Hun har fortrengt det aller meste av minnene fra sine første leveår, da hun bodde på et institutt for krigsskadde barn. Men i voksen alder har plutselig hendelser fra den tiden dukket opp i hodet på Aida Husic Dahlen (30) igjen.

Som da hun var på en treningssamling i Slovakia for et par år siden, ble syk og var alene på hotellet. Det var da hun gikk ­ensom i hotellkorridoren, at Montenegro-­følelsen kom. Den triste følelsen. Og ­minnet av en blå korridor hun gikk ensom gjennom etter at alle de andre barna var blitt hentet til nye hjem, for å se om noen kanskje hadde glemt noe hun kunne bruke.

– Da kom følelsen av at nå er jeg alene. Nå har jeg ­ingen. Da ringte jeg treneren og sa: «Nå skal jeg hjem.»

25. august, noen uker etter at OL i Tokyo er over, starter Paralympics med deltakere som allerede har kjempet og vunnet sin største kamp bare i kraft av å være der. Raskere, høyere, sterkere – mot mange odds.

Det er en tidlig junimorgen ved Sognsvann i Oslo. Disen ligger over det stille vannet, og ved et digert beist av et trebord sitter Aida Husic Dahlen med kaffekoppen mellom høyrehånda og stumpen av den halve venstrearmen.