Grace Jones. Bare navnet vil gi et par generasjoner av oss bildet av en grenseoverskridende person på netthinnen, et stilikon og den mest spesielle James Bond-piken ever. Pluss minner om saftige rykter om ytterst dekadent livsstil med store mengder dop og festing med jetsettet i New York, Paris og London de siste tiårene av forrige århundre.

Og da har vi ikke engang nevnt musikken.

Hun er blitt 72 år, og den langbeinte disco-, reggae-, new wave- og poplegenden som var en av musikkindustriens største stjerner på 1980-tallet, leverer fortsatt konserter det snakkes om.

I 2016 var hun flere ganger i Norge, og høstet strålende omtaler for konserten på Øyafestivalen i Oslo. I år kuraterer hun den britiske Meltdown-festivalen som i juni går av stablen for 27. året på rad med artister som Solange, Peaches, Skunk Anansie, Jimmy Cliff og Baaba Maal.

LES OGSÅ: - Det ble på en måte forventet at jeg skulle ligge med ham

Klassisk discodiva

I sin selvbiografi fra 2015, «I’ll Never Write My Memoirs», avslører Grace Jones hvem hun er. Eller gjør hun det? Kanskje ikke, for er det noe den nå 72-­årige Grace Jones (hun fyller år 19. mai) har lang erfaring med, er det å skape mystikk rundt seg selv. Hvem er egentlig denne helt spesielle skjønnheten som med et smell erobret moteverdenen på begynnelsen av 70-­tallet og skapte bølger i Paris’ og New Yorks natteliv utover på 80-­tallet?

– Grace Jones var en klassisk discodiva på de første tre platene, laget i samarbeid med den legendariske discobakmannen Tom Moulton, sier Audun Vinger, musikkanmelder i Dagens Næringsliv.

– Musikken her er svulmende, sveipende og flott og camp. Men det er med den mer kantete stilen når hun nærmer seg åttitallets funky postpunk og begynner å jobbe med Sly & Robbie, at storheten blir utløst. Hennes cover av The Nornals «Warm Leatherette» er et stort høydepunkt, samt selvfølgelig «Pull Up To The Bumper». Det er vel det mest vellydende sporet jeg vet om, og det funker på dansegulvet i enhver epoke og klubb, mener Vinger.

– Flaks som overlevde

Grace Jones ble ikke født inn i rampelyset, og som en av sju søsken må hun ha knivet om oppmerksomheten. Foreldrene Marjorie og Robert Jones var dedikerte medlemmer av Pinsemenigheten på Jamaica. Da de dro til USA for å jobbe, overtok bestemor og stebestefar oppdrageransvaret for Grace og søsknene. Bestefaren var angivelig av den hardtslående typen, og Grace skal ha fått mye juling i barneårene.

– Pinsemenigheten jeg vokste opp i var ikke så fyrig som mange tror. Den var veldig britisk, veldig skikkelig. Hymner. Ingen dansing. Veldig stille. Veldig fundamentalistisk.

Slik har Grace beskrevet sin kristne bakgrunn. Som 13-­åring flytter hun til foreldrene i USA, og som 15-­åring kommer det uunngåelige foreldreopprøret.

– Jeg fikk ikke lov til å gjøre noen ting. Jeg fikk ikke se tv, fikk ikke bruke neglelakk, jeg fikk ikke engang spille spill eller høre på radio. Så da jeg kom til USA … det ble motorsykkelgjenger, Hell’s Angels, jeg tok alle slags stoffer og var helt ute. Jeg hadde flaks som overlevde, sa hun i et intervju med Ruby Wax på 90-­tallet.

LES OGSÅ: Hadde gruppesex med Grace Jones

Toppmodell i Paris

Som 18-­åring begynte Grace å jobbe som modell i New York. Men de høye kinnbeina og lange beina til tross – det var først da hun reiste til Paris som 22­åring at modellkarrieren tok av.

Jones går catwalken for store motehus som Yves St. Laurent og Kenzo, tar bilder med Helmut Newton og Guy Bourdin, og havner på forsidene til Elle og Vogue. Hun deler leilighet med Jerry Hall og Jessica Lange, og henger med Karl Lagerfeld og Giorgio Armani på Paris’ heteste nattklubb for homofile, Club Sept.

Men Grace har større planer enn bare å være modell. Hun får en platekontrakt og utgir sitt debutalbum, «Portfolio» i 1977. Den inneholder hennes første nattklubbhit, «I Need a Man». Året etter kom albumet «Fame», og i 1979 «Muse».

Alle disse tre albumene er discoalbum, og Graces blir kronet som 70-­tallets heteste discodiva. Hun fester på de kuleste nattklubbene i Paris og New York sammen med datidens stjerner. Grace Jones er å se på mange av de legendariske partybildene fra Studio 54 sammen med andre stjerner som Bianca Jagger, Jerry Hall, Tina Turner og Andy Warhol. Hun innledet et forhold til franske Jean­ Paul Goude, som er hjernen bak to av hennes mest ikoniske albumcovre, og som regisserte musikkvideoene hennes.

– En besettelse

– Jeg møtte Grace i 1977 eller -78, og det var en periode full av dekadanse. Folk tok fortsatt masse stoff. Jeg hadde jobbet så hardt så lenge, og hun gjorde meg til en del av sin livsstil, tok meg med for å danse på Studio 54. Hun ble en besettelse for meg, vi gjorde alt sammen, forteller Goude.

De to gikk fra hverandre før sønnen Paulo fødtes i 1979, men det kunstneriske samarbeidet fortsatte. Graces store gjennombrudd som artist kom da hun beveget seg fra discosjangeren til new wave med albumet «Warm Leatherette» i 1980, og «Nightclubbing» året etter. Det er dette albumet som har det legendariske coveret der Grace bærer en smokingjakke fra Armani, har ekstremt brede skuldre (hun avslører i biografien at bildet er manipulert), en flattop­frisyre og en sigarett i munnviken. Goude er mannen bak bildet.

Dette albumet regnes som hennes beste, men hun har selv bare vært med å skrive tre av låtene. Ellers covrer hun andres låter, deriblant David Bowies «Nightclubbing». Sting skrev «Demolition Man», og Marianne Faithfull «I’ve Done It Again».

Grace har aldri vært noen ivrig låtskriver, men en av hennes største hits har hun faktisk skrevet selv. «My Jamaican Man» fra 1982-­albumet «Living My Life» er en fengende reaggaeinspirert låt som handler om Tyrone Downie, pianisten i Bob Marleys band The Wailers.

– Han var en vakker mann, men han visste ikke at sangen handlet om ham.

Vanskelig temperament

Neste album, «Slave to the Rhythm» fra 1985, inneholder hennes største hit, albumets tittelspor. Samme år kom også samlealbumet «Island Life», hvis Goude­regisserte cover også vekket oppsikt.

Grace er på høyden av sin karriere, hun har spilt amasone i Schwarzenegger­filmen «Conan the Destroyer» og er Bond-girl i «A View to a Kill». Hun troppet opp på USAs største talkshows og snakket om sin særegne stil, maskulinitet og ryktet hun har for å være aggressiv.

Selv hevder hun i sin biografi at hun slett ikke er så aggressiv, og kan ikke skjønne hvorfor folk er så redd for henne. Men klippet fra talkshowet til Russell Harty fra 1983 der hun blir så forbannet over å bli oversett at hun begynner å slå ham, viser strengt tatt en dame med temperament. V Magazine trykket i 2009 en sak der Jean ­Paul Goude intervjuet sin tidligere kjæreste og muse. Han spør henne om temperamentet hennes:

– Hør her, jeg er ikke som andre kvinner, og jeg vet det! Jeg prøver å leve med meg selv og jobber fortsatt med å forstå meg selv. Temperamentet mitt skaffer meg store problemer, og noen menn skulle gjerne drept meg fordi de tror at jeg har større baller enn dem. For de fleste menn er det utålelig. I årevis har jeg prøvd å tone ned denne siden av meg selv for å kunne fungere i forhold. Det er skremmende å skjønne at om jeg ikke endrer adferd, kommer jeg antagelig til å ende opp alene, sa hun.

LES OGSÅ: Bo Derek var Drømmekvinnen 10

Naken på fest

I biografien sin er hun ikke redd for å by på seg selv. Her er et knippe anekdoter fra et levd liv:

Grace har alltid vært glad i nakenhet. Da hun, Jessica Lange og Jerry Hall ble invitert til en fest full av franske politikere, troppet Grace opp med et halskjede av knokler – og ingenting annet.

Etter en krangel med kjæresten Dolph Lundgren troppet hun opp på hotellrommet han hadde rømt til, med en pistol og prøvde å true ham til å komme med henne hjem. Det var slutten på forholdet.

Produsentene av Bond-filmen «Octopussy» ville ha Grace i rollen som Octopussy, men turte ikke la en svart kvinne spille skurk. I stedet fikk hun rollen som bondpiken May Day i «A view to a kill» noen år senere.

Grace entrer aldri scenen før hun er blitt betalt for jobben. Det fikk selskapet LG bittert erfare da hun nektet å opptre før pengene var henne i hende. Det var lørdag, og LG lovte å betale henne mandagen. En av de ansatte tilbød henne babyen sin som sikkerhet(!), men Grace sa nei, og slik ble det.

Dolph valgte bort kjemilabben til fordel for actionfilmer og gruppesex