Det var ikke dette hun hadde sett for seg. Hun som kunne bære hva det måtte være på de sterke skuldrene sine, og som folk flest assosierte med «hun som alltid smiler». Nå satt hun i isolasjon etter å ha blitt sendt hjem fra treningsoppholdet med rolandslaget i Portugal på grunn av koronaepidemien, og hun kjente at alt det vonde som hadde hendt denne høsten, som hun hadde stått i, taklet, forsøkt å legge bak seg, plutselig kom tilbake og tvang henne til å kjenne etter. Og det kjentes ikke godt. Det kjentes tomt.

– Det var en tøff høst. Jeg mistet en nær venninne i en ulykke, bonussøsteren min fikk kreft, og så ble det slutt med samboeren. Alt i løpet av et par måneder.

Birgit Skarstein, for tiden verdens beste para-roer, nest beste para-langrennsutøver og for øyeblikket deltaker i glitterinfernoet «Skal vi danse», smiler ikke. De brune øynene ser alvorlige ut. Hun ser vekk fra kameraet på ­pc-en et øyeblikk. Ja, for det er slik vi gjennomfører intervjuet. Birgit på et treningsrom på toppidrettssenteret, og undertegnede trygt plassert på hjemmekontor. Smitte­vernreglene er strenge, men Birgit begynner å venne seg til unntakstilstanden med avstand, isolasjon og få folk å klemme på.