Mina husker første gang hun møtte lillebroren. Hun var 16, han var ni, og siden hun ble adoptert bort som nyfødt, hadde enebarnet Mina endelig fått røttene hun hadde drømt om. Nå satt de i stua og koste seg med sjokolade og brus. Hun, lillebroren, den biologiske moren og stefar. Ville hun kanskje ha litt sjokolade? Broren strakte seg etter skålen. I samme øyeblikk kom han borti Minas telefon, så den gikk i gulvet og knustes. Mina lot som ingenting, og sa at telefonen alltid hadde vært sånn. For kjærligheten er så skjør. Nye begynnelser, det skal så lite til før de går i stykker.

– Han var en veldig snill gutt, og syntes det var så stas at han hadde en søster, forteller «Mina Edvardsen», som er pseudonymet hennes når hun sommeren 2022 kommer med en roman som tar utgangspunkt i forholdet til broren, som senere ble fremmedkriger for IS.

– Vi fikk et nært et søskenforhold, alt det jeg hadde savnet. Han kunne sende meg melding om at han var glad i meg. Han var lojal og flink til å passe på søsknene sine. Han var rett og slett en god gutt. Jeg vet også at det var motivasjonen hans for å dra til Syria. Han hadde så mye godt i seg.