ATTPÅKLATT: Da Torbjørn Dyrud giftet seg med sin Marianne, kunne han holde sin lillesøster Julie på armen. Foto: Privat
ATTPÅKLATT: Da Torbjørn Dyrud giftet seg med sin Marianne, kunne han holde sin lillesøster Julie på armen. Foto: Privat
Attpåklatt

- Jeg hadde lenge ønsket meg et marsvin, men fikk en bror i stedet

Familiedynamikken endres umiddelbart, og for alltid. Les tre fortellinger om å få søsken i nesten voksen alder - og hvordan det er å være den aller, aller yngste.

Ikke alle graviditeter møtes med umiddelbar entusiasme. For var dette meningen? Var det planlagt? Nå som barna er store, orker dere dette? 

Jeg gikk på ungdomsskolen da mamma ble gravid. Det var ikke et uhell engang, og det gjorde det nesten verre. De hadde gjort det med vilje. Jeg hadde lenge ønsket meg et marsvin, men fikk en bror i stedet. Han var så mye yngre enn meg at jeg ble tatt for å være en tenåring som hadde havnet i uløkka. Og ikke bare det: Han endte selvsagt med å bli så bortskjemt at der jeg hadde fått nei til marsvin, fikk han ja til en hel hundevalp. Jeg kunne ha blitt sur og sjalu om det ikke var for en liten detalj: Jeg forgudet ham.

LES OGSÅ: Slik er hverdagen med en liten attpåklatt

Populær attpåklatt

Han ble født i romjulen, og på nyttårsaften det året så jeg aldri fyrverkeriet – jeg satt heller inne og stirret på verdens vakreste baby. Siden var han med overalt – når det passet meg. Jeg var ingen ivrig barnevakt, jeg ville heller på fest, men jeg sørget for at han gjorde high five før han kunne snakke og satt på en rosa moped før han kunne sykle. (For ordens skyld: Mopeden sto stille.) 

TENÅRINGSMOR ELLER STORESØSTER?: Journalist Birgitte gikk på ungdomsskolen da hun fikk en ny lillebror. Foto: Privat
TENÅRINGSMOR ELLER STORESØSTER?: Journalist Birgitte gikk på ungdomsskolen da hun fikk en ny lillebror. Foto: Privat Vis mer

Kort sagt: Han var til underholdning og glede, en skikkelig bonus der min to år yngre bror var mest irriterende. I ettertid har jeg noen ganger lurt på hvordan det egentlig var å være attpåklatten – den som alle på en måte forlater. Som da jeg var utvekslingsstudent i USA et år og han snudde alle bilder av meg med bildesiden ned og nektet å snakke om meg – jeg hadde jo reist fra ham.

Ifølge familieterapeut Elisabeth Meyer Lugg er en attpåklatt sjelden grunn til bekymring – for noen parter.

– En attpåklatt vil stort sett alltid berike familien. Ok, så er det kanskje litt rart i begynnelsen med den store aldersforskjellen når barna i søskenflokken er i så ulike livsfaser, men på sikt viskes alderen ut og dere kan få en nær og fin relasjon, sier hun.

– Å utvide familien kan være bra for barnas skyld, det gir dem flere å spille på. For foreldrenes del er det kanskje siste gang i livet de har mulighet til å oppleve det fantastiske det er å få barn. 

Folk er forskjellige, også som foreldre. Noen trives så godt som småbarnsforeldre at de vil ha med seg den opplevelsen i flest mulig av livets år, andre vil ha det overstått, få barn tett og så nyte friheten når alle er ute av redet. Det finnes selvsagt ingen fasit her, men la oss fokusere på fordelene nå – ulempene er vi gjerne flinke til å finne selv:

– Når du får barn igjen flere år etter de første, har du virkelig tid og overskudd til det ene barnet. Du har fått litt avstand til hvor intenst det kan være å ha småbarn, og kan få en boost av å oppleve at det er siste gang, lysten til å være til stede i hvert øyeblikk kan gi veldig mye glede, mener familieterapeuten. 

– Mange i 30–40-årsalderen i dag har god helse, det er flere som får barn etter fylte førti nå enn før. Mange sier at nye småbarn holder dem unge. Du må ut på tur, ut og leke, holde deg sprek og oppdatert. Med barn og ungdom i huset følger du med på samfunnsutviklingen uansett hvor gammel du er selv.

LES OGSÅ: Flere norske kjendiskvinner får barn i voksen alder

«Vi har noe vi må fortelle!»

Da musiker Torbjørn Dyrud giftet seg med sin Marianne, var det en bryllupsgjest som skilte seg ut: Torbjørns lillesøster Julie på 1 ½. Han var 20 da Julie ble født, og totalt uinteressert i småunger.

– I gangen på fødestua ble jeg tatt for å være far til min nyfødte søster. Det var jo litt komisk, husker han.

ATTPÅKLATT: Da Torbjørn Dyrud giftet seg med sin Marianne, kunne han holde sin lillesøster Julie på armen. Foto: Privat
ATTPÅKLATT: Da Torbjørn Dyrud giftet seg med sin Marianne, kunne han holde sin lillesøster Julie på armen. Foto: Privat Vis mer

Men komiske situasjoner til side: Da Julie meldte sin ankomst, var det ikke bare pur glede i hjemmet, men også sjokk og forundring. Torbjørn husker fortsatt dagen da foreldrene skulle dele den store nyheten: Han kom hjem, og de var så rare. Luska rundt huset og var liksom litt lure, før de åpnet med: «Vi har noe vi må fortelle!»

– Mor var 45, jeg hadde flyttet hjemmefra og var akkurat blitt sammen med Marianne, søstrene mine var tenåringer og snart på vei ut av barndomshjemmet de òg. Dette var på ingen måte meningen, husker Torbjørn.

– Jeg var veldig fascinert av hele tanken da de fortalte det; det at det plutselig oppstår noe i mor og far sitt liv som er totalt uventet og legger helt nye føringer for resten av livet deres. Deres yngste barn var 15, ruten framover var relativt opplagt, tiden med oppdragelse var over, de skulle inn i sin andre ungdom og ha tid til seg selv. Og plutselig var det tilbake til start. På en måte var det kult at de fikk en sånn utfordring, og senere tenkte jeg at dette var litt barskt av dem. 

LES OGSÅ: Du har ikke eggstokkreft, du er gravid! 

Torbjørn husker tida da Julie var lita, som koselig, men slitsom. Interessen hans for barn ble ikke vekket før han selv ble far seks år etter, og en baby i huset var ikke bare til glede.

– Jeg husker at det var rart å komme hjem på besøk. Hele fokuset var fullstendig endret, noen hadde tatt over så til de grader. Jeg syntes av og til at Julie fikk styre premissene litt for mye. Hun var veldig viljesterk, og i den verste trassalderen hennes var det ikke alltid like stas å være hjemme. I mange år tenkte jeg at vi sikkert ville komme hverandre nærmere etter hvert som hun vokste til.

Nå er Julie 22 og Torbjørn 42. Trassalder er glemt, og når storebror snakker om sin yngste lillesøster, er det med en sånn varme og entusiasme at han måtte grave litt i hukommelsen for å huske hvordan de faktisk var, disse første årene deres sammen. Julie på sin side kan bekrefte at hun nok kom litt lettere til ting, det er kanskje ikke så rart om foreldre er litt rundere i kantene med minstemor. Som attpåklatt fikk hun det beste av alle verdener, mener hun.

Bodde hjemme da faren ble syk

– Du har søsken, samtidig som du blir behandlet som et enebarn. Jeg har nok vært mer bortskjemt enn søsknene mine, for å si det sånn. Jeg hadde mer slack. Dessuten hadde jeg tantebarn som var nær meg i alder, de føltes som søsken, mens søsknene mine var mer som flere sett foreldre eller tanter og onkler, husker hun. 

Men Julie har også opplevd den triste siden ved å ha eldre foreldre. Hun var bare tolv da faren ble alvorlig syk. Det ga hele attpåklattsituasjonen en ny dimensjon for storebror Torbjørn:

– Hvis jeg ser tilbake på familien vår som om vi var en roman, hadde elementet med Julie som blir født og ingen skjønner noen ting – det hadde vært hele poenget med historien. For da far ble veldig syk og døde etter halvannet år, var det bare Julie som bodde hjemme – og plutselig gikk dette opp på et vis. Vi skjønte ingenting i 1994 da hun ble født, men 15 år senere da mor ble alene, så hadde hun Julie. De to var igjen i huset og har fått en utrolig sterk relasjon. Det har jeg tenkt på, for det føltes som at alt falt på plass. Ikke sånn å forstå at dette var meningen med Julie, men det ble veldig fint, forteller han.

Julie husker følelsen av alvor og ansvar, behovet for å vise at hun kunne klare alt og bidra der moren trengte henne. Men det føltes ikke tyngende, ikke når hun hadde voksne søsken å lene seg på.

– Da jeg skjønte hvor syk far var, gikk det også gradvis opp for meg at det var mamma og jeg som skulle styre hjemmet alene. Det gjorde meg tidlig selvstendig, jeg ville vise at jeg ikke bare var hun lille, men at jeg kunne få til alt som trengtes, husker hun.

– I den situasjonen var det veldig godt å være attpåklatt, jeg er veldig glad for at jeg ikke var eldst med småsøsken da.

Farens sykdom gjorde på mange måter Julie voksen. Som tidlig tenåring så hun hvor skjørt livet er, hun ville ta vare på øyeblikket og menneskene rundt seg. Det siste året på videregående tenkte hun mye på hvordan det ville bli å flytte fra moren, men også der fant hun en ro i de eldre søsknene som var etablert for lengst og bodde i nærheten.

– Det var nok fint for meg å få en ny start på folkehøyskole, men jeg er fortsatt veldig glad i å være sammen med mamma og synes det er veldig godt å komme hjem på besøk. Nå er hun 67 år og den rareste, morsomste og mest ungdommelige pensjonisten jeg kjenner. Den tida bare vi to bodde sammen, har nok gjort mye for forholdet vårt.

LES OGSÅ: Når to familier flytter sammen
 

GJENSYNSGLEDE: Johan Christian likte slett ikke at storesøster Birgitte reiste bort i et år som utvekslingsstudent. Dette er første møte da hun kom tilbake. Foto: Privat
GJENSYNSGLEDE: Johan Christian likte slett ikke at storesøster Birgitte reiste bort i et år som utvekslingsstudent. Dette er første møte da hun kom tilbake. Foto: Privat Vis mer

Vil en ny baby samle familien?

Både Torbjørn og Julie mener forholdet mellom dem har utviklet seg til et jevnbyrdig søskenforhold etter hvert som hun er blitt voksen. For min egen del har det tatt litt tid å innse at Johan Christian nå er en voksen mann på 25, og ikke bare en liten gutt som liker å bli tøyset med. Jeg har alltid følt meg så mye eldre enn ham, litt som en tante nesten. For ham har det vært annerledes.

– Da jeg var liten, tenkte jeg ikke på aldersforskjellen, men i ettertid tenker jeg at dere var en blanding av søsken og voksne, sier Johan Christian i dag. 

– Jeg kunne stille dere spørsmål som jeg ikke ville stille til mamma og pappa, og dere tok meg med til Legoland – det var en morsom ferie! Dere var som foreldre, men kulere. Voksne, men likesinnet. 

Johan Christian sier at han aldri har savnet jevngamle søsken, han hadde jo oss selv om vi var eldre. Men det var på godt og vondt likevel. For han har sammenlignet seg med oss, konstant. 

– Først de siste par årene har jeg skjønt at det ble feil å sette mine prestasjoner opp mot deres når dere er så mye eldre enn meg, forteller han. 

– Jeg syntes dere fikk utrettet mer enn meg, og det plaget meg en stund. Det har endret seg nå, nå ser jeg at vi har ulike kvaliteter og at jeg har noe å bidra med, jeg også.

LES OGSÅ: Mine, dine og vårt barn

For sånn er det i en familie, alle personlighetene bidrar til dette merkelige lappeteppet som til sammen utgjør en enhet. Noen får kanskje en ekstra viktig rolle, som den siste brikken som får puslespillet med mine og dine barn til også å bli våre. For hva er vel mer samlende enn et nytt, lite familiemedlem? Det tenkte i hvert fall min venninne da hun og kjæresten flyttet sammen med sine til sammen tre barn.

– Vi tenkte at et felles barn ville forene oss som familie, forklarer hun.

– Ikke minst tenkte vi det ville være et tydelig signal overfor besteforeldre på begge sider om at vi er en familie, alle vi med dine og mine og våre barn. Men det var ikke en avgjørelse vi tok lett på.

For det var jo så fint å være et nyforelsket par med tre store barn som ikke bare var langt forbi bleiealderen og klarte seg fint sjøl, men som også fungerte så bra sammen. Det er ingen selvfølge når et enebarn og to søsken skal bli en søskenflokk på tre. 

– Det var et utrolig behagelig liv. Barna ble fort gode venner, og når de var hos de andre foreldrene sine, kunne vi reise på parferier. Jeg tenkte flere ganger at det var et helt perfekt opplegg, og at vi risikerte å ødelegge hele dynamikken om vi brakte en baby inn i familien. Barna sto likt i flokken, og så skulle vi få inn et barn som var begge to sitt … Jeg var redd for at spesielt datteren min, som hadde vært alene med meg i så mange år før hun fikk storebrødrene hun hadde drømt om, skulle bli sjalu.

På tide å høre fra familieterapeuten igjen. For er det egentlig rettferdig mot et ufødt barn å tiltenke det en rolle som lim i nyfamilien? Eller er det et for stort ansvar å pålegge et lite menneske?

– Når man velger å få barn, påvirker det de barna man har fra før, så man skal ta høyde for at det kan skape reaksjoner. Jeg mener det er viktig at den nye kjernefamilien har satt seg først. Hvis relasjonene ikke er på plass, kan et nytt barn gjøre det enda vanskeligere. Men er de på plass, kan et felles barn fungere nettopp som et lim i familien, også for barna, mener Meyer Lugg.

Hun påpeker at forskning viser at det å få barn er en belastning på forhold. I en periode blir noen faktisk målbart mindre lykkelig, så krevende kan det å ha småbarn oppleves. Men så er det jo også sånn at omsorgsoppgaver gir stor grad av mening for de fleste.

Å få barn er ikke løsningen på et problem, en attpåklatt blir ikke limet i en familie som ikke fungerer sammen i utgangspunktet.

– Å få barn er ikke løsningen på et problem, en attpåklatt blir ikke limet i en familie som ikke fungerer sammen i utgangspunktet. Men når relasjonene er ålreit og man har overskudd, kan absolutt et barn skape et fellesskap.

Venninnen min og mannen hoppet i det. Det var nå eller aldri, ingen er evig ung og alt det der. De hadde en plan mot sjalusi (ukentlig mamma- og storesøsterdate på kafé), men oppdaget snart at familiens eldste barn var så store at de inntok en omsorgsrolle med det samme.

– Vi har vært bevisst på å involvere dem i babystellet, gitt dem oppgaver. Jeg tror at det har bidratt til at det har gått så greit, sier hun.

– Allerede noen måneder etter at hun ble født, ser vi at lillesøster skaper en felles historie for vår familie. Hun gir oss en følelse av å høre sammen, vi er blitt tettere som familie. Og planen i forhold til besteforeldre har slått til, de besøker oss mye oftere nå for å bli kjent med babyen. Bonusen er at vi alle blir bedre kjent.

Men det aller beste? 

– En blid, tannløs baby bringer så mye glede! Selv den sureste, mest morgengretne tenåring må jo bli glad. Og det smitter over på hele stemningen i huset. 

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 10, 2017

Til forsiden