Birgit Skarstein:

– Jeg hadde nesten ikke tid til å bearbeide alt det vonde

I fjor mistet hun en nær venninne i en ulykke, bonussøsteren fikk kreft, og det ble slutt med samboeren. Da røynet det på selv for Birgit Skarstein.

– Å ikke ligge familien
min til last var noe jeg
tenkte mye på i den
første tiden etter
ulykken, sier Birgit.
Bluse og skjørt fra Line
of Oslo og støvletter
fra Nly Shoes. FOTO: Astrid Waller
– Å ikke ligge familien min til last var noe jeg tenkte mye på i den første tiden etter ulykken, sier Birgit. Bluse og skjørt fra Line of Oslo og støvletter fra Nly Shoes. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Birgit Lovise Røkkum Skarstein (31)

Idrettsutøver
Har vunnet fire VM-gull i roing, og har VM-sølv i langrennspigging. Har også vært politiker og hatt en rekke verv i flere organisasjoner.
Bor i Oslo.
Aktuell som deltaker i tv-programmet «Skal vi danse».

Det var ikke dette hun hadde sett for seg. Hun som kunne bære hva det måtte være på de sterke skuldrene sine, og som folk flest assosierte med «hun som alltid smiler». Nå satt hun i isolasjon etter å ha blitt sendt hjem fra treningsoppholdet med rolandslaget i Portugal på grunn av koronaepidemien, og hun kjente at alt det vonde som hadde hendt denne høsten, som hun hadde stått i, taklet, forsøkt å legge bak seg, plutselig kom tilbake og tvang henne til å kjenne etter. Og det kjentes ikke godt. Det kjentes tomt.

– Det var en tøff høst. Jeg mistet en nær venninne i en ulykke, bonussøsteren min fikk kreft, og så ble det slutt med samboeren. Alt i løpet av et par måneder.

Birgit Skarstein, for tiden verdens beste para-roer, nest beste para-langrennsutøver og for øyeblikket deltaker i glitterinfernoet «Skal vi danse», smiler ikke. De brune øynene ser alvorlige ut. Hun ser vekk fra kameraet på ­pc-en et øyeblikk. Ja, for det er slik vi gjennomfører intervjuet. Birgit på et treningsrom på toppidrettssenteret, og undertegnede trygt plassert på hjemmekontor. Smitte­vernreglene er strenge, men Birgit begynner å venne seg til unntakstilstanden med avstand, isolasjon og få folk å klemme på.

Hun fortsetter:

Jeg fikk beskjeden om Ingrids ulykke mens vi var på pre-camp i Italia. Jeg gråt hver dag. Satt med røde øyne i kantina og følte meg helt slått ut. Etter begravelsen var jeg bare tom. Jeg skjønte at jeg måtte ha en pause.

– Jeg kjente at det var for mye

Og det får hun. I samråd med treneren blir det bestemt at hun dropper deler av oppkjøringen med resten av rolandslaget. Sorgen over venninnen, AP-politikeren Ingrid Aune, som ble revet vekk i en båtulykke, er seig og mørk. Likevel henter hun hjem VM-gullet noen uker senere. Det er kanskje bare sånn Birgit er? At hun aldri lar seg knekke?

– Fra august til koronaen sendte meg hjem i mars, gikk det egentlig i ett. Jeg hadde nesten ikke tid til å ­bearbeide alt det vonde, sier Birgit.

KK 21 er i salg fra fredag 9. oktober.
KK 21 er i salg fra fredag 9. oktober. Vis mer

Utallige reisedøgn, høydeopphold, treningsleirer, flyplasser og billige hotellrom er hverdagen til Birgit. I ferien reiste hun jorda rundt på seks steg med et kamerateam på slep. Det er sånn det er å drive med idrett der sponsorpengene er knappe. Ferie brukes til å jobbe. Det siste vi så av Birgit, var da hun strålte som programleder på idrettsgallaen i januar. Da hadde vi lest i pressen om ­venninnes tragiske dødsfall, Birgits VM-triumf, og at forlovelsen med kjæresten Martin Sletten var brutt. I tillegg bekymret hun seg over kreftdiagnosen som hadde rammet en av hennes nærmeste. På scenen framsto hun slik vi er vant til å se henne: smilende, sprudlende, energisk.

– Det er vel en evne til å mobilisere, sier Birgit.

– Men jeg kjente at det var for mye. Jeg valgte jo å hoppe av langrennssesongen underveis, sier hun nærmest unnskyldende.

Etter opptredenen på idrettsgallaen bar det utenlands igjen, og da beskjeden kom om at hele rolandslaget ­måtte hjem til Norge i mars, var Birgit altså i Portugal.

– Det skjedde så fort. Vi fikk beskjed om å avbryte treningsøkta, for så å pakke kofferten så fort som mulig.

– Det å være pårørende er krevende

Så bar det hjem i isolasjon. Til en leilighet som akkurat var tømt for samboerens eiendeler. Mer om det senere.

På mange måter hadde jeg vel hatt godt av det. Å få tid til virkelig å kjenne etter. Jeg, som er vant til å ha mennesker rundt meg og full kalender, ble tvunget til å ta noen runder med meg selv, sier Birgit.

Hva kjente hun på?

– At jeg var både sliten og trist. Alt som hadde skjedd, var overveldende, sier Birgit. Midlertidig bosatt i leiligheten til broren og hans kjæreste, med romaskinen ­plassert midt i stua, rodde Birgit taktfast, mil etter mil. Hun innrømmer at det var nokså monotont. Og ikke slik hun hadde sett for seg våren. Men så har Birgit erfaring med alt som ikke blir som det skulle bli, fra før. Og vet hva som skal til for å reise seg igjen.

– Jeg er nok ganske flink til å tenke framover. Og å finne løsninger. Jeg har jo elleve års erfaring med aktiv problemløsning, sier Birgit og smiler.

For det er elleve år siden beina sluttet å bære Birgit. En badeulykke i Thailand i 2009 river av henne foten. Etter en uke på sykehus og to operasjoner, der de forsøker å sy den på igjen, sendes hun hjem til Norge. Her kommer det fram at hun er blitt smittet av en kjøttetende bakterie som nesten tar livet av henne. Det skal bli 16 operasjoner i Norge, der den siste er den som gjør henne lam.

Bedøvelsen som ble satt i ryggmargen, en såkalt ­epidural, gikk ikke ut av kroppen slik den skulle. Et rutineinngrep som gikk galt. Tre måneder senere er håpet om at lammelsen skal være forbigående, borte. Birgit er lam fra livet og ned. Hun husker at hun syntes synd på foreldrene som var så slitne etter ulykken og alle sykehusbesøkene. Nå ble hun lam i tillegg.

– Til sammen tilbrakte jeg vel nærmere to år på sykehus, sier Birgit. To år der hun møtte andre i livskrise. Noen ble også borte på veien.

– Det føles godt med litt gull og glitter i livet akkurat nå. Jeg tror at jeg trenger det, sier Birgit Skarstein. Bluse fra Munthe, øredobber fra Ida Nilsen og smykke fra Enamel. FOTO: Astrid Waller
– Det føles godt med litt gull og glitter i livet akkurat nå. Jeg tror at jeg trenger det, sier Birgit Skarstein. Bluse fra Munthe, øredobber fra Ida Nilsen og smykke fra Enamel. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun forteller at hun raskt mobiliserte for en ny hverdag. Målet var å ikke trenge hjelp.

– Å ikke ligge familien min til last var noe jeg tenkte mye på i den første tiden etter ulykken. Jeg hadde mye dårlig samvittighet. Jeg følte at jeg beslagla all kapasitet til foreldrene mine, at de to yngre søsknene mine ikke fikk den oppmerksomheten …

Birgit stopper opp litt.

– Det å være pårørende er krevende. Og jeg gikk inn en fase der jeg brukte all energi på å overbevise alle rundt meg om at alt skulle gå bra, og at jeg ikke trengte hjelp til noe som helst, forteller Birgit.

- Jeg måtte endre tankegangen min på et vis

I dag innrømmer hun at det gikk for langt. At hun ikke hadde trengt å fjerne alle rampene i barndomshjemmet som var lagt over dørstokkene for å gjøre det enklere for henne. Eller da hun flyttet inn på studenthybel på Kringsjå, som ikke var tilpasset rullestol, og på vinterstid brukte en time på å komme seg til fellesvaskeriet gjennom snøen, og derfor måtte sitte på vaskeriet mens ­vasken gikk, før hun brukte en time tilbake. Alene. Å be om hjelp var ikke et alternativ. Ikke når hun ikke kom seg opp bakken til T-banestasjonen heller.

– I stedet dro jeg meg oppover den islagte bakken, med rullestolen på slep. Jeg hadde konstant blærekatarr og noe sånt som åtte beinbrudd på et og halvt år, sier Birgit og rister på hodet. Venninnene var bekymret. Så hvor vondt hun hadde det.

For verden lå for hennes føtter, som det heter. Så ble de plutselig tatt vekk fra henne. Selv for en jente med ståpåholdning og stålvilje var det mye å fordøye. For oss andre er tanken svimlende og skremmende. Hvordan hadde vi selv reagert?

Jeg måtte innse at skaden hadde konsekvenser. Jeg kunne ikke bare ignorere at livet mitt hadde ­endret seg. Jeg måtte endre tankegangen min på et vis, forteller Birgit.

Det var da hun meldte seg på NRK-programmet «Ingen grenser» med Lars Monsen. Programmet der deltakere med ulike funksjonsnedsettelser kjempet seg opp mot toppen av Snøhetta. Det var her hele Norge ble kjent med den viljesterke 21-åringen med det som framsto som et uslitelig humør.

– Det var første sommeren jeg som lam ikke lå på ­sykehus. Det var litt galskap å delta, egentlig, sier Birgit og ler.

Det verste for henne var de gangene hun måtte bæres.

– Den følelsen av å være til bry. Den måtte jeg jobbe skikkelig med. Men vi er jo alle til bry innimellom. Det vet jeg nå. Vi må bytte på å bære hverandre. Noen ­ganger er jeg sterk når en som trenger meg, er svak. Det er jo sånn i livet, ikke sant?

– Jeg er nok ganske
flink til å tenke
framover. Og å finne
løsninger. Jeg har jo
elleve års erfaring med
aktiv problemløsning.
Genser fra & Other
Stories, skjørt fra Jenny
Skavlan x Pierre Robert
og øredobber fra
Crystal Haze. FOTO: Astrid Waller
– Jeg er nok ganske flink til å tenke framover. Og å finne løsninger. Jeg har jo elleve års erfaring med aktiv problemløsning. Genser fra & Other Stories, skjørt fra Jenny Skavlan x Pierre Robert og øredobber fra Crystal Haze. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Birgit mener det viktigste hun lærte i programmet, var at det faktisk fantes grenser. Grenser for hva hun skulle klare alene. At det ikke var et nederlag å be om hjelp. ­Eller bli båret de gangene det er nødvendig.

Kanskje var det nettopp derfor vi ble så berørt av Birgits første opptreden i «Skal vi Danse?» Der hun mot slutten av det som er den første valsen utført fra rullestol i konkurransens historie, løftes opp av dansepartner Philip Raabe, før det hele elegant avsluttes med en omfavnelse.

«Dansehistorie» skrev pressen om opptredenen som fikk flere av dommerne til å ty til tårene. Selv var Birgit i forkant av opptredenen mest opptatt av å vise at det går an. At det til og med kan være vakkert. Og at de som skrev i kommentarer og på meldinger til henne om at hun ikke hadde noe på parketten å gjøre, kanskje ville tenke noe annet etter å ha sett henne i aksjon.

– Jeg tror at jeg oppleves som provoserende for noen. Og det overrasker meg egentlig, sier Birgit og går i gang med noen styrkeøvelser der hun sitter.

Som toppidrettsutøver – nå med dobbelt program – benyttes intervju­situasjonen til også å utføre «dagens økt». For ja, Birgit trener som de andre deltakerne i programmet, flere ­timer daglig for å lære seg dansene som skal presenteres hver lørdag framover, i beste sendetid, det er bare det at hun parallelt med dette trener «som vanlig» fram mot OL i Tokyo til sommeren. Et OL som ble utsatt et år, og hvor det fortsatt diskuteres om det kommer til å bli avholdt eller ikke, grunnet smitterisikoen. Noe ­Birgit forsøker ikke å la seg affisere av.

– Det er ikke noe jeg rår over. Jeg må jobbe med å være forberedt, sier Birgit enkelt og greit.

I tillegg observeres hun nøye av støtteapparatet hun har rundt seg, for å være sikker på at dansetreningen ikke går utover roformen. Birgit fyller ut skjema etter skjema om alt fra om hun kjenner glede i hverdagen, eller har vondter i kroppen. Det er sånn det funker på toppen. Skulle det vise seg at dansetreningen blir for mye, kaster hun inn danseskoene og glitterkjolen og ruller elegant av parketten. OL-trumfer alt.

– Ja, det er bare sånn det er, sier Birgit og får nærmest stjerner i øynene da hun beskriver hva som gjør nettopp OL så magisk.

– Tanken på at alle som er der, har jobbet så hardt mot nettopp den konkurransen, du vet å toppe formen mot en konkurranse som inntreffer hvert fjerde år … Og den fellesskapsfølelsen!

- Jeg er nok ikke så redd for å feile

Birgit svetter mens hun utfører styrkeøvelsene sine alene på treningsrommet på toppidrettssenteret. Justerer kameraet litt, slik at undertegnede ikke mister henne av syne, før hun beklager multitaskingen og legger inn det som virker som en innspurt. Noen sekunder senere tar hun en liten pause. Gjenvinner pusten.

Dette med at andre skal forstå hvor mye arbeid som ligger bak en medalje, det synes jeg ikke man kan forvente. Hvor mange timer alene med trening, hvor mange sosiale tilstelninger man har måttet droppe for å nå de målene man har satt seg. Hvor høye kostnadene ved å satse på idrett er. Men det er jo et valg, for all del.

Birgit stopper opp litt.

– Det verste er egentlig den dårlige samvittigheten. At jeg har følt meg skikkelig ego.

– Ego?

– Ja. Alle dem jeg er glad i, som jeg føler jeg ikke har vært der nok for. Alle bryllup jeg har måttet takke nei til, alle middager der jeg har gått tidlig for å rekke kvelds­økta. Alle ferier jeg har droppet. At jeg ikke kommer hjem til jul for sjette år på rad. Alt som må tilpasses etter min kalender. Som plutselig endres, og så må alle de der hjemme endre også.

Birgit tar en pause.

– Det er noe jeg har snakket mye med idrettspsykologen min om. Det å kunne være egoistisk i mine valg når det kommer til prestasjon. De valgene jeg har tatt for livet mitt som påvirker dem rundt meg, har jeg tenkt mye på, sier Birgit.

Det livet jeg lever, er ikke
så lett å kombinere med
kjæresteforhold, sier Birgit. FOTO: Astrid Waller
Det livet jeg lever, er ikke så lett å kombinere med kjæresteforhold, sier Birgit. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Løsningen for Birgit har vært å fokusere på teamet rundt seg. Trenere, lagkamerater, støtteapparat. Den innsatsen de legger ned for at hun skal lykkes. Den forplikter. Og den motiverer, rettferdiggjør og løfter henne, også de gangene hun skuffer seg selv.

– Tap og vinn med samme sinn, er det noe som heter. Men det er jo ikke sånn det er. Ikke for meg heller, sier Birgit, som vet at mange forbinder henne med et stort smil.

– Det kan kanskje framstå litt karikert noen ganger? Hun spør med undring i stemmen.

Hun misliker å tape like sterkt som andre toppidrettsutøvere. Og bekrefter at hun også kan ha dårlige dager. Ja, til og med en dårlig periode. Som i høst.

Hvor henter hun styrken og positiviteten fra?

– Det er kanskje lett å tenke at jeg ofte lykkes, men jeg prøver og feiler veldig mye. Jeg har mange ganger strukket strikken for langt, og mislyktes. Jeg har tryna mye, men jeg er nok ikke så redd for å feile. Jeg har et sikkerhetsnett rundt meg i form av venner og familie, men også det faktum at jeg bor i Norge, sier Birgit.

- Jeg er ganske vant til å bli undervurdert

Som 16-åring bodde hun i USA som utvekslings­student. Hos to ulike familier. En som ikke hadde all verden, og en annen som var blant USAs rikeste.

– Å se de forskjellene gjorde noe meg. Jeg brakk ­armen under det oppholdet og ble tatt med til legevakta, der jeg besvimte av smerte. Ingen av legene rørte meg før vertsmoren min hadde kjørt hjem og kommet tilbake med forsikringskortet mitt. Det var ganske nådeløst. Og jeg så også at denne ideen om at «bare du vil nok, bare du jobber hardt nok, så vil drømmene dine gå i oppfyllelse», ikke var sann. Verden er mer kompleks enn som så, sier Birgit.

Du vet, jeg har fått høre det selv også. «Hvis du vil det nok, vil du kunne gå igjen.»

Birgit ler litt.

– Det er jo kanskje godt ment. Men ikke alt handler om vilje. En nerveskade som min er permanent, sier ­Birgit diplomatisk om det som strengt tatt kan oppfattes som en hån mot alle de tusenvis at timene hun har kjempet, først for å mestre rullestolen, sin egen kropp og nye tilværelse, og så for å bli idrettsutøver i verdensklasse. Å ville det nok? Blir hun aldri beint fram fly forbanna av sånne kommentarer?

Birgit ler. Drar litt på det. Det meste rister hun visstnok av seg, og ifølge Birgit selv har humoren hennes hjulpet henne ut av situasjoner der andre kanskje ville blitt sint eller i det minste litt irritert. Som når middelaldrende menn kommer bort på treningssenteret og klager over smerter i kneet som ødelegger for hele treningsopplegget. Eller når funksjonsfriske mosjonister legger seg i ryggen på henne i skiløypa for å se hva hun er god for.

Da må jeg innrømme at jeg er såpass smålig at jeg koser meg når jeg staker fra dem, sier Birgit og ler høyt.

Kanskje koser hun seg litt ekstra nå som hun endelig kan få vist at også rullestolbrukere kan danse. At også de som bruker en stol med hjul for å komme seg rundt, kan delta i fellesskapet, at ikke alt må være «oss og dem», ­«tilrettelegging» og «spesialbehandling» – alt som gjør at mennesker i Birgits situasjon kan føle seg små, i veien og som en byrde framfor en ressurs.

Jeg har i grunn alltid følt meg som en del av det ­store vi. At noen mener at jeg ikke tilhører det lenger bare fordi jeg bruker rullestol, har overrasket meg. Jeg er ganske vant til å bli undervurdert, sier Birgit, som har en merittliste utenom idretten som om mulig er enda mer imponerende, og vitner om et sjeldent samfunnsengasjement.

Hun har studert statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, har sittet som bystyrerepresentant i finanskomiteen i Oslo kommune, som styremedlem i Sunnaasstiftelsen og som medlem av Bioteknologirådet. I 2016 var hun delegat på Verdens økonomiske forums Annual Meeting i Davos, der et blogginnlegg Birgit hadde skrevet, ble framhevet som et av møtets viktigste bidrag. Alt dette i tillegg til en fulltids idrettskarriere. Og nevnte vi de utallige prisene hun har mottatt? Ærespriser, hederspriser og idrettspriser i fleng – for ikke å snakke om trønder-­priser, flere enn hun kan ha plass til på peishylla – om hun har en.

- Den følelsen av å
være til bry. Den måtte
jeg jobbe skikkelig
med, sier Birgit.
Kåpe fra Maud, genser
og skjørt fra Jenny
Skavlan x Pierre
Robert, smykke fra
Crystal Haze og ringer
fra Miss Mathiesen. FOTO: Astrid Waller
- Den følelsen av å være til bry. Den måtte jeg jobbe skikkelig med, sier Birgit. Kåpe fra Maud, genser og skjørt fra Jenny Skavlan x Pierre Robert, smykke fra Crystal Haze og ringer fra Miss Mathiesen. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Det livet jeg lever, er ikke lett å kombinere med kjæresteforhold

Sist KK intervjuet Birgit, kunne hun fortelle at hun i framtiden, etter endt idrettskarriere, så for seg å stifte familie. En tanke hun ikke har slått fra seg, selv om hun for øyeblikket er singel.

– Jeg håper jo å møte noen. Det skjer når det skjer, jeg har ikke dårlig tid, sier Birgit og legger til:

Men det livet jeg lever nå, er jo ikke så lett å kombinere med kjæreste. Jeg ser jo det, sier Birgit.

For ­enten trener hun i isolasjon, eller når hverdagen igjen inntreffer: utenlands i månedsvis, kun avbrutt av konkurranser og noen få hjemmebesøk. Ofte gjøres planene om også, slik at de som hadde holdt av helger for å være sammen med Birgit, må bytte om på absolutt alt. Sånn er det å være sammen med en toppidrettsutøver. Var det derfor det ble slutt med samboeren?

– Jeg er nok ikke så lett å være sammen med. Det livet jeg lever, er ikke lett å kombinere med kjæresteforhold, sukker Birgit og framholder at bruddet i seg selv var udramatisk.

For øvrig har hun det veldig bra for øyeblikket. Hun føler at hun har fått bearbeidet den tunge høsten, og at hun ser framover. Sorgen over venninnen er der, men håndterlig på en annen måte. Bonussøsteren er friskmeldt. Og når det gjelder kjærlighetslivet?

Jeg er blitt bedt på date! Og det er veldig hyggelig. Men den tiden vi er i nå, passer jo fryktelig dårlig til ­dating, jeg måtte jo si det som det er at det får bli på ­telefon! Birgit ler høyt. Før hun legger til at det i grunn alltid er dårlig timing for dating i hennes tilfelle. Hadde det ikke vært for koronaen, ville hun ikke vært i Norge i det hele tatt.

Hva skal til for å sjarmere henne? Ja, rett og slett få henne forelsket?

– Oi. Ja, skal vi se … Det må være en som står støtt i seg selv. Som vet hvem han er. Jeg synes jo det er veldig tiltrekkende med dem som er løsningsorienterte og positive. Det er så mye vi ikke kan kontrollere, men som vi må håndtere, ikke sant? Og så ønsker jeg jo en som er fellesskapsorientert og raus.

Ønsket om barn er der fortsatt. Men Birgit stresser ikke over tanken, selv om årene i bioteknologirådet har tvunget henne til å reflektere over diverse reproduksjonsdilemmaer.

– Jeg var den eneste kvinnen under førti år som satt der, og sånn sett tenkte jeg at det var bra. At jeg kunne ta stilling til noen problemstillinger som var relevante for kvinner i min generasjon, sier Birgit.

Hvis hun blir mamma, skal hun pakke vekk sin egen tendens til å være perfeksjonist, og passe på at barna blir elsket for hvem de er og ikke hva de presterer. For henne, verdensmesteren, er det det ubetinget kjærlighet handler om.

Men aller først skal Birgit fullføre treningsøkta som utføres på diverse apparater så svetten siler, før en ny økt skal gjennomføres på parketten.

– Det føles godt med litt gull og glitter i livet akkurat nå. Jeg tror at jeg trenger det, sier Birgit og tørker vekk svetten med håndbaken og smiler.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer