Fagereng-tragedien

– Jeg har forsonet meg med at jeg gjorde alt i min makt

Therese Bendiksen var en av de første på ulykkesstedet, da en ung mor ble funnet livløs i fjorden med sine tre små døtre.

STERK OPPLEVELSE: Therese Bendiksen var en av de første på stedet, da den unge moren og hennes tre barn ble funnet livløse i vannet. FOTO: Bernt Olsen/NRK
STERK OPPLEVELSE: Therese Bendiksen var en av de første på stedet, da den unge moren og hennes tre barn ble funnet livløse i vannet. FOTO: Bernt Olsen/NRK Vis mer
Publisert

Da meldingen gikk ut til alle nødetatene i Tromsø den 2. desember i 2019, satte Therese Bendiksen seg bak rattet i ambulansen med en følelse av at noe var alvorlig galt. For oppdraget hun og kollega Trine hadde foran seg var ubegripelig, og helt ulikt alt annet hun hadde opplevd gjennom åtte år som ambulansearbeider.

– Det var det verste jeg har vært med på i hele mitt liv, sier Therese Marie Bendiksen (31).

– Man kan ha øvelser og fagdager og lære seg hva man skal gjøre når krisen inntreffer, men du kan aldri forberede deg på noe sånt. Jeg tror aldri jeg kommer til å oppleve noe så fryktelig igjen.

«Fagereng-tragedien»

Therese Marie Bendiksen er ambulansearbeider ved UNN, sykehuset i Tromsø. Du kjenner henne kanskje fra NRK-serien «113». Hver uke har nordmenn kunnet følge Therese og kollegaene på utrykning i Troms. Noen små og noen store oppdrag. Og noen ufattelig tragiske. Slik som den såkalte «Fagereng-tragedien», da alle nødetater i Tromsø rykket ut til en tom barnevognen ved snøskavla, og til små og store fotspor som ledet ut i den iskalde fjorden.

Det var 2. desember. Luke nummer to var åpnet i julekalenderen og på vaktrommet på UNN sto det småkaker og julestjerne på bordet. Så kom meldingen over sambandet:

«Melding om akutt tur til Fagereng der en barnevogn er forlatt med tre pass oppi. Og spor som går ned i fjæra. Det skal visstnok være støvler som står igjen i fjæra. Over».

TUNG MELDING: Da beskjeden kom om utrykning til Fagereng, skjønte Therese Bendiksen og makker Trine Lynghaug at noe var alvorlig galt. FOTO: Bernt Olsen/NRK
TUNG MELDING: Da beskjeden kom om utrykning til Fagereng, skjønte Therese Bendiksen og makker Trine Lynghaug at noe var alvorlig galt. FOTO: Bernt Olsen/NRK Vis mer

Alle funnet livløse

Therese var en av de første på stedet, sammen med makker Trine Lynghaug. Mens kamera-teamet fra NRK ventet i ambulansen, i respekt for tragedien som utspilte seg ute i fjorden, så vi Therese og Trines forsøk på å redde liv. Berge små. Vi så nødetater som profesjonelt førte teori ut i den aller frykteligste praksis, og som avslørte seg som mennesker i korte blikk og opprådde stemmer.

For bak enhver tragedie er det ansikter. Det er liv og det er tap. Bak denne tragedien skimtet man omrisset av en ung mor, hennes tre små døtre, og dragsuget av en mørk fjord. Alle fire ble funnet livløse. Bare den minste skulle overleve.

Preget av ulykken

Selv vil Therese ikke dvele ved ulykken, for folk må få fred. Hun snakker heller om jobben sin, og om hvordan den har påvirket henne:

– Det er normalt å få reaksjoner når man har opplevd noe så voldsomt, og det er klart at jeg er preget av ulykken. Tanken er jo der, om at noe sånt kan skje igjen. Vi kolleger snakker jevnlig om det. Men jeg har snakket mye med dem rundt meg, både samboeren min, søsteren min og foreldrene mine. Det hjelper.

Hjalp bestemor og bestefar

Som liten drømte Therese om å bli dyrlege. Hun vokste opp i bygda Hundbergan i Ramfjorden i Troms, og mens andre barn gikk i barnehagen, tuslet Therese over tunet til bestemor Ingebjørg og bestefar og Einar.

– Vi fikk veldig tett kontakt, og da bestemor og bestefar ble gamle og syke, ble jeg en av de nærmeste til å ta meg av dem.

Hun utdyper.

– De måtte hentes i ambulanse flere ganger, og hver gang hjelpen kom, kunne jeg senke skuldrene og vite at noen tok over. Jeg husker jeg tenkte: «Tenk om jeg kan være den personen en gang, som får noen til å senke skuldrene?».

SALIGHETA VAR ET BESSMORFANG: Therese var fast gjest hjemme hos bestemor Ingebjørg og bestefar Einar. Da besteforeldrene etterhvert ble gamle og syke, var Therese en av de nærmeste til å ta seg av dem. FOTO: Privat
SALIGHETA VAR ET BESSMORFANG: Therese var fast gjest hjemme hos bestemor Ingebjørg og bestefar Einar. Da besteforeldrene etterhvert ble gamle og syke, var Therese en av de nærmeste til å ta seg av dem. FOTO: Privat Vis mer

Therese forteller om da bestefar fikk Alzheimers, og hun fant ham forkommen og forvirret nede på hovedveien.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for ham, og det ble motivasjonen for meg for dette yrket. Jeg ville aldri havne der igjen at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre om noen i familien ble syke.

Roser Trine

Therese tok toårig helselinje innen ambulansefag, og etter to år i lære i Nordkjosbotn, fikk hun fast jobb i Tromsø. Hun kan ikke få fullrost kollegaene og det gode miljøet på UNN, og trekker spesielt frem forholdet til Trine, makkeren som ble så viktig for henne etter utrykningen til fjæra. Egentlig var det bare tilfeldig at Therese og Trine var på jobb sammen denne dagen. Turnusen avgjør hvem av de 40 kollegaene man havner bak rattet med.

GOD STØTTE: Therese kan ikke få fullrost hvor viktig makker Trine Lynghaug (t.h.) har vært for henne etter Fagereng-tragedien, da de to rykket ut i lag. FOTO: Bernt Olsen/NRK
GOD STØTTE: Therese kan ikke få fullrost hvor viktig makker Trine Lynghaug (t.h.) har vært for henne etter Fagereng-tragedien, da de to rykket ut i lag. FOTO: Bernt Olsen/NRK Vis mer

– Jeg har fått veldig god støtte i Trine og har lent meg veldig på henne etter det vi har stått i. Vi har sagt det til hverandre: «Det er godt å ha deg å snakke med når som helst på døgnet». Det at Trine og jeg opplevde dette i lag, har knyttet oss sterkt sammen, og vi blir fortsatt følelsesmessig berørt av det som skjedde, forteller Therese.

Humor viktig

Hun snakker med varme. I en tid hvor selvpromotering gjerne betraktes som en ressurs, er det nærmest overraskende å høre et ungt menneske fortelle med slik inderlighet om lysten til å gjøre noe for andre. Rundt tolv ganger i uka rykker hun ut, til sykdom, uro og kanskje død. Men også til tapperhet, ståpåvilje, og en god dose humor.

– Når vi rykker ut snakker vi om hvordan vi skal løse oppdraget, og hva slags medisiner vi skal gi. Men jo lenger man har vært i yrket, desto mer rom blir det for å kople av når man kan.

Hun forteller om hvordan stemningen kan være mellom kolleger ombord:

– Vi spøker og forteller artige historier. Humor på jobben hjelper oss veldig i hverdagen og tar brodden av alvoret. Men selvsagt avhengig av oppdragets art. Mange av kollegaene er mine beste venner privat.

Lært å kjøre fort?

I «113» ser vi Therese og kollegaene suse av gårde i høy fart på speilglatte vinterveier, midt i mørkeste mørketida. Hva slags kjøreopplæring kreves? Therese fortelle om oppkjøring til utrykningssertifikat, kode 160:

– Vi har teori og kjøretimer der vi lærer å kjøre fort, få oversikt, og bruke blålys og sirene ved behov.

Hun presiserer:

– Men det handler ikke bare om å kjøre fort. Blålys er med på å gi fri vei, og det å komme gjennom en kø kan spare masse tid. Det handler like mye om å kjøre trygt og forsvarlig ved å hele tiden gjøre det behagelig for pasienten, sånn at vedkommende ikke blir stresset av kjøringen.

Møter mye takknemlighet

En viktig del av utdannelsen er medikamentlære, både doser og bivirkninger, og årlig må Therese og kollegene re-sertifiseres. Med seg i ambulansen har de litteratur å bla opp i, samt lege og annet akuttpersonal på telefonen.

– De pårørende viser ofte stor takknemlighet for at vi kom så raskt, selv under de mest kritiske oppdrag. Det er veldig stort av dem, sier Therese.

– Får dere vite hvordan det har gått med pasientene i ettertid?

– Nei, det er taushetsbelagt. Oppdraget vårt er over i det øyeblikket vi leverer pasienten på sykehuset. Men dersom vi ønsker å få vite det, ut fra et ønske om faglig utvikling, kan vi spørre legen.

Fikk takk på gata

Men det hender at pasientene oppsøker dem, i ettertid. At pasienter til tross for smerte og frykt biter seg merke i snille ansikter. Therese forteller om mannen som ikke kunne snakke og var delvis lammet da de kom frem, og som de kjørte til sykehuset i hui og hast.

– Et par dager etterpå så jeg ham i byen. Våken, frisk og symptomfri. Og han løftet hånden og vinket til meg. Det betydde mye.

Når det ikke går bra

Beinbrudd, brannskader, fall, illebefinnende. Oppdragene varierer. Noen ganger det står om livet, med ørsmå marginer. Da må pårørende få den tunge beskjeden om at et kjært familiemedlem kanskje ikke klarer seg.

– Det er grusomt å være den som skal formidle at det kanskje ikke går bra, innrømmer Therese.

– Samtidig er det viktig å vise omsorg, og omsorg kan også være å forberede de pårørende best mulig. Det handler til syvende og sist om å være et medmenneske.

– Hvordan påvirker det deg, de gangene dere kanskje kommer for sent?

– Det er fortvilende når vi ikke rekker frem i tide. Når vi ikke får prøvd å hjelpe engang. For det er alltid en stemme i hodet som sier «Hva om? Kunne vi gjort en forskjell?».

– Gjorde vi alt?

Det var slike spørsmål Therese stilte seg den dagen nede i fjæra. Hun forteller om samtalene med kolleger i ettertid:

– I debriefen har vi spurt oss selv om det er noe vi kunne ha gjort annerledes, som vi kan lære noe av. For meg har det vært veldig viktig å vite at vi gjorde alt vi kunne. Jeg har forsont meg med at jeg gjorde alt som sto i min makt. Det har hjulpet meg å komme videre. Om ikke ville jeg fått det vanskelig.

Hun innrømmer at det var sterkt å se den aktuelle episoden på TV:

– Jeg gjenopplevde veldig hvordan jeg hadde hatt det der og da, og ble veldig berørt. Vi er bare mennesker, vi også. Men når vi stiller opp, så gjør vi det med hele hjertet.

I begravelse

Det har hendt hun har gått i begravelser til noen som ble borte, for enkelte pasienter har hun kjent lenge, etter å ha hentet dem i ambulansen ved flere tilfeller.

– Det å gå i begravelsen kan være en måte å vise respekt og at man er et medmenneske. Vi ambulansearbeidere møter jo mennesker i alle faser av livet, og når man møter dem når det blåser som verst, kan det bli et sterkt forhold. Pasientene har tillit til oss, og jeg føler meg beæret over å få stille opp når det blåser som verst.

MINNESTUND: Tromsøs innbyggere samlet seg i sorg, og tente lys for de omkomne i Fagereng-tragedien. FOTO: Rune Stoltz Bertinussen/NTB
MINNESTUND: Tromsøs innbyggere samlet seg i sorg, og tente lys for de omkomne i Fagereng-tragedien. FOTO: Rune Stoltz Bertinussen/NTB Vis mer

«At du orker!». «Jeg skjønner ikke hvordan du klarer det!». Therese forteller at hun møter mange spørsmål fra omgivelsene. Selv håper hun at «113» kan gjøre at flere skal få øynene opp for ambulansefaget.

– Vi håper jo at flere vil jobbe i lag med oss, sier hun.

– Det er klart at man blir preget av denne jobben, på godt og vondt. Men for meg er det like klart som det var for åtte år siden: Det er dette jeg ønsker å jobbe med.

Når du ser blålyset i speilet:

Ambulansearbeider Therese Bendiksen fra «113» mener trafikantene stort sett behandler lyset fra ambulansen med respekt. Hennes beste råd når ambulansen kommer, er å sakke farten og blinke seg inn til siden så fort man kan:

– Det beste er å stanse helt, og å ikke gjøre noen brå manøvrer som kan sette ambulansen og andre ut av spill. Kjør rolig, vis tegn og plasser bilen trygt ut til siden, uten brå bevegelser. Og følg med i speilet, for musikk i bilen overdøver ofte lyden av sirener, sier Therese Bendiksen.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer