«Ok, jeg bare sier det. Du er noe av det fineste jeg har sett på ekte. Jeg skriver normalt ikke sånn til folk, men jeg fikk bare så lyst til å si det.»
Det er 15. juli 2022, litt over ett år etter at Geir Kåre Nyland stupte fra bryggen i Bjørvika, og ble lam fra livet og ned.
Nå er han hjemme fra Sunnaas sykehus, sover dårlig og våkner mye. Han sitter mest inne og leser. Han liker ikke å gå ut, har så vondt inni seg. En sorg over ulykken, og en nyere kjærlighetssorg på toppen av det.
Å få seg kjæreste tenker han ikke på, for hvem skulle ville ha ham nå?
Han låser seg inni seg selv, blar gjennom andres liv på sosiale medier. Ser hvor fantastisk de har det, hva han går glipp av. Det gjør vondt, men føles som det nærmeste han kommer sitt gamle liv.
Så ser han henne. I et bilde på Instagram sitter hun utenfor en restaurant med en felles venninne, skåler med vinglass. Hun har langt brunt hår, sitter i en hvit krysstopp, smiler med en helt spesiell utstråling.
«Wow, shit. Hvem er hun?»
Marie fant drømmemannen på nett - etter seks måneder kom sannheten frem
Sammen hele tiden
«Vanlig kaffe er digg. Uten noe i. Vi faster til klokken 12/13 ca».
Det drysser isregn fra en blygrå himmel, en torsdag formiddag i november 2023. Løkka er fylt med slaps og folk i heldekkende boblejakker og luer trukket langt nedover ansiktet.
Rett over trikkesporet bor han. I en leilighet med dempet lys og rolig musikk som av og til overdøves av sirener ute eller en passerende trikk.
Geir Kåre, eller GK som han presenterer seg som, kommer rullende inn i stua, forteller at de har fastet siden halv ni i går kveld. Det skal reparere ødelagte celler og dempe betennelser i tarmen.
- Jeg har alltid vært opptatt av helsa, men det ble dypere etter ulykken. Hvis jeg ikke kan gå, vil jeg optimalisere kroppen min.
GK ser mot Marte Fredriksen, jenta fra Instagram sitter nå i sofaen hans. Hun nikker ivrig til alt han sier, forklarer at hun har lært mye av GK og at de begge er opptatt av hvordan de kan ta vare på kroppen best mulig.
- Fasting handler egentlig om å leve mer som man gjorde før i tiden, slik kroppen vår er tilpasset for å leve. Da hadde vi ikke mat rundt oss døgnet rundt.
Bor dere sammen?
- Nei, men jeg er her nesten hele tiden.
- Slet med selvtilliten
- Tinder, svarer GK når vi spør hvordan de møttes.
- Jeg sveipet feil vei.
- Er det sant?
- Nei, da.
Han ruller bort til sofaen, klatrer opp og begynner å fortelle om tiden etter oppholdet Sunnaas sykehus. Hvor vanskelig det var komme ut av den bobla og tilbake til det nye livet. Kjærlighetssorg hadde han også, det var mye på en gang.
- Jeg slet veldig med selvtilliten. Jeg hadde tidligere sagt at jeg aldri kunnet datet noen i rullestol, og nå satt jeg der selv.
Det handlet om hans eget forhold til rullestoler, forklarer GK. Søsteren hadde havnet i rullestol for mange år siden, hun kan gå igjen nå, men det visste de ikke den gangen.
- Så jeg slet med det, men kanskje mest med måten jeg så på meg selv. Jeg ville ikke være en brems for andre. Hvis ikke jeg ville datet en som meg, hvordan faen skulle noen andre gjøre det?
- En råsjanse
Han likte bildene hennes. Bilder fra reiser hun hadde vært på alene, av familien sin og videoer hvor hun danset full av selvtillit. Det var som hele verden er hennes lekeplass, tenkte GK.
Så sendte han henne en melding. Vil bare si rett ut hva han tenkte, selv om det var jævlig skummelt.
- Jeg var i en sårbar situasjon, og forventet ingenting selv om jeg håpet på et svar.
- Hvordan hadde du gjort det før ulykken da?
- Sagt: Whats up bitch?
- Hadde du gjort det?
- Nei.
GK ler.
- Jeg hadde nok skrevet det samme, men jeg hadde en helt annen selvtillit da. Så jeg utfordret meg selv, for en avvisning ville koste mye mer nå, det ville være en bekreftelse på at jeg bare er en fyr i rullestol. Så det lå mye bak den meldingen. Jeg tok en råsjanse.
Rar på en bra måte
«Tuuuusen takk! Koselig at du sier det, altså.»
Marte smiler når GK legger over til nordnorsk når han leser opp svaret han fikk fra henne.
- Jeg ble glad, sier hun.
- Men han hadde likt så mange av bildene mine, så jeg forventet litt at den skulle komme. Og han var ikke hvem som helst heller, vi har en felles venninne som hadde sagt masse fint om han.
De begynte å skrive til hverandre. Marte likte at GK var rar på en bra måte. Hvordan han spurte om hun kunne stupe kråke i taxien da hun la ut et bilde av seg selv derfra.
«Jeg kan heller vise deg når jeg kommer hjem,» skrev hun tilbake.
Wow, tenkte GK da.
Har hun lyst til å møte meg? Hvorfor vil hun det? Hvorfor er jeg interessant?
Han trodde ikke han hadde sjans, håpet likevel, men om de bare ble venner var det også OK. For hun virket så kul, synes GK. Så egen og selvstendig.
Fem eller seks ganger avtalte de å møtes. Marte avlyste hver gang. «Jeg er sliten, jeg orker ikke, jeg har andre planer», kunne hun si. Praten gikk av og på. GK ble usikker på de korte meldingene hennes, alle timene som kunne gå før han fikk svar.
- Jeg er egentlig veldig stolt, så før hadde jeg kanskje droppet det. Men så var det noe i meg som bare... Jeg ville bare møte henne.
- En likhet
De møttes i denne leiligheten for første gang i september 2022, satt i samme sofa som de sitter i nå.
GK blir vanligvis ikke stressa av sånt, han har da møtt andre jenter mens han var i rullestol. Men da ble han stressa. Stressa for at han hadde snørr i nesa, en kvise i pannen, at han skulle få spasmer eller tisse på seg. For det var noe helt spesielt med henne.
De bestilte mat, satt i sofaen og snakket i timevis. Ikke om ulykken, men om barndommen og livet.
- Fra første stund fant vi en likhet som ikke er så vanlig. Jeg kom med lite energi, og gikk med masse, sier Marte.
To uker senere reiste hun til Spania på ubestemt tid. GK kjørte henne til flyplassen, ga henne et brev. Et brev han skrev kvelden før da han ikke fikk sove. For han hadde møtt et så bra menneske, som nå bare skulle forsvinne.
Marte leste brevet på flyet. GK skrev om tiden med henne, om tankene rundt dem og henne som menneske. Også litt av det rare, som hun likte ved han.
«Shit,» tenkte hun da.
«Ingen har noen gang gjort noe sånt for meg. Kanskje jeg skulle blitt?»
- Jeg kom inn på badet, og så Sander ligge på gulvet
- En begrensning
GK legger foten i fanget, trykker på et punkt som får leggen til å bevege seg.
- Kjenner du noe nå?
- Kjenner ikke en dritt.
Ved juletider kom Marte tilbake. GK hentet henne på flyplassen, og de begynte å henge. Det er henne jeg vil ha, merket GK, men ble samtidig redd for å binde seg i dette nye livet. For hvem var han nå? Og skulle han være en begrensning for et så fint menneske?
Marte fikk samme spørsmål av bekjente. De så på henne og sa, men han sitter jo i rullestol?
- Det eneste jeg kunne si til det var: Ja, men har du møtt han? Hva skal jeg med en som ikke sitter i rullestol, når det ikke er han? Det er han jeg er glad i, det er han som er mest interessant for meg.
Leve i nuet
De setter seg nærmere hverandre i sofaen, ser bare på hverandre når de snakker om alt de har lært siden de ble sammen, som om de er alene i rommet.
- Før var han veldig fokusert på det ene målet om at han skulle gå en dag, det var alt verden dreide seg om, og da sa jeg: Men jeg er en person som trenger å leve i nuet, jeg må oppleve livet, ikke vente på noe som kommer en dag.
Marte fikk GK til å leve mer i øyeblikket, lærte han at hvis de skulle ha det bra sammen, så måtte også han ha det bra nå.
- Hun fikk meg til å se livet på annen måte. Det er ikke bare performance, «vær sterk - aldri gi opp» og alt det pisset der. Det er ikke virkeligheten. Jeg har fortsatt mål om å gå igjen, men hun pusher meg til å ha det bra nå også.
- Heldig
Et levende mareritt. En uvirkelighetsfølelse. Slik beskrev GK hverdagen de første månedene etter ulykken.
- Jeg får fortsatt en uvirkelighetsfølelse, sier han.
- I går sa jeg til Marte: Tenk at jeg sitter i rullestol? Så sier hun: Ja, det er sykt. For det er sykt, men det som er forskjellen på da og nå er at jeg ikke lenger gruer meg til å stå opp når jeg våkner.
Det gjorde han før. Virkeligheten var for vanskelig.
- Men nå er det sånn; verden er min lekeplass med henne. Hvis jeg tisser på meg selv, så kan vi oppleve det sammen og le av det senere. For hvem faen bryr seg?
Men det er fortsatt tungt til tider, en konstant kamp i hodet. GK forteller om da de kjørte hjem til Haugesund. Han skulle hjem til familien sin med verdens søteste jente, og alt var egentlig bra, men så hadde han de jævla nervesmertene i ryggen.
- Jeg skulle ønske jeg slapp dem, det er en påminnelse på hele situasjonen, på at jeg ikke føler noe og på vanskelige toalettbesøk. Ting er drit fortsatt, og sorgen vil alltid være der, men det er mye lettere å takle når jeg har det bra.
Han føler seg heldig nå. Heldig for at han overlevde, og at han til tross for en sprekk i skallen ikke ble lam fra halsen og ned, og kan snakke uten å stamme eller riste.
- Det er et under.
GK gjenforteller den følelsen fra da han traff betongrørene som lå halvannen meter under vannoverflaten med hodet først. Hvordan alt ble hvitt, og han visste han var død.
Så knipser han.
- Plutselig ble jeg sendt tilbake. Så nå må jeg bare prøve å nyte det helvetet.
«Vi sees i et senere liv, Sidsel»
Litt hippier
Fremtiden. Begge to blir stille i flere sekunder, ser på hverandre og smiler, når vi spør hvordan de ser den for seg.
- Jeg vil ha barn, det vil hun også, sier GK.
Marte sier de heldige som ser for seg det samme, at begge vil bort fra «den jævla trikken» som går inni leiligheten. Hun ser for seg å oppdra barn et sted utenfor byen, at hun skal lære barna å gå ut, legge seg i gresset fremfor å se på TV når de er slitne.
- Vi er litt sånn hippier vi, skyter GK inn.
- Ja, vi går litt den veien, sier Marte.
- Fordi vi trigger det hos hverandre.
For Marte kom forholdet ut av det blå, men har blitt til mer enn hun noen gang hadde sett for seg.
- Jeg føler meg skikkelig elsket, føler at vi står sammen. Han har pushet meg i riktig retning i livet, et sted det er verdifullt å være. Jeg er så takknemlig for å ha møtt han.
GK sier han ikke vet hvordan livet hadde vært uten Marte.
- Jeg var veldig langt nede, og hun bekreftet min verdi som menneske. Jeg klarte ikke å vise kjærlighet til mine nærmeste før jeg møtte henne, hun har gitt meg håpet tilbake.
Som natt og dag, sier GK når han sammenligner nåtiden med våren 2022, da han satt alene i leiligheten og scrollet seg gjennom alle andres liv.
- Ulykken var et helvete, men nå har jeg det bra. Jeg klarer å si det og mene det, og det handler ikke bare om at jeg har fått kjæreste, men om den hun er. Jeg er så glad for å ha henne i livet mitt og for at jeg så sta og ikke ga opp.
Han nikker mot rullestolen som står parkert ved sofaen.
- Det er nyanser i helvete og.
