- Det har vært mye prøving og feiling. For noen år siden, hadde jeg ikke tenkt jeg skulle være her jeg er i dag.
- Hva er det som har fått deg hit?
- Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Jeg var heldig med Hilde. Jeg hadde aldri hatt tillit til voksne før.
Gard kunne lett ha vært leder av Unge Høyre, det er liksom litt den typen han ser ut som, med det lyse håret og den blå skjorta.
Det er måten han forteller om brutaliteten i det å bli flyttet fra et beredskapshjem til et annet når du er elleve, får vite det kvelden før, og ikke får sagt hadet til vennene dine, før han er snar med å understreke, at han har klart seg bra han altså, han har prosessert sine ting, til høsten håper han å starte på utdannelsen til å bli barnevernspedagog.
Det er først senere, på tampen av intervjuet, han knepper opp de to øverste knappene i den blå skjorta, viser fram den tatoveringen i halsgropa, den som alltid minner ham på hva han kommer fra, og alle oss andre, på de kreftene, de vanvittige ressursene som bor i de barna, som tross for så mange odds i mot, kan blomstre likevel, når du får noen rundt deg, som ser deg, og som kan ta deg imot.
Mistet hver sin mann: - Vi vil elske livet slik de elsket oss
Vi møter både Gard og fostermoren hans Hilde Holte på Zoom, hun med kaffekoppen i hånda i stua hjemme i Heddal på Notodden, i en pause med digital hjemmeskole, han på rommet i kollektivet han deler med to kamerater i Horten, men nå fletter vi de to sammen, slik de selv en gang fikk livene sine flettet inn i hverandre, den dagen Gard dukket opp som ny elev i Hildes sjetteklasse, høsten 2012, 11 år gammel.
- Jeg fikk et veldig godt førsteinntrykk. Jeg så med en gang at det var en gutt med stort potensiale. Han var kvikk i replikken og veldig skoleflink. En snill og rolig gutt, forteller Hilde.
Hun visste at han bodde i beredskapshjem - i det som for mange barnevernsbarn er en mellomstasjon før et fosterhjem er på plass, men visste ikke så mye utover det.
Som menneske er hun imidlertid slik anlagt, at hun har et øye for dem som kan trenge litt ekstra oppmerksomhet, og raskt merket hun at Gard ofte søkte seg til henne for litt voksenkontakt, at han trengte noen å prate med.
Hun merket seg også at han elsket å lese bøker, spesielt fantasy, og da han hadde lest ut alle i den sjangeren på skolebiblioteket, kostet det henne lite å dra innom hovedbiblioteket og låne flere bøker til ham.
- Jeg tenkte at å rømme inn i en annen verden, er en fin ting å gjøre når du har vanskelige ting å tenke på.
Ofte lånte hun med seg hele serier, på både fire og fem bøker. Ofte hadde han slukt dem alle i løpet av en helg, og for den som kan se, ble det også en pekepinn om hvordan helgen hans hadde vært.
- Jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen - å være 11 år og være i beredskapshjem, og når som helst kan få vite at du skal flytte videre.
- Jeg håpet broren min var død
Selv om Gard søkte voksenkontakt, var det slettes ikke alt han fortalte til Hilde, og hovedstrategien han hadde, var å holde avstand.
- Jeg var veldig på den, at jeg ikke skulle knytte meg til noen. Det var lettere for meg å distansere meg, og å ikke få venner, forteller han.
«Jeg skal hjem igjen. Det årner seg det her» pleide Gard å si til Hilde. Det var først etter at han hadde vært et halvt år i klassen hennes, hun forstod at han faktisk skulle videre til et nytt fosterhjem- men at de ennå ikke hadde funnet et til ham.
- Da begynte tankene å kverne.
Etter å ha gått flere runder på hjemmebane, med både ektemannen Odd-Arne og barna, som var 12 år og 19 år den gangen, bestemte de seg for at de kunne bli Gards nye fosterhjem. 13. mars 2013 flyttet han hjem til dem, Hilde husker fortsatt datoen.
Den første måneden i nytt hjem går alltid greit, skal man tro et drevent barnevernsbarn.
Å få flytte hjem til Hilde, var en lettelse for Gard - han slapp å si hadet til vennene sine. Samtidig var erfaringen med at voksne ikke helt er til å stole på, fortsatt en grunnleggende følelse.
Det tryggeste var å holde på strategien med å holde avstand - fram til neste gang han ble flyttet.
- Jeg så ikke på det som et permanent hjem. Så da begynner du å teste grenser for å få litt fortgang i det. Jeg har hatt en strategi … jo frekkere og jo mer dritt jeg var mot de, jo kjappere kom jeg meg videre.
Gard smiler.
- Men så funket ikke det. Hun stod i det. Det var ingenting som bet på henne.
Emma (22) testet ansiktssolarium. Resultatet kom som et sjokk
Hilde var vant med å bli testet ut av elevene sine. Å oppleve motstanden fra Gard, var likevel tøft å stå i.
- Jeg var på jobb som lærer i klassen på dagtid - så kom du hjem, og følte at du fortsatt var på jobb.
- Utfordringene kom da jeg begynte å stille krav. Det er viktig at alle bidrar for at en familie skal fungere. Men Gard var ikke vant med å bli stilt krav til.
Spesielt feriene skapte mange vanskelige følelser hos Gard.
- Jeg hadde aldri blitt tatt med på ferie før, ferie var ikke noe jeg skulle ta del i. Da skulle jeg jo ha det hyggelig og skape gode minner. Men hvorfor skulle jeg knytte meg til de?
For Hilde - som hadde en forventning om å få slappet av, ble det også vanskelig,
- Vi har pleid å dra til Spania på sommeren - og da synes jo jeg at jeg fortjent å få slappe av. Men så ble det ikke helt sånn, det var mer følelsen av at du er på jobb. Han forsøkte jo så godt han kunne å ødelegge ferieidyllen.
Flere ganger sa Gard også det som både vondt og sant var: «Det er ikke dere jeg skulle ha vært på ferie med».
De etablerte noen rutiner etterhvert, som Hilde måtte ha på plass. På stranda skulle det leses bøker, og eventuelle spørsmål eller problemer kunne tas opp først etter klokka tolv.
Hilde ler litt når de mange ulike ferieminnene nå dukker opp, og blir tenksom.
- Jeg vet ikke helt om han har satt pris på de feriene.
- Fra han kom til oss i sjette klasse og fram til niende, var det en lang oppoverbakke.
- Hva er det som gjorde det verdt det?
Hilde retter på brillene, stryker håret bak det ene øret og blir stille i noen sekunder.
- Det har jo beriket familien, men det kunne ha endt i skilmisse. Det var på et punkt du ikke helt visste svaret på det.
- Det handler om at jeg er litt sta. Vi skulle i hvert fall ikke være de som sa han skulle flytte. Det skal ikke han ha på oss. Det skulle fullt og helt være hans ansvar.
For slik var det - Gards mange forsøk på å få Hilde til å sende ham videre til en ny familie, funket ikke.
- Hun stod i det. Det var ingenting som bet på henne, fastslår Gard.
- Så da bestemte jeg meg for å flytte selv.
Også denne gangen stod Hilde på sitt. Verken hun eller familien ønsket at han skulle dra. «Vi respekterer det. Vi skal kjøre deg til barnevernet - men det er ditt valg» understreket hun.
Da han fikk beskjed om at han hadde fått plass på en barnevernsinstitusjon, ga Hilde en klar beskjed. «Nå har du et valg. Du kan velge å gjøre de to siste månedene fine eller kjipe».
- Sist uke solgte jeg senga mi for å få råd til mat
Og så vanskelig eller så enkelt kan det av og til være - for nettopp ved å vite at han skulle videre - og at Hilde fortsatt ville ha han der - gjorde det mulig for ham å bli værende
- Da gikk det faktisk veldig bra. Da ble jeg boende hos Hilde i 10. Klasse også, sier Gard fra det hvite rommet i kollektivet i Horten.
- Etter det roet han seg ned. Da ble det mulig å stå i det, sier Hilde fra stua hjemme i Heddal.
Hva var det som gjorde det mulig å holde ut den lange oppoverbakken?
For Hilde, var det hverdagsaktivitetene Gard hadde på ettermiddagene, og det hun kaller et bunnsolid nettverk.
Tirsdager og torsdager pleide Gard å være på svømming - de kunne komme til hallen fulle av gruff begge to, men da de kjørte hjem igjen, var stemningen alltid litt lettere.
Hver mandag besøkte han engelsklæreren Ragnhild, som han fikk god kontakt med. Hun var musikalsk, sang og spilte gitar - sammen med mannen hennes, dannet de tre et band, som ga både mestring og glede.
«It takes a village to raise a child» heter det i et afrikansk ordtak. Lista er lang også i Heddal, når Hilde fortsetter med å fortelle om alle som har gjort en forskjell for både henne og Gard.
Et vennepar ble besøkshjem - dit dro han en gang i måneden. Også Hildes to barn var gode støttespillere for dem begge.
Så er det saksbehandleren Jan Ove, som alltid visste, at når Hilde ringte, så var det viktig. Og det er alle de gode vennskapene Gard etterhvert fikk - både i kraft av å være den han er, og med ivrig tilrettelegging av Hilde.
- Vi har heia på de gode vennskapene. Vi har prøvd å ramme han godt inn. Også har vi vært veldig åpne. Vi har snakket om alt. Ofte med humor. Det er ikke en ting vi ikke kan le av. Vi har ikke lagt lokk på noen av utfordringene.
Da Gard skulle starte på videregående skole, valgte han seg en internatskole - der han kunne bo i ukedagene - og dra hjem til Hilde og familien i helgene.
- For en gangs skyld ble jeg ikke sett på som et fosterbarn. Det var deilig. Da kunne jeg få en ny start. Det har vært med på å forme meg.
- Da fikk jeg endelig tatt et eget valg. Det har jeg ikke fått gjort før. Det var veldig deilig. Da kunne jeg være meg sjøl for en gangs skyld. Jeg har jo på en måte vært det før, men ikke helt, når jeg hele tiden visste at jeg ikke skulle bli boende der.
- Det var et frirom, der det ikke var et barnevern som kom på besøk. Det var godt å være der. Der var jeg som alle andre.
Nå tar han opp et par fag for å få høyt nok snitt til å kunne komme inn på barnevernstudier til høsten.
- Jeg vil prøve å bidra til at folk ikke trenger å oppleve det jeg har opplevd.
- Hvordan har du det nå?
- Jeg har det veldig bra. Jeg driver med mitt, har det bra med meg selv og har et godt nettverk.
Danny var en vital 18-åring - så ble han skjenket av vennene
Senest dagen i forveien, ringte Hilde ham, og stilte det spørsmålet som så mange foreldre stiller. «Når kommer du hjem da, Gard?»
- Det er vi som er hjemmet hans. Vi vil støtte han i det som kommer, fastslår Hilde.
- Jeg er veldig stolt over han. Han har alltid vært skoleflink - og han er sta. Når han setter seg mål, er han en type som gjennomfører. Han får til det han vil.
Det er ikke sånn at hun oppfordrer alle lærere til å bli fosterforeldre understreker hun - det kan være tøft og vanskelig, og hun har full forståelse for de som ikke klarer det.
Å bli fosterforeldre, kunne like gjerne kunne ha skjedd ved at hun hadde møtt Gard på fotballbanen, som leder av datterens fotballag. Det handler bare om å løfte blikket, mener hun.
- Det koster så lite å se seg rundt. Hvis noen ikke har med seg penger, og har lyst på noe å spise, så koster det tredve kroner… Det er sånne små ting i hverdagen som kanskje kan bety noe.
Vi avslutter der vi begynte, i Horten, med Gard, han som både har så mange vanskelige erfaringer, men som likevel har denne lyse lettheten over seg.
- Hva betyr Hilde for deg i dag?
- Hun er en veldig trygghet. Det er veldig ålreit å ha noen å støtte seg på. Og jeg må nevne Odd-Arne også, han har også vært veldig viktig. De skal ha mye av takken for at jeg har klart meg. Det er veldig godt å ha noen som du vet at er der. Som ikke forsvinner. Å ha et sted å reise hjem til.
- Du er et løvetannsbarn?
Det er som et svar på spørsmålet, han nå han knepper opp de to øverste knappene i skjorta og viser fram tatoveringen. «Resilience» står det, med svarte bokstaver. Resiliens heter det på norsk - kapasiteten til å håndtere stress og påkjenninger, evnen til å tåle motstand godt, fungere bra tross mange odds imot - det engelske ordet for løvetannbarn.
Han smiler bare vennlig når tårene triller hos journalisten.
- Jeg vil gjerne få si, at det kan gå bra til slutt - om du bare står i det.
Flåttbitt: - Et helvete på jord
- Jentene mine skulle ikke miste moren sin også
