Aida Husic Dahlen:

– Jeg har fortrengt alt

Norges gullhåp i Paralympics, Aida Husic Dahlen, har ingen lyst til å grave i sin egen historie for å finne ut hvorfor hun ble forlatt på fødestuen i Bosnia.

AIDA HUSIC DAHLEN: – Jeg ble forlatt. Jeg vet ikke hvorfor, men det var en grunn til at de ikke ville ha meg, og det vil jeg ikke oppsøke, sier bordtennisspiller Aida Husic Dahlen. Vest fra ESP og skjorte fra BikBok. FOTO: Astrid Waller
AIDA HUSIC DAHLEN: – Jeg ble forlatt. Jeg vet ikke hvorfor, men det var en grunn til at de ikke ville ha meg, og det vil jeg ikke oppsøke, sier bordtennisspiller Aida Husic Dahlen. Vest fra ESP og skjorte fra BikBok. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Hun har fortrengt det aller meste av minnene fra sine første leveår, da hun bodde på et institutt for krigsskadde barn. Men i voksen alder har plutselig hendelser fra den tiden dukket opp i hodet på Aida Husic Dahlen (30) igjen.

Som da hun var på en treningssamling i Slovakia for et par år siden, ble syk og var alene på hotellet. Det var da hun gikk ­ensom i hotellkorridoren, at Montenegro-­følelsen kom. Den triste følelsen. Og ­minnet av en blå korridor hun gikk ensom gjennom etter at alle de andre barna var blitt hentet til nye hjem, for å se om noen kanskje hadde glemt noe hun kunne bruke.

Da kom følelsen av at nå er jeg alene. Nå har jeg ­ingen. Da ringte jeg treneren og sa: «Nå skal jeg hjem.»

25. august, noen uker etter at OL i Tokyo er over, starter Paralympics med deltakere som allerede har kjempet og vunnet sin største kamp bare i kraft av å være der. Raskere, høyere, sterkere – mot mange odds.

Det er en tidlig junimorgen ved Sognsvann i Oslo. Disen ligger over det stille vannet, og ved et digert beist av et trebord sitter Aida Husic Dahlen med kaffekoppen mellom høyrehånda og stumpen av den halve venstrearmen.

Helt siden hun ble introdusert for bordtennis som 12-åring, har hun briljert i sporten, og hun er nå rangert som nummer tre i verden i sin klasse. Blant merittene er to EM-gull, sølv og bronsemedalje fra VM. Når hun nå drar til Paralympics i Tokyo, er det hennes tredje OL.

Det har vært den verst tenkelige oppkjøringen. Over et år med pandemi og kansellerte turneringer. Hun har trent i en liten kohort i Fokus bordtennisklubb og på Olympiatoppen. Men for en som ­elsker stevnene og henter energien og motivasjonen der, har dette vært en periode som har tappet henne for krefter.

– Jeg tror jeg er den som har taklet det dårligst. Det har vært slitsomt. Jeg har vært ekstremt nøye med å overholde avstand, vaske hender, åpne dørene med en genser eller ­albue. Blir jeg smittet, får jeg jo ikke gjort noe.

Nå er jeg sliten. Jeg er mindre rustet for mentale ­utfordringer. Jeg får nesten panikk når jeg ser mamma trykke fingeren på heisknappen.

– Er du sliten av å overleve?

– Hvordan skal jeg si det … Det er jeg som må ta ansvar for meg selv. Sånn er det jo, men jeg blir irritert når andre ikke tar ansvar. Jeg er så sårbar når folk ikke tar hensyn.

– Ja, jeg har en funksjonsnedsettelse, jeg er annerledes på den måten, men vi er alle mennesker, sier Aida. Kåpe og skjørt fra ESP, T-skjorte fra Fretex og sko fra Nelly
– Ja, jeg har en funksjonsnedsettelse, jeg er annerledes på den måten, men vi er alle mennesker, sier Aida. Kåpe og skjørt fra ESP, T-skjorte fra Fretex og sko fra Nelly Vis mer

Hun ble født i Bosnias hovedstad Sarajevo, med en halv venstrearm og en halv venstrefot. Foreldrene skal ha forlatt henne på fødestuen. I to år bodde hun på et barnehjem. Da krigen brøt ut i 1992, ble hun flyttet til nabolandet Montenegro, til et institutt for krigsskadde barn.

Hver måned kom det nye barn hit. Og hver måned ble alle hentet til nye hjem, bortsett fra Aida. Det var da hun gikk alene rundt i den blå gangen og håpet noe kunne ligge igjen etter dem.

Minnet er et av svært få fra den tiden.

– Jeg har ikke egne tanker om det. Ubevisst har jeg fortrengt alt.

Av og til når hun har tømt ut kaffegrut, har hun fått Montenegro-følelsen. En god følelse. Hun ler og forteller om minnet av at de ansatte drakk mye kaffe.

Mens de andre barna spiste ved et langbord, hadde Aida et eget lite, rundt bord som hun satt ved sammen med noen av barna.

– Der var jeg sjefen og sa hva de andre barna skulle gjøre.

Da hun forteller om møtene med Lars Dahlen fra Kristiansand, han som skulle bli faren hennes, er også det noe hun først og fremst er blitt gjenfortalt.

Jeg har ingen minner fra de første møtene med ­pappa og det å bli kjent med ham. Han har sagt at vi brukte veldig mye tid sammen.

Et lite minne: Hun var syk og var låst inne på et rom. Da sto Lars utenfor vinduet hennes og kastet godteri opp til henne.

Han var der for å jobbe humanitært. Norge var et av ­landene som bidro med økonomisk støtte til instituttet, og han satt på et eget rom med en datamaskin. Aida var ­nysgjerrig på den og fikk lov til å komme inn.

– Det synes jeg var så søtt! Det var en fremmed mann, men jeg bare hoppet rett opp i fanget hans. Det sier mye om den han er. Pappa er så snill. Han er en som ser folk.

De snakket ikke hverandres språk, men ble kjent likevel. Lars tok med seg kona Anne Tove og datteren Maria dit på besøk, slik at de også kunne bli nærmere kjent. Seks år ­gammel kunne Aida endelig forlate mellomstasjonen i ­Montenegro.

Da hun skal fortelle om den første tiden i Norge, er også det en blanding av egne og familiens minner.

Som den første gangen hun kom inn i det som skulle bli hennes nye hjem. Det hadde vært en lang og slitsom reise, og Aida ble plutselig oppmerksom på at hennes nye mamma gråt. Da tok hun henne i hånden, dro henne med ut, kikket først på huset, så på moren og nikket til henne.

Aida slår ut med armene med et stort smil.

– Voilà! Så begynte mitt nye liv. Jeg ble norsk da jeg flyttet til Norge. Jeg tror at jeg ubevisst fortrengte det som var skjedd fram til da, og bestemte meg for å starte et nytt liv.

På få måneder lærte hun seg norsk, og nektet å bruke ­tolkene som skulle hjelpe henne i barnehagen. Hun ­beskriver oppveksten i sørlandsbyen som god og trygg.

– Jeg har foreldre som har mye kjærlighet og glede å gi til menneskene de tar inn i livet. Jeg er heldig som er blitt en del av familien.

Da Aida begynte å spille bordtennis, fikk hun en helt ny erfaring: – Jeg mestret noe som andre slet med. Det hadde jeg aldri opplevd før. Det var en fantastisk følelse, forteller hun. Kjole fra Designers Remix.
Da Aida begynte å spille bordtennis, fikk hun en helt ny erfaring: – Jeg mestret noe som andre slet med. Det hadde jeg aldri opplevd før. Det var en fantastisk følelse, forteller hun. Kjole fra Designers Remix. Vis mer

Hun spilte fotball og håndball, var et stort idrettstalent. Men da hun ble 12 år, ble det vanskelig å løpe langt med beinprotesen. «Hva med bordtennis?» foreslo en venn av ­familien. Aida hadde aldri hørt om sporten, men oppsøkte den ene klubben som fantes i Kristiansand, Randesund IL-BTG.

– Du må ha et visst talent, du må ha det i blodet. Og det hadde jo jeg. Jeg traff blink. Jeg mestret noe som andre slet med. Det hadde jeg aldri opplevd før. Det var en fantastisk følelse.

Hun hadde en intuitiv forståelse av spillet og det hun ­kaller «gode håndledd» – det vil si en god bøy i håndleddet som gjør at hun får mye snert i ballen. Og ikke minst var miljøet godt. For et sosialt vesen som Aida har dette vært en viktig faktor.

Det var et sted jeg ville være. Jeg følte meg veldig hjemme.

Som 16-åring fikk hun tilbud om å bli med på landslaget i bordtennis for funksjonshemmede. Aida takket umiddelbart nei, for har aldri sett på seg selv som funksjonshemmet.

– Hvorfor skal jeg se meg selv som funksjonshemmet? Jeg gjør jo det samme som alle andre gjør. Ja, jeg har en funksjonsned­settelse, jeg er annerledes på den måten, men vi er alle ­mennesker.

«Du får muligheten til å representere Norge og gå med det norske flagget på brystet», var det en som poengterte den gangen. Nå forteller hun levende om hvordan det ­snudde alt, sperrer de brune øynene opp, mens den lange hestehalen danser.

– Jeg bare PLING! fikk stjerner i øynene. Jeg glemmer aldri min første landslagsturnering med «Norge» på ­ryggen. Jeg har aldri gått så rett i ryggen.

– Hva var det med det?

– Det var en drøm. Det å kunne være best i noe var viktig for meg. Det å kunne vise meg selv og andre at jeg også kunne få til ting, var viktig.

I den første turneringen hun var med på, vant hun bronse. At hun kunne bli best i verden, hadde aldri streifet henne før en lagkamerat spurte. «Vil du bli best i Norge eller i ­verden?»

– Jeg tenkte, oi, det er enda kulere å bli best i verden!

17 år gammel begynte hun å konkurrere internasjonalt. To år senere fikk hun sin første seier i Italian Open i 2010.

– Ååå, du vil bare ha mer av det. Jeg sa aldri høyt at jeg ville ha gullet, det var skummelt. Men det er sånn jeg er. Jeg vil ha gull!

Nå har hun spilt bordtennis i 18 år og vært på landslaget i 12 av dem. Klappet til de små, hvite ballene med en fart og presisjon de færreste kan drømme om. Hun elsker at hun ­aldri blir ferdig utlært, det er alltid noe å terpe på når det gjelder teknikk. Og forberedelsene med å finne motstanderens svakheter, bestemme ståsted og slag ut fra det.

Hun som en gang takket kontant nei til å bli med på landslaget for funksjonshemmede, beskriver nå paramiljøet som «awesome». Det er først og fremst den sosiale biten hun henter energi og motivasjon fra.

– Vi har det veldig gøy på stevner. Vi bor alltid sammen også. Det er så koselig. Ja, vi konkurrerer med hverandre, men det er jo så mye tid ved siden av til å ta en kaffe og være venner. Jeg har fått venner for livet. Noen fra andre land også. Jeg er en sosial person, så når hele verden stenger ned, blir det veldig slitsomt.

«Å, jeg får jo se igjen alle i Tokyo», har hun tenkt. Til hun fikk vite at hun ikke får snakke med en sjel. Smittevern­tiltakene er strenge. Sosial omgang utgår.

Før OL starter, skal hun delta i en turnering i Tsjekkia for å få kampfølelsen igjen, og for å få opp motivasjon før Tokyo. Når alt kommer til alt, er Aida en som går for gull.

Og når Paralympics 2021 er over, er planen gradvis å ­legge opp. Ved siden av idretts­karrieren er hun også halvtidsstudent, tar en bachelor i trenerrollen og idrettspsykologi. Slik faren Lars en gang så henne i Montenegro, ønsker også hun å være en som ser andre.

– Jeg er ekstremt heldig som fikk komme til Norge, sier Aida. Kjole fra Designers Remix og øredobber fra Jane Kønig.
– Jeg er ekstremt heldig som fikk komme til Norge, sier Aida. Kjole fra Designers Remix og øredobber fra Jane Kønig. Vis mer

Noen uker etter at hun kom på barnehjem i Sarajevo, skal den biologiske moren ha ringt for å høre hvordan det gikk med henne. Der stopper det siste sporet. Aida har heller aldri hatt behov for å lete etter de biologiske foreldrene.

– Jeg ble forlatt. Jeg vet ikke hvorfor, men det var en grunn til at de ikke ville ha meg, og det vil jeg ikke oppsøke. Jeg startet mitt liv i Norge med mamma, pappa og søsteren min. Det ble noe jeg heller holder fast ved enn å dra tilbake til gamle røtter.

– Har du tenkt på om de forlot deg fordi du ble født med en halv arm og et halvt bein?

– Nei. Jeg har tenkt at jeg var ekstremt heldig som fikk komme til Norge, et av de beste landene å bo i.

Men en dag vil hun lære seg montenegrinsk igjen. Og hvem vet. Med språket vil kanskje flere minner komme ­tilbake. På godt og vondt.

– Jeg synes det er rart at jeg har fortrengt alt.

Hun har fortsatt kontakt med noen av dem hun ble kjent med i Montenegro, noen tynne tråder bakover i tid. En av dem er en dame som siden flyttet til Norge.

Som en av Pierre Roberts ambassadører har Aida vært å se på store reklameplakater. Det var etter å ha sett en av disse plakatene at kvinnen sendte Aida en melding.

Hun ble så rørt og stolt. En gang hadde hun tenkt: «Lille Aida fra Montenegro – hva skal skje med henne?»

Ved Sognsvann, der morgendisen nå har lettet og kaffen er drukket opp, svarer Aida selv på spørsmålet.

– Her er jeg og har gjort det bra i Norge, og nå skal jeg til OL … Det er så stort.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer