GODT MILJØ: Badminton er en sosial sport, og Helle Sofie har fått mange bekjentskaper i utlandet gjennom idretten. – Det gir meg mye, sier hun. Foto: Hege Landrø Johnsen
GODT MILJØ: Badminton er en sosial sport, og Helle Sofie har fått mange bekjentskaper i utlandet gjennom idretten. – Det gir meg mye, sier hun. Foto: Hege Landrø Johnsen Vis mer

Paralympics

- Jeg har alltid villet klare meg like godt som andre

Lite ante moren Hilde, da Helle Sofie var liten, at jenta hennes med bare én fot skulle ende opp som verdensmester.

Publisert

Helle Sofie Sagøy ble født med dysmeli. Hun mangler den nedre delen av leggen og foten på høyre bein. Det er det ikke lett å se, når 18-åringen går lett over plenen hjemme i Klæbu i Sør-Trøndelag, eller ikke minst, når hun er i høyt tempo på badmintonbanen med hestehalen dansende bak.

– Jeg har protese, sier hun. Det har vært del av meg hele livet.

I fjor mottok hun prisen «verdens beste kvinnelige utøver i para-badminton» på en galla i Dubai, i regi av det internasjonale badmintonforbundet. Alle de store stjernene var der.

– Det var topp hemmelig at jeg dro dit. Jeg fikk vite om ­prisen en uke før arrangementet skulle være. Det var bare mamma og pappa som visste om det før det skjedde. Det var utrolig artig. Settingen var veldig eksklusiv. Det var en prins i Dubai som delte ut prisen, forteller Helle-Sofie.

LES OGSÅ: Karina  (39) knuste underkroppen i fallskjerm ulykke

Begynte tidlig

Mye spennende har skjedd de siste årene. I fjor deltok hun også på den norske idrettsgallaen. Hun var nominert til beste kvinnelige funksjonshemmede idrettsutøver, sammen med ­profilerte Birgit Skarstein, ­svømmeren Sara Louise Rung og bordtennisspilleren Aida Dahlen. Det ble Rung som vant.

– Jeg satt ikke langt unna kronprins Haakon, som var ved bordet til ildsjelene. Det var en artig opplevelse å være der. Livet med idretten har ført meg inn i så mange spennende ting, sier hun.

Under VM i Stoke Mandeville i England i fjor tok hun to gull.

– Det var i singel og double. Dette er min største prestasjon hittil.

På verdensrankingen fra mai er hun like godt også nummer én både i damesingle og dame-double. Når hun skal forklare suksessen, og veien dit hun har kommet, er hun beskjeden.

– Jeg begynte å trene badminton da jeg var åtte–ni år. Det var et bra badmintonmiljø her i bygda da, mange drev med det, forklarer hun.

Bor i hjembygda

Helle Sofie har bodd i Klæbu hele livet, bygdekommunen sørøst for Trondheim. Her er det grønne åkrer, Nidelva, spredt bebyggelse – og mye skog. For Helle Sofie er det her hun vil være.

– Familien min, mamma, pappa og storebroren min, har alltid vært veldig viktige for meg. Jeg trives så godt her, jeg har gode venner og naboer i Klæbu, og mye familie. Bestemor og bestefar bor i underetasjen i huset vårt. Jeg setter pris på alt sammen, sier hun ­smilende.

Men så er det det at Helle Sofies idrettskarriere har begynt å nå visse høyder. Hun har oppnådd svært gode resultater i flere internasjonale mesterskap i para-badminton. Hvor lenge kan hun bli boende her i Klæbu da, så langt unna støtteapparatet?

– Det går fint så langt. Jeg har fått stipend fra Olympiatoppen og kan når som helst dra ned til Oslo og trene med dem. Jeg er der et par–tre ganger i måneden, flere dager i slengen. Treneren min der nede heter Kristian Thode og er tilknyttet Norges Badminton Forbund. Jeg er ­heldig som har ham. Han er en god støtte og en flink trener. Badmintonforbundet støtter meg også med klær og utstyr, forteller hun.

Olympiatoppen har for øvrig en avdeling i Granåsen i Trondheim, hvor hun kan trene. Hun har mange rundt seg som heier henne fram. Og hun har også fått noen lokale talentstipend.

STOLT MAMMA: Moren Hilde Sagøy (43) har sett jenta si nå stadig nye mål innenfor sporten. – Helle Sofie har vært sånn fra hun var liten, sier hun. – Hun har alltid hatt mye viljestyrke og pågangsmot. Foto: Hege Landrø Johnsen
STOLT MAMMA: Moren Hilde Sagøy (43) har sett jenta si nå stadig nye mål innenfor sporten. – Helle Sofie har vært sånn fra hun var liten, sier hun. – Hun har alltid hatt mye viljestyrke og pågangsmot. Foto: Hege Landrø Johnsen Vis mer

LES OGSÅ: Birgit Skarstein: -Bakterien spiste meg opp innenfra

Usynlig protese

Helle Sofie begynte å konkurrere tidlig. Da hun var rundt ti år, spilte hun sin første turnering.

– Jeg konkurrerte alltid mot funksjonsfriske. Det var jo de som drev med badminton. Vi er svært få som driver med para-badminton i Norge, ­forteller hun.

Folk la merke til at Klæbu-jenta gjorde det godt. Da hun var 13 år, ble hun kretsmester, i konkurranse med funksjonsfriske. Hun vant flere turneringer.

– Det var nok mange som ikke visste at det skjulte seg en protese under klærne hennes, sier moren Hilde smilende.

– Jeg husker en gang Helle Sofie gikk for å ta av protesen, og en mann fra badmintonforbundet, som hadde begynt å følge med henne litt, oppdaget at hun manglet en fot. Han sperret opp øynene.

– Jeg ble jo født med dysmeli, og har alltid hatt protese. Har aldri visst om noe annet. For meg har den bestandig vært en naturlig del av livet, forteller 18-åringen.

Protesen er avstivet i ankelleddet. Dermed har ikke Helle Sofie den bevegelsen som funksjonsfriske har.

– Men jeg har god funksjon i kne- og hofteleddet, og tar ut de nødvendige bevegelsene der. Og så bruker jeg naturlig nok venstresiden mye.

Styrke i slagene

Og det jenta, som måler 1,63 på sokkelesten, mangler i bevegelighet, tar hun igjen i kraft.

– Det er kanskje mitt fremste fortrinn. Jeg har styrke og kraft bak slagene mine, sier hun.

– Men det er så mye som er artig med badminton. Jeg liker det fordi det er en sosial sport. Og så er det herlig å kjenne på mestringsfølelsen. Det er en ganske vanskelig idrett, med mye teknikk og fotarbeid.

Idretten har alltid vært en del av livet hennes, helt fra hun var liten. Hun var aktiv i fotball og håndball til hun begynte på videregående, på idrettslinja i nabobygda Melhus.

– Jeg er fremdeles elev der. Jeg har valgt å bruke fire år på det videregående skoleløpet i stedet for tre, for å få tid til all reisingen.

Hun og et par venninner i Klæbu har trent mye badminton sammen opp gjennom årene.

– Ennå trener jeg mye med en venninne her hjemme. Og jeg trener en del på Melhus videregående og med NTNU-studenter i Trondheim. Det supplerer ­opplegget jeg har i Oslo på en god måte.

MANGE PREMIER: Helle Sofie spilte sin første turnering da hun var rundt 10 år, og trofeene har blitt mange siden da! Foto: Hege Landrø Johnsen
MANGE PREMIER: Helle Sofie spilte sin første turnering da hun var rundt 10 år, og trofeene har blitt mange siden da! Foto: Hege Landrø Johnsen Vis mer

LES OGSÅ: Erik ble smittet av virus i mammas mage

Nytt i norge

Det var først i 2013 at Helle Sofie skjønte at hun kunne bli virkelig god. Hun var med på en internasjonal para-badmintonturnering i Tyrkia.

– Så få damer var med at jeg måtte konkurrere med mennene. Jeg tok sølv, og ble slått av en indisk utøver, forteller hun.

I forkant hadde det norske badmintonforbundet lagt merke til henne og uttrykt at de ville satse på henne. Para-badminton var noe nytt i Norge.

– Siden det er nesten bare meg, blir jeg sett og satset på.

Senere samme år deltok Helle Sofie i VM i Tyskland. Hun fikk førsteplass i damedouble og andreplass i singel. I double spilte hun sammen med en tysk utøver.

– Det var veldig gøy da jeg kom hjem, og familie og venner møtte opp med blomster og flagg på flyplassen!

Pikerommet begynner å bli spekket med medaljer. I EM i Spania i 2014 tok hun gull både i singel og mix double. Hun konkurrerte også i et mesterskap i Beijing i mai 2015, med gode resultater.

– Jeg føler meg heldig, sier hun blidt.

Paralympics i 2020

Para-badminton har nå blitt gren i Paralympics, noe som gleder Helle Sofie stort. Men Paralympics i Rio som pågår nå, går uten Helle Sofie og de andre badmintonspillerne. Enn så lenge er det ikke annet å gjøre enn å vente. Og trene.

– Det er først i Paralympics i Tokyo i 2020 at det begynner. Da er para-badminton med for første gang. Det er stort. Målet mitt er å komme meg dit. Og gjøre det bra, slår hun fast.

Men det er noen år til. Og enn så lenge fortsetter hun å bo i Klæbu. Hun skal gjøre ferdig det siste året på videregående. Så får man se hva som skjer.

– Jeg har ikke lyst til å flytte til Oslo alene. Men om et par år så kan det hende jeg reiser nedover. Det må nok til, for at jeg skal komme nærmere støtteapparatet. Det vil i tilfelle bli en ny epoke.

Og hva som er hemmeligheten bak reisen hennes – fra ­barneidretten i Klæbu til de gylne medaljene?

– Viljestyrken. Jeg har alltid villet klare meg like godt som de andre. Og jeg har alltid følt at jeg har hengt med dem også.

Denne reportasjen står også i Allers nr 36,2016

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer