CHARLOTTE FROGNER: – Lysten til å organisere ALT etter farger – den er der, sier Charlotte, som innrømmer at hun er inspirert av ryddeguruen Marie Kondo. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
CHARLOTTE FROGNER: – Lysten til å organisere ALT etter farger – den er der, sier Charlotte, som innrømmer at hun er inspirert av ryddeguruen Marie Kondo. FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

Charlotte Frogner:

- Jeg har brukt lang tid på å bearbeide det jeg opplevde

Charlotte Frogner har stort sett ligget i femte gir siden hun gikk ut av Teaterhøyskolen for 15 år siden. En dramatisk fødsel og tøff barseltid skulle gi henne nye perspektiver.

Jeg overlevde. Og hun overlevde. Det er det viktigste. Tanken på at vi kunne vært historie begge to, har preget meg. Det er over tre år siden jeg fødte, men følelsen av frykt kan fortsatt komme brått, sier Charlotte Frogner.

Samtalen startet ikke der. Den startet i det lyse, lette. Om barndommen på Mo i Aurskog Høland, med mamma, pappa og lillebror. Om å vokse opp i landlig idyll med stort spillerom for kreative utfoldelser, om at det egentlig var sang som var hennes «greie», og at hun etter et år på Romerike Folkehøyskole seilte rett inn på Teaterhøgskolen på første forsøk og videre ut i fast jobb på Det Norske Teatret. Schmakk, schmakk.

Så snakket vi om at det er gått slag i slag for Charlotte. 15 år på scenen, hundrevis av roller, tragedier, komedier og tv. Gummifjes med gule tenner, farlige fristerinner, snobbete nabofruer eller sårbare nevrotikere. Charlotte gjør alt og gir alt.

Så kom vi til det å bli mamma. Om opplevelsen av å skape en familie. Og da kom alvoret.

– Datteren min er unektelig det største som er skjedd i livet mitt. Men fødsel og barseltid var fryktelig tøff. Jeg har brukt lang tid på å bearbeide det jeg opplevde, sier Charlotte.

Denne saken er hentet fra KK 20 som er i salg fra fredag 11. oktober.
Denne saken er hentet fra KK 20 som er i salg fra fredag 11. oktober. Vis mer

En berusende forelskelse, som ikke hadde rukket å gå over i noe mer stabilt fordi den var helt fersk, ble akkompagnert av en positiv graviditetstest. Om det ikke akkurat var planen, så var det velkomment.

En kjærlighetshistorie i fortfilm: Charlotte møtte Erlend etter forestilling, på en bursdagsfest hun egentlig ikke hadde tenkt å dra på. Med rester av tannsverte på tennene møtte hun det som viste seg å være mannen i hennes liv.

Schmakk, schmakk, sa det igjen. Charlotte ble gravid, og den skjøre bli-kjent-fasen ble kombinert med å kjøpe inn barneutstyr og preppe for å bli foreldre. Man trenger ikke å være samlivsekspert for å skjønne at det er for ekstremsport å regne.

– Heldigvis var vi en bra match. Vi passet rett og slett sammen. Erlend og jeg har fått en spesiell start på forholdet. Vi hoppet liksom rett inn i alvoret. Men det har gitt oss en eller annen form for styrke og kjærlighet, sier Charlotte.

For det ble alvor. Mer alvor enn det allerede er å bli foreldre. For Charlotte ble syk helt i innspurten av graviditeten. Hun fikk høy feber og ble liggende hjemme med det som i etterkant viste seg å være en alvorlig blodforgiftning, men som ble antatt å være influensa. Med en baby i seteleie var dato for keisersnitt allerede satt, og i dagene tett opptil forløsningsdatoen ble Charlotte bare dårligere og dårligere.

– Det var mamma som tok affære og fikk meg innlagt, sier Charlotte og beskriver en handlekraftig, pensjonert helsesøster som mente at nå fikk det være nok.

Og det viste seg at det var nok for lenge siden, for nå var hjertelyden til babyen faretruende svak. Et høydramatisk hastekeisersnitt, etterfulgt av ti dager på intensivavdelingen med intravenøs antibiotika blir starten på mammalivet for Charlotte. Hun husker nesten ingenting fra de første dagene. Bare at hun var redd. Og at alt hun ønsket, var å komme seg vekk fra sykehuset, vekk fra hvitkledde mennesker med rot i papirene og hjem med den nyfødte datteren Karla, til Erlend og trygge omgivelser.

– Det er over tre år siden jeg fødte, men følelsen av frykt kan fortsatt komme brått, sier Charlotte Frogner. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
– Det er over tre år siden jeg fødte, men følelsen av frykt kan fortsatt komme brått, sier Charlotte Frogner. FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

Alle som selv har født barn, vet at de første dagene hjemme føles som en månelanding, eller kanskje mer som en krasjlanding. Hvem er dette barnet – og hva gjør jeg?

Jeg var for redusert fysisk til at det kom noe melk, det kunne jeg bare glemme. Og den euforiske følelsen av lykke, den uteble den første tiden, sier Charlotte.

Hun tror at mange som opplever en tøff barseltid, vegrer seg for å fortelle om det i frykt for å skremme andre vordende mødre, men også fordi det er skambelagt å kjenne på de vonde følelsene som angst og avmakt. Idealene er høye, og barseltiden framstilles ofte som en rolig timeout fra mas og kjas, der sovende babyer i rene klær trilles sømløst inn på kafeer for venninnetreff. Den forestillingen er det tøft ikke å leve opp til.

– Jeg er veldig takknemlig mot dem som sa til meg at «det blir bedre, Charlotte», framfor bare å komme med fraser om at man må huske å nyte den første tiden, påpeker Charlotte.

– Og så tror jeg at det er viktig å få bearbeidet sånne opplevelser. Man skal ikke gjøre det mindre enn det er, forklarer Charlotte, som føler seg mer i vater nå enn den første tiden på jobb etter permisjon.

Så gikk hun heller ikke tilbake til en kontorpult og velkjente oppgaver. Det var rett inn i hovedrollen som «Snøkvit» i nyskrevet musikal ved samme navn.

– Det er bare én produksjon, tenkte jeg da. Og ikke tre. Men det var hovedscenen, urpremiere og musikal, så det var ikke akkurat lave skuldre, sier Charlotte, som i retrospekt har tenkt at hun kanskje gikk litt fort fram.

Men så gikk det jo, det ble forestilling og jevnt over strålende kritikker, og det ene prosjektet tok det andre, og så var hverdagen i gang. Men frykten, og ikke minst angsten for å havne på sykehus igjen, den satt i lenge.

– Tenk så mange kvinner som har lignende opplevelser! Jeg har fått fornyet respekt for kvinnen og kvinnekroppen, og ikke minst for hva vi tåler, sier Charlotte.

At hun er typen som tåler en støyt, virker åpenbart. Så er ikke skuespilleryrket for pyser heller. Feber, oppkast, sår hals – du har å stille opp. Det går rykter om bleier og spybøtter i kulissene. «The show must go on» er ikke et forslitt uttrykk – det er en del av stillingsbeskrivelsen.

– Det er et uttrykk i teatermiljøet at eneste gyldig fravær er egen begravelse, og det er ikke så langt unna sannheten, sier Charlotte og forklarer at teaterproduksjoner er så store og kostbare at å avlyse er helt krise. Og tenk på publikumet som har billetter og hele opplegget. Nei, det enkleste er å bite det i seg og levere varene.

– Jeg har vel avlyst to ganger. Det var en omgangssyke som … Ja, det var ikke kjangs, forklarer Charlotte og viser med enkel gestikulering at dette var av det umulige slaget.

Likevel, det tilhører sjeldenhetene at formen er totalt ute. Stort sett er det hverdager som funker, med gode kolleger og spennende oppgaver. Et teatermaskineri som Charlotte er del av og som hun understreker at hun elsker. Men noen utfordringer må det da være?

– Jeg føler også på den spagaten mellom jobb og hjemme iblant. Gjør ikke alle det? Den største forskjellen etter at jeg fikk barn, er nok at jeg tenker at jobben må være verdt det. Det må være verdt å stå på scenen om kvelden, hvis ikke kunne jeg heller vært hjemme med hun som betyr mest for meg i hele verden.

Og hun som betyr mest, heter Karla, er tre og et halvt år, og har en personlighet som ikke slutter å fascinere og overraske Charlotte. For sånn er det med barn. De tar deg med til steder du ikke har forestilt deg på forhånd. Hva slags mamma er hun – hvis hun klarer å se seg selv utenfra?

– Jeg håper at jeg er en leken mamma! Det er noe jeg forsøker å være, i hvert fall. Fra min egen barndom er nok lekne foreldre noe av det som har formet meg mest. Det var stort rom for fantasi, historiefortelling og lek, og jeg håper å kunne gi det samme videre. På den andre siden er jeg nok mindre tålmodig enn jeg trodde jeg skulle være.

Hun så ikke for seg at hun var en mamma som kunne bli så oppgitt og frustrert av grensetesting, nyutviklet vilje og mat på avveie at hun plutselig slo i bordet.

– Pang! Nå er det nok!

Charlotte imiterer seg selv med stor innlevelse, kaffekoppene skvetter på bordet. Scenen er definitivt gjenkjennelig for flere.

Jeg kjente med en gang da det skjedde, at nå må jeg finne en bok som kan forklare meg hva jeg skal gjøre i stedet, for det her er i alle fall helt feil. Ikke virker det heller. Når det er sagt, tror jeg barn tåler å se et spekter av følelser, innenfor rimelighetens grenser, så klart. Og at det er viktig å forklare og si unnskyld også for oss voksne, sier Charlotte.

Charlotte tror at det å bli mamma har skjerpet henne kunstnerisk.

– Jeg vil at det jeg bruker tiden min på, skal bety noe. At det skal bli bra, rett og slett. Jeg er nok blitt langt mer kresen på hva jeg går inn i.

Og tiden hun har til rådighet, fordeles på flere produksjoner. Sommerferieukene ble tilbrakt på Gålå i «Peer Gynt»-spelet, der Charlotte spilte flere roller, blant annet som den burleske trollfristerinnen Den grønnkledde, en rolle Charlotte har spilt tidligere også. I høst er det fullt program på Det Norske Teatret, i tillegg til at hun hver lørdag er på tv i sjuende sesong av seersuksessen «Side om side» og dukker opp på kino som stemme til en av karakterene i den siste Kaptein Sabeltann-filmen. Spennvidden er stor.

– At jeg får lov til å gjøre så mye forskjellig, det synes jeg er helt topp.

Charlotte påpeker at hun liker kontrastene mellom drama for voksne og produksjoner for barn. Og selvsagt gir det et kick å få folk til å le!

– Latter er en form for anerkjennelse. Det er en dør som skal åpnes, akkurat som når du skal prøve å berøre med alvor. Det handler om gjenkjennelse.

Med barn i salen er det alltid overraskelser. Ifølge Charlotte er utfordringen og gleden ved å spille for barn at de er dønn ærlige.

– Du trenger ikke å lure på om det funker eller ikke. Responsen er så umiddelbar, og de gir så tydelig uttrykk for hva de føler. Med voksne er det annerledes. Et tradisjonelt teaterpublikum er ofte veldig behersket. Vi skuespillere prøver å røske litt opp i det. Jeg vil heller at folk går fordi de ikke liker det vi gjør, enn at de sitter og kjeder seg.

– Jeg håper at jeg er en leken mamma! Det er noe jeg forsøker å være, i hvert fall, sier Charlotte. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
– Jeg håper at jeg er en leken mamma! Det er noe jeg forsøker å være, i hvert fall, sier Charlotte. FOTO: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

Men tilbake til humoren – hva synes hun selv er morsomt?

– Jeg har nok en ganske sær form for humor, og det står en komipris på hylla hjemme som kjæresten min sikkert lurer litt på hvorfor jeg har fått, sier Charlotte og ler.

– Det er bare det at jeg veldig sjeldent ler av tradisjonelle komedier. Det å «spille» humor sånn karikert og stort … Nei, det må bunne i noe sant og ofte noe mørkt og trist, forklarer Charlotte.

– Ta Celine i «Side om side», for eksempel. Hun har mye tristhet i seg. Hun er ensom og finner ikke fred noe sted. Der ligger det mye humor, fordi hun strever med å finne sin vei. Og det er ganske menneskelig og gjenkjennelig, sier Charlotte om figuren hun har spilt i sju år og som stadig utvikler seg som menneske – innenfor sitt litt begrensede register. Det handler mye om å passe inn, få ros og anerkjennelse og bli beundret. Og det aller verste for Celine Kopperud, som nå er blitt mamma, virker å være tanken på et barn som er helt normalt begavet.

– Finnes det noe av Charlotte i rollefiguren Celine?

– Å ja, det gjør det. Jeg er også forfengelig, for eksempel. Og så forstørrer jeg det, gjør det mer karikert, og på den måten blir det noe folk kan kjenne igjen.

At både Celine og Charlotte er opptatt av å ha det ryddig rundt seg, er muligens mer en tilfeldighet, men Charlotte innrømmer at hun «ikke fungerer i rot».

– Kanskje handler det om jobben min, at jeg har et ekstra stort behov for orden hjemme? Jeg vet ikke helt. Men ja, jeg er fascinert av Marie Kondo, og jeg er en person som må vite hvor eggdeleren min ligger. Til enhver tid. Jeg prøver å ikke la det ta helt overhånd, jeg har jo barn og samboer som ikke er på samme «nivå» som meg, men lysten til å organisere ALT etter farger – den er der, sier Charlotte.

Plutselig var det litt mer Celine Kopperud i Charlotte enn undertegnede hadde sett for seg. Hun er ikke tilfeldigvis glad i hunder også?

– Jeg elsker hunder! Jeg må si at å ha hund, det unner jeg alle mennesker. Den ubetingete kjærligheten du får hver dag, året rundt, uansett. Det er en nydelig erfaring. Ikke minst det å kommunisere med dyr, det er interessant det! Den ordløse kommunikasjonen, den vennlige autoriteten …

Charlotte gestikulerer og tydeliggjør. Det ser ut til at hun mestrer hundespråket til det fulle.

– Ikke minst tror jeg at det er en kjempefordel å ha hatt hund før du får barn. Bare tenk på den øvelsen det er å ha ansvar for et dyr. Komme hjem til noen som trenger deg. Det er jo en form for innkjøring, mener Charlotte og fortsetter resonnementet:

– Og med fare for å høres helt gal ut er det faktisk flere ting som funker på både hund og barn. Ta dette med positiv forsterking, for eksempel. Full applaus når de får til noe du ønsker de skal få til, og mindre oppmerksomhet på det du ikke setter så pris på, forklarer hun entusiastisk.

Selv har hun alltid hatt hund. Helt til i sommer.

– Pepper ble åtte år. Verdens fineste kongepuddel. Det å miste hunden sin, det er en reell sorgprosess, fastslår Charlotte.

Hun tror at det med tiden kanskje blir hund igjen, men akkurat nå må minnet om Pepper få lov til å ta plassen.

– Jeg prøver å venne meg til konseptet å gå tur uten hund, som jeg foreløpig synes er helt merkelig, men jeg ser jo at det går an, sier hun og ler.

Det er noe med blikket som illustrerer akkurat hvor rart hun synes det er å gå gatelangs uten en hund i bånd. En liten detalj bare, men det er morsomt. Det ER rart å gå tur uten hund, vi skjønner det plutselig vi også. Akkurat som vi skjønner at det gjør vondt å være redd etter fødsel og at det er berusende med et lyttende publikum og stående applaus. Sånn er det å snakke med Charlotte. Hun veksler sømløst og kjapt mellom alvor og komikk. Mellom de følelsene som er lyse og lette og de som har tyngde og tar plass. Charlotte gir plass til begge deler, akkurat som på scenen. Men når hun går hjem etter forestilling, eller hjem fra et intervju, da vil hun helst bare være sammen de nærmeste. Lage mat. Slappe av. Og gjerne dele oppmerksomheten med noen andre.

– Det kan høres ut som kokettering, men jeg kan bli forlegen av for mye oppmerksomhet. Å delta i tv-programmer der jeg skal prestere noe som meg selv, for eksempel, det koster meg ekstremt mye. Jeg blir selvbevisst og nervøs.

Ikke er hun spesielt glad i å bli tatt bilder av heller. Eller er særlig aktiv i sosiale medier. Charlotte stopper opp.

– Kanskje er det sånn at alle har et visst behov for oppmerksomhet og tilbakemelding? Da kan man jo trygt si at jeg får dosen min i andre sammenhenger. Det får holde, er du ikke enig?

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: