Åsne Seierstad:

- Jeg håper bare de ikke blir krigsreportere

- Herregud hva mine foreldre har holdt ut, har Åsne Seierstad tenkt. Selv blir hun livredd om barna kommer et kvarter for sent.

NY BOK: Mens Åsne var i Kabul gikk hverdagslivet sin gang for de to barna som var hjemme hos faren sin i Oslo. «Mamma hvor er fotballskoene mine?» spurte sønnen i en melding. «Jeg vet ikke, jeg er i Kabul» svarte Åsne. Foto: Julie Pike / Stenersens forlag
NY BOK: Mens Åsne var i Kabul gikk hverdagslivet sin gang for de to barna som var hjemme hos faren sin i Oslo. «Mamma hvor er fotballskoene mine?» spurte sønnen i en melding. «Jeg vet ikke, jeg er i Kabul» svarte Åsne. Foto: Julie Pike / Stenersens forlag Vis mer
Publisert

Hun var i Kabul da spørsmålet tikket inn fra sønnen hjemme i Oslo, tolv år den gangen.

«Kan guttene i klassen overnatte?»

«Tja, hva kan gå galt» tenkte Åsne der hun satt i det krigsherjede landet, men stilte for sikkerhets skyld det samme spørsmålet i foreldregruppa på Facebook.

Relativt raskt kom et svar fra en av de andre mødrene.

«10 gutter på tolv år alene hjemme - hva kan IKKE gå galt?! »

Åsne Seierstad ler når hun forteller om det nå, over hvordan all risiko ble relativ der hun satt i Afghanistan, på rommet hun leide hos en hjelpeorganisasjon - tryggere enn et hotell anså hun, og ikke kunne komme på en eneste ting som kunne gå galt her hjemme.

- Men de fikk overnatte. Noen av foreldrene så til dem. Det ble for vanskelig med detaljstyring fra Kabul.

Det overraskende maktskiftet

Hun har kommet et kvarter forsinket fra boksigneringen av sin nye bok, Afghanerne.

Dagen i forveien ble den Brageprisnominert, hun smiler kledelig beskjedent når vi gratulerer. Tjue år etter å ha skrevet Bokhandleren i Kabul, dro Åsne ned igjen til det krigsherjede landet. Sist gang hun var i Afghanistan, hadde Taliban blitt fordrevet av USA og NATO, og håp lå i lufta.

Så, nærmest over natten høsten 2021, var Taliban igjen tilbake ved makten.

Men akkurat nå, rundt bordet inne i bakhagen på Amerikalinjen, er det eneste faretruende Åsnes lave blodsukker.

- Jeg må ha noe mat sier hun, og strener inn til selve restauranten. Tilbake igjen er hun nærmest fnisefull. Hun hadde fått beskjed om at de egentlig ikke serverte mat dit vi sitter. Men for ei som har vært ute i krigen er den slags ingen hindring.

«I´m from KK Magazine and doing an interview with a very prominent writer» hadde hun svart den engelskspråklige servitøren, og kort tid etter står en tallerken med dampende torsk på bordet.

Hadde alle muligheter men ble fratatt alt

Hva f*** skjedde? Det er slik bøkene hennes oppstår. Med store spørsmål hun selv ønsker å finne svar på.

- Hvorfor skrev du Afghanerne?

- Først og fremst for å finne ut av hvordan det var mulig. Vi var der i tjue år, både NATO og USA. Hvordan kunne vi bli slått av en gjeng rufsete menn?

- Taliban startet krigen på lavbluss, de hadde få menn og knapt med våpen. Hva var det som gjorde at de vant over våre hypermoderne systemer? Vi tapte for den gjengen der. Det måtte jeg ut og finne ut av.

VILL SKRIVESOMMER: Gjennom tre månedslange opphold i Afghanistan, og etter det hun beskriver som en vill skrivesommer på loftet hjemme, hadde Åsne Seierstad "Afghanerne" klar denne høsten. Her fra presselanseringen i oktober. Foto: NTB
VILL SKRIVESOMMER: Gjennom tre månedslange opphold i Afghanistan, og etter det hun beskriver som en vill skrivesommer på loftet hjemme, hadde Åsne Seierstad "Afghanerne" klar denne høsten. Her fra presselanseringen i oktober. Foto: NTB Vis mer

Gjennom tre månedslange opphold i det karrige fjellandet, har hun intervjuet en rekke afghanere. Det er først og fremst gjennom å følge tre ulike personer, hun bretter ut landets konfliktfylte historie.

Jamila, som tross for hun fikk polio som liten og ikke kunne gå, en dag tok tak i bordkanten, heiste seg opp, fikk overtalt faren til å gi henne utdannelse og endte med å bli en av landets første kvinnelige ministre.

Bashir, som mistet faren sin da han var tre måneder gammel under krigen mot Sovjetunionen, rømte hjemmefra allerede som guttunge for å bli talibaner og endte som en av lederne.

Og Ariana, som ble født rett før de vestlige styrkene inntok landet i 2001, og nesten var ferdig utdannet jurist da Taliban kom tilbake til makten og forbød skolegang for kvinner.

- Det er hun som gjorde sterkest inntrykk emosjonelt. Som trodde hadde alle muligheter, men ble fratatt alt.

Visste det var farlig, men regnet med det gikk bra

«Det er vanskelig å se for seg Afghanistan uten krig, dessverre» uttalte hun nylig i et intervju til Dagbladet, og det er lett å tenke det samme om Åsne Seierstad.

Hun har dekket krig i både Tsjetsjenia og Kosovo, Afghanistan og Irak. Mange husker fortsatt tv-bildene av henne fra Bagdad i 2003, da hun nærmest måtte holde seg for ørene for å høre sin egen stemme mens amerikanerne slapp bomber fra fly rett over henne.

- Hva er det med deg og krig?

Nå smiler hun, vifter nærmest vekk spørsmålet mellom munnfullene med torsk, mener det har sin helt logiske forklaring ettersom hun var korrespondent i Moskva for Arbeiderbladet da Russland invaderte Tsjetsjenia - i tiden før internett.

- For å finne ut hva som skjedde, måtte du dra dit.

UREDD: Hun er ikke spesielt modig har hun fortalt i flere intervjuer, men Åsne Seierstad er ikke en spesielt bekymret type heller. Foto: Julie Pike / Stenersens forlag
UREDD: Hun er ikke spesielt modig har hun fortalt i flere intervjuer, men Åsne Seierstad er ikke en spesielt bekymret type heller. Foto: Julie Pike / Stenersens forlag Vis mer

Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

- Når du først har dekket en krig, kan du godt ta den neste også, sier hun.

«Åsne, du har jo vært i Tsjetsjenia, nå kan du dra til Kosovo», skal utenrikssjefen i Dagsrevyen ha sagt til henne.

«Åsne du har jo vært i Kosovo, nå kan du dra til Afghanistan», sa hun til seg selv to år senere.

- Jeg veier alltid risikoen opp mot hva jeg håpet å få ut av reisen. Jeg visste jo at det var farlig, men regnet med det gikk bra.

Kom aldri til å gi seg

Det aller første minnet hun har, handler om å skulle hjem. De tre første årene av hennes liv bodde familien i en av høyblokkene på Tveita i Oslo. Det er bildet av disse som festet seg på netthinnen.

- Jeg husker jeg stod i vognen og skulle hjem til de store husene.

Et annet minne, som hun delvis husker og delvis har fått gjenfortalt av moren opptil flere ganger, er fra da hun nektet å bli med hjem fra Tveitasenteret fordi hun ville kjøre rulletrappen én gang til.

Mens moren syntes det holdt med én tur, og bakset seg hjemover med fulle bæreposer og to små jenter, protesterte Åsne høylytt.

- Jeg hylte og hylte. Da vi hadde kommet halveis, skjønte hun at den ungen der kommer aldri til å gi seg. Så da gikk vi tilbake og kjørte en runde til. Da var jeg smørblid.

Åsne ler når hun forteller om episoden.

- Jeg var ikke et enkelt barn. Jeg var egenrådig og gjorde som jeg ville. Jeg gjorde mye ut av meg uten at jeg helt fikk det med meg.

I håndarbeidstimene på barneskolen, fikk hun ikke være med. «Kaster du meg ut på gangen?» «Ja, du stod jo og sang midt i timen!»

Hun gjengir dialogen tilforlatelig, og stopper litt opp før hun konkluderer for seg selv.

- Jeg bare forstyrret alle andre. Var jeg så mye verre enn de andre? Det må jeg ha vært, for det var bare jeg som ble kastet ut. Jeg er ikke en anmassende person i dag, det er jeg ikke.

Skilte seg ut

Da Åsne var tre år, flyttet familien til Lillehammer. Faren Dag fikk jobb på høgskolen der, som amanuensis i samfunnspolitikk, i tillegg til å være SV-politiker og samfunnsdebattant. Moren Frøydis er uttalt feminist og forfatter av blant annet «Jentene gjør opprør.»

DEMO: Åsne Seierstad begynte tidlig å stå på krava. Begge foreldrene var engasjerte mennesker som ofte tok henne med i ymse demonstrasjonstog. Her på demo i 1975. Foto: Privat.
DEMO: Åsne Seierstad begynte tidlig å stå på krava. Begge foreldrene var engasjerte mennesker som ofte tok henne med i ymse demonstrasjonstog. Her på demo i 1975. Foto: Privat. Vis mer

Under Åsnes oppvekst på 1970 og 80-tallet var de opptatt av økologi og miljø lenge før mange andre. De hadde ikke bil, og brukte hver eneste helg til å gå på fjelltur.

- Vi skilte oss veldig ut.

Foreldrene hadde lest bøker om barneoppdragelse og var opptatt av barnets egenart. Men da Åsne ville begynne på ballett, ga moren klar beskjed. «Nei, svømming passer bedre for deg».

- Akkurat der overstyrte hun meg. Det er noe hun har beklaget senere. Det ga jeg meg faktisk på, sier hun, virker nærmest litt forundret over dette nå.

Til gjengjeld var oppveksten fylt av heiarop.

Bra, kom igjen! Dette er bra nok. Dette fikser du, kjør på!

- Var det høyt under taket hjemme hos dere?

- Ja, det var det. Så høyt at venninnene mine ikke skjønte at det var grenser. De fant sprittusjer som de tegnet på veggene med.

Håper ikke barna blir krigsreportere

Etterhvert som jappetiden kom med sine mintgrønne og rosa farger, ble det flauere å bli dratt med i 1. mai tog i de hjemmesydde orange og brune klærne.

Foreldrenes sterke sosiale og politiske engasjement gikk likevel i arv.

- De forholdt seg til verden som en del av oss. Min første særoppgave var om apartheid, det var ikke tilfeldig. Jeg hadde vært med og gått i tog. Solidariteten og troen på meg selv har jeg med hjemmefra. Ikke minst det at jenter kan.

STORFANGST: Det var mye fisk i Åsnes oppvekst, både på tallerkenen og når familien dro nordover på lofotfiske. Foto: Privat.
STORFANGST: Det var mye fisk i Åsnes oppvekst, både på tallerkenen og når familien dro nordover på lofotfiske. Foto: Privat. Vis mer

- Er det noe av det du fikk med deg hjemmefra du gjerne vil gi videre til egne barn?

- Å ja, det er masse. Alt vil jeg egentlig si. Den første boken dedikerte jeg til moren og faren min. Det kunne jeg ha gjort med hver eneste bok.

Hun ser ned i tallerkenen mens hun skjærer en bit av maten.

- Er det ikke litt sånn at de ser hva du gjør? Jeg prøver å være et ok menneske. Og så håper jeg selvsagt at de ikke blir krigsreportere.

- Herregud hva mine foreldre har holdt ut. Jeg blir livredd om barna mine kommer et kvarter for sent.

«Klokken 12 begynner amerikanerne å bombe»

Den første gangen hun dro ut som krigsreporter, til Tsjetsjenia for Arbeiderbladet, ringte Åsnes mor redaktøren.

«Det er dere som presser henne!»

Etter flere telefoner som dette, ringte en oppgitt redaktør til Åsne, og sa hun ikke fikk reise ut mer, han orket ikke flere telefoner fra moren hennes.

Nå hermer forfatteren etter morens smørblide stemme

«Vi har bare hatt en hyggelig prat» svarte hun, da Åsne bad henne slutte med oppringningene, og minnet om at hun tross alt var 25 og hadde tatt avgjørelsen selv.

- Men da jeg var igjen i Bagdad - jeg var den eneste journalisten som var igjen …

ERFAREN: Da krigen brøt ut i Irak i 2003, hadde Åsne allerede jobbet i et tiår som krigsreporter. Foto: Julie Pike / Stenersens forlag
ERFAREN: Da krigen brøt ut i Irak i 2003, hadde Åsne allerede jobbet i et tiår som krigsreporter. Foto: Julie Pike / Stenersens forlag Vis mer

Hun stopper litt opp før hun gjengir George Bush sitt ultimatum i mars 2003, om at Saddam Hussein og sønnene hans, samt alle journalister og hjelpearbeidere måtte forlate landet innen klokken 12, etterpå ville det være for sent.

Hun ble.

- Foreldrene mine bebreidet meg ikke for å ha blitt. Det satte jeg faktisk veldig pris på.

- Hva gir det å være i en krigssone?

- Spørsmålet er større enn dét. Det kunne være den tredje verdenskrig som startet. Da er det noe med å rapportere om det. Det gir ikke noe å være i en krigssone, det er jeg egentlig ikke interessert i. Jeg må være interessert i historien rundt.

- Det som gjør mest inntrykk, er hvor lett det er å starte en krig, og hvor vanskelig det er å slutte. Og hvordan det går i arv. Med sønner som skal hevne sine fedre.

Legger følelsene i fryseboksen

Hun er ikke spesielt modig, har krigsreporteren uttalt i flere intervjuer, men Åsne Seierstad er ingen utpreget bekymret type heller.

«Jeg er litt teflon når det kommer til følelser og nerver, jeg kan ikke la det gå rett inn» har hun sagt.

Må man kanskje være litt avstumpet for å være krigsreporter, har vi tenkt å spørre, men kommer ikke så langt, for det er noe med ordet teflon hun ikke helt vil ha på seg.

Nå leter hun etter et bedre uttrykk.

- Teflon blir litt feil. Kanskje det heller handler om å legge noen følelser i fryseboksen?

- Men hva gjør det med deg å møte folk med så brutale erfaringer?

- Noen ganger går det inn på meg, andre ganger blir jeg mer nysgjerrig.

Blant noe av det som har gjort sterkest inntrykk, er et av barnehjemmene hun besøkte i Tsjetsjenia.

- Det er så mange skadde barn. Én hadde sett naboens hode trille nedover veien. Jeg tenkte at når han blir tenåring, er han kriger.

En hel generasjon med posttraumatisk stresslidelse gir også dårlige kår for videre skolegang, poengterer hun.

- Konsentrasjon blir vanskelig. Det er så tett opp mot det å kjenne etter. Da er det bedre å være i aktivitet, enn å kjenne etter. Ved en krig ødelegger du en hel generasjons skolegang.

Bor tett på eksmannen

Med dette med seg i bagasjen, er det kanskje ikke til å undres over, at det å skulle la sønnen overnatte alene hjemme med klassekamerater i trygge Norge, kjentes som den rene, skjære uskyld.

Hun var 38 da hun ble mamma første gang, til en gutt. To år senere fikk hun også en datter sammen med jazzmusikeren Trygve Seim.

FEIRET: Åsne med sin daværende kjæreste, Trygve Seim, på vei inn til feiringen av prinsesse Märtha Louise sin 40-årsdag på Slottet i 2011. Foto: Erlend Aas / NTB
FEIRET: Åsne med sin daværende kjæreste, Trygve Seim, på vei inn til feiringen av prinsesse Märtha Louise sin 40-årsdag på Slottet i 2011. Foto: Erlend Aas / NTB Vis mer

Etter syv år tok forholdet slutt, i 2014. Nå bor de i hver sin leilighet på Sankthanshaugen.

- Har dere barna annenhver uke?

- Vi har mye lengre strekk. Trygve er musiker og har også behov for lengre arbeidsperioder, som meg. Og barn liker ikke å flytte på seg.

- Nå er de hos Trygve, men jeg kan godt kjøre til fotballtreningen på onsdag. Vi bor veldig nær hverandre.

Selv om barna bor lengre perioder av gangen hos en av dem, ses de likevel jevnlig. Den største fordelen med lengre tidsintervaller, er at de slipper å pakke en bag hver søndag, mener hun, og også her popper engasjementet til overflaten.

- Det er nesten så man burde prøve det selv. Hvem hadde orket det? Hvem har lyst til å pakke hver søndag?

Ikke tid til å møte venninner på kafé

Hun har skrevet i et forrykende tempo, Afghanerne har blitt til gjennom kun et års tid, i hovedsak i løpet av tre månedslange oppholdene i Afghanistan, der det ikke var noe annet å gjøre enn å jobbe.

- Jeg følte meg i veldig god form. Jeg følte meg veldig skjerpet. Det var ingenting som forstyrret. Ingen rørleggere som måtte fikse noe.

- Også har jeg hatt en litt vill sommer på skriveloftet. Barna var hos Trygve. Da må du nesten levere.

- Når du ikke oppsøker krig og elendighet, hva gjør du da?

- Da prøver jeg å kompensere for alt jeg ikke har gjort. Det innebærer blant annet å være med barna og å trene.

Denne morgenen startet hun med bootcamp klokken syv. Ofte trener hun sammen med venninner.

- Vi har faktisk ikke tid til å sette oss på kafé, så vi møtes på trening istedenfor. Jeg lever nok et veldig aktivt liv.

- Har du kjæreste?

Det er nesten så vi holder pusten når vi spør, vet at hun ikke er blant de som deler sjenerøst fra den fronten.

Hun nøler litt.

- Det pleier jeg ikke å svare på, men du kan godt skrive at jeg ikke har kjæreste nå.

- Er du på Tinder? Eller går grensen kanskje der?

Et litt forlegent smil i ansiktet.

- Nettopp, der går grensen.

Vil hvile

Siden bokmanuset ble levert i september, har det gått i ett med intervjuer, og med å ta igjen det tapte med barna. Det var forrige lørdag det kom over henne.

«I dag skal jeg hvile» sa hun til seg selv.

Hun slår smilende ut med hendene, med håndflatene vendt opp når hun forteller om det.

HVILETID: - Nå som jeg driver med hviling, kan jeg sette meg ned og høre på musikk. Det tror jeg man skal unne seg. Å sette seg ned i en stol og høre på musikk. Når kvelden kommer, har du likevel fått skrevet de mailene du skulle. Foto: Julie Pike /Stenersens forlag
HVILETID: - Nå som jeg driver med hviling, kan jeg sette meg ned og høre på musikk. Det tror jeg man skal unne seg. Å sette seg ned i en stol og høre på musikk. Når kvelden kommer, har du likevel fått skrevet de mailene du skulle. Foto: Julie Pike /Stenersens forlag Vis mer

Så kom det riktignok to venninner og ringte på, hun åpnet opp for dem, og sa det som det var: «Ja, jeg er hjemme, og jeg hviler, vil dere ha kaffe?»

- Jeg tror jeg må hvile litt mer. Det er noe med å innse det. Jeg merker at nå er jeg sliten. Nå vil jeg bare hvile.

- Hva innebærer det å hvile for deg?

- Å sulle rundt. Jeg husker jeg koste meg veldig med å lage en kopp kaffe.

«Kan jeg bruke så lang tid på å lage kaffe» tenkte hun, før hun kom på det. «Ja, for jeg hviler jo!»

- Er det noe du har med deg hjemmefra, at du helst må være i aktivitet?

- Ja, det tror jeg nok. Begge foreldrene mine har veldig stor arbeidskapasitet.

- Hvor får du påfyll?

- Det er nok fra mennesker. Jeg føler meg heldig som har veldig mange fine mennesker rundt meg. Nå som jeg er alene, er det avgjørende for min livskvalitet.

Hun venter på snøen nå, da vil hun gå på ski nesten hver eneste dag, kanskje kan hun hvile etter stavtakene. Inntil det kommer et nytt stort spørsmål hun bare må finne svar på.

Det vil si, det har allerede kokt i henne en stund nå.

- Putin, sier hun med et ansiktsutrykk som både er opprådd og forbløffet på samme tid.

- Det er ikke til å forstå det han gjør i Ukraina … med liv som ligner våre.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer