DØDSFALL: «Hanne», som er anonymisert i denne saken, gjorde det slutt med mannen sin. Tre dager senere tok han sitt eget liv. I denne artikkelen forteller «Hanne» sin historie. (Dette er et illustrasjonsbilde)  Foto: Shutterstock / Hunna
DØDSFALL: «Hanne», som er anonymisert i denne saken, gjorde det slutt med mannen sin. Tre dager senere tok han sitt eget liv. I denne artikkelen forteller «Hanne» sin historie. (Dette er et illustrasjonsbilde) Foto: Shutterstock / HunnaVis mer

Selvmord

- Jeg har gått i sorggruppe. Alle satt med sorg, lengsel og kjærlighet, men jeg følte en lettelse

«Hanne» gikk fra mannen sin. Etter tre dager tok han sitt eget liv. - Jeg opplever mye bitterhet og sorg.

Det var et lite dytt som skulle sette så mye i gang. For da et vennepar så «Hannes» mann være ufin mot henne, og skubbet til henne - forsvarte de henne og tok henne bekymret til side: Skjedde dette ofte?

Der og da bestemte «Hanne» seg: Det femten år lange forholdet måtte få en slutt. At det var tid for å sette en strek over altfor mange år med en mann som helt siden de ble sammen, var av og på rus, som kunne være bråsint og voldelig. 

(KK.no har valgt å anonymisere «Hannes» identitet av hensyn til pårørende). 

- Jeg hadde et håp om at han en dag skulle innse hva han hadde: Meg, barna, huset ... Og at han valgte oss. Følelsene dabbet av etterhvert, men jeg klarte aldri å slutte å håpe. Kjærligheten var der hele tiden, forteller «Hanne», som hele tiden la godviljen til og forsøkte å forstå ham:

- Det var mye som skjedde i hans liv som gjorde ham trist. Han hadde selv opplevd mye vondt, og var ofte sint og frustrert. Jeg tror han hadde et behov for å flykte. Men de siste årene var det som om det eneste som kunne glede ham, var når han kunne ruse seg, spesielt på alkohol. Da koste han seg. Da kunne han ofte også fortelle meg at han skulle skjerpe seg og være flinkere å delta, forteller «Hanne».

Men det var også da han ruste seg, han kunne bli svært ustabil.

- Han kunne bli veldig sint når han fikk i seg riktig mengde. Da satt han med knyttede never og ristet i sinne. Det var fryktelig. Jeg måtte gjøre alt jeg kunne for å ikke provosere ham, det beste var å sitte helt i ro, ikke si noe. Og håpe at han ble så full at han sovnet.

LES OGSÅ: Samlivsbrudd er en viktig årsak til selvmord

- Jeg skjønte med en gang hva som hadde skjedd 

Det var noen dager etter episoden der venneparet tok henne til side, at «Hanne» motet seg opp og fortalte ham at det var slutt. Han forsvant på soverommet den gangen, slik han ifølge «Hanne» pleide å gjøre de gangene hun tok opp noe som var vanskelig.

- Han ville ikke snakke med meg, sa han fikk migrene og forsvant inn på soverommet. Den siste tiden sov vi ikke på samme rom. Jeg var redd han skulle komme ruset inn til oss om natten, så jeg pleide å låse gangdøren inn til der soverommene til meg og ungene var.

Etter tre dager på rommet, kom han en kveld ut i stua til «Hanne» og eldstemann, som fortsatt var våken, og sa han skulle ut og jobbe på bilen i garasjen.

- Han virket så klar og jeg trodde han hadde kommet seg. Han bøyde seg ned til sønnen vår, ga ham en klem og hvisket noe i øret hans, forteller «Hanne» stille.

Dagen etter fant hun mannen død. 

- Jeg skjønte med en gang hva som hadde skjedd. Jeg tenkte jeg skulle ringe politiet, men det føltes bare tryggere å ringe pappa først.

LES OGSÅ: Cathrine mistet mannen sin: - Å være åpen om hvordan han døde, har hjulpet meg videre

- Jeg følte en lettelse, og det er stygt å si det

I etterkant har det vært mange blandede følelser for «Hanne».

- Jeg har gått i sorggruppe. Alle satt med sorg, lengsel og kjærlighet, men jeg følte en lettelse. Det er stygt å si det. Men det er slik det var. Jeg mistet ham litt etter litt. Jeg var klar til å gå. Men det går veldig opp og ned. Jeg føler vi har det bedre uten ham. Jeg føler meg så trygg uten ham. Jeg er ikke redd lenger.

- Før var jeg så redd når det skulle komme besøk, om folk kom uventet. Da måtte jeg for eksempel si at han lå med migrene. Om han var litt merkelig eller rød på øynene, sa jeg at han hadde drukket litt alkohol eller tatt migrenemedisin eller smertestillende. Nå har jeg ikke lenger en ustabil mann rundt meg. Men jeg kan også savne ham og være sint.

Hvert år registreres det i snitt 530 selvmord i Norge, ifølge tall fra Folkehelseinstituttet. Med et etterlatt-begrep som også inkluderer venner, kjærester, klassekamerater og kollegaer, vil flere hundre tusen årlig berøres av selvmord.

Psykoterapeut Eva Steinkjer er selv etterlatt, og forfatter av boken «De glemte sørgende - etterlatte barn ved selvmord». Ut fra både egen erfaring og som sorggruppeleder for LEVE, trekker hun fram disse følelsene som de vanligste:

Noen reagerer også med et sterkt sinne

- Skyld, skam og tomhet blant de vanligste reaksjonene blant etterlatte. Noen reagerer også med et sterkt sinne. Etter et halvt års tid, sliter mange også med en opplevelse av ensomhet og å være glemt, en forståelse av å være unormal og å sitte fast i sorgen, forteller Steinkjer.

Hun omtaler sorgen etter selvmord som en spesiell sorg, som ofte også innebærer tilleggsbelastninger.

- Slike tilleggsbelastinger er blant annet at selvmordet ikke snakkes om, det nevnes fortsatt som et stor tabu, med skyld og skam og ubesvarte spørsmål.

- Derfor er sorgstøtte ved selvmord viktig, for å minimere disse og forebygge en komplisert og langvarig sorgprosess. Om selvmordet blir stående igjen som minnet om den døde, vil dette bli et tilbakevendende spøkelse, og især for barn er det viktig å reetablere en indre relasjon av den døde, for å leve videre med tapet som en realitet, mener Steinkjer.

Hun mener også det er til stor hjelp for mange å snakke med andre som har opplevd det samme - med likemenn.

- Likemenn er andre som forstår uten at det er nødvendig å si så mye. Å være i et felles forståelsesrom åpner opp for aksept, respekt og gjenkjennelse på et menneskelig nivå som ingen fagperson kan bidra med. Det sier mange etterlatte, forteller Steinkjer, som også leder kreative sorgstøttegrupper.

- Å være i gruppe med andre, se andre, møte andre og være gjensidige speilbilder av hverandre, bidrar til sannhet og ekte møter - noe som er berikende og meningsskapende midt i en meningsløs bearbeiding som tap etter selvmord er. Kreative øvelser gjør det mulig å nærme seg de ordløse erfaringene fra ulike steder og i et tempo tilpasset egen evne til å ta innover seg. Det oppstår en egen kjærlighetsatmosfære i slike grupper, det har jeg selv opplevd mange ganger, både som deltaker og leder, forteller Steinkjer.

LES OGSÅ: - Det er et helt år jeg ikke har levd. Ingenting har betydd noe

- Jeg har blitt nær barna mine på en helt annen måte 

«Hanne» har snakket mye med barna om det som skjedde.

- Jeg tror ikke barna fikk med seg så mye. Jeg har snakket med alle tre. Min eldste som da var seks år, husker at han så meg gråte, at jeg gikk inn og ut av et soverom, der jeg snakket med politi og lege i vinduet. Jeg nektet de å komme inn fordi jeg ikke ville skremme barna. De to andre husker ingenting.

For eldstemann har det også vært vanskelig at faren hans løy for ham den aller siste gangen de snakket sammen.

- Sønnen min fortalte hva faren hans hadde hvisket ham i øret den kvelden - han sa han skulle ta seg en tur, men istedenfor tok han livet sitt. De ordene har plaget sønnen min litt i ettertid. Han sier at pappa løy.

- Han har vært mye sint, klikket helt og endt opp med gråt. Han har gått til psykolog og sliter nå veldig med en redsel for at jeg skal forlate ham. Han vil ha kontroll på hvor jeg er. Jeg føler jeg har blitt nær barna mine på en helt annen måte enn tidligere.

De to yngre barna har ingen minner fra dødsdagen, ifølge «Hanne». Tvert imot forholder de seg til døden slik bare små barn kan. «Hanne» har vært helt åpen med dem om dødsårsaken. 

LES OGSÅ: Hvert åttende barn i småskolen er ensomt

SORG: - Jeg kan føle meg både veldig sterk, men også veldig svak. Selv om det nærmer seg fire år siden, er det mange følelser. Så mye bitterhet og sorg, sier «Hanne». (Dette er et illustrasjonsbilde)  Foto: Shutterstock / luxorphoto
SORG: - Jeg kan føle meg både veldig sterk, men også veldig svak. Selv om det nærmer seg fire år siden, er det mange følelser. Så mye bitterhet og sorg, sier «Hanne». (Dette er et illustrasjonsbilde) Foto: Shutterstock / luxorphoto Vis mer

Samtidig er «Hanne» svært opptatt av at barna skal minnes det beste ved sin far.

- Jeg har aldri sagt noe negativt om faren deres, det trenger de ikke. Det viktigste er at de husker ham som en snill pappa - det var ingen mangel på kjærlighet fra hans side.

- Han var en kjempesnill pappa, han hjalp til med sånne ting som mat og bading, men han forsvant så mye de siste årene. «Pappa elsket å se på TV og sove», kan eldstemann si, forteller «Hanne», med en liten vemodig latter.

Barna har blitt redde for å miste moren sin også.

- «Hvem skal ta vare på oss da», sier de. Jeg merker selv at jeg har blitt redd for å skade meg, eller dø. Jeg kan ikke dø, sier «Hanne».

LES OGSÅ: - For noen kan frykten for døden bli så altoppslukende at de blir sosialt isolert

- Jeg ville vekk fra alt

Overfor dem som kjente dem begge, har det vært vanskelig å forholde seg:

- Jeg har trekt meg unna de vennene og nettverket vi hadde felles, det er vanskelig å møte folk som kjente ham. De vet ikke hva de skal si - og jeg vet ikke hva jeg skal si.

Halvannet år etter dødsfallet, valgte hun å flytte til et nytt sted. Hun trengte å komme vekk fra hans familie, trengte en ny start.

- Jeg ville vekk fra minner, vekk fra plassen hvor alt skjedde, vekk fra alt, starte litt på nytt hvor ikke alle visste at jeg var enke.

Fra første stund valgte hun åpenhet om at barna ikke lenger har en far - og at han tok sitt eget liv.

- Jeg fortalte til barnehagen og skolen hva som hadde skjedd, jeg ønsker ikke å skjule det. Jeg ba læreren fortelle på foreldremøte at faren er død. Barna trenger åpenhet. Min datter ble så lettet den dagen jeg fortalte henne at jeg hadde sagt til læreren hennes at pappa er død - for hun synes det var så vanskelig å si det selv.

LES OGSÅ: Da mamma døde mistet jeg meg selv

Hva så med mor selv - hvordan klarer hun seg?

- Jeg vil si jeg har det bra. Men jeg tenker på ham hver dag. Jeg synes det er fantastisk å ha barna alene - det er lettere å ha barna uten å måtte ta det spesielle hensynet til mannen min som jeg måtte. Men jeg merker også at det er sårt. Jeg skulle selvsagt gjerne ha hatt en pappa til ungene mine. Og barna, spesielt yngstemann, ønsker seg veldig en pappa.

- Jeg kan føle meg både veldig sterk, men også veldig svak. Selv om det nærmer seg fire år siden, har jeg ofte dager som er fryktelig tunge og jeg kan bli helt satt ut. Det er så mye som minner meg om han, så mange følelser. Så mye bitterhet og sorg.

Gode stunder er det likevel også mange av. Noen av de beste har hun i møte med flere venninner som også har mistet mennene sine.

- Vi har også møttes med våre til sammen ni barn som alle har mistet pappaen sin. Det er så godt. I de øyeblikkene er vi alle like.

Og tross for at «Hanne» så gjerne skulle ha hatt faren til sine barn i live - er hun glad for at venneparet tok henne til side den gangen.

- Jeg er i dag veldig takknemlig for at de så det de så, og at de på en måte ga meg mot til å si stopp. Om det ikke hadde vært for dem, hadde nok jeg og barna levd enda lenger i et hjem som ikke var bra for oss, erkjenner «Hanne». 

LES OGSÅ: Kristian (37) ble alvorlig deprimert etter farens død

KK.no gjør oppmerksom på at vi valgt å anonymisere av hensyn til familien. KK.no kjenner «Hannes» identitet.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: