<strong>VEIEN VIDERE:</strong> For et knapt år siden fikk intensivsykepleier Monica Arntzen påvist kreft i hodet. FOTO: Adidas
VEIEN VIDERE: For et knapt år siden fikk intensivsykepleier Monica Arntzen påvist kreft i hodet. FOTO: Adidas Vis mer

– Jeg har en kamp foran meg. I mellomtiden sørger jeg for å ha det bra

Publisert
Sist oppdatert


Tumor cerebri.

En diagnose som er «gresk» for de fleste. Eller latinsk – sånn egentlig. Fremmed i alle fall.

Du og jeg trenger en grundig forklaring på hva ordene betyr. Hva de innebærer, hvilken mening som skjuler seg bak dem, hvordan de kan påvirke livet som man kjenner det...

Men Monica Arntzen (42) visste. Kanskje for godt.

For første gang var hun ambivalent til bakgrunnen sin. Til årene som intensivsykepleier.

Skulle hun ønske at hun jobbet med hva som helst annet – som regnskapsfører, eiendomsmegler, i kassa på den lokale Kiwi-butikken i Moss – og ikke ante hva som kom til å følge beskjeden hun nettopp hadde fått? Eller var hun glad for vissheten? Den sørget i det minste for at hun ikke kunne bli gitt falske forhåpninger, for så å få teppet revet vekk under føttene på seg.

Med livet som innsats

Ungdomstiden til Monica lignet på de fleste andres. Tiden gikk med til å henge med venner. Spille fotball. Da hun begynte på sykepleierstudiet etter videregående, var det helt uten erfaring.

– Jeg hadde aldri jobba med mennesker. Jeg husker at jeg flere ganger i løpet av studietiden lurte på hva i all verden jeg hadde meldt meg på, sier mossingen.

Vi snakker sammen på telefonen. Stemmen er varm og tonen er lett. Foreløpig.

Hun forteller at hun har prøvd seg innenfor mange miljøer som sykepleier; hjemmesykepleien, sykehjem, sykehus. Det var først da hun fikk jobb på et akuttmottak at puslespillbrikkene falt på plass. Monica følte seg hjemme i en jobb hvor dagen aldri var lik verken den forrige eller den neste.

Sammen med en venninne videreutdannet hun seg og ble intensivsykepleier.

<strong>VEIER TUNGT:</strong> Monica forteller at de tøffe dagene kommer tett i jobben som intensivsykepleier, men har aldri angret på yrkesvalget. Hun jobber i tillegg som treningsinstruktør. FOTO: Foto
VEIER TUNGT: Monica forteller at de tøffe dagene kommer tett i jobben som intensivsykepleier, men har aldri angret på yrkesvalget. Hun jobber i tillegg som treningsinstruktør. FOTO: Foto Vis mer

Den avgjørelsen har hun aldri angret på, til tross for at de tøffe dagene kommer tett.

42-åringen forteller at instinkt og erfaring overtar i møte med de sykeste menneskene. Fokus er på å redde vitale organer og overlevelse.

– Det mellommenneskelige treffer først etterpå, sier hun og fortsetter:

– Det er en jobb som kan veie ordentlig tungt på skuldrene. Vi ser mye som er vanskelig å glemme. Man kan nok ikke forstå hvor mye det krever med mindre man selv er intensivsykepleier. Når et hjerte stopper brått og du må kaste deg rundt for å komprimere, når vitale organer plutselig klapper sammen, når pusten svikter...

❝ Vi ser mye som er vanskelig å glemme.


Monica synes det er aller verst når pasienten, den man jobber utrettelig med å berge livet til uten å vite om det lykkes eller ei, er et barn.

Selv er hun mor til to; en sønn som er fersk tenåring og en yngre datter. Som alle andre mødre, har hun en iboende frykt for at det én dag er en av dem som blir syk.

At hun plutselig blir den pårørende hun har sett så mange ganger i korridorene. At hun må trøstes, i stedet for at hun trøster.

<strong>NÆRT FORHOLD:</strong> Monica med datteren Nanna. FOTO: Privat
NÆRT FORHOLD: Monica med datteren Nanna. FOTO: Privat Vis mer

Kristoffer (14) og Ninni (11) har heldigvis holdt seg friske.

De har ikke måttet kjenne på følelsen av å bli trillet mot en operasjonssal, med skarpt lys som er så hvitt at det nesten er blått, flimrende over seg på veien. De har ikke gitt seg hen til narkose og visst at det er med livet som innsats.

Men det har mamma.

Ble forbannet på legene

Det startet med at hun gjorde en feil på jobb. Ikke noe stort, men en feil likevel.

Monica slet med å se hva som sto på dataskjermen hvor all dokumentasjon – medisiner, mengder, hvor ofte, til hvem – lå.

Synet hadde plaget henne litt fra før av, så der og da bestemte hun seg for at det var på tide med en tur til optikeren. Bare for å sjekke. Kanskje få et par nye briller eller linser med kraftigere styrke.

Slik ble det ikke.

I stedet ble hun sendt fra optiker til øyelege. De neste dagene bestod av tester. MR og CT. Mer tester. Spinalpunksjon.

– Plutselig ble jeg lagt inn. Jeg husker jeg sa at jeg ikke kunne det. Det var sommer. Vi skulle jo på ferie til Syden!, minnes Monica.

Stemmen i andre enden av røret blir smått lattermild.

I øyeblikket var bekymringen for å gå glipp av sol, strand og paraplydrinker reell. Noen få dager senere var reiseplanene bare et fjernt minne fra det som føltes ut som et annet liv.

Onsdag 31. juli i fjor fikk Monica beskjed om at hun hadde kreft i hodet – eller tumor cerebri. Mandag 5. august ble hun trillet inn til operasjonssalen.

Hun blir for første gang skjelven i stemmen når hun forteller om den altoppslukende dødsangsten som grep henne i forkant av operasjonen.

Dypt åndedrag. Ett til. Så fortsetter hun historien.

Da legene sa at det kom til å gå bra, ble hun fly forbanna på dem. For det var løgn. Hun kom ikke til å overleve. Barna kom til å vokse opp uten mamma.

❝ Jeg så alle de som gikk rundt i hvitt og tenkte: «Jeg er jo egentlig deg».


Operasjonen var i hennes øyne en dødsdom som bare var marginalt mindre garantert enn den som hang over henne hvis hun ikke gjennomførte den.

– Det siste jeg husker, er at en sykepleier kom og hentet meg. Jeg lå i sengen og ble trillet gjennom sykehuset. Jeg er vant til å være den som hjelper andre, men nå var jeg plutselig den som var mest sårbar, forteller Monica.

– Jeg så alle de som gikk rundt i hvitt og tenkte: «Jeg er jo egentlig deg».

– Følte meg som et monster

Operasjonen var vellykket. Det betydde likevel ikke at kreften var helt borte.

– Ondartede svulster er ikke formet som en rund kule. De har «tentakler» som sprer seg utover, og man må bare fjerne det man kan uten at det påvirker viktige funksjoner – så tentaklene er der fortsatt. Man kan liksom ikke ta halve hjernen for sikkerhets skyld, forklarer Monica meg.

I kjølvannet av operasjonen, fulgte hun legenes anbefaling om videre behandling med stråling og cellegift.

<strong>BARNA HJALP:</strong> Da håret begynte å falle av som følge av stråling og cellegift, bestemte Monica seg for å barbere hodet. Her får hun hjelp av sønnen Kristoffer. FOTO: Privat
BARNA HJALP: Da håret begynte å falle av som følge av stråling og cellegift, bestemte Monica seg for å barbere hodet. Her får hun hjelp av sønnen Kristoffer. FOTO: Privat Vis mer

De heftige bivirkningene ble neste hinder. Tretthet, kvalme, hårtap.

– Jeg fikk så mye strålingsskader i hodebunnen og hårrøttene at jeg mistet håret på halve hodet. Jeg så ikke ut, sier Monica og skyter inn:

– Har du sett «Goonies»? Jeg følte meg som monsteret der.

Til slutt bestemte hun seg for å barbere hodet. Plutselig var de lange, lyse lokkene som mesteparten av livet hadde rukket henne til under navlen helt borte.

Det gikk fint i et par uker før, som hun selv beskriver det, rullegardina gikk ned.

– Utover høsten begynte jeg å føle at jeg mistet identiteten min. Ikke kunne jeg jobbe, ikke så jeg ut som meg selv, ikke kunne jeg kjøre bil. Alt ble borte. Jeg var ikke meg selv lenger, sier Monica.

Det blir stille på linja i noen sekunder.

– Flere ganger ønsket jeg at jeg var død. Hadde jeg ikke hatt barna, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært nå. Om jeg hadde vært her i det hele tatt.

Ny sjokkbeskjed

Da hun var på sitt aller mest sårbare og livet virket som mørkest, fikk Monica en telefon fra Ullevål som snudde tilværelsen på hodet. Igjen.

Pappaen til barna hennes lå i respirator på sykehus etter en motorsykkelulykke. Hardt skadet, men i live. Sprukket skalle, hjerneblødning, brekt lår, brekt skulder.

Ifølge legene hadde han hatt englevakt.

– Da måtte jeg være sterk for barnas skyld. Jeg rakk ikke konfrontere det jeg selv gikk gjennom fordi jeg ble nødt til å sette fokuset et annet sted og være der for dem, forteller 42-åringen.

I tillegg tæret det på psyken at hun ikke fikk vært så aktiv som hun ville. Cellegiften gjorde nemlig at kroppen slet med å restituere etter en treningsøkt.

<strong>RASKERE ENN BEKYMRINGER:</strong> Tidligere i år var Monica å se i en kampanje for Adidas. FOTO: Adidas
RASKERE ENN BEKYMRINGER: Tidligere i år var Monica å se i en kampanje for Adidas. FOTO: Adidas Vis mer

– Det gjorde meg skikkelig trist oppe i det hele. Jeg kunne ikke lenger trene bort det jeg «dealet» med i hodet. Når man trener hardt, glemmer man bekymringer. I alle fall jeg. Nå kunne jeg ikke trene like hardt som jeg ville gjort ellers, så da hadde jeg rom til å tenke samtidig.

I tillegg til å være intensivsykepleier, har Monica jobbet som treningsinstruktør i mange år. I tiden da de hardeste øktene måtte legges på is, erstattet hun dem med løping.

Tidligere i år var hun å se i en Adidas-kampanje som fokuserte på ulike menneskers motivasjon for å holde seg aktive.

Kampanjen ble døpt «Raskere enn» og i Monica tilfelle handlet det om å være raskere enn bekymringer. Raskere enn frykt.

– For meg betyr det at man kan bruke trening og aktivitet som et utløp. Det er en deilig måte å glemme ting som tynger deg, om så bare for en liten stund.

Unntaket

I kombinasjon med tid og rom til å føle, ble samtaler med psykolog redningen for Monica.

– I januar skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe. Jeg måtte ta et valg på hva som er viktig og uviktig i livet, og snu tankegangen min. Nå føler jeg meg som meg selv. Jeg er den samme personen som før, men med omprioriterte verdier, forteller hun.

I dag tar Monica blodprøver hver uke. Hun forteller at kreften hun har, er av typen man vet kommer tilbake. Man vet bare ikke når.

– Om 10 år er det statistisk sett 50 prosent sjanse for at jeg lever. Om 20 år, er det 0 prosent sjanse for at jeg lever. Heldigvis har det seg sånn at jeg skal være unntaket, sier Monica.

Den lette tonen i andre enden av røret er på vei tilbake.

– Jeg vet jeg har en kamp foran meg. I mellomtiden sørger jeg for å ha det bra. Dø gjør man bare én gang, men leve gjør man tross alt hver eneste dag.


❝ Dø gjør man bare én gang, men leve gjør man hver dag.



Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer