NARKOMAN: – Jeg har tilgitt meg selv. Nå er jeg blitt et helt menneske, sier Siri G. Sollie. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
NARKOMAN: – Jeg har tilgitt meg selv. Nå er jeg blitt et helt menneske, sier Siri G. Sollie. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
Narkoman:

- Jeg har fått en sjanse til. Det skal jeg aldri glemme

Det begynte med angst og spiseforstyrrelser da hun var 13 år. Så ble hun narkoman. Vendepunktet kom da Siri ble mamma.

Siri er 13 år og står på bassengkanten. Badedrakten er sporty og konkurransepreget. Hun har norges-rekord på 50 meter i sin årsklasse, hardt tilstrebet gjennom øving i det 12,5 meter lange, kommunale bassenget hjemme på Hamarøy i Nordland. Nå har familien flyttet til Oslo. Mamma var svømmetrener årene de bodde nordpå, og Siris bror og søster har også utmerket seg i vannet. Doktorbarna fra den lille bygda nordpå er i det hele tatt eksemplariske.

Men under overflaten er det noe som ikke er helt som det skal. Siri kjenner presset som bygger seg opp i henne. Rastløsheten. Hun er begynt å bli redd for å gå i vannet. Og akkurat i dag brister det. Beina føles fjerne, som om de ikke tilhører henne. Siri begynner å hyperventilere – ikke over å skulle i vannet, men i angst over i det hele tatt å være til.

Siden skal hun ikke sette sine føtter i en svømmehall igjen, ikke før mange år senere, og da under helt andre omstendigheter enn som svømmer.

– For å kontrollere angsten utviklet jeg spiseforstyrrelser og begynte med selvskading. Og etter hvert begynte jeg å ruse meg, forteller Siri G. Sollie (50).

Hun sitter i sofaen hjemme i Trondheim. Forteller om en fin oppvekst, med masse aktivitet, og en mor som var så pen at folk snudde seg etter henne:

– Mamma lignet på Raquel Welch, så pen var hun. Det går gjetord ennå om den gangen bussen kjørte i grøfta fordi sjåføren snudde seg etter henne.

Siri smiler:

– Men det å ha en mamma som så ut som en super-modell ble vanskelig for meg i et samfunn med så mye fokus på skjønnhet.

LES OGSÅ: Sofia Helin: - Oppveksten min var ikke uten tragedier. Noen av dem var store

- Da jeg var 14, hadde jeg blitt en festjente

Etter den dagen i bassenget med angstanfallet sluttet Siri å svømme, og mistet kontakten med miljøet der hun hadde hatt de fleste av vennene sine. Hun følte seg mer og mer ensom, og foreldrenes skilsmisse da hun var 14 år gikk hardt inn på henne:

– Jeg begynte å spise, og greide ikke å slutte. Og så kastet jeg opp etterpå. Da jeg var 14, hadde jeg blitt en festjente. Jeg drakk til jeg stupte og fikk blackouts, og etterpå skammet jeg meg. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke klarte å stoppe å drikke slik de andre gjorde. Jeg forsto ikke hvorfor jeg oppførte meg så annerledes, og det gjorde meg utrygg, ikke bare på meg selv, men på alle andre også. Da jeg var 15, var angsten og spiseforstyrrelsene så omfattende at jeg falt helt ut av skole og sosialt liv. Mens vennene begynte på videregående, ble jeg helt isolert.

Siri byr på kaffe fra vakre kopper, og på veggene henger det kunst opp til taket. Ingenting ved toetasjesleiligheten i Trondheim røper at hun har levd store deler av livet som narkoman – først på kokain og amfetamin på Oslos vestkant, og siden som heroinist og pillemisbruker på Plata, med flere dommer for tyveri og vinningskriminalitet og gjentatte besøk på glatt-cella. Siri forteller om året på Dikemark da hun var 15, det ene kvarteret på videregående før hun marsjerte ut derfra og aldri kom tilbake. Om mennene hun lot seg utnytte av, fordi hun ikke følte at hun var verdt mer.

– Jeg kom inn i et kriminelt miljø på Oslo vest. For første gang føltes det som om jeg hadde fått venner igjen. Det var til en høy pris, men jeg tenkte at det var verdt det. Jeg levde som om hver dag var den siste. Jeg forholdt meg ikke lenger til samvittighet og moral, samtidig som jeg drakk og ruset meg for å dempe spiseforstyrrelsene.

47 kilo veide hun på det tynneste. Siri beskriver bulimien som en lidelse nært beslektet med å være narkoman.

– Det bygger opp et trykk inni deg. Alt du vil er å spise, spise, spise. Så kaster du opp, og etterpå får du en ro inni deg som er veldig beslektet med det å ruse seg.

LES OGSÅ: Amanda forelsket seg i en storsvindler: - Hvordan kunne jeg være så dum

– Mitt gjennombrudd som menneske kom da jeg ble mor

Vendepunktet kom den dagen Siri forsto at hun var gravid. Hun var 30 år, og egentlig passet det veldig dårlig.

– Etter å ha levd så utagerende, hadde jeg tanker om at jeg aldri ville kunne leve normalt og at jeg skulle ta en overdose når den tiden kom. Jeg hadde planlagt at jeg en dag kom til å ta de pillene som lot meg få slippe dette livet.

Men nå var hun altså gravid.

– Jeg trodde ikke jeg kunne bli gravid. Jeg hadde gjort så mye jeg skammet meg over og opplevd så mye fordømmelse. Men nå var jeg gravid, og det å skulle få et barn fratok meg muligheten til å dra ut kontakten og avslutte livet.

Siri bodde nå i bygda Hommelvik utenfor Trondheim, med han som er far til begge barna. Hun følte seg trygg i morsrollen.

– Mitt gjennombrudd som menneske kom da jeg ble mor. For første gang siden jeg utviklet spiseforstyrrelser ble jeg glad langt her inne.

Hun tar seg til hjertet.

– Den kjærligheten jeg følte da jeg fikk barnet. Da begynte min kamp for å komme tilbake. Å bli mor var det første jeg opplevde å få til i livet. Samtidig møtte jeg daglig utfordringer: «Hva tenker folk om meg?»

Hun skryter av fastlegen, som skulle bety så mye for henne.

– Han så meg ikke som den narkomane, men som et menneske, og hjalp meg til å bygge opp min samvittighet igjen, få innsikt i egen livssituasjon, forstå sammenhenger og lære om mekanismer mellom det psykiske og fysiske.

Hun er takknemlig for kommunen og lokalbefolkningen, som inkluderte de to sønnene hennes under hele oppveksten. Ja, så godt, at da Siri tok mot til seg til å fortelle tenåringssønnene at hun hadde vært narkoman, så hadde ingen rykter nådd dem.

– De hadde forstått at det var noe, men ikke akkurat hva det var, forteller Siri.

– Jeg har valgt å være åpen med dem, og spurt dem: «Hva vil dere vite?» De sier: «Vi vet det meste og trenger ikke vite mer.»

LES OGSÅ: Anklaget Harvey Weinstein for voldtekt: - Jeg var kjemperedd for å stå fram

SEILTUR: – Her er vi på seiltur i Oslofjorden med Jan Otto, barnas far, i 2001. Båten tilhørte Jan Ottos familie. Tante Inger og onkel Jon stilte opp for oss på en fantastisk måte, og sto alltid parat for å hjelpe oss, sier Siri. FOTO: Privat
SEILTUR: – Her er vi på seiltur i Oslofjorden med Jan Otto, barnas far, i 2001. Båten tilhørte Jan Ottos familie. Tante Inger og onkel Jon stilte opp for oss på en fantastisk måte, og sto alltid parat for å hjelpe oss, sier Siri. FOTO: Privat Vis mer

Fikk tak i reseptbelagte tabletter på det illegale markedet

Siri forteller at hun var rusfri under begge svangerskapene, men at hun mens barna var små utviklet en pilleavhengighet

– Jeg fikk tak i reseptbelagte tabletter på det illegale markedet, og samtidig var jeg livredd for å bli oppdaget. At jeg som småbarnsmor skulle bli tatt for å handle illegalt. Hvordan skulle jeg da kunne gå i butikken og småbarnsgrupper?

Det var nå hun gikk til fastlegen og ba om å få metadon. Jo da, hun oppfylte kriteriene for det nystartede, nasjonale metadonprosjektet.

– Dosene jeg fikk var så store at jeg satt og duppet av. Jeg hadde jo vært en aktiv mor, som lekte med barna og hundene. Nå sovnet jeg så fort jeg satte meg ned. Det er veldig trist å tenke på at barna skal huske meg sånn.

Likevel, Siri, forteller om to flotte sønner, under utdannelse og i jobb, og ingen av dem har vært borti noen form for rus.

– Jeg er utrolig stolt av og glad i sønnene mine. Og jeg er så glad jeg har kunnet gi dem et hjem der ikke rus har gått i arv. At jeg med dem har brutt sirkelen.

Ifølge Siri ble samarbeidet med barnas far bedre og bedre etter hvert som årene gikk.

– Uten faren kunne ting fort blitt annerledes for guttene. Han ble særlig viktig for dem da de ble eldre.

Hun forteller at barnevernet fulgte familien i noen år, og har bare godt å si om samarbeidet.

– Barnevernet var tålmodige, og valgte å se oss gjennom andre nyanser enn bare «en gang narkoman, alltid narkoman». De evnet virkelig å se oss. Jeg vil rette en stor takk til Malvik kommune for det, sier Siri.

Utlysning etter badevakt i Adresseavisen

Det var mens barna var små at Siri skulle få et gjensyn med svømmehallen. Hun ønsket å komme seg ut i arbeids-livet, være en mor som alle andre. Men hvem hadde bruk for en tidligere rusmisbruker som gikk på metadon?

– Jeg tenkte: «Gud, hvem vil ha meg?» Men så kom jeg på at det var en ting jeg kunne: å svømme.

Utlysningen etter badevakt fant hun i Adresseavisen. Siri tok mot til seg og søkte.

– Jeg ble kalt inn til intervju, og bestemte meg for å være ærlig om at jeg gikk på metadon. De fortalte at det var 28 som hadde søkt på stillingen. Da gikk jeg hjem og gråt. Men morgenen etter ringte de meg ...

Siri snur seg bort. Blir blank i øynene.

– Tenk at de kunne gjøre det. Å gi meg den jobben. Det var som om ringen ble sluttet. Klorlukten som jeg kjente så godt fra barndommen. Jeg var verdens stolteste badevakt, og kunne like godt jobbet i politiet, så stolt var jeg.

Hun smiler.

– At guttene mine hadde en mor som jobbet i bassenget, det var jo nesten som om jeg var direktør, så stolte var de. Det ble starten på min vei tilbake til samfunnet. Endelig var jeg blitt som andre.

Ønsket seg en kjæreste

For drøyt seks år siden bestemte Siri seg for å ta steget helt ut. Sønnen var da 13 og 16 år.

– Jeg ønsket meg en kjæreste. Et helt normalt menneske som var snill, sporty, hadde mye humor og var samfunns-engasjert. Ungene var begynt å bli store, og trengte meg ikke i samme grad som før. Spiseforstyrrelsene spøkte litt i bakgrunnen, jeg følte meg ensom og tenkte: Hva gjør jeg nå?

På nettet kom hun i prat med både ressurssterke og flotte menn. Noen av dem gikk hun ut på middag med.

– Jeg tenkte alltid: «Når passer det å si sannheten?» Men jeg oppdaget at ingen slo døra i ansiktet på meg selv om jeg hadde vært narkoman.

Etter ett år traff hun Rolf, en skilt ingeniør fra Trondheim.

– Det var noe helt spesielt med Rolf. Han er så rolig og snill. For første gang turte jeg å gå på date uten å drikke meg til mot. Fra vi møttes gikk det fire uker til vi var et par, og to måneder senere bestemte vi oss for å gifte oss. Etter tre måneder kjøpte vi oss hus.

Allerede en av de første gangene hun besøkte ham, tok hun mot til seg og fortalte at hun at hun gikk på metadon. Og at hun som kvinnelig narkoman hadde gjort det hun måtte for å få penger til rus, med alt det medførte.

– «Ja vel?» sa han. «Men det er så lenge siden. Det som betyr noe for meg, er hvor du er i dag. Ikke for 25 år siden.»

Som Rolf sier det med sine egne ord:

– Da Siri fortalte at hun hadde vært narkoman og gikk på metadon, spurte jeg om medisinen og på hvilken måtte hun tok den. Som mange andre visste jeg lite eller ingenting om metadon. Jeg reflekterte rundt det at hun for mange år siden hadde vært narkoman og hvor vondt det måtte ha vært. For meg var hun Siri, en normal kvinne jeg nettopp hadde blitt kjent med og ikke en tidligere narkoman. Jeg hadde fått en kvinne som på kort tid ble min venn, trenings-partner, samtalepartner og kjæreste.

– Var det et vanskelig valg?

– Det var ikke vanskelig å velge å være sammen med Siri. Etter hvert skjønte jeg at hun var et spesielt og varmt menneske, og da motstanden fra omgivelsene kom, var det enkelt for meg å kjempe for vårt forhold.

Siri smiler.

– Det var en utrolig lettelse for meg. Det eneste som kunne hindret Rolf i å være sammen med meg, var faktisk om jeg hadde røyket, for han ville ikke ha en kjæreste som røyket!

KJÆRESTER: – I Rolf og mitt samliv inngår det ikke konsum av alkohol, men vi tar oss et glass i festlig lag. Jeg kunne tenkt meg å bli helt avholds, men det ligger i så fall et stykke fram i tid, sier Siri. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
KJÆRESTER: – I Rolf og mitt samliv inngår det ikke konsum av alkohol, men vi tar oss et glass i festlig lag. Jeg kunne tenkt meg å bli helt avholds, men det ligger i så fall et stykke fram i tid, sier Siri. FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Sammen dyrker de interessen for sykling, og de går på spinningtimer. Siri mye for å tøyle rastløsheten og for å holde spiseforstyrrelsene i sjakk.

– Jeg advarte virkelig Rolf mot å gifte seg med meg, men han ble hos meg likevel. Det at jeg har truffet ham, gjør at jeg har gitt slipp på vonde følelser rundt de ensomme årene. Det var ingen selvfølge at jeg skulle få det bra, sier Siri.

I de siste årene har hun jobbet med folk med rus og psykiske problemer. Som erfaringskonsulent i Trondheim kommune hjalp hun andre som sliter med livene sine.

Den siste tiden har imidlertid helseplager forhindret henne fra å jobbe.

– I desember ble jeg vurdert som kronisk smertepasient med utmattelsessyndrom, magesmerter og migreneanfall. Det er trist for meg at helsen i en alder av 53 år skulle sette en stopper for min mulighet til å fortsette i denne jobben. Men jeg ser positivt på framtiden. Jeg har satt meg nye mål, men må erkjenne at jeg først og fremst må ta helsen på alvor.

Siri poengterer samtidig at hun er glad for muligheten hun fikk gjennom jobben.

– Tenk at det jeg har av erfaringer knyttet til psykiske problemer og avhengighet kan bli vurdert som en ressurs. Jeg har fått en sjanse til i samfunnet Det skal jeg aldri glemme.

Hun forteller at hun gjennom jobben fant glede i å være en rollemodell, og et eksempel på at det går an å bli frisk.

– Jeg skulle ønske at jeg hadde en sånn som meg da jeg var som lengst nede. Vi som har denne bakgrunnen har en annen forståelse av hva avhengighet gjør med oss, og hvorfor rus virker som en medisin, utover den euforien rus kan gi i seg selv.

I dag har Siri vært uten metadon i to år og fire måneder. For Rolf var det aldri viktig at hun skulle slutte. Men for Siri selv!

– Jeg ville bevise for meg selv at jeg hadde 100 prosent rusmestring. Gjennom å fortelle min historie vil jeg vise at det er mulig å bli helt rusfri. Det er så mange som har vært med på å dra i samme retning for å hjelpe meg, de fortjener så inderlig å bli nevnt. Som arbeidsgiveren min, smerteklinikken på St Olav hospital, psykologen på Lade behandlingssenter, fastlegen og NAV.

Siden de møttes, har hun og Rolf syklet Lofoten rundt og vært på to hjul både på Mallorca og i Paris sammen med organisasjonen Way Back. Hun er nesten fri for de vonde tankene nå, om at folk alltid kommer til å se å henne som en narkoman. At de tenker nedsettende om henne når hun og Rolf er ute på middag. Men mest av alt går det fint.

Siri smiler

– I dag er jeg så trygg, og jeg har tilgitt meg selv. Nå er jeg blitt et helt menneske.

Til info: Siris sønner og eksmann har lest teksten, og godkjenner både tekst og bildebruk.

LES OGSÅ: - Mange mente at ønske mitt om å bli gutt var en fase, at jeg var forvirra eller psykisk syk

Til forsiden