Mina husker første gang hun møtte lillebroren. Hun var 16, han var ni, og siden hun ble adoptert bort som nyfødt, hadde enebarnet Mina endelig fått røttene hun hadde drømt om. Nå satt de i stua og koste seg med sjokolade og brus. Hun, lillebroren, den biologiske moren og stefar. Ville hun kanskje ha litt sjokolade? Broren strakte seg etter skålen. I samme øyeblikk kom han borti Minas telefon, så den gikk i gulvet og knustes. Mina lot som ingenting, og sa at telefonen alltid hadde vært sånn. For kjærligheten er så skjør. Nye begynnelser, det skal så lite til før de går i stykker.
– Han var en veldig snill gutt, og syntes det var så stas at han hadde en søster, forteller «Mina Edvardsen», som er pseudonymet hennes når hun sommeren 2022 kommer med en roman som tar utgangspunkt i forholdet til broren, som senere ble fremmedkriger for IS.
– Vi fikk et nært et søskenforhold, alt det jeg hadde savnet. Han kunne sende meg melding om at han var glad i meg. Han var lojal og flink til å passe på søsknene sine. Han var rett og slett en god gutt. Jeg vet også at det var motivasjonen hans for å dra til Syria. Han hadde så mye godt i seg.
Hun pauser.
– Men mye av det han gjorde i beste mening, endte opp med å gå galt.
Plaget med uro
De lignet ikke av utseende, hun og broren. Mina så med en gang at hun lignet på sin far og broren på sin. Men mange av personlighetstrekkene hadde de felles. Begge var sjenerte, og bar på litt av den samme uroligheten.
– Jeg kunne kjenne meg igjen i ham. Og selv om han var urolig tenkte jeg at det kom til å gå bra. Jeg var nok litt naiv. Siden det gikk bra med meg, så kom det til å gå bra med ham også.
Bare åtte år senere skulle Mina ønske lillebroren død. Den skamfulle tanken er blitt selve tittelen på boken hennes. «Jeg håper du er død» er romanformen av Minas nedtegnelser fra den dagen hun fikk vite at broren var reist til Syria som IS-kriger.
– Jeg hadde aldri tenkt at han skulle dra til Syria. Det var rett og slett et gedigent sjokk, sier Mina.
Konvertitt
At broren hadde konvertert hadde Mina visst om en stund. I 2014 hadde han kommet over den islamske trosbekjennelsen, og tatt til seg innholdet. Først tenkte Mina at det var en bra ting, for muslimer tok avstand fra alkohol og rus, og samfunnstjenesten broren senere sonet i en moske kunne kanskje få ham på rett kjøl?
– Han var veldig på søken etter noe som kunne gi mening. Han så på den lappen som et tegn, mener Mina.
– Jeg tenker på hvor tilfeldig livet er. Hvor tilfeldig det var at det var nettopp den islamske trosbekjennelsen han fant. Det kunne like godt ha vært Jehovas vitner eller speiderbevegelsen, eller hva som helst.
Mariette tok med sønnen (2) til Scientologikirken: - Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv
Tok ikke farvel
Mina husker broren som en spinkel gutt det gikk tretten av på dusinet, på en god måte. Men i blikket mener hun han hadde et mørke som ikke burde vært der. Første gang de møttes hadde han hatt lua på snei. Men nå, etter at han konverterte, gikk han med langt skjegg og fotsid kjortel, ba fem ganger om dagen.
En kveld sendte broren Mina en melding og spurte om de skulle treffes. Hun angrer fortsatt på at hun ikke gikk. For kanskje kunne det hindret det som siden skjedde? Ja, hadde hun bare gitt ham mer oppmerksomhet etter at de fant tilbake til hverandre, hadde kanskje alt det som hendte siden vært unngått?
– Jeg var sikker på at han ville si noe fordømmende, om at jeg hadde fått barn utenfor ekteskap og sånne ting. Og jeg orket ikke å få passet mitt påskrevet, så jeg fant på en unnskyldning. Men jeg har jo skjønt i ettertid at han ville treffes for å ta farvel, sier Mina.
- Jeg trodde at Jehova ville drepe meg fordi jeg var forelsket i feil gutt
Ble fremmedkriger
I 2014 var nyhetsbildet dominert av IS, og propagandavideoer som viste halshogginger. Ingen andre enn Mina og de nærmeste visste at broren hadde sluttet seg til den islamistiske terrorgruppen. Mina sa det ikke til en levende sjel. Ikke engang til sin egen mann, som hadde møtt broren hennes da han sto konfirmant bare åtte år tidligere.
– Dette var jo mens IS var de mest forhatte på jorden. Hvordan kunne jeg si at broren min var en av dem?
Minas barn hadde aldri møtt onkelen, for hun visste at livet hun hadde skapt seg var mot mange odds. Studiene på universitetet, det trygge familielivet, lesestundene med barna i armkroken. Det kom ikke gratis. Og det var skjørt
– Broren min slet jo med rus, og jeg ville være helt sikker på at han var nykter, før jeg introduserte ham for barna, sier Mina.
Hun fikk utløp kun gjennom å skrive. Hun skrev i du-form, for å konfrontere broren som hun ikke hadde snakket med siden han dro. «Jeg håper du er død», skrev Mina, og mente det. For hvordan kunne ellers grusomhetene han sikkert bedrev i Syria ta slutt? Inni henne vokste byrden, og hun burde sikkert ha gått til psykolog. Samtidig var det umulig. For hvordan forteller man noe så skamfullt som at man har en lillebror som er IS-kriger?
Hun begynte å lete etter bevis for at broren ikke levde, og i månedsvis gjorde hun det nærmest ubegripelige: Natt etter natt, mens mann og barn sov, listet Mina seg ut på kjøkkenet, åpnet PC-en og tastet inn søkeord som frem til nå kun hadde eksistert i «Game of Thrones».
– Hver natt så jeg på halshoggingsvideoer for å se om jeg kjente igjen broren min, forteller Mina.
– Hver gang jeg åpnet en ny video satt jeg med hjerte i halsen og så etter broren min. Jeg så ikke på selve handlingene, for det visste jeg ville være grusomt. Istedenfor studerte jeg dem rundt, og prøvde å se om det var noe gjenkjennelig.
– Hvorfor var det så viktig for deg?
– Jeg lurte veldig på hva han fant på der nede. Hvor hjernevasket han var blitt. Jeg tenkte: «Hvilke sider har han som jeg ikke vet om?». Da han dro til Syria skjønte jeg at jeg aldri kom til å se ham igjen. Det var som et dødsbudskap, uten at han hadde dødd.
Hun utdyper:
– Jeg var også redd for at han skulle komme tilbake hit og finne på noe forferdelig her. Den tredje grunnen til at jeg ønsket ham død var at jeg kjente at dette orker jeg ikke. Det måtte bli ferdig, for min egen del.
Hvordan orket hun å se på videoer av hoder som ble skilt fra kroppen? Hva gjorde det med henne å få slike bilder på netthinnen natt etter natt, måned etter måned? Mina forteller at hun prøvde å forhold seg til klippene analytisk:
– Det var selvsagt vanskelige bilder, men jeg distanserte meg og prøvde å holde følelsene på avstand. Jeg har jo barn, og kunne ikke grave meg helt ned i dette. Alt måtte virke normalt, og ingen måtte oppfatte at noe var galt. Men nå i ettertid hender det jeg tenker: «Hvordan klarte jeg det?».
Rachel vokste opp i mormonkirken. Så ble hun gravid utenfor ekteskap
Ville berge minnene
Først hadde hun ikke tenkt at nedtegnelsene skulle bli til bok, bare en måte å lufte tankene, i mangel på noen å snakke med.
– Prosjektet mitt var å skrive opp de viktigste minnene jeg har med broren min, sånn at jeg ikke glemmer dem. Men i prosessen begynte jeg også å konfrontere ham. Boken ble terapi og min måte og snakke med ham.
I januar 2015 ringte Minas telefon. Hun kjente igjen nummeret til familiemedlemmet, og visste hva det betydde. Hun som hadde gått og ventet på at han skulle dø hver dag siden han dro, nå var hun ikke sikker på at hun ville høre det.
– Jeg tok ikke telefonen, men sendte en melding tilbake og skrev: «Har det skjedd?». «Ja, det har skjedd», fikk jeg til svar.
Det Mina hadde håpet på i sin dypeste skam, nå var det blitt virkelighet. Broren var død.
Han var drept i strid, fikk hun vite. Navnet på landsbyen var kort. Nærmest som noe fra Tusen og en natt. Men det kan ha vært en annen landsby også. Ingen visste sikkert.
Men ett var sikkert, kun måneder etter at han dro til Syria hadde Minas lillebror dødd for en kamp som ikke var hans, men som var blitt hans fordi han trengte noe som ga livet mening.
Det kunne like godt blitt speideren.
– Jeg kjente på en stor sorg da jeg fikk vite at han var død, forteller Mina.
– Samtidig var jeg lettet. Ikke for at han var død, men for at det ikke ville komme flere overraskelser. Jeg tenkte: «Så bra at han er død. Da kan han ikke gjøre noen noe vondt mer». Og jeg kunne slutte å se på videoklippene, og begynne å bearbeide hans død.
Helena var fanget i Moon-bevegelsen i over ett år
– Unnskylder ham ikke
I en ukjent landsby i Syria lå Minas lillebror, han som en gang hadde gått med lua på snei. Kanskje var jordsmonnet rundt graven hans rødt, som rust. Kanskje var sanden allerede blåst over graven. Her hjemme levnet førstesidene ingen tvil for de som kjente familien. Også Minas mann kjente igjen svogeren. De hadde jo vært i konfirmasjonen hans for bare åtte år siden.
– Jeg hadde ikke villet dra mannen min inn i det, for jeg syntes det var så vanskelig. Jeg ville beskytte ham, men nå som broren min var død kunne jeg begynne på den neste fasen, på sorgprosessen som hadde vært satt på vent helt siden han dro. Etter hvert begynte jeg å gå til psykolog.
Mina mener broren må ha blitt hjernevasket til å tro at han var på den gode siden. Likevel, hun unnskylder ham ikke. For han var voksen. Selv var hun allerede i gang med studier da hun var på samme alder.
– Jeg ønsker ikke å skjønnmale han. Jeg vet at han må ha gjort fryktelige ting der borte, og jeg skammer meg over det, selv om det ikke er jeg som har gjort det.
Hun utdyper:
– På en måte er det en lettelse ikke å vite hva han gjorde, for da kan jeg fortsette å innbille meg at han alltid var den var gutten jeg kjente. På den andre siden er det vanskelig ikke å vite, for tingene jeg forestiller meg, er helt grusomme.
Hva slags tanker gjør hun seg i dag om at hun ønsket broren sin død?
– Nei, det var jo helt forferdelig, innrømmer Mina.
– Og spesielt siden det var en bror jeg hadde ønsket meg så veldig, og vært veldig glad i. Jeg hadde sett for meg at vi kunne skape familie og bygge minner sammen, som vi ikke hadde fått, etter at vi skilte som barn. Men jeg tenkte jo: «Hva sier det om meg som menneske, om jeg kan tenke noe sånt?».
Boken satte punktum
Hva slags plass har broren i livet hennes i dag? Har hun greid å viske ut bildene? Mina innrømmer at hun tenkte mye på ham. Helt til hun ga ut boken:
– Frem til da var tankene rundt ham nesten altoppslukende. I dag tenker jeg nesten ikke på ham. Boken har vært å sette et punktum. Det er som i sitatet fra Antigone som jeg åpner med: Nu vil jeg gå hen og grave graven for min dyrebare bror. Det er slik det har vært for meg. Boken har vært å grave hans grav, og gi ham fred.
Hun smiler.
– Og samtidig har jeg fått fred selv. Når jeg tenker på broren min i dag, er det stort sett de gode minnene.
– Tror du at du noen gang vil stå frem og forteller åpent om det? At du kommer dit?
– Det kan hende, sier Mina.
– Men da er jeg helt avhengig av å ha store barn som har samtykket. Jeg kan ikke dra dem med meg ut i dette. For ett år siden hadde det vært et helt annet svar. Da ville jeg tenkt «Aldri i livet!». Men i dag kjenner jeg at det ikke lenger er min skam.
Fått tette bånd
Mina forteller om de utilsiktede fruktene av brorens handlinger. Søskenflokken som i mange år var splittet. I dag har hun og den ene søsteren blitt bestevenninner. Der de før kun snakket om broren og alt det mørke, snakker de i dag om løst og fast, og er tante for hverandres barn.
– Sammen har vi prøvd å finne ut av hva som skjedde, og vi har funnet noen svar som vi synes er gyldige for oss. Vi har kommet mye nærmere hverandre, og snakker sammen hver dag.
Mina smiler.
– Jeg mister broren min, men gjennom søsteren min har jeg fått de røttene jeg alltid har ønsket meg.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
