MÅTTE GI TAPT: Tirsdag denne uken tapte Anbjørg Sætre Håtun kampen mot kreften. Her med ektemannen og sin store kjærlighet - Jon Håtun.  Foto: Privat
MÅTTE GI TAPT: Tirsdag denne uken tapte Anbjørg Sætre Håtun kampen mot kreften. Her med ektemannen og sin store kjærlighet - Jon Håtun. Foto: Privat Vis mer

Anbjørg Sætre Håtun

- Jeg håper at livet tar godt vare på Jon

Les det siste intervjuet med Anbjørg Sætre Håtun (41), som måtte gi tapt for brystkreften tirsdag 21. januar.

Publisert
Tirsdag kveld måtte tidligere NRK-programleder, forfatter, kulturpersonlighet, tv-stjerne og en stor talsperson for brystkreftkampen – Anbjørg Sætre Håtun (41) gi tapt for sykdommen som har tatt så mye av hennes liv – men ikke hennes varme og personlighet, de siste årene.

Den tidligere «Puls»-programlederen har vært svært åpen om sin brystkreftdiagnose, og ble raskt et ikon for mange kvinner fordi hun snakket ærlig ut om sykdommen og livet med den.

Blant annet hadde Håtun over 20.000 følgere på Instagram – hvor hun daglig la ut bilder, uten filter, mens hun også delte erfaringene sine på Facebook.





I desember ble hun kåret til «Årets Inspirator» i «Årets Kvinner»-kåringen her i KK, og i den anledning fikk KK-journalist Gry Thune et av de aller siste intervjuene med 41-åringen før hun gikk bort.

EN FIGHTER: Anbjørg Sætre Håtun var en fighter helt til siste slutt, og inspirerte tusenvis av norske kvinner med sin ærlighet rundt brystkreftsykdommen, som hun fikk i 2004.  Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
EN FIGHTER: Anbjørg Sætre Håtun var en fighter helt til siste slutt, og inspirerte tusenvis av norske kvinner med sin ærlighet rundt brystkreftsykdommen, som hun fikk i 2004. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

Her er intervjuet i sin helhet:



«Kjære leser. Jeg deler dette med deg fordi jeg tror at å dele gir styrke. Og jeg tror at å dele gir kjærlighet.

Det som ikke skulle skje – det som ikke fikk lov til å skje – det skjedde. Brystkreften som rammet meg for åtte år siden, kom tilbake. Og det høyre brystet mitt, er nå borte.»


... skrev Anbjørg i en kronikk for ett år siden. Og har siden fortsatt med å dele. Fra dypet av en livskrise har hun sendt oss «ømme omfavnelser og imaginære luftige pikekyss dyppet i mørk sjokolade» på Instagram. Over 17.000 følger henne der, på Facebook har hun nesten 5000. Men hvordan har hun det egentlig?

Vi har knapt benket oss på hver vår side av Anbjørgs store kjøkkenbord, før hun setter blikket i meg. Hun har en rosa ullgenser på, en matchende lue over det hårløse hodet.

Og så tar hun ordet, som en hærfører på vei inn mot en slagmark.





– Brystkreften har spredd seg til hjernen. På sensommeren gjennomgikk jeg en tøff stråling mot hodet, en behandling kroppen bare tåler én gang. Jeg mistet språket en periode, og bevegelsen i høyre arm.

– Jeg ble veldig satt ut over lang tid. Når jeg er syk av cellegift, har jeg i det minste et hode som virker noenlunde. Under strålebehandlingen hadde jeg ikke det. Jeg kjente ikke igjen meg selv. Utseendemessig også, ansiktet ble blåst opp av kortisonmedisin.
Men jeg prøver å ha fokus på det jeg kan gjøre … å få og gi klemmer. Å høre på musikk og lytte til stemmene til menneskene i livet mitt. Inntil døden skiller oss ad, sier Anbjørg og vrir hodet i retning av ektemannen Jon.

– Da jeg lå på sykehuset i høst, skrev Jon og jeg testamente.

Det var rundt juletider i fjor at Anbjørg fant en kul i brystet. Hun tenkte at det måtte være en hoven melkekjertel etter spontanaborten hun nylig hadde gått gjennom. Men kreften var tilbake. Prøverørsforsøkene hun var i gang med i Danmark, foredagene, tv-programmet hun skulle lage, alt måtte settes på hold.

– Siden jeg jobbet som frilanser med ulike oppdrag, ville jeg få ut informasjon om helsesituasjonen min. Jeg begynte derfor på en Facebook-oppdatering. Kanskje dette kan være noe større, tenkte jeg mens jeg satt og skrev. At jeg kan være en stemme for dem som sjelden blir hørt, de alvorlig syke og deres pårørende.

For Anbjørg ble det viktig å finne et prosjekt hun kunne mestre. På sosiale medier – hvor hun kunne nå ut til tusenvis av mennesker – fant hun det.

– Jeg diskuterte det med Jon, og bestemte at jeg ville dele de store følelsene som følger med å få en alvorlig diagnose, både fortvilelse og håp. Jeg hadde ingen forestilling om hvordan det skulle vokse, jeg ville bare gjøre noe meningsfullt for andre. Men det gjør noe med meg – å få bety noe for så mange. Du vet historien om mannen som får beskjed om at han har en dag igjen å leve og går ut og planter et tre. Tekstene jeg deler er mitt tre.

– Jeg vil skape et rom der jeg forsøker å dele noen universelle tanker om frykt, håp, sorg og kjærlighet. Å minne syke og pårørende om at de ikke er alene. Jeg tenker også på dem som lever midt i lykken i livet, men som kanskje ikke er seg det bevisst… jeg prøver å minne dem om det, sier Anbjørg.

Elsket mennesker

Hun ser ned i bordflaten. Det er noe som vokser i henne. Så hever hun stemmen og løfter blikket.

– Vi dealer med en virkelighet som handler om kreftbehandling,testamente, glede over livet og frykten for døden. Jeg vet ikke hvordan eller når det skjer. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å leve. Jeg lever med stor usikkerhet.

Likevel støtter og trøster du andre. Hvordan klarer du det?

– Jeg er fra naturens side en sann filantrop, jeg elsker mennesker. Det er for øvrig noe av det tøffeste i det jeg går gjennom. Det å ikke ha krefter til å møte venner. Jeg er så glad i folk! Jeg er også blitt så glad i de som følger meg. Jeg kjenner igjen mange av brukernavnene til de som følger meg. De gir meg en lyst og en kraft til å formidle, sier Anbjørg.

SPREDDE SEG: I intervjuet med KK i desember avslørte Anbjørg at kreften nå hadde spredd seg til hjernen. Likevel nektet hun å gi opp håpet.  Foto: Geir Dokken/ All Over Press Norway
SPREDDE SEG: I intervjuet med KK i desember avslørte Anbjørg at kreften nå hadde spredd seg til hjernen. Likevel nektet hun å gi opp håpet. Foto: Geir Dokken/ All Over Press Norway Vis mer
MANNEN I SITT LIV: I 1999 møtte Anbjørg Jon Håtun- hennes store kjærlighet og mannen i hennes liv. De to giftet seg i 2000. Foto: All Over Press Norway
MANNEN I SITT LIV: I 1999 møtte Anbjørg Jon Håtun- hennes store kjærlighet og mannen i hennes liv. De to giftet seg i 2000. Foto: All Over Press Norway Vis mer

Sorgen over det tapte

Det lyser av henne når hun snakker., og særlig når Jon kommer inn i rommet

– Da jeg fikk kreft for andre gang, var den største sorgen at vi skjønte at jeg ikke kunne bære fram barn. I løpet av få måneder kom beskjeden om at jeg hadde spredning, og jeg visste plutselig ikke hvor lenge jeg kom til å leve.





Ektemannen Jon skal gå. Han skal til et studio hvor han er i gang med plateinnspilling. Han er kledd i dress og hatt, og Anbjørg stråler når han stiller seg foran henne og gir henne et smellkyss på munnen. Han skal til å gå da Anbjørg ber ham om å vente litt og trekker ham tilbake mot seg.

– Få se på deg en gang til. Du ser smashing ut, sier hun, og Jon stikker telefonen opp i lufta, smiler og tar et bilde av kona som intervjues.

– Jeg tar bilder av alt for tida. Det kan bli et fint minne, sier Jon.

Det er umulig å ikke bli beveget av alt som ligger mellom dem.

– Dere to er jo århundrets kjærlighetssaga ...

– Jeg lever med en stor usikkerhet. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lever,
sier Anbjørg.

– Ja, hehe, vi er kanskje det, sier Anbjørg. Og så kommer tårene.

– Det er det som gjør det så vondt, å vite at vi mest trolig ikke får så mange flere år sammen. Vi elsker hverandre så utrolig høyt.

– Han skrev så fint om deg i en sak for oss i sommer …

«Solen er sekundær i hennes nærvær». Også skrev han at han fikk en 80 prosent …
– ... selv ved en florlett berøring! fniser Anbjørg samtidig som hun tørker tårene.





Kan du huske det aller første møtet?

– Det var siste helga i februar i 1999! Jeg var på utestedet Head On med søsteren min. Så kom det bort en fyr som huket tak i oss, og ved siden av ham sto Jon. Jeg satte meg og begynte å prate. Han kom fra en helt annen verden. Jeg kom fra akademia, han jobbet kunstnerisk. Ingenting tilsa at vi skulle bli en perfekt match, sier Anbjørg og lar fingrene skli mellom hverandre, for å understreke at de var nettopp det.

– Fra den dagen skjønte jeg hva jeg hadde lett etter hele livet. Da jeg møtte Jon, falt alt på plass. Vi var så like på å uttrykke kjærlighet og i ønsket om å få og gi kjærlighet. Vi hadde utrolig lik humor. Vi klina første kvelden. Uka etter ringte Jon og ba henne på date til helga som kom, men hun sa «hvorfor ikke allerede i kveld»? De møttes ute for å spise, og så ble han med henne hjem.

– Det var schmokk rett til sengs! Etter det har det vært oss to.

Han fridde etter et år, sier Anbjørg.

- HÅPER LIVET TAR GODT VAR PÅ JON: – Jeg vil ikke at Jon skal leve i førti år uten kjærlighet, sa Anbjørg i det siste intervjuet med KK.  Foto: Privat
- HÅPER LIVET TAR GODT VAR PÅ JON: – Jeg vil ikke at Jon skal leve i førti år uten kjærlighet, sa Anbjørg i det siste intervjuet med KK. Foto: Privat Vis mer
BETINGELSESLØS KJÆRLIGHET:– Han er en bunnløs brønn av kjærlighet i livet mitt. Hehe, men det er hans ord. Han har gitt meg det største som kan gis og fås: Betingelsesløs kjærlighet og omsorg, sa Anbjørg om Jon i intervjuet med KK.  Foto: Privat
BETINGELSESLØS KJÆRLIGHET:– Han er en bunnløs brønn av kjærlighet i livet mitt. Hehe, men det er hans ord. Han har gitt meg det største som kan gis og fås: Betingelsesløs kjærlighet og omsorg, sa Anbjørg om Jon i intervjuet med KK. Foto: Privat Vis mer

- Min store store kjærlighet

De giftet seg i Oslo Domkirke, med kortesje ned Karl Johan og gruppebilde på trappen foran Slottet.

– Og så har det skjedd alt som har skjedd, sier Anbjørg. Og igjen kommer gråten.

– At vi høyst trolig ikke får bli gamle sammen ... Vi har grått så mye, det er en stor sorg. Jeg håper at livet tar godt vare på Jon etter at jeg er borte, at han får bli gammel, får være frisk og lykkelig. Når jeg er borte skal han vite at hver gang han ser noe vakkert, så er jeg i det.





– Jeg vil ikke at Jon skal leve i førti år uten kjærlighet. Jeg vet at jeg alltid vil være en stor del av Jons hjerte. Jon er et sjeldent menneske, han har en sjelden evne til å gi kjærlighet.

Hva betyr Jon for deg?

– Han er en bunnløs brønn av kjærlighet i livet mitt. Hehe, men det er hans ord. Han har gitt meg det største som kan gis og fås: Betingelsesløs kjærlighet og omsorg. Han er min store, store kjærlighet. Er det én ting jeg er sikker på, så er det at vi vil elske hverandre for alltid. Det er på et vis mer sikkert enn at jorda er rund. Jeg har vært utrolig heldig som har fått 15 år med et menneske jeg elsker. Det blir 15 år i februar.

Hva har vært den største utfordringen for dere som par i disse alvorlige sykdomsperiodene?

– Usikkerheten.

– Jon sa i et intervju at noen av de beste stundene dere har hatt sammen, har vært når det har vært som aller tyngst.

– Å være veldig sterkt til stede sammen i en sorg med mye gråt … når det forløses, så bringer det deg nærmere sammen følelsesmessig. Vi kan sitte her rundt dette bordet, med tente lys, Jon har valgt ut musikk ... da kan vi sitte og bare se på hverandre, holde hverandre i hendene. Det var utrolig tøft da hjernesvulstene kom i sommer og jeg mistet språket. Det var Jon som var her og var vitne til det. Da fikk han vite at det sto mellom liv og død.

Svulstene er der ennå, men de har ikke vokst.

Hva tenker du i de bitreste stundene?

– Bitterhet er en følelse jeg forsøker å være minst mulig i. Men det at jeg hanglet så mye etter den første spontanaborten. Det er lett å tenke «hva hvis de hadde oppdaget det før». Fra én mammografi til en annen på et år, hadde det vokst to svulster på til sammen seks centimeter i det ene brystet.

– Vent litt, jeg skal vise deg noe, sier Anbjørg plutselig, og kommer tilbake med en stor kasse med blader og utklipp.

– Denne er til barna til tvillingbroren min. Når jeg er borte, skal de vite hvor høyt jeg elsker dem.

Hun finner fram et KK fra 2008, der hun forteller om brystkreften hun fikk i 2004 og tiden med utmattelse etterpå.

– Jeg har klistret små lapper med hilsninger til dem.





Bryllupsbildet sier alt

Vår avtalte tid er ute. Mens jeg tar jakken på ute i entreen, setter hun seg ned på en benk, hun er sliten nå, og skal hvile. Jeg er fylt til randen av alt hun har fortalt. Det er min tur til å finne de riktige ordene, men jeg finner dem ikke.

– Du trenger ikke si noe. Se på bildet bak deg. Det sier i grunnen alt, sier Anbjørg og ser mot bryllupsbildet av henne og Jon, tatt utenfor Oslo domkirke 26. august 2000.

Det er evig sommer, fremtiden ligger blank foran dem.

Anbjørg står i midten, i knallrød bryllupskjole, det gylne håret flommer nedover. Og ved siden av, Jon. Anbjørg ler mot ham, ja hele ansiktet er nesten oppløst av lys lykke. Det bildet sier virkelig alt. Det sier: Døden, eat your heart out – størst av alt er kjærligheten.

Tekst: Gry Thune Foto: Geir Dokken/Privat

ÅRETS KVINNE: Anbjørg prydet coveret av desember-utgaven av KK.
ÅRETS KVINNE: Anbjørg prydet coveret av desember-utgaven av KK. Vis mer

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer