til «Årets Mamma». Hun fikk prisen fordi hun er en mamma som turte å vise svakhet, samtidig som hun klarte å hente styrke da tragedien rammet. Foto: All Over Press Norway Vis mer

- Jeg setter pris på at vi er forskjellig, skyter Mads inn.

LES OGSÅ: Slik endret hun livet hans

Glemmer aldri det første kysset

Både Gunn Hild og Mads er lette å like, men Mads er den utadvendte av de to. Gunn Hild trives godt alene.

– Mads har alltid vært av typen som blir venn med de fleste han møter. Jeg møter så mange og deler så mye av meg selv som foredragsholder og samfunnsdebattant at når jeg har fri, er det ofte deilig å være bare oss, sier Gunn Hild.

Da Gunn Hild og Mads skilte lag på Montebello hadde de snakket om at de kunne passe hverandres barn, hvis det passet seg sånn. Det var alltid greit å ha en barnevakt i ermet, og Mads hadde jo vist seg å være en hyggelig fyr.

Hjemme gikk Gunn Hild sykemeldt og følte seg ensom med familien i Kristiansand.

– Deler av nettverket forsvant. Flere av vennene vi hadde hatt, hadde vært Steinars. Andre venner, som jeg regnet som nære, gled bort. Det var sårt.

Mads var den som først tok kontakt. Han sendte Gunn Hild en e-post, takket for sist, og hintet til at det hadde vært veldig hyggelig og sees igjen. Gunn Hild nølte. Hun var usikker.

– Men Mads og jentene kom, overnattet på stuen og dro ikke hjem før det hadde gått nærmere en uke.

- Jeg glemmer ikke første gangen vi kysset en gang på høsten. Det føltes helt feil. Jeg fikk et bilde av Steinar opp i hodet og tenkte med en gang at dette ikke gikk.

LES OGSÅ: Kjærlighetshistorien du bare MÅ lese

Startet med en liten krasjlanding

Men det gikk. Siden høsten 2009 har de vært sammen. En stund prøvde de også å bo sammen, men det gikk ikke helt etter planen.

– Det var en liten krasjlanding, men vi overlevde, sier Mads.

I alt fem jenter og en mann under samme tak bød på problemer.

– Var det noe, forsvarte vi jo våre egne jenter. Forholdet ble faktisk slutt en stund, men fordi Mads ikke ga seg, kom jeg tilbake. Nå er vi naboer, og det fungerer mye bedre. Det er heller ikke utenkelig at vi flytter sammen igjen når jentene har blitt store, sier Gunn Hild.

Som forfatter og kjent samfunnsdebattant har Gunn Hild vært mye omtalt i mediene. Da det ble kjent at enken etter Steinar hadde funnet kjærligheten på nytt, ble det flere oppslag i tabloidpressen. Gunn Hild kunne føle de kritiske røstene som sa: Så lett var det å erstatte Steinar!

– Det er verken sant eller fortjent. Steinar blir aldri glemt. For selv om han er ute av armene mine, så er han ikke ute av hjertet mitt. Jeg elsket bare ham til han døde. Mer kan ingen kreve. Jeg har fortsatt mørke stunder hvor savnet nesten spiser meg opp, men så har jeg Mads som hjelper meg opp igjen. Både Steinar og Tove er en naturlig del av vår hverdag.

LES OGSÅ: -Jeg kunne ikke gi slipp på henne

Skaper nye minner sammen

I dag jobber Gunn Hild 40 prosent i Store norske leksikon, ved siden av å være skribent og foredragsholder. Hun er i gang med et nytt bokprosjekt om lykke. Gunn Hild føler seg mer til stede i livet enn da hun var yngre, fordi hun vet hvor fort det kan snu, eller ta slutt.

– Før kunne kos være forbeholdt lørdager. Nå kan jeg kose meg og skeie ut på en vanlig hverdag også. Jeg unner meg mer. Jeg møtte en gang en dame som hadde mistet datteren sin av leukemi 18 år gammel. Hun sa: Da datteren min døde, unnet jeg meg en rød cabriolet. Jeg leaser en ganske fin bil jeg også nå, sier Gunn Hild.

Om Gunn Hild var følsom før, har hun i alle fall blitt det nå. Hun tar lett til tårene om det er noe som beveger henne.

– Jeg har alltid vært lettrørt, nå mer enn noen gang.

For Mads er lykke at andre har det bra.

– Folk søker etter en mening med alt. Men livet er pyton innimellom, og det er ikke alt som kan forklares. Jeg er opptatt av å ha fokus på det som er bra og å se framover.

Da Steinar ble syk, begyntes Gunn Hild å skrive dagbok. Hvert år, til samme tid og like før Steinar døde kommer den samme angsten som hun følte da Steinar var syk.

- Jeg glemmer ikke første gang vi kysset

– Jeg blir urolig og tenker at nå kan det skje noe forferdelig når som helst.

Før holdt Gunn Hild flere av tankene inni seg, fordi hun ikke ville plage Mads hver gang hun var trist eller tenkte på Steinar. Nå har de blitt enige om at hun skal være mer ærlig om hvordan hun har det.

Sorgen har blitt mildere med årene, selv om Gunn Hild verken kan eller vil glemme Steinar. Hun har lært seg å leve med at han er borte. Hun har et godt liv i dag.

– Sorgen kan komme når jeg hører sanger som minner meg om Steinar. Men nå skaper jeg nye minner, sammen med Mads og våre fire jenter. Det er de som er livet mitt i dag. 

På bloggen www.arachne.no kan du lese mer om Gunn Hild - hun har også skrevet bøkene: «Sorg og sommerfugler» som kom ut i 2010, barneboken «Måneskinnslandet» i 2011 og hennes siste «Religionskritikk» som kom ut i januar i år.

Det sterke intervjuet finner du også i KK23, i salg fra fredag 6. juni!

Til forsiden