Fortsatt kan det rå overlevelsesinstinktet fascinere henne. «Gjem dere inne i teltene!» var det en som ropte. Men der inne, mens tre venninner knuger hverandres hender, kommer skuddene nærmere og nærmere. 

Som på instinkt kaster de seg ut av teltet, løper inn i skogen. I Madeleines hode finnes ingen andre tanker enn å løfte beina høyt nok, raskt nok, over steiner, tuer og kratt, ingen andre tanker enn å komme seg ned til vannet, vekk fra øya. Nede ved vannet nøler hun. Det er langt til fastlandet, hun er ingen supersvømmer – og det er bare noen uker siden hun brakk ryggen på en ridetur. Vil hun klare å svømme over med to brudd på ryggsøylen?

Som en av de siste på stranda vasser hun hutrende ut, og legger på svøm. Med ett hører noen rope om hjelp – og snur. En gutt kaver panisk i vannet. Madeleine svømmer inntil ham, griper etter armen hans for å holde ham over vannflaten, men han fekter vilt med hendene, dytter henne vekk. Hun forsøker igjen å gripe tak i ham, men han rister på hodet, skyver henne unna. Det er idet hun har forstått at hun må redde seg selv, og har svømt noen titalls meter videre ut i vannet, vekk fra gutten – som hun nå ikke kan annet enn å håpe at finner et trygt sted å gjemme seg på øya – at han kommer gående.