Henriette Bruusgaard (41) tenkte på seg selv som en dame som alltid har klart seg selv. Hun var ikke avhengig av menneskene rundt seg for å lykkes, og håndterte det meste. Men når alt skulle være som hun drømte om, med mann og to små barn i hus, begynte livet så smått å by på utfordringer for den anerkjente programlederen.
Da det ble stopp med programlederjobber på tv, var det uvant, men hun var raskt i gang med andre prosjekter.
Småbarnstilværelsen tok på med lite søvn. Søvnmangelen skulle bygge seg opp over tid, og Henriette begynte å kjenne igjen signalene. Hun var ikke på et godt sted.
- Det handlet om litt for mange endringer og utfordringer på én gang, forteller hun.
- Jeg kjenner på skuffelse
41-åringen har en datter på fem år og en sønn på syv. Etter det første barnet kom, gikk det fint, men i perioden etter at hun ble mamma til to, kjente hun mye på depresjon. Årsaken til at hun ble deprimert, handlet både om den store påkjenningen kvinner går gjennom ved to fødsler, men også forventningene om at du skal ha alt på stell og håndtere morsrollen og karriere fint.
Det var lite som skulle til for å vippe henne av pinnen emosjonelt. Hun var mentalt utslitt, og kjente samtidig på at småbarnsfasen var noe hun burde stå stødigere i som forelder.
– Man tør ikke si høyt at man er sliten etter tiden med små barn, for da er man litt svak, sier hun og utdyper:
– Det er det man er lært til, og man tenker at dette klarer du. Kvinner har jo klart det i alle år.
Utfordrende periode
Hun synes det er viktig å snakke om, for hun tror det er mange som kan komme seg enklere gjennom en vanskelig periode med små barn, ved å vite at det kan skje. Samtidig kan det å ha innsikt i hvordan andre har kommet seg gjennom det, forhåpentligvis hjelpe flere.
Det var ikke direkte fødselsdepresjon hun hadde, men hun opplevde at livet bød på utfordringer i småbarnsfasen på helt andre plan, som gjorde at det ble for mye for henne. Blant annet var et samlivsbrudd på trappene, og en karriere som stoppet litt opp.
Da hun gradvis begynte å kjenne bedring etter den første tunge perioden, var hun ved godt mot. Til tross for samlivsbrudd.
– Jeg hadde bygget meg opp etter en ordentlig livskrise. Med samlivsbrudd, karrierespørsmål og depresjon. Men så kom pandemien og satte alt ut av spill, igjen.
Det var da hun ble veldig dårlig, og hun kjente ikke seg selv igjen.
Grunnpilarene vaklet
Det var mange endringer som skjedde samtidig for Henriette. Hun hadde jobbet som programleder i mange år i tilknytning til Viasat, TV Norge og TV 2. For første gang på 16 år hadde hun ikke en fornyet kontrakt og en programlederjobb å se frem til.
Den blide programlederen var forberedt på at det ville skje, for det er ikke vanlig å ha kontrakter så lenge. Mange som jobber med tv har flere ben å stå på, men Henriette hadde levd av kun tv i årevis. Hun visste at dagen ville komme, og hun hadde sagt til seg selv at hun skulle skape egne prosjekter. Hun tok fatt på diverse prosjekter, men hun klarte ikke å være helt fornøyd.
I kjølvannet av at hun ikke fikk fornyet kontrakten, begynte altså samlivet å skurre.
– Det holder gjerne med én krise, men nå var det mange grunnpilarer som vaklet litt, sier hun.
Det førte til at småbarnsmoren gikk inn i en depressiv fase.
– Akkurat da jeg hadde begynt å komme meg litt, ble det nedstenging, og det var veldig ødeleggende.
Henriette var ikke sterk nok, for som hun selv sier, var psyken tynnslitt. Paret var i bruddfasen da pandemien inntok landet, og de bestemte seg for å sette bruddet på hold. De skulle bo sammen til livet var mer stabilt.
Den tidligere programlederen for Alt for Norge, Oslo-TV, The Biggest Loser og Hvem kan slå Aamodt og Kjus jobbet nå frilans og visste ikke hva fremtiden ville bringe med strenge sosiale regler og jobber som ble avlyst. De kjente på en redsel. Heldigvis var hun og ekskjæresten gode venner, og de bestemte seg for å stå i utfordringene sammen.
Utover i det første året med pandemi, kjente hun på en tomhetsfølelse. Restriksjonene taklet hun dårlig, så hun prøvde å jobbe for å holde på med noe. Psyken ble verre og verre under pandemien.
Hun tviholdt på jobben hun hadde, men det var ikke optimalt. Hun var så langt nede at hun ikke turte å si til dem hun jobbet for hvor ille det var. Frykten for å miste det hun hadde av jobb, var sterkere enn å fortelle hvordan hun hadde det.
– Når man er nede, ser man ikke det store bildet. Jeg tenkte bare på at hvis jeg ikke får dette prosjektet, raser alt sammen. Så jeg turte ikke å si hvordan det jeg hadde det til noen. Det ble veldig mørkt.
41-åringen, med en varm utstråling og lite som tyder på mørke tanker her vi sitter og nyter en cappuccino, innrømmer at det er fascinerende å tenke tilbake på hvor mørkt hun hadde det. Selv tror hun at hun er mer disponert for mørke tanker enn mange andre. På et tidspunkt tenkte hun at hun ikke kom til å overleve. Psyken styrte henne hele veien, og hun klarte ikke å hente seg inn.
– Da det pågikk som verst gjorde jeg faktisk ingenting, det var så ille at jeg ikke klarte å gjøre noe og jeg visste ikke hvordan jeg skulle kommunisere det til noen.
På denne tiden bodde hun fremdeles sammen med eksmannen til tross for at det var over mellom dem. Det må ha vært vanskelig for han å forstå hva hun gikk gjennom, tror hun. Etter hvert begynte flere rundt henne å forstå at hun ikke hadde det bra. Familie og venner ringte henne, men det er vanskelig å gripe inn når noen har det vanskelig, samtidig som det var en pågående pandemi, med restriksjoner som sa at man ikke skulle besøke hverandre.
– Det var litt tøft faktisk.
I dag takker hun menneskene rundt henne som grep inn da hun trengte det.
Isabell så på sin nyfødte datter og tenkte: - Det her fortjener du ikke
Barna har betydd mye
Barna holdt motet hennes oppe i den vanskelige perioden. Alt handlet om at sønnen og datteren skulle ha det bra. Hun takker ungenes kohorter samt barnas far for at barna opplevde perioden som stabil. Selv fokuserte hun på at barna skulle ha rutiner, og innrømmer at de gjerne fikk være litt ekstra mye hos venner.
– Jeg lagde meg egne teorier om hvilke grep som kunne hjelpe meg og min relasjon til barna i denne perioden. Hvis de så på barne-tv, kunne jeg legge meg inntil dem og kose. Dette tenkte jeg kunne kompensere for manglende mental tilstedeværelse. Det ble mye ligge inntil, så de ble veldig kosete.
– Den perioden gikk de og koste på folk hele tiden, ler hun. - Og jeg tenker jo at det finnes verre ting enn det.
Den nærheten det ga henne, kompenserte for de mørke tankene. I dag minnes hun disse stundene som noe fint.
– Vanskelig å være meg med all den grublingen
Etter at hun var blitt bedre, har hun grublet mye på at karrieren ikke hadde trengt å stoppe opp slik den gjorde. Og det gjør hun mye av – grubler. Hun har en tendens til å bli tynget av endringer og livet generelt, noe som preger henne ved å bli mindre effektiv.
– Jeg tror at for å gjøre suksess i vår tid, fordrer det litt at man kjører på, ikke ser seg tilbake, er tøff, spisser albuer og ikke lar ting tynge deg for mye. Og så er jeg veldig motsatt, da.
Det har vært viktig for henne ikke å øve seg på å ikke være den kjente profilen Henriette Bruusgaard. Hun var redd for at dersom hun ikke vente seg til den tanken – hvordan skulle hun leve med å ikke få til å være henne?
– Jeg følte at folk rundt forventet at jeg skulle fortsette å være den Henrette jeg hadde vært, og så klarte jeg ikke helt det. Og da ble jeg redd, for tenk hvis ikke jeg finner tilbake til den styrken i den personen som jeg alltid har vært.
Den erfarne programlederen har hatt vanskeligheter med å skjønne hvem hun er etter at hun gikk på en smell. Da hun tidligere har hatt et klart bilde av hvem hun er og ønsker å være, innså hun nå at det er for mange nyanser. Hun prøver å akseptere at hun er preget av det livet har bydd på, og heller nå må omfavne de ulike sidene hun har.
– Det er slitsomt å være meg med all den grublingen. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for én ting. Når jeg går for noe, kan jeg likevel få masse tanker om at det er dårlig eller feil. Hver gang jeg skal ta et valg, er det å veie for og imot, og frem og tilbake.
Henriette skulle ønske hun var mindre følsom. Hvis ting er virkelig ille, kan det kan gå utover det fysiske – hun kan begynne å klø og hun kan miste hår. Hun blir spist opp av vanskelige ting når livet byr på utfordringer. Det er det mest slitsomme med å være henne, konstaterer hun.
– Ofte tenker jeg at det er en positiv ting å være følsom. Å kunne vise følelser, snakke om følelser og vise sårbarhet. Men når det blir for mye av det, er det veldig slitsomt.
– Jeg sa «Ikke tenk på det», så snudde jeg meg og gråt
Deler for mer åpenhet
Hun stopper litt opp under intervjuet. Oslo-jenta får vondt i magen og hjertet av å fortelle så åpent og ærlig om det personlige. For mange fremstår hun som ekstrovert – hun kan gå inn i et rom uten at en sjel vil tenke at hun er deprimert. Og så kan hun gå hjem og være alene i en uke, men det vil nok ikke mange tro om henne.
Nå som hun har brukt flere år på komme seg gjennom ulike faser, begynner hun å få hodet over vann og er positiv til å få til nye ting. Hun gjør alt redaksjonelt arbeid på egen hånd når hun driver podkasten hun startet opp under pandemien. Da depresjonen ble veldig tung å bære ved siden av alt ansvaret med podkasten, skjønte hun at hun måtte legge den på is.
- Jeg vet veldig godt at hun ikke er her for pengene mine
Hun trengte et mer stabilt arbeidsmiljø, og søkte seg til kommunikasjonsbyrå med en trygg og motiverende sjef som fortalte hva hun skulle gjøre. Hun har skjønt at hun ikke kan være så alene om arbeidet, og å være i et arbeidsmiljø er givende.
– Jeg har alltid tenkt tidligere at jeg klarer meg selv, men jeg klarer meg ikke helt selv. Jeg trenger litt drahjelp, rett og slett.
Med den stemmen hun har, kjenner hun på at hun trenger å bruke den til å være åpen om depresjon. Etter at hun fikk et navn, har hun blitt bevisst på at hun må bruke stemmen til å gi folk noe. Hun kjenner på en skam ved å bruke spalteplass dersom hun ikke har noe fornuftig å si.
Det tror hun kommer fra oppveksten – fra en kulturelt orientert familie. Det å være kjendis og få spalteplass for ingenting, er noe hun kjenner på, for hun ønsker å gi noe mer.
– Det gir i hvert fall meg noe å kunne åpne opp og snakke om det. Kanskje det sitter flere der ute og har kjent på noe av det samme, sier hun og fortsetter:
– En ting jeg prøvde å tenke på da det sto på som verst, var hvor heldig jeg var som lever i Norge, og har to friske barn. Det prøvde jeg å si til meg selv. Det hjelper, selv om det er lett å si til en med depresjon, men man må prøve å si det til seg selv. Og at man må fortsette å gå, for det kommer til å bli bedre. Bare fortsett å gå.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
Da helsesykepleier kom på rutinesjekk hos Tuva og Ronny, ba hun dem straks om å åpne vinduet
