Morbus Crohn: Ida Vindstad (32) kunne sitte i timevis på do om natten, med smerter som ble så uutholdelige at hun besvimte. Foto: Privat
Morbus Crohn: Ida Vindstad (32) kunne sitte i timevis på do om natten, med smerter som ble så uutholdelige at hun besvimte. Foto: PrivatVis mer

Sosial Isolasjon

- Jeg har fått høre at jeg ikke burde ha fått barn fordi staten ikke skal belemres med flere som meg

Ida Vindstad (32) kunne sitte i timevis på do om natten, med smerter som ble så uutholdelige at hun besvimte. - Livet som syk og ufør er ingen dans på roser, forteller hun.

Ida Vindstad (32) var en svært fremtidsrettet 17-åring: Hun var fast bestemt på å nå sine mål, og jobbet hardt for å oppnå resultater. Hun var sjelden syk, men plutselig endret allmenntilstanden seg drastisk.

– Jeg hadde mye diaré og magesmerter, kastet opp, gikk ned i vekt og fikk store mengder blod i avføringen. På den tiden var jeg ung og forstod ikke alvoret – jeg tenkte at jeg sikkert bare var sliten.

Ida kunne sitte i timevis på do om natten, med smerter som ble så uutholdelige at hun besvimte. Kroppen prøvde desperat å varsle om at noe var galt, men Ida fortsatte å kjempe seg gjennom dagene.

– Til slutt ble smertene så ekstreme at foreldrene mine tvang meg til legen. Ikke engang da forstod jeg alvoret. Jeg som bare var 17 år kunne vel ikke være alvorlig syk?

LES OGSÅ: «Jeg hadde nettopp fylt 24 år, men følte jeg var fanget i en 90 år gammel kropp»

– Undersøkelsene var ren tortur

Legen sendte Ida direkte til sykehuset. Hun var blodfattig og hadde skyhøy CRP – kroppen var avmagret og helt utslitt. Det ble over 40 dobesøk om dagen.

– Undersøkelsene var ren tortur. I tenårene har de fleste et ganske privat forhold til sin egen kropp, men da jeg havnet på sykehuset var ingenting privat lenger.

Etter å ha vært igjennom flere smertefulle undersøkelser kom resultatet: Ida hadde Morbus Crohn, en inflammatorisk fordøyelsessykdom.

– Jeg ble bare sykere og sykere, og klarte ikke engang å dusje eller å gre mitt eget hår. Jeg var totalt avhengig av hjelp fra andre mennesker, noe som føltes som et stort nederlag.

Strevde for å fullføre skolen

Til tross for sykdommen ga ikke Ida opp håpet om å fullføre videregående. Hun leste og pugget fra sykesengen, og kom seg på skolen de dagene hun var i stand til å klare det.

– Den første store smellen kom da læreren ringte og sa at jeg ikke fikk lov til å ta eksamen fordi jeg hadde for mye fravær, til tross for at det var gyldig fravær. Jeg følte at jeg ble slått ned i søla. Ingen kjempet for meg og fremtiden min. Det kan føles meningsløst å kjempe videre når man møter så mye motgang.

Ida følte seg verdiløs, og ønsket kun å gå tilbake til den personen hun var før hun ble syk.

– Jeg klarte ikke å se på meg selv som noe annet enn en stor belastning for samfunnet. Jeg prøvde alt trygdekontoret foreslo, og hadde tro på at det skulle fungere, men kroppen min var ikke frisk. Det endte kun med nye innleggelser på sykehuset. Selvfølelsen forsvant helt.

LES OGSÅ: Kesia sliter med angst og ADHD, og makter ikke å jobbe eller gå på skole

Ville ikke motta penger uten å jobbe

Både trygdekontoret og legene anbefalte Ida å bli ufør, men hun nektet å være «en av dem». Hun skulle jo bidra til samfunnet.

– Jeg kunne ikke gi meg før jeg visste at jeg hadde prøvd hardt nok. At jeg faktisk kunne leve med meg selv, selv om jeg mottok penger uten å jobbe for dem.

Til slutt måtte Ida innse at hun aldri kunne klare å ha en normal jobb. Hun følte seg mislykket og unyttig for samfunnet. Gjennom denne kampen hadde hun også mistet mange venner.

Jeg måtte innse at jeg aldri kom til å bli den personen jeg var før jeg ble syk

– Jeg tok tak i meg selv, og tenkte at jeg hadde valget mellom å dø eller å ta tilbake livet mitt. Valget falt på det siste. Jeg måtte innse at jeg aldri kom til å bli den personen jeg var før jeg ble syk. Det var målet mitt i så mange år, et helt urealistisk mål. Jeg måtte akseptere sykdommen, og se fremtiden med nye øyne.

LES OGSÅ: – Jeg har forsonet meg med sykdommen

Er redd for å vise at hun kan ha det gøy

Å være utenfor arbeidslivet er en stor påkjenning i seg selv. Det kan også bli en utfordring i sosiale settinger.

– En gang satt jeg og snakket med noen venner og bekjente, og samtaleemnet handlet om økonomi og politikk. Jeg kastet meg på debatten, men fikk kommentaren: «Du som ikke klarer å fullføre skolen engang kan ikke ha meninger om dette».

Ida stengte seg inne i sitt eget hjem i mange år fordi hun var redd for hva folk ville tro om henne.

– Jeg er redd for å vise at jeg har det gøy, for hva vil folk tro da? Det er så mange som mener noe om meg uten å ha satt seg inn i min situasjon. De tror bare at jeg er lat og ikke orker å jobbe.

LES OGSÅ: Kari Mette (34) var bare 7 år da hun mistet håret for første gang

«Du burde ikke ha fått barn»

Ida ønsker å være åpen om situasjonen sin, i håp om at folk skal forstå i stedet for å dømme. Hun har måttet tåle mye drittslenging.

– Jeg har fått høre at jeg ikke burde ha fått barn fordi staten ikke skal belemres med flere som meg. At mannen min jobber hardt og tjener bra, det spiller visst ingen rolle.

Nå holder Ida foredrag og blogger om livet som kronisk syk. Hun har tre barn, og nummer fire er på vei. Hun er fornøyd med endelig å ha funnet sin vei i livet.

– Man må godta at livet ikke ble slik man forestilte seg, og samtidig tørre å gå nye veier. Livet som syk og ufør er ingen dans på roser – jeg vil si at det er en dans på en tornete stilt, og jeg skal rocke den stilken! For innimellom tornene er det en ren stilk, og den er det verdt å kjempe for.

LES OGSÅ: Personlighetsforstyrrelsen flest kvinner har

Å være i jobb handler om identitet

Det er absolutt ikke uvanlig å skamme seg over å være utenfor arbeidslivet – for mange er det å være i arbeid knyttet opp til identiteten om hvem man er, ifølge psykolog Janne Ekeberg Amundsen.

– Min erfaring er at mange opplever at de gradvis begynner å isolere seg, og at de unngår steder de kan møte på kjentfolk – spesielt på dagtid. Sosiale lag kan bli et dilemma, da mange starter en samtale med å spørre ut om hva man jobber med. Hvis du ikke er i stand til å jobbe, må du gjøre det beste ut det, og godta situasjonen.

Ifølge Amundsen kan det være lurt å engasjere seg i frivillig arbeid eller å fokusere på en hobby. Fysisk aktivitet vil gi bedre helse, både fysisk og psykisk.

– Finn ut hvordan du kan ha et godt liv, og bruk dine sterke sider og positive egenskaper på andre områder. Det å være en god venn, partner eller forelder har også en verdi.

Mange bruker mye krefter på å skjule hvordan de har det. Prøv heller å være åpen om din egen livssituasjon, om du selv er komfortabel med det. Det viktigste er å bryte isolasjonen og komme seg mer ut.

– Det er lett å bli fanget i et negativt tankemønster om seg selv. Det kan være vanskelig å komme seg ut av det, og mange trenger hjelp. Et godt tips til noe du kan gjøre selv er å registrere mestringsopplevelser og positive ting som skjer, som for eksempel å skrive en takknemlighetsdagbok, sier Amundsen.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: