Josephine Bornebusch:

– Jeg har fått mange «nei»

Josephine Bornebusch konstaterer at det tar tid å bygge opp troen på seg selv når frykten for å bli avvist har vært der nesten hele livet.

Det har vært perioder der hun har tenkt at hun aldri vil komme til å få noen skuespillerjobb igjen. I dag er Josephine Bornebusch glad for at karrieren hennes har flere bein å stå på. Kåpe, genser og bukse fra Boss, sko fra Adidas og øredobber og ring fra Ole Lynggaard. FOTO: Dan Kullberg
Det har vært perioder der hun har tenkt at hun aldri vil komme til å få noen skuespillerjobb igjen. I dag er Josephine Bornebusch glad for at karrieren hennes har flere bein å stå på. Kåpe, genser og bukse fra Boss, sko fra Adidas og øredobber og ring fra Ole Lynggaard. FOTO: Dan Kullberg Vis mer
Publisert

Josephine Bornebusch (39)

Skuespiller, manusforfatter og regissør
Kjent fra blant annet tv-seriene «Solsidan» og «Elsk meg».
Gift med Erik Zetterberg. Sammen har de barna Henry (5) og Mika (4).
Bor i Stockholm.
Aktuell med andre sesong av serien «Elsk meg» på Viaplay.

Se for deg at du som ung på loffen i Mexico tatoverte inn strekkoden fra en Corona-ølflaske nederst på ryggen. Skulle det beskytte deg, ­eller være en forbannelse som ­manifesterte seg som en pandemi ved ­samme navn 20 år senere?

Vi lar spørsmålet henge i luften.

Josephine Bornebusch takker for komplimenten for sin nye kortklipte frisyre, men legger til at hun ikke hadde noe valg. Hun slår seg ned i sminkestolen og forteller at det var da hun satt nettopp sånn, at noen begynte å hviske over ­hodet på henne.

– «Skal vi si det til henne? Tror du hun vet?» Jeg hadde en skallet flekk i nakken etter alle årene med bleking. Neste gang blir det parykk for Mickan i «Solsidan», sier hun.

Som for mange i kultursektoren er også Josephine ­Bornebuschs jobb blitt påvirket av pandemien. De rakk å spille inn andre sesong av «Elsk meg» rett før koronaen, mens tv-serien «Harmonica», som hun lager sammen med Jonas Karlsson, ble satt på vent.

Men ut av frustrasjonen ble en idé født:

– Dagen før vi skulle filme «Harmonica», våknet jeg opp i sofaen og tenkte: «Hvis vi nå ikke får filme på Gud vet hvor lenge, kan vi gjøre det på en annen måte?» Det startet som et eksperiment der jeg ville holde et høyt tempo og hele tiden være aktuell, sier Josephine Bornebusch.

Det er enkelte ting Josephine Bornebusch gjerne skulle hatt ugjort. Blant annet at hun fikk tatovert strekkoden fra en Corona-ølflaske nederst på ryggen for 20 år siden. Jakke fra House og Dagmar, bukser fra Carin Wester, sko fra ATP Atelier og ørepynt fra Pantolin. FOTO: Dan Kullberg
Det er enkelte ting Josephine Bornebusch gjerne skulle hatt ugjort. Blant annet at hun fikk tatovert strekkoden fra en Corona-ølflaske nederst på ryggen for 20 år siden. Jakke fra House og Dagmar, bukser fra Carin Wester, sko fra ATP Atelier og ørepynt fra Pantolin. FOTO: Dan Kullberg Vis mer

- Romantikk er den eldste sjangeren vi har

Resultatet ble langfilmen «Orca», som hun skrev manus til på tre uker, filmet i løpet av elleve dager med stjerner som Alba August, Marie Göranzon og Vera Vitali – og som ble ­hennes tredje originaldrama sammen med Viaplay og Warner Bros.

– Det kom nye historier hver dag som vokste til en kjempefin film om relasjoner, sier hun.

– Hadde du kunnet selge inn ­dette hvis ikke «Elsk meg» var blitt en slik suksess?

– Antakelig ikke. Det finnes ingen garanti for at neste prosjekt også skal lykkes hvis du er blitt hyllet for noe. Men jeg gjør det sammen med Viaplay og Warner igjen, og hvis jeg hadde oppsøkt andre selskaper, ville de sann­synligvis ikke tatt sjansen. Men de ­visste også at hvis jeg sier at jeg kommer til å gå «all in», så gjør jeg det.

At «Elsk meg» skulle bli en så stor suksess at rettighetene til å lage nyinnspillinger av den er blitt solgt til USA, var hun slett ikke forberedt på, selv om hun så at det var en åpning for realistiske romantiske historier blant all krimmen som er blitt laget i Sverige de siste årene.

– Det ville være drøyt å si at ingen hadde tenkt på det tidligere, for det stemmer ikke. Romantikk er den eldste sjangeren vi har, «hei, Shakespeare», sier Josephine og ler – og fortsetter:

– Men jeg følte at vi manglet en serie i Sverige som folk i min generasjon skulle ville se på.

Gjenkjennelse, men også noe så uvanlig som en kvinne med skavanker og brister i sentrum. Hovedrollen Clara, som spilles av Josephine selv, er pen og vellykket i form av at hun er lege, men hun har også nevroser, drikker seg for full og kaster opp. Hun er menneskelig, som Josephine sier det.

Kvinner portretteres oftest som vellykkede, eller litt rare som i «Broen», men kvinner kan også være noe helt annet og både–og. Det er en klisjé, men det er lytene som gjør at man liker en person.

– Hvis jeg ikke tar feil, så er du den eneste av alle Sveriges skuespillere som ikke har forsøkt å snakke bort din rolle i ­såpeoperaen «Rederiet»?

– Ha-ha! Det er så mye annet man går og skjemmes for, vet du. «Rederiet» er ingenting sammenlignet med «Hotell Seger» som jeg også var med i. Det var en kat-a-strofe. Eller alle filmene som ikke engang fikk terningkast, bare en overkrysset terning, slik det gjøres i en svensk tabloidavis. Såper var for min generasjon av 80-talls-ister ofte veien inn. Det var en dritbra skole. Det er ikke noe jeg er stolt av, i betydningen «se så god jeg var», det var oppriktig så dårlig at jeg ikke forstår hvordan jeg fikk jobben. Men vi lærte én ting, og det var: «Ikke sutre, bare kjør på», og det hadde vi nytte av senere når vi ble med på filminnspillinger og folk klaget over lange dager når vi skulle spille inn ett minutt med film. Med ­«Rederiet» spilte vi inn to en halv episode om dagen.

– Du gikk på videregående da du ble med i den serien. Hva ville du fortalt deg selv som tenåring om denne bransjen når du vet det du vet i dag.

– Hm … Nå sier jeg ikke at jeg ikke har vært plaget av angst som voksen, det kan bli riktig mørkt iblant. Men jeg skulle ­ønske at jeg ikke hadde følt meg så nedfor hver gang jeg fikk avslag på jobber, fordi jeg trodde jeg aldri mer skulle få jobbe med det jeg elsker. Men den følelsen har hengt ved meg helt til for kanskje et år siden.

– Hvordan kom du dit?

– Jeg ble voksen, antar jeg. Livet har fått en ny mening. Men jeg har også fått flere bein å stå på karrieremessig. Jeg kan skrive eller regissere og skape selv uten å plages av at ingen ringer meg, sier Josephine Bornebusch, men legger til:

– Det er dermed ikke sagt at det er så mange som ringer nå heller.

– Det er vanskelig å være forelder. Hvis noen har en fasit, må de gjerne sende den til meg, sier Josephine. Bluse fra Totême og ørepynt fra Pantolin. FOTO: Dan Kullberg
– Det er vanskelig å være forelder. Hvis noen har en fasit, må de gjerne sende den til meg, sier Josephine. Bluse fra Totême og ørepynt fra Pantolin. FOTO: Dan Kullberg Vis mer

«Er jeg ikke flink, vær så snill å si det om jeg skal finne meg en annen jobb?»

Det tar tid å bygge opp troen på seg selv når frykten for å bli avvist har vært der nesten hele livet, konstaterer hun.

– Jeg har sittet hos mine agenter siden jeg var 13 år og grått og sagt: «Er jeg ikke flink, vær så snill å si det om jeg skal finne meg en annen jobb?» De er mine mammaer, terapeuter, søstre, og jeg tilbringer fortsatt en time om dagen med dem. Det er ingen som overhodet kan forestille seg hvor mange «nei» du får som skuespiller. Jeg har vært på så mange prøvefilminger i mitt liv at det ikke er mulig å telle, og plutselig får du en rolle, og det er den alle ser, og så tror de: «Gud, hun får jo alt.» Men nei, det får jeg ikke.

– Det var ikke slik at jeg som aldri hadde regissert, gikk rundt og prøvde å selge inn «Elsk meg», og så PANG! så hendte det.

Den sanne historien, forteller Josephine, var at alle sa nei, og at hun skisserte opp det som skulle bli konturene til «Elsk meg» allerede for tolv år siden. Da gikk prosjektet under ­navnet «Snedfokus» og handlet om Clara og hennes bestevenner. Hun hadde rukket «å begrave» Clara da en fyr sa: «Vent, jeg tror på dette.»

– En slik person må alltid finnes, hvis ikke går det ikke, sier ­Josephine, som fortsatt ikke helt er kommet over at den personen ikke fantes da hun søkte på teaterhøgskolen. Noen av de tre gangene.

– Det var tøft. Første gang ­tenkte jeg at det var som en oppkjøring for å ta førerkortet – at det bare var å prøve igjen. Andre gang brøt jeg sammen, og tredje gang sa vennen min: «Hvordan har du tenkt at du skal ha tid til å gå på skolen når du jobber hele tiden?» ­Mange går på teaterhøgskolen for å få jobb, jeg hadde ­allerede jobb, men ville ha en trygghet i bunn. Utdanning er et stempel på at du har noe, og hver gang jeg fikk et nei, ble det i stedet: «Er jeg så ufattelig dårlig?» Det er klart at det tærer på selvbildet. Jeg har alltid ønsket å være skolert.

– Hvorfor? Har du utdanningskomplekser?

– Ja, ekstreme. Jeg har ikke satt ord på det for meg selv på den måten, men det er akkurat sånn det er. Jeg føler meg veldig lite utdannet. Men med tiden har jeg innsett at jeg ikke må vite og kunne alt.

Nøkkelen, sier hun, er å ha mennesker rundt seg som kan fylle i hennes eventuelle mangler. Men også det er en relativt ny innsikt.

– Da jeg var yngre, hadde jeg en idé om at jeg fikset alt selv. Det var mitt, mitt, mitt. Det var så viktig å være best at jeg heller søkte meg til dem som var mindre erfarne. I dag vet jeg at jeg kan ta et skritt tilbake, at det ikke gjør meg til et mindre menneske å kreditere andre.

Hun sier at hun har landet på den erkjennelsen at det først og fremst er seerne som er viktigst.

Jeg hadde en plan når det gjaldt teaterhøgskolen og Dramaten. Jeg skulle spille tunge, angstfylte roller som ga meg det godkjentstempelet i pannen, og jeg tenkte at hvem som helst kan spille humorserier på TV4. Med årene har jeg lært meg at det virkelig ikke bare er en jobb som du kan gjøre helt uten videre, og jeg har kommet til følgende innsikt: Vil jeg i det hele tatt dette, eller er det noe jeg snakker om fordi man bør? Jeg ­elsker jo å jobbe med humor.

– Jeg er ikke lege eller lærer, men folk liker det jeg gjør, og framfor alt ser de hva jeg gjør. Det hadde vært dumt å holde fast ved de drømmene jeg hadde som 15-åring og stå på scenen på et undergrunnsteater og slite hjertet ut av kroppen hvis ingen ser på.

«Hevn» er jordens mest forslitte ord, men når avisen Dagens Nyheter kaller «Elsk meg» for årets serie, er det payback for utkryssede terninger og hår som er bleket sønder og sammen.

– Absolutt. Ikke i betydningen «fuck you», men ja, det lønte seg å kjempe videre. Og det var selvfølgelig en ganske deilig følelse da en tv-sjef for en stund siden spurte: ­«Hvorfor kom du ikke til oss først? Og jeg kunne svare: «Jeg gjorde det.»

– Her om dagen spurte sønnen min: «Hvorfor må man jobbe så mye?» Underforstått, hvorfor jobber jeg så mye, forteller Josephine. Genser fra Arket og ørepynt fra Ole Lynggaard. FOTO: Dan Kullberg
– Her om dagen spurte sønnen min: «Hvorfor må man jobbe så mye?» Underforstått, hvorfor jobber jeg så mye, forteller Josephine. Genser fra Arket og ørepynt fra Ole Lynggaard. FOTO: Dan Kullberg Vis mer

– Det er vanskelig å være forelder

Filmskaperen har fire brødre og to fedre – hennes biologiske, som bor i Mexico, og stefaren Peter, som har vært en viktig del av livet hennes siden hun var tre år.

– Jeg har vokst opp med mamma og Peter, som er møbelsnekker. Stefaren min har alltid vært der, og barna mine kaller Peter for morfar, samtidig som de vet at jeg har en annen pappa. Men han er langt borte, vi har ikke mye kontakt, men jeg føler meg ikke plaget av det. Jeg har ikke hatt en dårlig oppvekst.

– Fordi Peter var der?

– Absolutt, og fordi mamma alltid har vært ekstremt nærværende, sier Josephine.

Moren hennes, Cian Bornebusch, er en kjent scenograf, og under barnas oppvekst sørget hun for at kulturen og kunsten blomstret i det bohemske hjemmet i Stockholm. Hun er den dag i dag medarbeider på datterens produksjoner.

– Vi jobber sammen, er venner og har samme omgangskrets. Jeg kan være bedt på en jentemiddag, og så dukker mamma opp der, sier Josephine.

Etter to barn vet hun at familie er noe man må jobbe for.

– Det er vanskelig å være forelder. Hvis noen har en fasit, må de gjerne sende den til meg, ha-ha. Jeg prøver å gi barna mine så mye kjærlighet som mulig, samtidig som de utfordrer meg. Her om dagen spurte sønnen min: «Hvorfor må man jobbe så mye?» Underforstått, hvorfor jobber jeg så mye. Jeg prøvde å forklare at man må jobbe for å få penger til å betale husleien, kunne reise på ferie og kjøpe ting. Da brøt deres far Erik inn og sa: «Man kan også jobbe fordi man synes det er gøy.»

Det var det hun egentlig ville si, men det er vanskelig, innrømmer hun.

– Jeg føler at jeg må forsvare meg og sier «for at dere skal få leker», selv om det ikke stemmer. Sannheten er at jeg er velsignet og jobber fordi jeg liker det. Det er trist ikke ­engang å kunne innrømme det overfor seg selv, men det handler vel om den stadig umulige ligningen om ikke å strekke til og viljen til å prestere på topp på alle ­arenaer.

– Samtidig vokste jeg selv opp med en mamma som alltid jobbet og som ga meg en trygg oppvekst. Det er det fineste man kan gi sitt barn.

Ordene kunne blitt en tatovering på kroppen, hvis den ikke allerede er der.

Josephine Bornebusch var 20 år da hun foreviget strekkoden fra en ­Corona-ølflaske nederst på ryggen. Hun benyttet også anledningen til å lage en firfisle på foten, få piercing i tunga, spare til dreadlocks og konstatere at fiskerbukser var det ultimate plagget.

– Tribal-tatoveringer var ute allerede da på begynnelsen av 2000-tallet, og jeg husker at jeg tenkte at en strekkode var kult, at jeg var i takt med framtiden, ha-ha. Heldigvis sitter den på baksiden der jeg ikke ser den selv. Jeg får bare være glad for at jeg ikke gikk for den store dragen jeg hadde planer om.

Styling: Jenny Fredriksson
Stylistassistent: Lina Harbaekvold
Hår og makeup: Tove Dalsryd

Josephine Bornebusch om...

… å fylle 40: – Jeg har ingen 40-årskrise, men etter 40 kan vi stoppe litt opp. Jeg vil ikke dø, og er ganske snar til å tenke: «Hjelp, nå har jeg levd halve livet, er det snart slutt?» Men jeg føler ikke at jeg burde ha gjort mer eller vært et annet sted. Jeg er ganske fornøyd.
… Tinder som inspirasjonskilde: – Jeg gikk dessverre glipp av Tinder. Jeg hadde allerede møtt mannen min da, men jeg må innrømme at jeg har tindret for venner. Jeg har følt på det, sveipet litt hit og dit.
… det nye streamingmarkedet: – Jo flere kanaler som eksisterer, desto mer innhold må lages. Men det betyr også at færre rekker å se alt som lages. Jeg har ikke direkte noe å sammenligne med, så jeg ser positivt på utviklingen, men det er uansett ingen som tryller fram pengene. Jeg er ganske dårlig til å forhandle, så alle produksjonene jeg står for, har lavt budsjett.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer