BIRGIT SKARSTEIN: Birgit har et nært forhold til venninnene sine. Hvordan reagerte de da de fikk vite at hun var blitt lam? – Venninnene mine så ikke en rullestol med meg oppi. De så meg, med rullestolen på slep, forteller Birgit. FOTO: Astrid Waller
BIRGIT SKARSTEIN: Birgit har et nært forhold til venninnene sine. Hvordan reagerte de da de fikk vite at hun var blitt lam? – Venninnene mine så ikke en rullestol med meg oppi. De så meg, med rullestolen på slep, forteller Birgit. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Birgit Skarstein:

- Jeg har fått livet i gave

Birgit Skarstein mener at det er helt feil å bruke begrepet «lenket til rullestolen». For den er jo hennes beste venn.

Thailand 2009. 19 år gamle Birgit er på sitt livs store reise. Vil tilfredsstille noe av utferdstrangen før hun tar fatt på studiene i statsvitenskap på Blindern. Hun er et engasjert menneske allerede nå. Har nettopp vært i den thailandske byen Mae oh Hoo og jobbet som frivillig på et barnehjem, og hun har reist gjennom krigssoner. Akkurat i dag lokker strandlivet for den 180 cm høye jenta med de mørkebrune øynene. Birgit kjenner sola varme, justerer bikinien og hoppet uti fra moloen. Kompisen har nettopp hoppet før henne. Birgit lander med beina først på noe hun ikke vet hva er. Kanskje skrot? Rundt henne farges vannet rødt. Da hun kommer opp av vannet, er foten revet av. Henger kun i en tynn hudfille.

– Jeg hadde to operasjoner i Thailand der de forsøkte å sy fast foten igjen, forteller Birgit Skarstein (29), og retter på beina i sofaen. Bruker armene til å plassere dem i kors under seg.

Hun er kledd i jeans og strikket genser, og der overkroppen og armene er langt over middels atletiske etter utallige treningstimer på landslaget i ski OG i roing, bærer beina preg av ikke å ha kunnet brukes på flere år.

Snart ti år er gått siden badeulykken. Birgit forteller at hun etter en uke på sykehus i Asia ble regnet som stabil og sendt hjem. Det var hjemme i Norge det skulle skje, det som for alvor skulle endre livet hennes. Hjemkomsten ble starten på ni måneder på sykehus.

– Under sykehusoppholdet i Asia var jeg blitt smittet av en kjøttetende bakterie. Den var sjelden, det finnes kun ett annet beskrevet tilfelle i verden. Legene prøvde forskjellige antibiotika for å finne en som fungerte. To ganger gikk jeg inn i anafylaktisk sjokk grunnet allergisk reaksjon, forteller Birgit.

Bakterien kom etter hvert under kontroll, kapslet inn i beinet, mest sannsynlig, og Birgit var utenfor livsfare. Nå begynte arbeidet med å rekonstruere ankelen og leggbeinet. Gjennom 16 operasjoner flyttet legene rundt på muskler, hud og bein og fikk etter hvert beinet i brukelig stand. Men så, under den siste operasjonen. «Et rutineuhell», kaller Birgit det. En bit av hoftebeinet skulle flyttes til leggbeinet og bygge opp noe av det som var revet bort. Til det trengte man å gi epidural, ryggbedøvelse. Og det var denne som gikk galt. I dagene etter sprøyten mistet Birgit gradvis evnen til å bevege beina. De første tre månedene levde hun med håpet om at lammelsen var forbigående. Slikt kunne skje.

Men så kom møtet på sykehuset i Oslo. Birgit i rullestol, sammen med moren og to leger.

– Jeg har et bilde på netthinnen av legene som sitter på andre siden av bordet, og det føltes som om de satt ti meter unna, forteller Birgit.

– Mamma så på dem og spurte: «Hva tror dere? Hva er prognosen?» Den ene dro på det og svarte: «Det er jo mye spennende som skjer på stamcelleforskning i Kina for tiden». Da skjønte jeg at jeg ikke ville kunne gå igjen.

– Hvordan reagerte du?

Birgit må tenke seg om.

– Jeg tror at jeg fikk en slags blackout. Men jeg har fått gjenfortalt at jeg ganske kjapt etter beskjeden om at jeg ikke kom til å kunne gå igjen, snudde meg mot mamma og sa: «Men mamma, jeg skal jo bli minister, og det trenger jeg ikke bein til. Dette går bra.»

Birgit smiler.

– Og sånn er det jo. Jeg har jo ikke tapt selv om jeg ikke kan gå.

LES OGSÅ: Marit Bjørgen: – Jeg venter liksom bare på at Vibeke skal dukke opp igjen

OM KJÆRESTEN MARTIN: – Martin er veldig lett å være sammen med. Det er ikke noe stress med ham. En positiv type som er empatisk og passer på folk rundt seg, sier Birgit. FOTO: Astrid Waller
OM KJÆRESTEN MARTIN: – Martin er veldig lett å være sammen med. Det er ikke noe stress med ham. En positiv type som er empatisk og passer på folk rundt seg, sier Birgit. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Det er nesten så alle skulle hatt et år på sykehus for å erfare det

Birgit Skarstein ble kjent gjennom realityserien «Ingen grenser» med Lars Monsen i 2012. Som idrettsutøver har hun tatt VM-gull i roing og sølv og bronse langrenn. Hverdagen består av to daglige treningsøkter med landslaget og Olympiatoppen, og høydetrening og worldcup er en like naturlig del av livet som brunost og melk. I tillegg har hun så mange reisedøgn at forloveden Martin måtte utsette frieriet to ganger fordi hun rett og slett ikke kom hjem. Birgit ler beskjemmet.

– Da jeg ringte fra verdenscupen i Finland og sa at jeg måtte bli noen dager til, hørtes han litt snurt ut. Etterpå skjønte jeg jo at det var fordi han hadde tenkt å fri når jeg kom hjem, og nå måtte utsette det. For andre gang!

Merittlisten hennes er et kapittel for seg selv. Hun har studert statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, sitter som bystyrerepresentant i finanskomiteen i Oslo kommune, er styremedlem i Sunnaasstiftelsen, medlem av Bioteknologirådet og var delegat på Verdens økonomiske forums Annual Meeting i Davos i 2016, der et blogginnlegg ført i penn av Birgit ble framhevet som et av møtets ni viktigste bidrag. Alt dette i tillegg til en fulltids idrettskarriere. Og alt dette etter at hun ble lam.

Birgit forteller om ulykken med en viss avstand. Det har gått så mange år.

– Sammenlagt var jeg over to år på sykehus, og da ligger man jo sammen med andre syke. Folk som har kreft og som er i en sårbar situasjon. Jeg har møtt mennesker jeg er blitt glad i, og noen av dem har dødd. Skade og sykdom skiller ikke på hvem folk er eller hva de har gjort. Det rammer ikke rettferdig og ingen er immune.

Hun rister på hodet.

– Det er nesten så alle skulle hatt et år på sykehus for å erfare det.

Sin egen situasjon, hva tenkte hun omkring den mens hun var innlagt?

– Da jeg var utenfor livsfare, følte jeg en dyp takknemlighet. Det verste jeg kunne bli, var så lam som jeg faktisk ble. Andre jeg møtte, var skadet fra nakken og ned. Det ga meg et perspektiv. Jeg hadde jo fortsatt armene mine.

LES OGSÅ: Lise Klaveness «Årets banebryter» i KK. Les intervjuet med henne her!

– Jeg har fått livet i gave

En prat med Birgit er som et motivasjonsforedrag. Blikket hennes er så engasjert at man knapt tror at hun evner å se et halvtomt glass. Men hvor mye av positiviteten kommer muligens av et ønske om å muntre opp dem rundt seg? Birgit innrømmer at det er en del av bildet:

– Jeg er livredd for å være til bry. Jeg vil ikke være en ulempe for dem rundt meg, og det å bli lam er åpenbart en ulempe. Man setter dem rundt seg på prøve.

Hun forteller om familien som satt ved sykesengen etter de mange operasjonene for å redde foten, og som støttet henne – bokstavelig talt – gjennom opptreningen mens det fortsatt var håp om at lammelsen var forbigående:

– Alle var så slitne fra før, stakkars, og så ble jeg lam i tillegg. Jeg bestemte meg for å redusere belastningen så mye som mulig for dem rundt meg. Jeg tror at det er mye verre å være pårørende. Jeg kan jo gjøre noe med min situasjon, men mamma måtte bare se på. Jeg husker en gang hun sa: «Jeg skulle ønske jeg kunne bytte med deg, Birgit.» Jeg skjønner henne godt. Dersom lillebroren min, som nå er 20 år, skulle blitt lam, ville jeg byttet med ham. Du er så ung når du er 20 og blir lam. Da må du vokse opp ganske fort.

Birgit har et arr, fra ankelen og helt opp til lysken. Hun forteller om utallige arrkorreksjoner. Om spasmer og pustestopp. Om bakterien som er kapslet inn i beinet, men som hun ikke har noen garanti for ikke vil aktiveres, dersom hun for eksempel skulle brekke beinet. Gitt sykdomshistorien hennes høres det å bli lam nærmest ut som en filleting?

– Ja, sier Birgit og trekker på smilebåndet.

– Jeg har fått livet i gave. Jeg visste at om bakterien gikk i blodbanen, ville jeg dø. Jeg hadde tenkt gjennom hva som skulle skje om jeg døde. Jeg kunne jo ikke passet på søsknene mine lenger. Det var det verste for meg. At jeg ikke kunne være med og se til at de hadde det bra.

LES OGSÅ: Christine Dancke: - Det viktigste for meg når det kommer til å bruke stemmen min, er at jeg er grundig. Jeg vil være hun folk kan stole på

SVØMTE MYE I UNGDOMSÅRENE: – Jeg prøvde å svømme etter at jeg var blitt lam, men jeg sluttet fordi det ble så demotiverende ikke å kunne nå de samme tidene som jeg før hadde jobbet mot. FOTO: Astrid Waller
SVØMTE MYE I UNGDOMSÅRENE: – Jeg prøvde å svømme etter at jeg var blitt lam, men jeg sluttet fordi det ble så demotiverende ikke å kunne nå de samme tidene som jeg før hadde jobbet mot. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Det var først etter at jeg ble lam, at idretten ble livsviktig for meg

Hun er fra Levanger i Nord-Trøndelag. Den eldste av tre søsken. I barne- og ungdomsår drev hun med svømming og ski, mest fordi det var sosialt. Birgit forteller om overgangen. Fra å være en knallsterk idrettskvinne til å se musklene visne bort gjennom et to år langt sykeleie.

– Det var først etter at jeg ble lam, at idretten ble livsviktig for meg. Da jeg ble lam, tenkte jeg at om jeg lever til gjennomsnittsalderen, skal jeg være 70 år i rullestol. Da må jeg trene skuldrene og armene for å tåle belastningen i så mange år.

Hun nikker:

– Nå trente jeg ikke for å få sprettrumpe, men for å komme meg opp glatthålka i rullestolen. Det å ha en fin kropp og fine former ble helt irrelevant. Jeg måtte bli knallsterk i overkroppen og var nødt til å gå gjennom et blodslit for å kunne bli fri og selvstendig.

I «Ingen Grenser» kunne seerne følge Birgits kamp for å ta seg til toppen av Snøhetta, og ble vitne til et mot og en styrke som kan få hårene til å reise seg. Men for Birgit var dette bare innspurten. Sjarmøretappen. Bak seg hadde hun år med innleggelser og opptrening og det maratonlange arbeidet med å lære seg å fungere på nytt.

– Jeg nektet å ta imot hjelp og utsatte mine nærmeste for mange kjipe situasjoner som de var nødt til å stå og se på, forteller Birgit.

LES OGSÅ: Andrea Berntzen er årets stjerneskudd: - Jeg har aldri følt at vi har gjort noe slemt eller dumt ved å spille inne «Utøya 22. juli»

«Dette fortjener du ikke, Birgit.»

Hun husker med gru den gangen på badet. Da hun skulle greie å kle på seg selv. Lillesøsteren satt på krakken ved siden av og fikk ikke lov til hjelpe, uansett hvor mye hun ba.

– Når du ikke kan løfte beina, er det en teknikk du må lære deg for å få på deg buksene. Jeg knota og knota, og søsteren min torde ikke si noe. Plutselig hørte jeg henne si, med gråt i stemmen: «Dette fortjener du ikke, Birgit.» Og da jeg så på henne, rant tårene nedover kinnene hennes.

– Har du tenkt som søsteren din, at dette var urettferdig?

– Det er ikke relevant.

– Du har aldri tenkt at dette fortjente du ikke?

Hun drar på det.

– Kanskje … om det har vært mange ting på en gang. Jeg fikk svineinfluensa mens jeg var innlagt. Og jeg er plaget med nervesmerter fra navlen og nedover begge beina. En gang hadde jeg senebetennelse i begge armene – og så brakk jeg armen i tillegg. Da tenkte jeg at nå var det kanskje litt mye.

Hva synes hun om rosabloggere og andre som uffer seg over utseenderelaterte problemstillinger?

– Jeg antar at de ikke har vært så heldige å få de referansene i livet som mange andre har. Hun legger til:

– Eller så har de det kanskje, men tar det ut på ting de kan kontrollere, sånn som utseende. Folk kan bære på ting man ikke vet om. Man skal ikke være så snar til å dømme.

Men en ting har hun merket seg blant stemmene i blogguniverset:

– Mange setter seg fort i en offerposisjon: «Han får meg til å føle meg sånn og sånn.» De gjør seg til objekt snarere enn subjektet. Unge kvinner som gjør seg mer avmektige enn de er. Man skal passe på egenverdien sin.

Og nettopp egenverdi, det er viktig for Birgit.

– Jo mer du bygger egenverd på utseende, desto mer alvorlig er det om noe skjer deg. Da jeg var på Sunnaas, så jeg noen rundt meg som hadde bygd livet sitt rundt å være deilig, og som fikk ganske store utfordringer med å stå støtt i sin nye tilværelse. Dersom du knytter egenverdi rundt foranderlige ting, er du mye mer sårbar. Man er nødt til å bygge innvendig.

LES OGSÅ: Da Tove Wang (66) fikk sitt første barn, hadde hun allerede vært med på å redde tusenvis av unger fra sykdom og sult. Hennes eget barn hadde nye utfordringer

En bekjent ble lam samtidig som Birgit

Hell i uhell. Det kan man kanskje kalle det, når man som 20-åring blir lam, og en bekjent blir lam samtidig? Birgits øyne lyser:

– Ei jeg kjente, var i en bilulykke, og vi kom på Sunnas samtidig. Hun var 22 og jeg var 20. Vi tullet mye med det. Jeg skulle selvsagt ønske at ingen av oss ble lam, men når jeg først ble det, var jeg glad for at akkurat hun ble lam sammen med meg.

Birgit ler.

– Jeg husker første gang vi gikk på fylla sammen i rullestol!

Hvordan opplevde hun å møte verden – nå som handikappet? Birgit innrømmer at det ikke var lett:

– Jeg hadde jo fått en kropp som brøt helt med kroppsidealet. På veggen på Sunnaas hang det en plakat av en blond jente i blondeundertøy som satt i rullestol. Jeg tenkte: «Shit, går det an å være lam og sexy?» Og det kunne man jo. Men jeg fant ikke meg selv i idealsamfunnet rundt meg. Ingen i mediebildet var som meg. Det var ingen til å vise meg at jeg kunne gjøre alt som alle andre – og samtidig sitte i rullestol. I hodet var jeg jo akkurat den samme som før, med samme drømmer, utferdstrang og tanker. Men det var krevende at omgivelsene så annerledes på meg. Etter «Ingen grenser» kom folk bort til meg og sa: «Jøss, du er jo akkurat som oss.» Jeg svarte: «Ja, jeg er jo en av oss. Når sluttet jeg være en av oss?» Jeg forflytter meg på en annen måte, men jeg er sannelig et oppegående menneske likevel.

Hun smiler.

– Det var derfor jeg synes det var så fint å bli spurt om denne reportasjen i KK. Jeg vil vise at vi finnes der ute og kan være forbilder. Om det sitter en ung jente der ute nå som er blitt lam eller på annet vis kanskje føler seg litt annerledes enn omgivelsene, vil jeg vise at man kan gjøre de samme tingene som før. Man må kanskje bare gjøre det på en litt annen måte.

Hun har en hestevenn som bærer henne til fjells der rullestolen ikke kommer fram. I hverdagen kjører hun bil og trenger ikke hjelp for å ta seg ut eller inn. Og begrepet «lenket til rullestolen»? Birgit mener det ikke kunne vært fjernere fra virkeligheten:

– Hadde jeg ikke hatt rullestolen, da ville jeg jo blitt lenket. Rullestolen er min beste venn og min nøkkel til frihet.

Hun argumenterte seg til en lettere rullestol fra Nav, til tross for at den var dyrere. I dag har hun en stol på fem kilo som hun svinger fra passasjersetet, før hun klapper den åpen på fortauet og løfter seg over.

– Nå har jeg vært lam i ni år.

Birgit teller etter og bekrefter med en serie kvikke nikk.

– Ja, det har jeg faktisk. Årene går så fort. Med en lettere rullestol sparer jeg skuldrene. Man er nødt til å legge opp livet så det blir bærekraftig på sikt.

– Jeg sa til kjæresten min at han ikke trengte å være med meg videre

Noe av det første Birgit gjorde da hun ble lam, var å si til hennes daværende kjæreste at han kunne forlate henne.

– Jeg sa til kjæresten min at han ikke trengte å være med meg videre. Grunnpremisset for forholdet var jo endret. Men da så han bare på meg som et stort spørsmålstegn. Han var jo ikke sammen med meg på grunn av beina mine.

Martin møtte hun først senere, da det andre forholdet var over og Birgit skulle leie ut et rom i leiligheten. Hun hadde plukket ut Martin blant interessentene, og nå skulle hun intervjue ham på Skype.

– Jeg var på høydesamling med landslaget i roing, og de skjønte jo at det var noe da jeg plutselig satt på en fjelltopp og skypet og hadde tatt på meg maskara. Jeg sminker meg jo aldri ellers.

En god stund var Martin leieboeren hennes. De pratet, så på Netflix. Men bare som venner, altså!

– Jeg var jo husverten og opptatt av å opptre korrekt. Passe på ikke å gjøre noe før ham, sier Birgit og ler.

Forteller at hennes to tidligere kjærester aldri hadde fått lov til å hjelpe henne med noe.

– Mitt skrekkscenario var at de ikke ville gå fra meg fordi de syntes synd på meg. Jeg synes jo ikke synd på meg selv. Men en dag var jeg i butikken og hadde handlet åtte bæreposer, og da ringte jeg Martin og spurte om han kunne komme og hjelpe meg. Det var første gang jeg ba om hjelp.

Når skjønte hun at det var noe mellom dem? Når gikk leieboeren fra inntektskilde til kjæreste? Birgit forteller om da hun hadde vært bortreist i tre uker, og Martin ringte og sa at han ventet hjemme med treretters middag – med vinpakke.

– Da vi møttes, ville han ikke se meg i øynene. Jeg mistenkte jo at han var forelsket.

– Og du?

– Haha. Nei, det var jo akkurat likedan for meg.

LES OGSÅ: De tre søsknene Wille, Hugo og Emma døde av uforklarlig sykdom

KRITIKK: – Jeg har fått kritikk for å være for mobil til å være så lam. At jeg har for stor kapasitet og at jeg er for sterk, forteller Birgit. FOTO: Astrid Waller
KRITIKK: – Jeg har fått kritikk for å være for mobil til å være så lam. At jeg har for stor kapasitet og at jeg er for sterk, forteller Birgit. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Har måttet venne seg til å tåle kritikk

Etter at hun stakk nesen over toppen av Snøhetta i 2012, har Birgit måttet venne seg til å tåle kritikk. Som på idrettsgallaen i 2013, da lamme Birgit kom gående inn på et par robotbein. Hva var det med henne? Hadde hun ikke innsett at hun var lam? Hva slags forbilde var hun for andre lamme om hun ikke aksepterte sin situasjon?

– Jeg har fått kritikk for å være for mobil til å være så lam. At jeg har for stor kapasitet og at jeg er for sterk. Etter at jeg var på «Skavlan», fikk jeg reaksjoner på at jeg satt i sofaen og ikke i rullestol. «Stakkars jenta, hun har ikke innsett at hun er lam.» Det virket som jeg prøvde å skjule det. For meg handlet det bare om å sitte på nivå med de andre i sofaen og ha øyekontakt med dem.

Hun forteller at fordommene har forundret henne. Hvordan de slo inn momentant, i det øyeblikket hun gikk fra å være en gående ung kvinne, til en sittende i rullestol. Blikkene på Karl Johan.

– Venninnene mine var ikke klar over hvor mange som egentlig stirrer, før de gikk der sammen med meg. Rullestolen er så synlig. Folk slutter å se deg i øynene. Det er det samme som om noen ser på puppene til en dame istedenfor øynene. Og jeg har opplevd at folk snakket til meg med babystemme.

Hun ler oppgitt.

– Jeg prøvde å være tålmodig og svare med veldig seriøs stemme. Men noen ganger gadd jeg ikke og svarte med babystemme tilbake: «Jaså, er det du som er ute på tur?»

I sommer var venninnegjengen på sykkelferie i Loiredalen. Birgit med sin 40 kilos armsykkel. Som toppidrettsutøver kalles ikke friuken om sommeren for ferie, men «alternativ trening».

– Vi planlegger å sykle i Tyskland til sommeren. En av jentene har fått barn, så da tar vi med babyen. Det spørs om babyen kan sove ute, men det meste får man til bare man legger til rette for det.

Og nettopp det har vært mantraet i gjengen. Helt siden venninnene fikk vite at Birgit var blitt lam og svarte med å hente henne ut fra sykehuset og ta henne med på hyttetur.

– De er en gjeng grepa damer som bare ser muligheter. Gjengen har aldri sett rullestolen før meg. De har alltid kjent meg som meg. De så jo meg lenge før de så rullestolen.

Hva gjør Birgit om ti år? Hvordan ser livet hennes ut da? Hun smiler. Nøler ikke med svaret:

– Da håper jeg at vi har familie, med to eller tre barn. Helst tre, for da har søsknene alltid noe å gå til.

Hun legger beina i kors foran seg.

– Det var en av de første tingene de sa på sykehuset etter at jeg var blitt lam: «Du kan fremdeles få barn.» Da skjønte jeg ikke hvorfor de sa det, men i dag skjønner jeg jo hva det betyr.

Denne saken er hentet fra KK 1 som er i salg fra fredag 4. januar.
Denne saken er hentet fra KK 1 som er i salg fra fredag 4. januar. Vis mer

LES OGSÅ: Josefin begynte å drikke alkohol da hun var ti år: - Jeg gjorde hva som helst for å få i meg sprit

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: