– Hadde jeg turt å fortelle alt tidligere, ville min PTSD kanskje ikke vært så ille som den var da jeg fikk hjelp. Jeg har derfor et ønske om å hjelpe andre som blir utsatt for overgrep og være en stemme for dem som ikke klarer å si ifra, sier Ina-Marie Mikalsen (27).
Tobarnsmoren er personlig trener, i tillegg til at hun jobber med onlinecoaching innen trening og kosthold. For øyeblikket er hun i mammapermisjon og nyter dagene sammen med samboeren og deres to barn.
Nylig kunne hun også dele en gladnyhet med dem; etter 3,5 års behandling er hun endelig friskmeldt fra PTSD.
PTSD er en forkortelse for posttraumatisk stresslidelse, en tilstand som ifølge Helsenorge kan ramme mennesker som har vært involvert i eller vært vitne traumatiske hendelser.
For Ina-Marie ble tilstanden utløst av at en voksen utsatte henne for seksuelle overgrep da hun var barn.
Tegnene på PTSD
Klarte å si det til moren
Lenge holder hun overgrepene hemmelig, til hun som 14-årig drikker seg full og forteller moren sin litt av det som har skjedd.
– Det rant bare over for meg, men på det tidspunktet turte jeg ikke fortelle alt. Jeg fortalte bare om én episode av mange, noe som førte til at personen ble anmeldt og fikk en bot.
– I etterkant har jeg forsøkt å anmelde alle overgrepene, men saken ble henlagt fordi det hadde gått så lang tid. Det er veldig dumt at foreldelsesfristen er så kort i denne typen saker, da det i snitt tar 17 år før mennesker som har blitt utsatt for overgrep tør å si ifra. Men selv om han ikke blir straffet vil jeg bruke stemmen min og fortelle om det som har skjedd, noe man burde gjøre uansett hvor lang tid det har gått, sier hun.
Etter at hun anmeldte overgrepene første gang, gikk Ina-Marie til behandling i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Men det å være 14 år og den eneste i vennegjengen som måtte gå til psykolog, var både flaut og vanskelig for henne og hun følte at terapien ikke hadde noen effekt.
Forsøkte å døyve følelsene
De neste årene forsøker hun derfor så godt hun kan å glemme det hun har blitt utsatt for, men det tar ikke lang tid før de vanskelige følelsene kommer til overflaten.
Hun blir deprimert, har selvmordstanker og sliter med å sove. Hun får også fysiske smerter som hjertebank og kraftige magekramper, som til slutt blir så ille at hun blir innlagt på sykehus for behandling. Smertene trigges av flashbacks og mareritt hvor hun gjenopplever det som har skjedd.
I perioder forsøker hun å døyve følelsene med mat, alkohol og narkotiske stoffer. Som 18-åring tar hun også opp store forbrukslån, i et forsøk på å shoppe seg lykkelig.
– Fordi jeg ikke hadde fortalt alt jeg hadde blitt utsatt for, måtte jeg i mange år late som at alt var ok. Episoden han hadde blitt anmeldt for, skulle det ikke snakkes om.
– Etter hvert begynte jeg å se at det var en sammenheng mellom de fysiske smertene og det jeg hadde vært gjennom. På det tidspunktet klarte jeg å være helt åpen om alt som hadde skjedd med moren og samboeren min, og jeg skjønte at jeg måtte oppsøke hjelp.
Ble frisk ved hjelp av hypnoterapi
Basert på erfaringene hun gjorde seg i tenårene, har Ina-Marie i starten liten tro på at terapi vil hjelpe. Hun er allikevel innstilt på prøve og etter ett år på venteliste får hun time hos en psykolog.
Her får hun som 24-åring diagnosen «kompleks PTSD med dissosiasjon».
– Etter at jeg fikk diagnosen begynte vi med hypnoterapi, noe jeg var kjempeskeptisk til. Jeg så for meg at psykologen skulle stå foran meg med et dinglende lommeur og forsøke å hypnotisere meg, men det er ikke slik det fungerer, ler hun.
– Det handlet om å ta tak i seg selv og for meg var det viktig å få bort sinnet. Både mot personen som hadde utsatt meg for dette, men også mot den delen av familien min som ikke helt vil tro på meg. Jeg ville også få bort følelsen av at jeg var skitten og skammen over noe jeg ikke hadde gjort. Fokuset lå på å finne barne-Ina og hjelpe og støtte henne. Fortelle henne at det kom til å gå bra og gi henne en peptalk før hun skulle gjennom alt det tøffe jeg har opplevd.
Ina-Marie tror ikke dette er en behandlingsform som passer alle og hun er overrasket over hvor godt det har fungert for henne.
Det kan skyldes at hun har stilt med et åpent sinn og gjort alt psykologen har bedt henne om, selv om hun til tider har vært veldig skeptisk.
– Uansett hvor teite øvelsene virket, så har jeg testet dem. Det handlet blant annet om pusteøvelser og ritualer jeg skulle gjøre når jeg la meg. Når jeg stod i dusjen, skulle jeg «børste dritten av meg» ved å vaske ting bort fra kroppen. Dette er små ting som har hjulpet meg ekstremt masse.
– Jeg har også akseptert at jeg ikke kan glemme overgrepene, de har skjedd og er en del av livet mitt. Jeg må leve med det og ikke mot det.
Sliter med dissosiasjon
Ina-Marie har i tillegg slitt med dissosiasjon. Ifølge Norsk Psykologforening kan de fleste mennesker ha milde dissosiative opplevelser, som for eksempel at de føler seg frakoblet kroppen, handler på automatikk, blir oppslukt og ikke husker deler av en kjøretur.
Mennesker som har vært utsatt for svært traumatiske hendelser kan få en mer omfattende dissosiasjon, fordi hendelsen er så overveldende at de ikke klarer å tenke på den eller kjenne på følelsene etter hendelsen.
For Ina-Marie gir dette seg utslag i at hjernen hennes kobler ut når det blir for mye for henne. Hun kan høre folk snakke, men klarer ikke respondere.
– Dette slet jeg spesielt mye med da jeg gikk i 10. klasse på ungdomsskolen. Det gikk ut over skolearbeidet og jeg fikk kjempedårlige karakterer. Det første året på videregående flyttet jeg for å komme meg bort og da gikk det mye bedre.
Måtte ha keisersnitt
Selv om hun nå er friskmeldt fra PTSD, kan Ina-Marie fortsatt ha mareritt og flashbacks om det som har skjedd. Forskjellen er imidlertid at det oppstår svært sjelden og at hun har lært seg å takle dem.
– Det jeg sliter mest med fortsatt er dissosiasjon, men nå kjenner jeg at det skjer og gir beskjed til de rundt meg. På grunn av dette ble det også besluttet at jeg måtte ha keisersnitt med begge ungene mine. Dissosiasjonen er så kraftig at det var fare for at jeg under en fødsel kunne bli retraumatisert slik at jeg koblet ut og ikke klarte å føde, noe som kunne være skadelig både for mor og barn.
– Under det første svangerskapet var jeg redd for hvordan det skulle gå, spesielt med tanke på amming fordi jeg så på brystene som noe seksuelt. Jeg fortalte både familien, psykologen og jordmoren min om hvordan jeg hadde det, noe som hjalp meg veldig. Da tiden kom og jeg skulle amme, falt det seg helt naturlig, sier hun.
Ofte en grunn til at barn utagerer
Ina-Marie har valgt å være åpen om diagnosen på Instagram fordi hun ønsker å vise at PTSD er en tilstand som det går an å bli frisk fra.
– Jeg ønsker også at det skal bli like naturlig å snakke om PTSD, som det er å snakke om kreft eller at du har brukket armen. PTSD er en vanlig tilstand som mange av befolkningen dessverre har. Etter at jeg fortalte min historie, har jeg fått så mange meldinger fra folk som sier at det gir dem håp.
Hun er også opptatt av at voksne må se forbi barnas oppførsel når de oppfører seg dårlig, og heller forsøke å finne ut hva det er som kan ligge bak.
– Som tenåring var jeg utagerende. Jeg stjal i lokalbutikken, røykte, drakk alkohol som tidlig tenåring og mobbet andre for å virke sterk og ovenpå. Det handlet om å få en feil type respekt fra andre, fordi jeg selv ble undertrykt. Jeg har selv erfart at når barn utagerer så er det som regel en grunn til det. Ofte er det en bakgrunnshistorie der og vi må bli flinkere til å høre på ungene og se disse tingene, sier hun.
Hvorfor er det så vanskelig å oppdage at et barn har blitt seksuelt misbrukt?
Rammer rundt to prosent
Hans Nordahl, professor i medisin ved NTNU, forteller at det er veldig vanlig å reagere med akutte stressymptomer etter en tragedie eller en traumatisk hendelse. Hos de fleste vil imidlertid denne reaksjonen avta etter noen uker.
– Men for en stor andel, cirka 30 prosent, vil den akutte stressreaksjonen forsterke seg og vedvare, og man utvikler gradvis en PTSD. PTSD forekommer i cirka en til to prosent av den generelle populasjon i Norge og det vil si at anslagsvis 80.000 voksne til enhver tid kan ha denne lidelsen, sier han.
Ifølge Nordahl vil både type og lengde på traumehendelen være avgjørende for hvor sannsynlig det er for at man utvikler PTSD.
Overfallsvoldtekter er for eksempel en hendelse som ofte skaper langvarige traumeplager og de fleste i denne gruppen utvikler PTSD. Ved alvorlige katastrofer eller krigs- og terrorhandlinger, utvikler en av fire PTSD. Lidelsen kan forsterke seg ved at man gjentatte ganger traumatiseres.
– De typiske symptomene omfatter sterk angst for og unnvikelse av situasjoner eller personer som kan trigge traumeminner. Traumeminner kan invadere personens tankeliv og medføre at man overveldes og gjenopplever traumet på nytt. Man får ofte en unnvikelse av tankene og av situasjoner, og generelt alt som minner en om traumene, forklarer Nordahl.
– I angsten blir kroppen satt i helspenn og man får en fysiologisk overaktivering, med mareritt og søvnvansker. Det er også typisk at offeret føler skyld og skam, særlig for traumer som oppstår i forhold til de nære relasjoner, for eksempel ved seksuelle overgrep.
De fleste har en god prognose
Det finnes ifølge Nordahl en rekke ulike behandlingsmetoder for PTSD. For eksempel kognitiv atferdsterapi som bruker eksponering og tilvenning til traumeminner, og mestring av utfordrende situasjoner. Psykofarmaka som antidepressiv-medikamenter kan også hjelpe noen.
– Prognosen avhenger av type traumehendelse, antall hendelser og hvilken alder offeret hadde på tidspunktet for traumatisering. Generelt kan man si at behandling av de typiske PTSD-tilstander er god ved bruk av kognitive metoder.
– Dersom mer komplekse tilstander av PTSD er tilstede, der offeret har blitt misbrukt eller sviktet i ung alder, vil det være behov for mer langvarig og bearbeidende psykoterapi. Denne behandlingen tar ofte lengre tid, ved at offeret sliter med problemer med nærhet og trygghet til andre. Da må behandleren jobbe mer langsiktig for å gi god hjelp.
Det er ifølge Nordahl imidlertid fullt mulig å bli frisk av PTSD og de fleste vil ha en god prognose.
– Behandlingstilbudet som eksisterer i dag er bedre enn noensinne. Allikevel gjelder det i behandlingen at fortiden med alle vonde erfaringer ikke skal glemmes, fjernes eller endres. Traumene skal tas til etterretning og offeret må leve videre med sine minner og savn.
– Å bli helbredet i behandling betyr ikke at skadene ikke skal huskes, det betyr at skadene ikke skal kontrollere ens liv og tanker. Man skal fungere sosialt og i arbeid i livet sitt videre. Blir du rammet av tragedier i ditt liv, ikke vær redd for å snakke om hendelsene, del dem. Å unnlate å snakke gjør alt så mye verre, både for deg og alle rundt som er glad i deg.
Seksuell utpressing på nett: Slik kan du hjelpe barnet ditt ut av knipa
