Cerebral parese

- Jeg har aldri tvilt på evnen min til å være mamma

Da Jenny Larsson ble født, ble hun rammet av oksygenmangel som førte til en hjerneskade. Hun fikk diagnosen dyskinetisk cerebral parese.

CEREBRAL PARESE: Da Jenny Larsson ble født, ble hun rammet av oksygenmangel som førte til en hjerneskade. Hun fikk diagnosen dyskinetisk cerebral parese. Foto: Jeanette Dahlström
CEREBRAL PARESE: Da Jenny Larsson ble født, ble hun rammet av oksygenmangel som førte til en hjerneskade. Hun fikk diagnosen dyskinetisk cerebral parese. Foto: Jeanette Dahlström Vis mer
Publisert

Storesøster Astrid på to og et halvt år har akkurat blitt hentet i barnehagen, mens lillebror Gösta, som ble født midt på sommeren, har vært og fått vaksine. Akkurat nå har Jenny foreldrepermisjon og forklarer at det var en stor omstilling å bli tobarnsmor.

- Det er mye arbeid å få hverdagen til å gå opp, holde begge barna i aktivitet og håndtere trassalderen som akkurat har dukket opp. Samtidig er det jo helt fantastisk.

TOBARNSMOR: I sommer kom lille Gösta til verden. Foto: Jeanette Dahlström
TOBARNSMOR: I sommer kom lille Gösta til verden. Foto: Jeanette Dahlström Vis mer

Å bli mamma var aldri en selvfølge for Jenny. Da hun ble født, ble hun rammet av oksygenmangel som førte til en hjerneskade. Hun fikk diagnosen dyskinetisk cerebral parese, en bevegelseshemning som innebærer at hun har ufrivillige rykninger i kroppen. Det påvirker mest hendene hennes og talen.

- I tenårene var det vanskeligere for meg å finne en kjæreste enn det var for venninnene mine. Jeg tenkte at jeg kanskje aldri kom til å finne noen, og at jeg kanskje måtte adoptere eller være fosterforelder i stedet. Jeg har alltid visst at jeg ville ha barn, og jeg har aldri tvilt på evnen min til å være mamma, sier Jenny bestemt.

Mesteparten av tiden har det ikke vært noe problem for Jenny å finne venner eller omgangskrets. Men på ungdomsskolen ble det litt vanskeligere, og da havnet hun på utsiden av kompisgjengen.

- Plutselig var det ikke like kult å være venn med meg lenger. Da kunne jeg bli ganske sint og lei meg, og tenke: «hvorfor har akkurat jeg fått CP?». Jeg syntes det var urettferdig. Jeg ville bare være som alle andre, og ikke stikke meg ut.

Har mange følgere på Instagram

I niendeklasse byttet Jenny klasse og fikk etter hvert nye venner igjen. Etter det har hun ikke hatt det samme problemet, og heller ikke vært plaget av tanker om urettferdighet. Tvert imot har en et sterkt drive og en slående optimisme. På Instagram-siden hennes, der hun følges av nesten 50 000 personer, står det i profilen: Kan selv!

- Jeg er ofte glad og positiv og har lett for å glede meg over ting, men som tenåring var det ikke lett å være annerledes. Det er mer i det siste at jeg virkelig er blitt trygg på meg selv og diagnosen min. Faktisk er det mye takket være Instagram. Nå føler jeg mer: «Se på meg, jeg får også lov til å være her», sier hun og ler.

På Instagram forteller Jenny om hvordan hverdagen er med en CP-diagnose. Hun informerer og svarer på spørsmål. Hun oppfordrer ofte følgerne sine til å tørre å spørre om fordommer de har rundt personer med CP, og hun svarer alltid ærlig og åpent.

- Kontoen min vokser hele tiden, og det gir meg mye energi. Jeg startet med det under pandemien og merket hvordan selvtilliten min steg på grunn av det. Jeg har aldri opplevd netthets, det er bare personer som skriver til meg om hvor inspirerende og fantastisk jeg er!

KLARER SEG FINT: For ikke så lenge siden var Jenny alene med begge barna for første gang. - Det gikk jo kjempebra, forteller hun. Foto: Jeanette Dahlström
KLARER SEG FINT: For ikke så lenge siden var Jenny alene med begge barna for første gang. - Det gikk jo kjempebra, forteller hun. Foto: Jeanette Dahlström Vis mer

Føler seg som elefanten i rommet

Jenny er opptatt av interiør, noe som er tydelig i den oppussede villaen hennes med store glasspartier ut mot hagen og altanen. Jenny har selv tegnet endringene, og bygde det hele sammen med samboeren sin i sommer.

Vi sitter i sofaen i familiens hverdagsrom med lysegrå vegger og et tipi-telt der barna leker. Gösta begynner å gråte, og Jenny løfter han vant opp og begynner å amme.

- Alle har jo hørt om CP, men min type er ikke så vanlig. Når jeg kommer inn i et nytt rom, blir det litt sånn elefanten i rommet, og jeg merker at folk blir usikre og litt redde, sier hun og ler.

Jenny forteller med engasjement om diagnosen sin, og er utrolig kunnskapsrik. Hun forteller om fordommer, som for eksempel at CP-skadde har nedsatte intellektuelle evner – noe som ikke stemmer.

- Det er jo en hjerneskade, og det høres jo negativt ut, men i dag vet jeg at det ikke er det. Jeg har alltid gått i en vanlig klasse og har aldri trengt assistent. Jeg klarer det jeg trenger selv, selvsagt med noen tilpasninger.

Noen ting, som å kneppe knappene på barnas klær, kan være litt vanskelig. Det tar også litt lengre tid å knytte sko og sette opp håret. Men hun trekker bare på skuldrene av det.

- Smykker kan være vanskelig å håndtere, men det er jo ikke spesielt viktig. Noen ting tar bare litt lenger tid, men jeg klarer det jo!

Med alderen er det blitt lettere for Jenny å kunne akseptere seg selv, og våge å ta sin plass. Når hun tidligere fikk en full kopp kaffe på en kafé, for eksempel, og visste at det ville bli vanskelig å drikke uten å søle, hadde hun heller takket nei enn å ta den imot.

- Jeg kunne skjemmes over at jeg ikke klarte det. Nå spør jeg bare om de kan helle ut litt av kaffen i stedet.

MOR OG DATTER: Jenny og datteren Astrid prøver juleantrekket. Foto: Jeanette Dahlström
MOR OG DATTER: Jenny og datteren Astrid prøver juleantrekket. Foto: Jeanette Dahlström Vis mer

Følte seg diskriminert i arbeidsmarkedet

Jenny snakker mye om det å velge å få ting til å fungere. Det er et tankesett hun har fått med seg fra barnsben av, takket være foreldrene sine.

- Foreldrene mine har alltid støttet meg og fokusert på de riktige tingene, som at jeg skulle ha venner og klare å henge med jevnaldrende. Jeg var litt senere enn andre ute med å sykle uten støttehjul, ettersom det var vanskelig med motorikken. Men pappa ga seg ikke: «Du må kunne sykle for å henge med vennene dine, det er klart du klarer det!» Jenny ler litt av minnet og fortsetter:

- De lærte meg å stå på egne ben og klare ting selv.

Likevel er det selvsagt ting som har vært vanskelige. Som da alle andre i klassen fra Jönköping universitet fikk jobbtilbud rett etter utdanningen som arbeidsterapeut, mens Jenny måtte vente lengre.

Eller den gangen hun begynte i jobb som pleieassistent, men fikk nei da det viste seg at visse oppgaver tok litt lengre tid. Da sa arbeidsgiveren at hun ikke kunne «ta risken» med å ansette henne.

- Da tenkte jeg: «Hallo, jeg er ingen risk», og anmeldte det til diskrimineringsombudet. I dag jobber Jenny som arbeidsterapeut på en arbeidsplass hvor hun trives veldig godt.

- Jobben min er veldig viktig for meg. Ikke minst lærte jeg om meg selv og min egen kropp under utdanningen, og nå kan jeg hjelpe andre. Iblant treffer jeg folk med lignende diagnose, og da har jeg fått fra barns foreldre at jeg er et godt forbilde, at de ser en lysere framtid.

Det var forresten i forbindelse med utdanningen til arbeidsterapeut at hun traff og flyttet sammen med Robert, som hun har bodd sammen med i over 10 år. De traff hverandre gjennom felles kjente og var først venner i flere år, før de innså at det var mer enn vennskapelige følelser mellom dem.

- Han er fra Göteborg, og vi flyttet sammen når vi begge skulle studere i Jönköping, så da fikk vi studietiden sammen. Vi fikk masse venner som vi fortsatt har kontakt med i dag.

Etter studiene flyttet paret til Örebro for å jobbe et par år, men da Jenny ble gravid, begynte hjemlengselen å gnage og de flyttet tilbake til hennes hjemsted Karlskoga.

- For meg er det en stor glede å bo nær familien. Vi omgås mye, og de har hjulpet meg masse med barna.

LESESTUND: Jenny og Astrid (2,5 år) leser sammen.
LESESTUND: Jenny og Astrid (2,5 år) leser sammen. Vis mer

Jenny om den første tiden som tobarnsforeldre

I den første tiden som tobarnsforeldre har både Robert og Jenny vært hjemme med barna for å forenkle hverdagen. Men da Robert måtte dra vekk for et par uker siden, fikk Jenny for første gang prøve seg på å være alene med barna på dagtid, noe hun var veldig urolig for.

- Det gikk jo kjempebra! Noen ganger gruer jeg meg for ting på grunn av vanskene mine, men det handler jo om å våge å kaste seg ut i det. Man trenger ikke å ha så høye krav til seg selv, men jeg rakk til og med å legge begge barna før Robert kom hjem. Nå vet jeg at jeg klarer å ta vare på dem på egen hånd.

Storesøster Astrid har gått lei av å være inne og har gått ut i hagen sammen med Robert. Gösta har sovnet, og Jenny løfter ham forsiktig over i babysengen. Hun ser ut mot Robert og Astrid som ler og leker ute i hagen.

- Robert er rolig og omtenksom. Vi kompletterer hverandre veldig godt. Jeg er gassen og han er bremsen i vårt liv. Jeg har mange ideer og vil mye, mens han passer på at vi stanser opp og tenker oss ordentlig om før vi gjør noe. Vi har aldri støtt på fordommer om oss som par.

Jenny Larsson kaller seg «funkivist»

I dag hjelper de hverandre med å filme og fotografere til Jennys Instagram. Forhåpningen deres er at de skal kunne legge mer tid i det å spre kunnskap og utdanne folk om livet med CP, kanskje også gjennom forelesninger.

- Jeg kaller meg funkivist. For meg er det noen som står opp for alle med funksjonsnedsettelser, det er noe jeg brenner for. Man trenger ikke å gjøre det så komplisert, det kan hjelpe for eksempel å tilpasse et lokale eller et toalett så det fungerer bra for alle. Jeg synes at alle skal kunne delta i samfunnet på samme vilkår og få sin stemme hørt, sier Jenny Larsson.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer