Mange gjør en reise fra lite til stort. Drømmer om de flotte husene, de åpne flatene, boden, gjestehuset, garasjen og hagen. Elsker shopping og kan aldri få for mye. Legger ned massevis av tid og energi på å ta seg av alt de eier, og føler på et gnagende stress av at det fortsatt er noe som mangler.
Jeg har selv vært der. Jeg har bodd i en villa med ti rom og med en enorm hage, og jeg har eid flere vaskeservanter enn jeg har kunnet bruke. Garderoben bugnet av klær og ikke halvparten av dem ble brukt. Fine ting overalt. Jeg hadde «alt», men følte meg stresset og totalt overstimulert, ikke bare utenfra, men også fra innsiden.
Mitt fysiske rom har krympet, mens mitt indre aldri har vært større
I dag bor jeg i en liten ettromsleilighet. Mitt fysiske rom har krympet, mens mitt indre aldri har vært større. Jeg er friere, mer kreativ, gladere, roligere og nyter mye mer av livet og dets relasjoner. Jeg har forutsetningen for å være den beste versjonen av meg selv, både som venn, kjæreste og medmenneske. Jeg eier ikke mye, men føler meg rikere enn noensinne.
Jeg forsøker ikke å pushe andre til å gjøre det samme som meg. En reise som den jeg har gjort, må man virkelig ville gjøre for at det skal føles riktig. Jeg har jo vært så privilegert at jeg har kunnet velge, og det er det jo ikke alle som kan. Hvis man tvinges til å avstå fra ting man lengter etter eller behøver, så er det naturligvis vanskelig og begrensende ikke å kunne skaffe seg det. Men jeg tror at nesten alle venner og bekjente som har besøkt meg i mitt lille hjem, har sagt at de gjerne skulle gjort noe lignende selv. De vil oppleve den friheten jeg kjenner. Og den typen inspirasjon sprer jeg gjerne.
Interessen min for «downsizing» våknet allerede på 1990-tallet, da jeg leste «Clear Your Clutter with Feng Shui» av karen Kingston. Hun var blant de første som begynte å belyse hvor bra det er for sinnet vårt at det er ryddig og ordentlig rundt oss og at vi trenger å kvitte oss med fysisk søppel for å frigjøre tanken. Jeg tenkte mye på den boken da livet i praktvillaen tok en vending på grunn av skilsmisse og jeg og barna flyttet til en fireromsleilighet.
Det er jo en naturlig handling i forbindelse med å flytte at man kvitter seg med alt som har hopet seg opp og velger bort det man ikke lenger har behov for eller plass til. Ting man har glemt at man hadde eller beholdt på grunn av dårlig samvittighet. For så lenge man har plass til det, kan jo disse tingene fortsatt få bli værende …
En slik renselse er ikke enkel. Den tar mye tid og kan være smertefull. Det gjør vondt å kvitte seg med klær som viser hvem man en gang var. Eller ubrukt hobbyutstyr som står for drømmen om hvem man ville bli. Man må stålsette seg og være helt ærlig mot seg selv. Belønningen kommer i form av mindre stress. Det er en befrielse, tro meg.
Jeg har mer energi på alle måter enn tidligere
Da barna så flyttet hjemmefra, byttet jeg ut leiligheten med fire rom med en med ett rom. Jeg renset, kastet, solgte og kvittet meg med nærmere 80 prosent av alt jeg eide.
Ting du har arvet, kan du selvfølgelig ikke kaste uten videre, og jeg beholdt så mange av dem som jeg kunne og valgte i stedet bort dusingjenstandene som hadde lurt seg inn i skapene gjennom årenes løp. Hver gang jeg legger opp kaker på mormors turkise fat, føler jeg glede og tenker på henne. Det betyr noe, til forskjell fra en nyprodusert, anonym tallerken.
Den begrensede plassen jeg har i dag, krever så klart kompromisser, noe som har vist seg å fungere helt fint. Jeg maler ved kjøkkenbordet, og i stuen står sengen i den ene enden og sofaen i den andre. Tv-en er borte. Veggene har rolige farger, og jeg har ikke hengt opp særlig mye kunst. Pianoet mitt troner ved en av langsidene, og nå spiller jeg på det hver dag siden jeg har både tid og lyst. Takket være at leiligheten også har en balkong, så får jeg en sterk følelse av plass når jeg tråkker rett ut mot en stor trekrone og med en stripe av hav. Naturens eget maleri.
Jeg har mer energi på alle måter enn tidligere. Noen vil sikkert hevde at den kommer naturlig når barna har flyttet ut og man bare har seg selv å tenke på, men jeg opplever at det har med mitt miljø å gjøre. Det jeg ser, er det jeg eier, verken mer eller mindre. Siden jeg har liten plass, kjøper jeg nesten ingen ting lenger. Hver ting er et bevisst valg. Og selv om oasen min er knøttliten, så er det en oase av ro og harmoni som jeg aldri fant i det store huset mitt.
Først og fremst er det den mentale prosessen som engasjerte meg, men at jeg i tillegg sparer penger og lager et mindre klimaavtrykk, er også en stor bonus. Jeg kommer ikke til å redde verden, men å hoppe av konsumkarusellen og sette pris på det jeg har og på naturens gaver, føles helt riktig.
5 tips for downsizing
Nå velger jeg også automatisk bra mat og gjør bevisste valg for helsen hver dag. Jeg tar bedre vare på meg selv. Går tur, trener styrke og danser orientalsk dans. Mediterer hver dag. Det ene leder til det andre, og alt blir lettere og lettere. Det tar en time å gjøre leiligheten ren fra topp til tå, og resten av tiden er min. Hvis jeg vil sitte bøyd over et akvarellbilde til inspirasjonen har tatt slutt, så gjør jeg det. Vil jeg pakke en frokostkurv og gå ut i skogen, så gjør jeg det. Og hvis noen banker på døren, så tar jeg meg tid til å prate, for jeg vet at det er tid til det.
Jeg har ikke så mange fantasier om meg selv lenger. Jeg tror det er noe man må gi slipp på for å kunne bli genuin og ekte. Det finnes et gammelt ordtak om en orientalsk kjøpmann som reiste langt av gårde med sin store last. Med jevne mellomrom stoppet hans bærere og satte seg ned og hvilte. Mannen ble utålmodig og forsøkte å få fart på dem igjen, for reisen måtte gå fort, han hadde det travelt. «Hvorfor stopper dere?» spurte han bærerne. Og de svarte at de var nødt til å vente på sjelen, for den hang ikke med på det raske tempoet. Det er akkurat det jeg har gjort. Jeg har fjernet alle stressmoment og ventet på sjelen min.
