Camilla Läckberg lever et kontrastfylt liv. Hun har riktignok vært Sverige mest berømte krimdronning lenge, men det innebærer ikke akkurat en glamorøs tilværelse i rampelyset, selv om artiklene som skrives om henne oftere handler om privatlivet hennes enn om forfatterskapet. 

LES OGSÅ: - Jeg hadde aldri trodd at aldersforskjellen skulle bli et så stort tema

I Norge blir Läckberg ofte hyllet som en litteraturens rockestjerne, med tilhørende entourage, champagne, luksuriøse hotellrom og nervøse fans som venter i timevis på sitt store idol.

– Det er ganske bisarrt, sier hun, og viser en videosnutt fra en bok-signering i Spania, der køen av lesere strekker seg en kilometer bortover i varmen, mens hun selv sitter helt fremst under en beskyttende teltduk og sliter ut penn etter penn.

Vi møtes i Bonnier-huset i Stockholm, der Forum hører til, forlaget som Camilla har vært trofast mot siden hennes første roman «Isprinsessen» kom ut for 13 år siden. Camilla kommer rett fra fotografering på Stockholms stadsbibliotek, ikledd en bluse fra Michael Kors og favorittskinnbuksene fra Malene Birger.

Hun ser stresset ut. Hjemme ligger nemlig hennes sju år gamle sønn Charlie med omgangssyke (som hun selv iherdig prøver å unngå med hvite pepperkorn og store mengder med håndsprit), og den nye boken, «Heksen», sitter ennå ferskt i minne etter å ha blitt levert til trykk. Rockestjernelivet føles ganske langt unna.

– Men jeg nyter å ha begge verdenene. I Sverige er forfatterskapet mitt blitt kritisert fra forskjellige hold – sånn blir det når kvinner tar mye plass. Men de siste årene har kritikken faktisk dabbet litt av. Man er nok litt ferdig med å rakke ned på kvinnelige krimforfattere, spesielt siden det går så bra for oss. Jeg vet at jeg aldri kommer til å bli sluppet inn i de finkulturelle kretser, men jeg drømmer ikke om det heller – jeg er lykkelig for at jeg har lesernes kjærlighet.

LES OGSÅ: Sa opp jobben for å lære unge å bruke stemmen

For den som følger Camilla Läckberg på nettet – hun deler så godt som daglig detaljer fra familielivet på bloggen sin og på Instagram – er hun som en liksomvenninne som man allerede tror man vet det meste om. Og slik vil hun ha det, til tross for at mange dømmer henne nettopp på grunn av åpenheten og eksponeringen.

– Jeg tok en bevisst beslutning allerede i starten av min karriere om at jeg skulle bryte den myten om opphøyde, uoppnåelige forfattere. Jeg skulle være en forfatter som var tilgjengelig for leserne sine, som viste dem at det å skrive bøker kan være en ganske vanlig jobb, så lenge man har skrivetalent. Jeg ville få det ned på jorden. 

– Jeg er som regel bare en sliten mor som sitter foran dataen, mens oppvasken og klesvasken og den rotete gangen tårner seg opp bak meg. Men så klart, jeg bruker sosiale medier også for min egen skyld. Jeg er ensom på jobben, og det er ingen kaffeautomat som jeg kan gå til og småprate. Da er det deilig å kunne prate med leserne og følgerne via dataen.

Når det gjelder kritikken, hevder hun å ha utviklet et skjold. Men de gangene det blir altfor voldsomt, biter hun fra seg, spesielt hvis barna blir blandet inn.

– Jeg tåler kritikk, men den må være velbegrunnet. Jeg trenger ikke å finne meg i å bli hudflettet bare fordi jeg bryter normer eller fordi jeg er kvinne.

LES OGSÅ: Efva Attling: - Man må våge å leve sitt eneste liv

Tenk at vi ikke har kommet lenger enn det

Nylig skrev Camilla et ektefølt brev på bloggen sin der hun en gang for alle ville gi svar på tiltale til dem som har hatt synspunkter angående skilsmissene hennes. Blant annet at hun skal ha «kastet seg i armene på mann etter mann og bare jaget etter forelskelse, og at hun er typisk ‘oppmerksomhetskåt’». I innlegget påpeker Camilla det faktum at de mennene faktisk bare har vært to stykker i løpet av 18 år, noe som snarere burde bety at hun har tatt kjærligheten på stort alvor.

«Jeg har aldri så mye som et sekund satt spørsmålstegn ved mine beslutninger om å skille meg. Jeg har aldri hatt dårlig samvittighet for det. Jeg vet at jeg prøvde alt, jeg vet at jeg tok den beslutningen som måtte til for familiens skyld, og som i det lange løp var best for barna mine. Og jeg tok beslutningen før forholdene ble kjørt i grøften og ting ble sagt som aldri kunne tas tilbake. Og det er jeg stolt over.»

Beslutningen har ført til den store, brokete stjernefamilien som hun lever sammen med i dag, der barna trives med hverandre, kjærlighet er blitt til vennskap, og nye kjærester har kommet inn på alle kanter. Og minst i flokken er lille Polly, datteren som Camilla og ektemannen Simon Sköld fikk for et år siden, og som har gjort skrivingen av den siste romanen til en ekstra stor utfordring.

– Polly er herlig, en skikkelig gullklump, men det har vært et tøft år. Jeg har hatt vanskelig for å konsentrere meg, og jeg følte meg så sliten i starten. Nå i ettertid kan jeg knapt fatte at jeg klarte det. Men det er mye takket være Simon, han skjønner at jeg må sitte i fred og jobbe, og ser på det som en selvfølge at vi skal dele på husarbeidet. Og det har virkelig fungert. «Heksen» er betydelig tykkere enn alle mine tidligere bøker.

Camilla og Simon møttes på et jobbarrangement, og selv om de fant tonen ganske raskt, tvilte hun. En kampsport-utøver og modell, 13 år yngre enn henne … kunne det virkelig holde?

– Men vi er et utrolig bra team. Simon har på alle måter fått meg til å skjønne at det skal være oss. Men jeg må si at vi ble sjokkert av reaksjonene vi fikk. Det var så mange som uttrykte seg nedvurderende om meg, som sa at jeg var moren til Simon og så videre. Tenk at vi ikke har kommet lenger enn det.

Sin egen alder hyller hun, og hun nyter å ha trådt inn i 40-åringenes rekker.

– Nå føles det som om jeg har landet, jeg føler meg vel i mitt eget skinn, både psykisk og fysisk. Simon har fått meg til å begynne å trene, og jeg er i mitt livs form, noe som for meg egentlig betyr at jeg får på meg buksene uten problemer. Jeg løper på tredemøllen foran tv-en, og det er blitt som å pusse tennene, et nødvendig onde. Dessuten har jeg egentlig fått et sunnere forhold til mat og søtsaker. De som har fulgt meg, vet at jeg har stresset med vekten hele livet.

Når den nye boken kommer ut, er det nok en gang tid for å dra av gårde på promoteringsreiser, bytte ut onepiece og hårstrikk med høye hæler og leopardkjole og kvesse svarene på alle spørsmålene hun alltid får om swedish crime-bølgen.

– Det er så mange grunner til at det går bra for svensk krim. For det første er det så klart fordi vi har gode forfattere. Jeg tror også at mange har likt at bildet av det perfekte landet Sverige er blitt litt mer nyansert, at det finnes skitt i hjørnene her også. For min del tror jeg at det handler om at jeg gir plass til det lille samfunnet som finnes overalt, og der de menneskelige relasjonene kan løftes rett ut av Fjällbacka og plasseres i en avsidesliggende by i Japan. Alle kjenner seg igjen.

Leserne får fortsette å følge hovedpersonene, med politimannen Patrik Hedström og forfatteren Erica Falck i sentrum, og Camilla beholder stilgrepet med koblinger til uløste ugjerninger lenger bak i tid. Denne gangen blir en liten jente funnet drept utenfor Fjällbacka, på samme sted som der en jente døde for 30 år siden. Ble den første jenta virkelig drept av et annet barn? Og hva er parallellen til de bohuslenske hekseprosessene?

– Barnedrap er jo mitt favorittema, det er kanskje der jeg får bearbeidet min største frykt som mor. «Heksen» tar for seg spørsmålet om når ekte ondskap oppstår – blir vi født med den, eller kan et barn bli ondt på grunn av omstendighetene? Og dessuten tar jeg opp historien rundt hekseprosessene på slutten av 1600-tallet, der Bohuslän var den landsdelen i Sverige som beholdt den fæle vanntesten lengst (mistenkte hekser ble bakbundet og kastet i vannet. Sank de – og druknet – var de uskyldige. Fløt de, vanket dødsstraff. Red. anm.). Her er det paralleller til det som pågår i samfunnet akkurat nå. Dagens hekser er vi kvinner som går i bresjen for likestilling og blir brent offentlig. 

Med romanene sine har Camilla satt Fjällbacka på kartet for all framtid. Hotellet er fullbooket, det samme er restaurantene. Busslaster med turister skumper rundt i gatene, og det gjør henne mektig stolt, først og fremst fordi Fjällbacka-innbyggerne tar imot gjestene med åpne armer.

– I begynnelsen var jeg livredd for hva de skulle mene. Jeg har vokst opp med holdningen «Hva kommer folk til å si?» og følelsen av at alle står bak gardinene og følger med på hverandre. Men akkurat i dette finnes det jo også en enorm trygghet, man stiller opp for hverandre, og ingen kan ligge død hjemme i sengen i to uker før det blir oppdaget. Alle har sin rolle, også de som er litt rare.

Av og til sniker hun inn detaljer eller referanser i fortellingene sine som bare Fjällbackas innbyggere kan forstå, og mange ganger er hun blitt spurt om hun ikke kan legge et lik i akkurat deres hage.

– Stakkars mamma, hun bor der jo fremdeles, og det hender at turistene banker på døren hennes. Men hun tar det med knusende ro, setter på kaffen og forteller om hvordan jeg var som liten.

Camilla takker nettopp den trygge oppveksten for at hun kunne utforske fascinasjonen for det makabre uten at det føltes skremmende. Faren hennes var førtidspensjonert
politimann og en lidenskapelig litteraturvenn, og han ga datteren haugevis av bøker. Og Camilla, med sine «tykke colabunnbrilleglass og Harry Potter-frisyre», satt på rommet sitt og snekret sammen sine egne historier.

– Jeg leste Maria Lang, Stieg Trenter, Agatha Christie, og bestemte meg allerede som sjuåring for at jeg skulle bli krimforfatter når jeg ble stor. Og så ble jeg det! Mens vennene mine leste tegneserier og hesteblader, leste jeg alt jeg kom over om massemorderen Ted Bundy.

Camilla var ikke redd for å skille seg ut den gangen, og det er hun heller ikke nå eller i framtiden. Hun fortsetter å by på privatliv og tanker og meninger så lenge hun føler at det er verdt det.

– Jeg vet at jeg har sagt at kvinners verste fiender er andre kvinner, men der må jeg av og til minne meg selv på at i og med at jeg for det meste har kvinnelige lesere på bloggen, blir det jo automatisk sånn. Men akkurat nå er bloggen som forum ganske fri for netthat, så det er faktisk mulig å «oppdra» folk på sosiale medier. Og jeg liker å være kjerringa mot strømmen. Når jeg blir gammel, vil jeg bli som idolet mitt, Baddiewinkle (ble internettkjendis som 85-åring, red. anm.). En gammel dame med blått hår og for mange smykker, som nyter livet … og som ikke er redd for å erte på seg folk.

Camilla Läckberg (42):

- Sveriges bestselgende krimforfatter med 20 millioner (!) solgte bøker. Er oversatt til mer enn 60 land. Blogger på mama.nu.

- BOR: I en villa i Enskede i Stockholm.

- FAMILIE: Nygift med Simon Sköld, Polly (snart 1), Wille (16) og Meja (13) (med sin første ektemann, Micke Eriksson) og Charlie (7) (med ektemann nummer to, Martin Melin). Fire katter.

- AKTUELL med sin tiende kriminalroman, «Heksen».

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 29, 2017