MAMMA OG TIRIL: - Moren min var jo det vanskeligste og verste jeg har opplevd, samtidig var hun jo også det beste jeg har opplevd, sier Tiril som er aktuell med sin nye roman «Mødre og døtre». FOTO: Privat
MAMMA OG TIRIL: - Moren min var jo det vanskeligste og verste jeg har opplevd, samtidig var hun jo også det beste jeg har opplevd, sier Tiril som er aktuell med sin nye roman «Mødre og døtre». FOTO: Privat Vis mer

Tiril Broch Aakre:

- Jeg hadde hjertet i halsen hele tiden mens mamma levde

Tirils mamma endte med å ta sitt eget liv etter år med psykisk sykdom. Likevel følte Tiril at moren elsket henne på en helt spesiell måte.

Allerede samme dag som moren til Tiril døde, og de ikke fikk tak i henne, sto Tiril med pennen i den ene hånden og telefonen i den andre. Hun ventet på en beskjed fra sykehuset. De fikk ikke tak i mamma.

- Jeg stod og skrev om henne mens jeg ventet, noe jeg hadde gjort i en notatbok hele tiden under krisen mamma var i det siste halve året. Først skrev jeg for meg selv, som terapi. Men etter hvert tenkte jeg at det var et tema som mange var berørt av.

15. juli 2017 døde moren til Tiril Broch Aakre. Moren hadde fått permisjon fra sykehuset, der hun var innlagt fordi hun var suicidal. Hun reiste hjem til sin tomme leilighet og tok sitt eget liv. Tiril var åpen om dette i kronikken Parodi på psykisk helsevern hun skrev på nrk.no i fjor.

Nå har den norske forfatteren skrevet en roman om sorg, kjærlighet, om det å være mødre og døtre, og et av de 593 selvmordene i Norge i 2017. «Mødre og døtre» handler om det siste året moren til Tiril levde, da hun var i en selvmordskrise.

En utradisjonell oppvekst

Tiril vokste opp i Oslo. Moren og faren hennes skilte seg da hun var halvannet år gammel, og Tiril og storesøsteren vokste opp hos faren. Det var utypisk på 70/80-tallet på Oslo Vest.

- Vi var hos mamma torsdager og annenhver helg, og i ferier. Hun jobbet i reklamebransjen på 80-tallet, og hadde charterturselskaper som kunder, så vi var ofte i Syden sammen med henne. Det var et eventyr å være sammen med mamma. Da opplevde man ikke et vanlig hverdagsliv.

Middag var gjerne to pølser og en cola i kiosken ved Ullevål stadion. Tiril, storesøsteren og moren kunne gå sju ganger og se den samme filmen på kino, når det var en film de likte. Men det var også et urolig liv. Mammaen til Tiril flyttet mye rundt, hadde forskjellige kjærester og havnet i kriser og problemer. Dette var skremmende for Tiril som liten.

- Jeg har hatt hjertet i halsen, i beredskap overfor mamma. Hele tiden mens hun levde. Det var mamma og familiekonstellasjon som var det uvanlige ved oppveksten min. Hjemme hos faren min var det middag hver dag halv fem, skole, fotball og venner.

Tiril hadde et nært forhold til moren sin. Hun beskriver moren som en fantastisk person. Varmhjertet, intelligent, morsom og kreativ. En god venn for vennene sine. En mor som alltid var interessert i å støtte døtrene sine.

- Hun elsket oss og viste det - helt til det siste. Men hun var skadet av traumatiske opplevelser fra barndommen. Og de skadene gjorde det vanskelig med nære relasjoner. Hun kunne være intens og krevende og invaderende. Opptatt av egne behov. Det kaotiske livet hennes var vanskelig å forholde seg til.

- Vi hadde mange vonde opplevelser med jul

- Det nærmer seg jul, hvordan er det å gå inn i en høytid uten mamma?

- Jeg skriver litt i boken min om at sorgen over mamma er annerledes på den måten at dette med savn ikke er så enkelt. Så det har ikke vært slik at høytider er vanskelige fordi jeg kjenner på et savn. Følelsene rundt henne er kompliserte. Det tok lang tid før jeg kunne kjenne på noe som lignet savn. Så i min sorg har det ikke vært slik at høytider har vært så annerledes enn hverdager.

Da Tiril var liten, var hun aldri sammen med moren sin på julaften, eller andre høytider. Da hun ble voksen, var julen ofte vanskelig mens moren levde også, for moren hadde selv et vanskelig forhold til jul.

JUL: Mamma, storesøster Kristin Ulrikke Broch Aakre, og Tiril. FOTO: Privat
JUL: Mamma, storesøster Kristin Ulrikke Broch Aakre, og Tiril. FOTO: Privat Vis mer

- Vi hadde mange vonde opplevelser knyttet til jul. Det var gjerne slik at hun tok for mye medisiner når hun fikk det veldig vanskelig. Alt dette med høytider er nok annerledes fordi hele mor-datter-relasjonen var så annerledes. Det er i hverdagen det har vært vanskelig for meg å leve med sorg, fordi det ikke er plass til den. For meg er det slik at i høytidene er det mer plass til den, og det er også godt.

Sviket men forståelsesfull

Tiril forteller det har vært andre utfordringer med denne boken, enn hva det har vært med andre bøker hun har skrevet. En stor utfordring var at det hun skrev måtte være sannferdig, samtidig som hun ville ta hensyn til moren, til sårbare temaer.

- Jeg måtte finne en «riktig» måte å skrive om det på, og det tok lang tid. Lenge visste jeg ikke om jeg kom til å klare det. Det var også vanskelig å finne en måte å være sannferdig om det vi opplevde av svikt og problemer i møtet med helsevesenet, og samtidig vise forståelse for hva helsearbeidere står i av dilemmaer.

Moren til Tiril fikk veldig god hjelp i helsevesenet, men noen ganger sviktet det også helt.

- Boken handler også om denne følelsen av fortvilelse og avmakt som søsteren min og jeg opplevde i denne tiden.

- Angrer du på at historien nå er på trykk?

- Jeg angrer ikke. Jeg har forsøkt å skrive en bok som jeg ikke vil angre på. Det har vært en lang prosess, og så gjennomtenkt som det kunne bli. Det jeg angrer på er at jeg ikke skrev mer om moren min mens hun levde. Og at jeg ikke gikk i terapi og snakket om den relasjonen, det har jeg gjort etter at hun døde. For det kunne nok ha hjulpet meg tidligere.

- Å skrive har blitt måten jeg møter livet på

Tiril har alltid vært glad i å lese, og var særlig interessert i tegneserier og eventyr da hun var liten. Begge foreldrene var også glad i å lese, og det smittet over på Tiril og søsteren. I begravelsen til moren leste Tiril og søsteren høyt fra slutten av Brødrene Løvehjerte. Moren elsket den, og leste den høyt for døtrene da hun levde.

- Søsteren min skrev hele bøker i små glosebøker i oppveksten, og jeg prøvde hele tiden å få til det hun gjorde, men jeg fikk det ikke til. Men jeg var flink på skolen som liten. Jeg likte å lære ting og hadde en utrolig utholdenhet på å sette meg inn i ting. Jeg ble hekta på temaer.

Tiril husker hun ble hektet på boken om Helen Keller. Da måtte hun finne ut alt om henne. Det samme skjedde med historien om Titanic, Pompeii og indianerne. Dette er en impuls Tiril kjenner igjen i dag.

Tiril likte også å skrive stil. Hun likte det på en håndarbeidsaktig måte: å lage noe og sette sammen biter til en helhet. Så begynte hun å skrive dikt i tenårene. Det var bare kjærlighetsdikt. Ofte ulykkelige. Hun saumfarte bokhyllene etter kjærlighetsdikt. Helt siden den gang hadde Tiril et dypt ønske om å bli forfatter, men det skulle ta lang tid og mange mislykkede forsøk før hun ble det.

- Å skrive er blitt måten jeg møter livet på. Jeg prøver vel å finne ut av livet, av hvem jeg er og hvilken tid jeg lever i, gjennom skrivingen. Det er et forsøk på å sette ord på det kaoset som livet er.

- Hva inspirerer deg når du skriver?

- Livet og verden inspirerer meg. Dilemmaer og utfordringer. Moren min var jo det vanskeligste og verste jeg har opplevd, samtidig var hun jo også det beste jeg har opplevd. Slike kontraster, kompliserte relasjoner og følelser, inspirerer meg til å finne måter å uttrykke det på.

KUNST: - Når jeg finner stemmen i det jeg skriver - det er det lydlige ved å skrive, som er helt avgjørende for å få det til. Da er det deilig å være forfatter, sier Tiril. FOTO: Heidi Furre
KUNST: - Når jeg finner stemmen i det jeg skriver - det er det lydlige ved å skrive, som er helt avgjørende for å få det til. Da er det deilig å være forfatter, sier Tiril. FOTO: Heidi Furre Vis mer

Tiril inspireres også av andre forfattere. «Mødre og døtre» er for eksempel inspirert av de franske forfatterne Edouard Louis og Annie Ernaux, som skriver selvbiografiske romaner.

- Den amerikanske forfatterinnen Joan Didion, som har skrevet to memoarbøker om sorg har også vært til inspirasjon. Jeg inspireres av mennesker og fortellinger, det kan bare være noe jeg overhører på toget. Når jeg hører eller ser noe som fenger meg, er det som om det begynner å lette bitt små fargerike luftballonger i hodet mitt.

Til pårørende

Mange tok kontakt med Tiril, med egne historier om å være pårørende, og om å ha opplevd selvmord. Mange hadde også opplevd store utfordringer i møte med psykisk helsevern. Tiril forstod at det var viktig at hun som hadde erfaringer med å være pårørende, og med å oppleve svikt i helsevesenet, fortalte om dette.

- Forhåpentligvis er det noe å lære av boken min, for pårørende og for de som jobber i psykisk helsevern. Og for politikere, som er de som har makt til å mobilisere mer for psykisk syke. For det bør de gjøre.

Tiril håper boken når frem til andre som har opplevd å leve tett på psykiske lidelser, i nære relasjoner. Som har hatt den opplevelsen hun hadde, av å ha et så nært og vanskelig forhold til noen som en både elsker dypt og nesten hater til tider.

- Det er vonde og vanskelige følelser å leve med. Og mennesker som har opplevd å miste noen i selvmord, og opplever den vanskelige sorgen etter det. Samtidig med de praktiske utfordringene med å være pårørende og sørgende parallelt med arbeidsliv, hverdagsliv og barn. Jeg håper at folk som opplever noe slikt kan lese boken og føle seg litt mindre alene om det.

- Har det å skrive boken hjulpet deg med sorgen?

- Det har hjulpet meg å få uttrykt relasjonen til moren min - på godt og vondt, med hele spekteret av følelser. Og å få kontakt med andre mennesker med store sorger gjennom det jeg har skrevet. Det har vært helbredende.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: