NY ROMAN: Den nye romanen til Vigdis Hjort handler om hvordan vi endres når kamera rettes mot oss. FOTO: Angnete Brun
NY ROMAN: Den nye romanen til Vigdis Hjort handler om hvordan vi endres når kamera rettes mot oss. FOTO: Angnete BrunVis mer

Vigdis Hjorth:

– Jeg har aldri hatt så lyst til å prøve dop som da jeg satt inne

Når Vigdis Hjorth ser seg selv utenfra, kommer hun ikke utenom da hun satt i fengsel og jugde så det rant av henne.

La oss ta det med en gang. Vigdis Hjorth ønsker ikke å snakke om familien. Ikke om romanen «Arv og miljø» hun kom med i 2016, der hovedpersonen Bergljot utsettes for incest av faren, eller om søsterens mot-roman året etter. På spørsmål om hvordan tiden har vært etter «Arv og miljø», svarer Vigdis:

– Jeg brøt med familien min for 30 år siden, og mediestøyen rundt boken gjorde ikke noe fra eller til. Rabalderet den skapte tilsvarte ikke et følelsesmessig rabalder i meg. Rabalderet i meg gikk over for lenge siden. Kanskje det var nettopp derfor jeg kunne skrive boken? Fordi det var på avstand og behandlet og sett?

Vigdis møter oss på den lokale kafeen i Sandvika, et steinkast unna huset på Nesøya, der hun bedriver isbading til langt utpå vinteren.

– Har du prøvd det? Nei, du trenger ikke det. Du er jo ikke i overgangsalderen, vet du, sier Vigdis.

– Det hjelper?

– Ja, kulde er liksom ikke noe problem lenger.

LES OGSÅ: Anne Lindmo: –Jeg har veldig lite av identiteten min knyttet til femininitet

Forsøkt yngre menn

Hun er kledd i jeans, rutete skjorte og dinglende messingarmbånd. Håret er sort og øynene skarpt rammet inn. På stolen ligger en formløs skinnveske som har sett spenstigere dager. Selv er Vigdis av den spreke sorten, glad i å løpe og gå turer med bokseren Emma Hjorth.

– Vent, sier Vigdis, og leter på telefonen.

– Bare fortsett intervjuet mens jeg leter. Du vil skjønne at det er verdt å vente når du ser bildet ...

Bikkja kunne vært modell til «Her vokter jeg»-klistremerker: kraftig underbitt og i overkant beskyttende. Selv mener Vigdis hun ikke trenger noen, utover hunden. Har vært singel i 2-3 år.

– Jeg har forsøkt å være sammen med yngre menn, men da tenker jeg bare på hvor gammel de sikkert synes jeg er. Men jeg er sikkert vanskelig å være sammen med, for jeg er så uavhengig og ikke trengende.

Vigdis legger bort telefonen.

– Både menn og kvinner kan godt finne på å bruke utseendet og alderdomskortet mot deg om de føler seg underlegne. «Jeg synes du går litt fremoverlent, jeg?». Jeg har opplevd en del menn som vil ha meg ned fordi jeg ikke trenger dem nok. På papiret synes de det er deilig med uavhengige kvinner, men de ønsker egentlig at du skal si: «Jeg kan ikke leve uten deg». Men når du sier det føler de seg helt fanget.

LES OGSÅ: – Man blir fort voksen når man vokser opp med psykisk sykdom i huset

Slippe ikke unna stygge bilder

Hun er aktuell med boken «Lærerinnens sang», om en lærer på Kunsthøgskolen i Oslo som plutselig får kamera rettet mot seg, og begynner å se seg selv med andres blikk, noe som får dramatiske konsekvenser.

– Vi lever i en tid der vi eksponere oss på mange flere arenaer enn før. Vi går rundt og må regne med å kunne bli filmet i en hvilken som helst setting. Hva gjør det med oss og blikket på oss selv? I gamle dager kunne filmrullen bli borte, og da var den borte, men i dag slipper man aldri unna det stygge bildet på nettet. Hovedpersonen er jo ikke på sosiale medier og nettopp derfor er hun et godt eksempel til å utforske dette.

Hun røper at Kunsthøgskolen i Oslo var langt fra tilfeldig valgt:

– Det er et sted for kunstneriske utvikling og viktige samtaler om kunst og kunstens rolle. Men det er også et sted for jåleri, forfengelighet, tilgjorthet og maktutøvelse av ulike slag.

Hun forteller om lunsjene mens hun hadde oppdrag der, som gjerne ble lange:

– Der kommer det ballettdansere gående i ballettdrakter og litt sånne sexy menn og billedskulptører. Disse studentene ligner ikke på de som skal immatrikuleres på universitetsplassen. De er en helt annen kategori.

LES OGSÅ: Eva Weel Skram: Det tyngste året jeg har hatt

BYGGESTENER: Vigdis Hjorth mener alle bøkene i forfatterskapet i viktig, også de som ikke stikker seg ut: – Jeg tenker på romanene mine som deler i et hus. Noen er storstuer og noen er bøttekott og noen toaletter. De trengs, de også. FOTO: Klaudia Lech
BYGGESTENER: Vigdis Hjorth mener alle bøkene i forfatterskapet i viktig, også de som ikke stikker seg ut: – Jeg tenker på romanene mine som deler i et hus. Noen er storstuer og noen er bøttekott og noen toaletter. De trengs, de også. FOTO: Klaudia Lech Vis mer

Erotisk å bli filmet

Vigdis har mellomfag litteratur. Har selv hatt oppdrag på Kunsthøgskolen, for designstudenter som har trengt et språk for å fortelle om sine prosjekter. I andre sammenhenger har hun fortalt om Brecht og gjort de samme tabbene som hovedpersonen i boken: latt ønsket om å bli beundret komme i veien for formidlingen. Sett utover forsamlingen akkurat som Lotte Bøk, og sagt med stort patos: «Kära publik, det er deres slut. Dere bestemmer det når dere går ut!».

– Jeg har brukt den setningen mange ganger, sier Vigdis, med trykk på mange.

– Jeg merker jo at det gjør inntrykk. Som foreleser kan man bli opptatt av de sultne blikkene framfor det å formidle. Man foreleser ikke lenger for å gi en gave, men for å få beundringen. Det er jo en Kierkegaardsk tanke, at du lar din merkunnskap telle med fordi du vil bli beundret.

I boken soler Lotte Bøk seg i glansen av oppmerksomheten fra den unge studenten. Leser i vanvare «øl» istedenfor «økt» når han på SMS ber om et treff. Hun lar seg rett og slett smigre, som kvinne.

– Ja, hvem vil ikke det, liksom? Det er vel Bergman som sier det, at å filme situasjonen er erotisk.

– Du kjenner deg igjen i det?

Vigdis drar på det.

– Ikke det med det erotiske lenger. Men Lotte Bøk er debutant på eksponering. Når du er såpass mye fotografert som jeg, kan du begynne å gjøre narr av det. Da jeg var ung var det noen fotografer som ville jeg skulle se «naken og sårbar» ut. Og da begynte jeg å vise fingeren istedenfor, og så var det de bildene som havnet på trykk. Og da fikk jeg jo mye kjeft. Media ville jo ha den utilslørte og uskyldige kvinnen.

LES OGSÅ: Cecilie Skog: – Nå handler livet mitt om å være hjemme

Forherdet med årene

Når Vigdis skriver drar hun tre uker til leiligheten i Montenegro. Hun uttaler navnet på en bortgjemt landsby ved havet, hvor hun også søker tilflukt når anmeldelsene kommer.

– Perspektivet endrer seg i et land der man ikke bryr seg om hva som står i norske aviser.

– Har du venner der?

– Nei, og det er jo veldig bra, sier Vigdis og lyser opp.

– Det er ingen nordmenn der. Da jobber jeg tre uker i strekk, skriver om formiddagen, tar meg en øl og går og bader. Alle bøkene mine har delvis blitt til der.

Den nye boken har fått gode anmeldelser, nesten «som vanlig» når det gjelder Vigdis Hjorth. Siden debuten i 1983 har hun gitt ut 30 titler. Barnebøker, noveller, romaner, en legebok, og en essaysamling. Kanskje er det graden av selvutleverende innsikt som gjør henne elsket? Offeret hun tar for at vi andre skal se oss selv? Kjenne oss igjen? Hun har aldri vært redd for kontroverser, og i 1992 tirret hun på seg anmeldere med romanen «Fransk åpning».

– Det var egentlig en bok om smerte, ikke om sex. Men den var presentert i Bokklubben som en erotisk roman, så det var nok noen som ble skuffet.

Hun forteller om anmeldelsen i Aftenposten. Venninne som advarte henne mot å åpne avisen.

– Det sto «Gå heller på Huk for å bli kåt» eller noe sånt. En måned senere hadde jeg ansvar for å ta imot journalister på årsmøtet i Forfatterforeningen. En av dem så så brydd ut, da jeg tok ham i hånden med et smil og sa «Velkommen hit». Etterpå fikk jeg vite at det var han som hadde slaktet boken, og da lærte jeg meg at når jeg sa «Velkommen», med et smil, så sa jeg egentlig «Jeg driter i hva du har skrevet!». Men om du ikke er for opptatt av det når det går dårlig, kan du heller ikke være for opptatt av det når det går bra. Man blir liksom litt forherdet med årene. Akkurat som med isbading.

LES OGSÅ: Lise Karslnes: – Jeg fikk sosial angst

I fengsel for fyllekjøring

«Tredve dager i Sandefjord» ble til etter at Vigdis satt 30 dager i fengsel - for fyllekjøring. En kulturdame bak murene, sammen med garvede kriminelle som satt inne for vold mot politiet og barnemishandling.

– Det var en veldig snål erfaring. Jeg skal ikke klage, altså. Jeg ikke er særlig stolt av det som skjedde og straffen var fortjent.

Det var i 2009 at Vigdis tok seg en champagnefest alene hjemme i hagen etter sin vellykkede 50-årsfeiring, og med høy promille satte seg bak rattet for å kjøpe røyk. Straffen ble 30 dager i fengsel, inndragelse av førerkortet i tre år, og 50 000 kroner i bot.

– I fengsel begynner du å tilpasse deg for å overleve. De som regjerer er de med de lengste dommene. Vold mot politiet og sånne ting. Det er de som leder samtalen og bestemmer om du er med eller ikke. Det verste du kan være i fengsel er fin frue. Da blir du mobbet, og ingen orker det i 30 dager. Men de med høyest promille har høyest stjerne. Jeg hadde jo høy promille og det var jo dritstilig, ikke sant. Og da kunne de bære over med at jeg var en borgerlig dame.

Vigdis husker innsatte som lo rått av de lovlydige utenfor murene.

– De kaller politiet helt idiot, sånne ting, og jeg turte jo ikke å stå opp mot det og overtok deres språk. Jeg aldri vært så løgnaktig som da jeg satt i fengsel.

– Du spilte med?

– Jeg måtte jo det! Det er noen tøffe damer der, altså. De snakket bare om dop og la nesten forelsket ut om amfetaminet de skulle ta når de kom ut. Jeg har aldri hatt så lyst til å prøve dop som da jeg satt inne.

Hun rister på hodet.

– Å tro at soning handler om rehabilitering og sånne ting. Nei, nei, nei, overhode ikke. Det som skjer er det motsatte. Du tilpasser deg kulturen bak murene. Det du føler når du kommer i fengsel er at du blir satt under administrasjon. Du låses inn, du må kle av deg, og da begynner du å regredere og bli barnslig igjen.

Vigdis nikker ivrig mot journalistens blokk.

– Jeg kunne snakke mye om dette. Jeg snakket mye heller om dette enn om familien min.

LES OGSÅ: Flyulykker: Vesna, Larissa og Juliane var alle med i flyulykker. De falt fra flere kilometers høyde og overlevde

Vil ikke være alkoholens slave

Naboene på fornemme Nesøya har begynt å tilby Vigdis gartnerne sine for å ta en økt i hagen hennes. En nabo hvis fremste karaktertrekk er «kulturell kapital» kan visst bli litt vel kapitalsterk.

Selv har Vigdis vært mye å finne mye på den lokale cafeen, så mye at hun har fått VIP-pris på ølen. Hun peker på NAV-kontoret vis-a-vis. Forteller om klientellet som kommer ut fra NAV og rett og inn på puben. Vigdis mener hun selv har et avklart forhold til alkohol. Har sagt: «Jeg vil ikke være alkoholens slave, men jeg trenger dens tjenester». Hvilke tjenester er det alkoholen gir henne?

– Dette holdt jeg jo et helt foredrag om på Arendalsuka og kan ikke si i to setninger. Det er jo nesten et eksistensielt spørsmål. Om alkohol for å forsvinne, oppsøke andre mentale tilstander, som en form for kreativitet, selverkjennelse, samtidig som det kan være flukt og bedøvelse. Så jeg har et reflektert forhold til alkohol, altså. Jeg reiser rundt med et foredrag: «Øl får meg til å føle meg som jeg burde føle meg uten øl».

Hun forteller at hun «finnes ikke sosial», og at alkoholen er til hjelp.

– Jeg går jo ikke på hagefester og sånne ting. Jeg klarer ikke small talk. Jeg blir veldig nervøs av det. Som forfatter er jeg mye alene og jeg behersker ikke den omgangsformen som er på en arbeidsplass.

Ingen «renhetsfascist»

Vigdis Hjorth snakker overraskende pent. Gitt det djerve forfatterskapet hadde man liksom forventet noe mer ramsalt enn de sporadiske «jævlig» og «faen». Hun er glad i smilies, spesielt etter et par glass vin. Da vanker det «tommelen opp» både her og der. Når det kommer til språk forøvrig er hun langt fra en «renhetsfascist», i bokens tittel går hun til og med mot språkrådets anbefaling og bruker den avlagte formen kjønnsbestemt yrkestittel.

– Jo flere ord, jo bedre, sier Vigdis.

– Jeg er heller for at vi får han, hun og hen, enn at vi skal ha færre ord. La oss kalle en gran for gran, og ikke alle trær for trær bare fordi det kan være diskriminerende. Via tittelen får man vite hvilket kjønn det er. Og man kan gjerne lage et tredje ord for det.

– Lærerunne?

– Ja, haha, ikke sant. På tysk viser jo tittelen kjønnet.

Hun tar en slurk kaffe.

– Men så må man passe på fallgruvene, så man ikke diskriminerer noen, da.

Vigdis har sjelden vært singel særlig lenge om gangen. I boken sier godt voksne Lotte Bøk at det «bød henne imot» å gå inn i et nytt forhold og bli kjent med «den aldrende kroppen». Og at «det skal sterk forelskelse til for å orke slikt arbeid».

– Ja, men det er jo sant, sier Vigdis.

– Jeg må bli veldig forelsket fordi at jeg skal gidde det. Men når du er forelsket så er det jo ikke noen jobb. Da vil du jo bare, da. Det blir jo spennende å se om det dukker opp noen. Men jeg gjør ingen effort. Jeg sitter og venter.

LES OGSÅ: Ble lobotomert som 23-åring

TEATERGLAD: Vigdis Hjorth og bestevenninnen satte opp teaterstykker sammen da de var barn. – Jeg fikk aldri roller på skoleforestillingene og ble aldri valgt til å være Lucia. Så jeg begynte å skrive rollene selv, sier Vigdis Hjorth. FOTO: Agnete Brun
TEATERGLAD: Vigdis Hjorth og bestevenninnen satte opp teaterstykker sammen da de var barn. – Jeg fikk aldri roller på skoleforestillingene og ble aldri valgt til å være Lucia. Så jeg begynte å skrive rollene selv, sier Vigdis Hjorth. FOTO: Agnete Brun Vis mer

Brenner minner

Hun er mor til tre og bestemor til to. Har ett bilde av hver av barna og barnebarna på kjøkkenet, som har sluppet gjennom sensuren mest fordi de har et artistiske uttrykk og antikke rammer. Ellers er hun ikke mye for å spare på minner.

– Nei, jeg raderer ut fortiden. Jeg synes den er så ubehagelig, ofte. Jeg er en sånn som brenner alt når alt er over.

Hjemme på Tåsen var Vigdis den rampete ungen som kunne bli utvist fra skolen for å skrive obskøne ting på dodøra. Kanskje er det likheter med Bergljot i «Arv og Miljø», kanskje ikke.

– Jeg sloss mye, men var også veldig mye alene, men det var en villet ensomhet. Jeg var opptatt av teater men ble aldri valgt ut til å spille «Prinsesse Vilikke» eller være Lucia og derfor måtte jeg lage mine egne roller og begynte å skrive skuespill.

Hun forteller om bestevenninnen, hun som alltid fikk folk til å le, mens Vigdis selv betraktet på avstand og hadde regien.

– Vi kalte henne «Mari Flaata med BH på låta». Den setningen betyr ingenting, men har to språklige kvaliteter, at den rimer og det litt ulovlig med BH-en oppi der. Hun er bestevenninnen min den dag i dag og den som gir meg verktøykasse til jul.

LES OGSÅ: – Jeg vandret i dødens dal

Familieoppgjør

Det var i fjor Vigdis søster Helga Hjorth kom med boken «Fri vilje», som et svar på «Arv og Miljø». Nå ble kamera snudd mot Vigdis selv. Hun var den som ble beskrevet. Pressen og publikum opplevde det som et familieoppgjør i full offentlighet, og kanskje et paradigmeskifte for virkelighetslitteraturen. Hvordan opplevde Vigdis denne tiden?

– Mange tror at det har gjort veldig inntrykk på meg, men det har det ikke. Jeg hadde det veldig vondt med den familiære saken for 30 år siden, så akkurat det gjorde ikke noe inntrykk på meg. Det var nesten som forventet.

Har hun bevisst jobbet mot å skaffe seg en ny krets, som en erstatning for familien hun mistet?

Gode relasjoner er viktig i alles liv, men du kan ikke erstatte familie, sier Vigdis. Understreker at «Arv og miljø» er en roman. En litterær konstruksjon.

– Man kan ikke lese boken og tro at den handler om meg. Men selvfølgelig, det at jeg har brutt med familien for mange år siden er jo offentlig. Men den familien som Bergliot bryter med i boken, den har ikke vært god for henne, så det er jo ikke noe å erstatte.

Hun avviser at søsterens bok overrasket henne:

– Nei. Og jeg er for ytringsfrihet. For å si det på en annen måte, da er vi skuls da.

– Kommer det noen mot-roman fra deg, på mot-romanen?

– Nei, nei, nei, sier Vigdis. Slenger på et par syngende nei til.

– Overhodet ikke!

LES OGSÅ: Lille Hjalmar og den store krigen

Saker spesielt utvalgt for deg:

Mest populære saker: