Svyatopetrivske, 5 km fra Kyiv i Ukraina, tidlig om morgenen torsdag 24. februar:

Tobarnsfaren Mykhaylo (37) våkner av at mobiltelefonen ringer. Han ser på displayet at det er hans bror, som jobber i Polen, som forsøker å nå ham.

- Har du fått med deg at krigen ha kommet til Ukraina? spør den familiære stemmen i andre enden.

Mykhaylo gløtter over på kona Iryna som ligger og sover. Også tvillingdøtrene Susanna og Diana på fem år, som begge ble født med den motoriske funksjonsforstyrrelsesdiagnosen cerebral parese, ligger intetanende i sengene sine og sover.

Den 37 år gamle elektrikeren Mykhaylo, som det siste året har vært hjemme med barna mens kona har jobbet som journalist, går ut i stua og trekker den ene gardinen forsiktig til side.

Drønnene fra bombene er ikke til å unngå å høre nå, og i det fjerne ser han røyken fra bombene som strekker seg opp mot himmelen.

800 meter unna familiehjemmet i Svyatopetrivske tilintetgjøres Ukrainske militærbygninger av Putins dødelige missiler.

Mykhaylo måper. Krigen er kommet til Ukraina.

- Jeg tror han ville ha vært stolt om han så meg i dag

Søkte ly i tilfluktsrom

- Først bestemte vi oss for å bli værende hjemme, fordi vi håpet at det ikke skulle bli en langvarig konflikt i Kyiv. Jeg tenkte at jeg skulle dra på jobb som vanlig, og at vi skulle kjøre barna til barnehagen. Vi var ikke forberedt på hva som ventet, forteller Iryna til KK.

Ektemannen Mykhaylo sitter tett ved sin kone i en sofa ved Bærums Verk utenfor Oslo. Døtrene Susanna og Diana ser med kulerunde øyne på Peppa Gris på den norske statskanalen.

For bare noen dager siden søkte de ly i et tilfluktsrom i Ukraina på vei mot den polske grensen.

- Da vi så at de militære bygningene ble bombet, forsto vi at vi måtte flykte, supplerer Mykhaylo.

Etter en strabasiøs ferd gjennom Europa har familien på fem ankommet Norge. Familiekatten Nika var nemlig også med på ferden. Beleilig nok oppkalt etter den greske gudinnen Nike - som betyr «seier».

Fjorten dager tok flukten fra den lille byen Svyatopetrivske, over grensen til Polen, gjennom Tyskland og Danmark, og siden over grensen fra Sverige til Norge. Til den norsk/polske familien Winnberg/Drivvoll på Bærums Verk.

Det var ingen hvite busser som tok dem til trygghet og frihet i nord, men derimot familiens lille, hvite Mercedes.

- Det var ikke til å tro det vi så fra leiligheten vår. Det var virkelig helt ubegripelig. Vi lever i det 21. århundre. Dette er noe som tilhører fortiden, forteller tvillingforeldrene fem dager etter at de ankom Norge.

- Var dere redde?

- Redselen kom ikke før flere dager senere. Vi forsto ikke med det første hva som var på ferde. Da vi la oss kvelden til 24. februar visste vi ikke at morgenen etter skulle bli den første dagen av en ny krig, forklarer Iryna med tårer i øynene.

Datteren Diana sitter på fanget hennes, og ser opp på moren. Til tross for at hun ikke uttrykker seg med ord, er det tydelig å se på femåringens kroppsspråk at hun forsøker å trøste moren.

Regine er den eneste i Norge med denne diagnosen

Krigen i Ukraina: Motebransjen fikk kritikk for å være stille, nå snur de

Har fortalt barna sannheten

Diana setter i et stort smil og rister på hodet så museflettene stryker moren over ansiktet. Iryna smiler gjennom tårene.

Tvillingforeldrene har ikke forsøkt å skjule for døtrene hva det er som har foregått rundt dem de siste dagene.

Det har også vært uunngåelig, ettersom femåringene har hørt drønnene fra rakettene, sett innsiden av mørke tilfluktsrom og utallige uniformskredde soldater med gevær i hendene, ved de ulike grenseovergangene familien har vært gjennom.

- Vi har fortalt dem sannheten. At det er krig i Ukraina, og at det er fly som slipper ned raketter som bomber bygninger og uskyldige mennesker. I barnehagen forberedte de voksne barna på krig, og lærte dem hva de måtte gjøre dersom krigen skulle komme.

- Uttrykte barna redsel?

- Diana forstår nok ikke så mye, men Susanna skjønner mer. Spesielt den første dagen var hun redd for smellene fra bombene og lydene fra flyene. Hun pekte mot vinduet, og viste at hun var redd, forklarer Iryna.

Ettermiddagen 25. februar startet flukten fra hjemmet familien har bodd i de siste årene.

- Vi fikk med oss de viktigste dokumentene våre, litt klær og mat, katten og barna. Vi hadde rett og slett ikke tid til å pakke med oss mer.

Mykhaylo supplerer på ukrainsk, mens Iryna oversetter.

- Og dessverre hadde vi bare 10 liter bensin. Vi var veldig redde for at vi kom til å gå tom, og ikke få tak i mer.

Men heldigvis fant de påfyll av bensin underveis, som gjorde at de til slutt nådde den norske grensen.

Via sosiale medier og en gruppe på Facebook hadde Iryna kommet i kontakt med en norsk kvinne, som tipset dem om å komme til nettopp Norge.

- Vi visste jo ikke hvor Norge var, men brukte google maps for å finne frem, sier Iryna med et smil.

Heldigvis har teknologien gjort det enklere for mennesker på flukt å komme seg i sikkerhet, og å knytte kontakter med mennesker på tvers av landegrenser som kan hjelpe dem på veien til friheten.

Annas sønn ble plaget fordi han er halvt russisk

Mykhaylo ble et unntak fra regelen

Det var nettopp slik Iryna og familien kom i kontakt med norske Daria Winnberg Drivvoll (29), og til slutt havnet hos familien på fem ved Bærums Verk.

Men det var ikke gitt at pappa Mykhaylo skulle få bli med familien videre gjennom Europa.

De fleste ukrainske menn mellom 18 og 60 år har nemlig fått forbud mot å forlate Ukraina fordi at de er nødt til å krige for landet sitt, men Mykhaylo ble et unntak fra regelen nettopp fordi at tvillingdøtrene har cerebral parese.

- Jeg var veldig redd for at mannen min ikke skulle få tillatelse til å bli med oss videre da vi ankom den polske grensen. Jeg hadde aldri klart å ta hånd om dem alene, for det er veldig krevende, sier Iryna ærlig.

Fredag 11. mars, etter å ha vært på flukt i nøyaktig to uker med flere stopp underveis, trillet den lille, hvite Mercedesen opp Ormekollen ved Bærums Verk.

2319 kilometer fra den lille byen Svyatopetrivske i Ukraina.

Leo Ajkic: - Det kom soldater på døren for å hente pappa

Trengte ikke lang betenkningstid

Daria vokste opp i Polen hos besteforeldrene, mens moren jobbet i Nord-Norge. Da hun var fire og et halvt år hentet moren henne hos besteforeldrene, og tok henne med til Norge.

Det er nettopp denne erfaringen som har gjort at den 29 år gamle trebarnsmoren hele livet har kjent på et engasjement for å hjelpe andre.

- Jeg minnes det å være liten og bli tvunget til å flytte til et helt ukjent land som ganske traumatisk. Derfor kan jeg til en viss grad kjenne meg igjen i Diana og Susannas liv og verden. Jeg hadde min trygghet i Polen hos besteforeldrene mine, og plutselig var jeg et sted der jeg ikke kjente noen og ikke forsto språket. Det var en påkjenning, sier Daria ærlig.

Men det er ikke bare på privaten at 29-åringen har engasjert seg for å hjelpe andre. Daria, som har barn på ni, fem og to år, jobber nemlig som fagarbeider i en omsorgsbolig for personer med utviklingshemming.

Dette samtidig med at hun den siste tiden har engasjert seg kraftig for ukrainske flyktninger.

Allerede tidlig i mars startet hun og kontakter hun har knyttet via sosiale medier, arbeidet med å samle inn penger og midler som kunne fraktes ned til grensen mellom Polen og Ukraina.

Da hun fikk spørsmål fra sin norske samarbeidspartner om hun kunne tenke seg å åpne hjemmet sitt for den ukrainske familien med tvillingjentene med cerebral parese, trengte hverken Daria eller ektemannen Øyvind (40) spesielt lang betenkningstid.

Selv om de også erkjenner at de gikk et par runder før de sa «ja».

- Øyvind er «hønepappaen» i familien, og i starten var han kanskje litt mer skeptisk enn det jeg var. Rett før de kom fredag kveld kjente jeg at jeg var litt engstelig, men det hadde jeg absolutt ingen grunn til å være, forteller Daria.

For etter å ha kommunisert med Iryna via telefon fra Polen og opp til Norge var de to mødrene blitt fortrolige, og da Daria åpnet døren og møtte blikket til Iryna forsto hun at hun hadde tatt det riktige valget.

- Da kjente jeg at det var veldig fint, og at det kom til å bli hyggelig. Det har vært veldig riktig for oss og for vår familie. Nå har de vært her i fire fulle dager, og vi har veldig god kjemi, forteller Daria til KK.

- Hvordan forklarte dere situasjonen til barna deres?

- Vi var veldig bevisst på å inkludere dem i prosessen, for de bor jo her de også. Jeg spurte først datteren min på ni år om hva hun syntes om at familien skulle bo her, og da sa hun at hun syntes det var fint.

Familien har sett mye på NRK Supernytt om krigen, og diskutert situasjonen sammen.

- Det er en veldig fin opplevelse for vår familie også, og dette er nok et vennskap vi kommer til å ha livet ut.

Leif var 12 år da han måtte flykte unna nazistene

Barna er ekstra sårbare under krig

Søndag dro familien til Råde mottakssenter i Østfold, men der var situasjonen kaotisk.

- De var veldig usikre på hvordan de skulle håndtere en familie med spesielle behov. Jeg hadde ikke hjerte til å la dem bli igjen i Råde, for at de skulle ligge i en hall på skum-madrasser med jentene som har disse utfordringene. For meg var det riktig at de skulle få komme hit og få mulighet til å slappe av og få et litt mer normalt liv, for de har vært lenge på flukt, forteller Daria videre.

Gjennom arbeidet sitt har hun førstehåndskunnskap om nettopp mennesker med ekstra behov.

- Spesielt for barn med funksjonshemming er det vanskelig å blokke ut sanseinntrykk, og disse barna er ekstra sårbare under en krig. De må bearbeide sanseinntrykkene, og det må foreldrene hjelpe dem med.

I tillegg krever også Diana og Susanna ekstra oppfølging i form av fysisk trening. Og her trekker Daria og venninnen Marthe Thorvaldsen Ekern frem den norske Cerebral Parese-foreningen, samt generøse privatpersoner og ulike hjelpemiddelleverandører som har bidratt med hjelpemidler til de to jentene.

- Jeg tok sats og sendte en epost til CP-foreningen, og spurte om de kunne hjelpe oss. De delte et innlegg på sin Facebook-profil etter kort tid, og det tok bare noen minutter før meldinger fra foreldre med barn med CP, og ulike hjelpemiddelleverandører, begynte å strømme inn.

Marthe er selv trebarnsmor, og har barn som går i samme barnehage som Darias barn. For å avlaste Daria har hun tatt på seg ansvaret med å organisere prosessen rundt det å skaffe hjelpemidler til jentene.

- Det er klart at de skal få hjelp. Det gjør vondt å vite at det kommer to jenter som har utfordringer og som ikke har fått med seg hjelpeutstyret sitt fra Ukraina. Det var selvsagt at vi skulle gjøre det vi kunne for å hjelpe dem, forteller Marthe til KK.

Allerede på søndag var de første hjelpemidlene i hus, og under intervjuet med KK blir det levert en splitter ny matstol til Diana.

- Det har vært helt fantastisk å se hvordan hjelpeapparatet og privatpersoner med relasjoner knyttet til CP, tar vare på hverandre. Jentene har også fått tilbud om spesialtrening og spesialtilpasset utstyr, forteller Marthe.

- Jeg blir helt rørt. Det har vært så mange mennesker på døren med ulike ting til jentene og foreldrene, i tillegg til all hjelp de får fra ulike hjelpetjenester innen habilitering, legger Daria til.

Trebarnsmoren Daria har også opprettet en Spleis, for å samle inn penger til familien, som kan bidra til å hjelpe dem under oppholdet i Norge.

Overveldet av all hjelp og støtte de har fått

For under en uke siden flyttet den ukrainske familien inn i tredje etasje i huset ved Bærums Verk. Men Mykhaylo forteller at det tok tid for ham å innse at han og familien faktisk var kommet i sikkerhet.

- Til å begynne med var det vanskelig for meg å forstå at vi var langt unna krigen. Det tok meg kanskje tre dager før det gikk opp for meg at vi endelig var helt trygge, oversetter kona Iryna på vegne av ektemannen.

Det ressurssterke foreldreparet Iryna og Mykhaylo er overveldet av all den hjelp og støtte de har fått, både av Daria og Øyvind, og også av privatpersoner og hjelpemiddelleverandører.

- Vi følte oss litt flaue i begynnelsen, at denne familien åpnet hjemmet sitt for oss og på en måte skulle passe på oss. Vi vil jo ikke forstyrre andre, og være en belastning, men jeg innser jo også at vi ikke har noe annet alternativ, forklarer Iryna ydmykt.

Da Linda gransket familiehistorien, oppdaget hun morens skjulte fortid

Den første kvelden de to familiene hadde sammen ble tilbrakt rundt kjøkkenbordet med te og kveldsmat.

Etter den lange og strabasiøse flukten fra krigen, var de helt utmattet da de la seg for å sove.

- Men morgenen etter, da vi våknet opp, spise frokost sammen og jeg fikk se det hyggelige boligfeltet i dagslys forsto jeg at vi var i sikkerhet. At jeg kunne senke skuldrene, sier Iryna videre og ser ut mot hageflekken der uteleker ligger klare for å bli lekt med.

- Daria og familien er fantastiske, og det er så hyggelig å se at barna kommer godt overens. En dag håper jeg at de kan komme på besøk til oss i et fredfullt Svyatopetrivske.

- Hvordan tror du fremtiden ser ut, Iryna?

- Jeg vet ikke hvordan den ser ut, eller hvor lenge vi kommer til å bli her. Men vi ser for oss at vi etter hvert må skaffe oss et levebrød slik at vi kan betale for et eget sted å bo, mat og klær.

Hun trykker datteren tettere til brystet, mens hun leter etter ordene.

- Vi håper selvfølgelig at krigen er over raskt, og at vi med tiden kan flytte tilbake til Ukraina, at vi kan gjenforenes med foreldrene og søsknene våre, og fortsette på det livet vi en gang hadde der.

Sonja Haraldsen - Vestkantpiken som ble Norges dronning

Meningsfullt møte med dronning Sonja

Den aller første dagen i april, nøyaktig tre uker etter at familien på fire ankom Norge, var de og andre ukrainske flyktninger i Norge, invitert til å møte dronning Sonja (84) i forbindelse med et arrangement hos hjelpeorganisasjonen Caritas.

Det er et minne som familien alltid vil bære med seg.

- Det var helt fantastisk! Vi har aldri møtt noen kongelige før, og det ble en helt unik opplevelse for oss som familie, å snakke med henne og møte henne. Vi møtte også andre ukrainere, og det var også veldig viktig for oss, forteller Iryna til KK.

Også dronning Sonja ga uttrykk for at det var et sterkt og meningsfullt møte - og spesielt sterkt ettersom hun selv var barn under andre verdenskrig.

- Det gjorde sterkt inntrykk å få møte disse som har opplevd dette grusomme i krigen i Ukraina. Selv er jeg jo nokså gammel, så jeg opplevde også krigen. Jeg hører flyalarmen, og man går ned i kjelleren. Det er noe som tikker tilbake igjen. Og det er veldig vondt for disse menneskene å ha dette hele tiden over seg, sa dronning Sonja til pressen.

- Hvordan var det å møte dronning Sonja, Iryna?

- Hun er en veldig hyggelig, åpen og snill kvinne. Både dronningen og ordfører Marianne Borgen snakket med meg og andre kvinner om hvordan man kan hjelpe ukrainere i Norge, om de vanskelige tingene og fremtidsplanene.

Og spesielt for femåringen Susanna ble det et helt spesielt møte med den norske dronningen.

- Susanna ga dronningen tegningen hun hadde tegnet, og det var veldig hyggelig. Det ble et minnerikt og historisk øyeblikk for oss foreldre og for jentene!