Cecilie Skog:

– Jeg har ikke plass til kjæreste

Cecilie Skog forteller at hun har det bra så lenge hun har ungene og vennene sine - og friluftslivet så klart.

CECILIE SKOG: – Vet du at insektene lager sin egen frostvæske for å overleve vinteren? Etter å ha skrevet barnebok med tips til aktiviteter å gjøre med barna ute – og om dyrene du kan støte på – er Cecilie proppfull av nyvunnet kunnskap. FOTO: Astrid Waller
CECILIE SKOG: – Vet du at insektene lager sin egen frostvæske for å overleve vinteren? Etter å ha skrevet barnebok med tips til aktiviteter å gjøre med barna ute – og om dyrene du kan støte på – er Cecilie proppfull av nyvunnet kunnskap. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Om du kan, må du gjerne komme litt senere … Smil fra C, skrev Cecilie Skog i en sms. Litt senere, klokken 12.30 på Hellerudtoppen, skjer det ingenting da vi ringer på døra. Først etter noen minutters venting går den plutselig opp, og en krøllete polfarer åpenbarer seg.

Jeg glemte å si at ringeklokka ikke virker. Den har ikke virket på fem år.

På kjøkkenbordet, på de brune spisebrikkene som er formet som løv, ligger fortsatt brødsmulene etter frokosten hun spiste med døtrene tidligere på dagen.

– Jeg prioriterte klatreveggen med en venninne. Jeg måtte få ut litt slagg. Vrede, tungsinn, lett irritasjon – som kan bygge seg opp etter flere dager uten fysisk fostring.

– Det er en veldig grei byttehandel. Å stikke føttene ned i inngåtte, svette klatresko og ta en bratt highfive i kalkstøvet i klatreveggen.

Denne saken er hentet fra KK nr 23. som er i salg fra fredag 12. november.
Denne saken er hentet fra KK nr 23. som er i salg fra fredag 12. november. Vis mer
Cecilie Skog innrømmer at det selv for henne ikke alltid er så lett å få med døtrene ut på tur. – Av og til må jeg ta en unge under hver arm og ta springfart over dørstokken, sier hun. Skjortejakke fra Lexingtong, kjole fra American Vintage, sko privat. FOTO: Astrid Waller
Cecilie Skog innrømmer at det selv for henne ikke alltid er så lett å få med døtrene ut på tur. – Av og til må jeg ta en unge under hver arm og ta springfart over dørstokken, sier hun. Skjortejakke fra Lexingtong, kjole fra American Vintage, sko privat. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Dagen har startet med harde forhandlinger. Begge jentene på seks og fem år har noe av den samme ­jernviljen som trengs for å krysse ­isøder. Det er en ­ekspedisjon å få dem av gårde til barnehage og skole. Men det er Vilja og Vega som har lært Cecilie om det nære utelivet, det som er rett utenfor døren bare du stopper opp og ser.

Denne høsten kommer eventyr­eren med sin første barnebok. Ikke overraskende har den tittelen «Kom, bli med ut!» og er full av tips og triks for å få litt mer ­natur i hverdagen.

Hun som før hoppet hekk over maurtuene, setter seg nå gjerne ned sammen med barna og observerer det myldrende livet.

– Mange vet ikke helt hvordan de kan være ute. Med boken vil jeg si: «Hei, jeg kan leie deg ut i ­naturen.» Det er helt magisk når foreldre kan tilrettelegge allerede nysgjerrige barn for slik lek uten å stoppe dem, og la ungene få lov til å finne leken selv og være i den, sier hun.

På utallige turer i skog og mark har hun så mange ganger opplevd det motsatte.

– Jeg har hørt så mange foreldre gjete og kjefte ­barna sine tilbake til stien, mens ungene er i ferd med ­løfte på en stein for å se hva som kanskje bor under den, ­eller å klatre opp på en kjempestein og forsvinne inn i sin egen verden. Da gråter jeg litt innvendig.

– Jeg har stor forståelse for foreldrene som gjerne har mobilisert hardt for å komme ut på tur. Men det er barns instinkt å klatre opp på steiner og trær og utforske utenfor stiene. Da er det så vondt å høre at de er på feil sted. At de skulle ha vært lenger framme på stien. Vi har mye å lære av barna, som er så bort i hampen gode på å være der de er.

– Det høres ut som en metafor på deg – du har jo også gått utenfor stien?

I et lite sekund ser polfareren lettere perpleks ut.

– Jeg fikk ofte høre: «Når skal du begynne å jobbe som sykepleier igjen, da? Når skal du begynne å roe ned og få barn?»

– Betydde det noe? Stoppet det deg?

Hun trenger bare et sekunds betenkningstid, før svaret kommer kontant.

– Nei. Det betydde ikke noe. Lidenskapen og drivkraften etter å leve drømmene var sterkere, sier hun og legger til:

– Men bare så det er sagt – hvis noen tror at det alltid er lett for meg å velte dette jentetriangelet her ut på tur, så kan jeg fortelle at jeg av og til må ta en unge under hver arm og ta springfart over dørstokken. Den kan være høy som en hel fjellkjede. Av og til snubler vi også i motvilje som alle andre.

Genser fra Munthe, jeans fra American Vintage. FOTO: Astrid Waller
Genser fra Munthe, jeans fra American Vintage. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Det er lett å forbinde Cecilie Skog med alle bragdene. Som eneste kvinne i verden har hun nådd begge polene, gått til topps på Mount Everest og besteget det høyeste fjellet på hvert kontinent – de såkalte Seven Summits. Mange kjenner også godt historien om den ene turen i ­Himalaya i 2008, da alt raste, der ektemannen Rolf ­mistet livet i en klatreulykke.

Alt stoppet opp den gangen. Men Cecilie Skog har også forsert mange andre hindre. «Du kan jo ikke opp på Mont Blanc, du vet ikke noe om hvordan det er å puste i tynn luft, du.»

Hun gjengir påstanden med alvor i ansiktet og skyter haken litt trassig fram.

– Det fikk jeg høre sommeren jeg fylte 21. Nei vel, men da får jeg finne ut av det, da.

Senest i sommer, da hun skulle være med på å ro en ­oselver, en stor trebåt med to årepar, var det også noen som ville mene noe. «Du kan vel ikke ro.»

– Det er vel ingen som kan noe før de har lært det. At man må være 1,90 høy med skjegg og spytte blod for å være polfarer, det har jeg aldri trodd på, sier hun.

Hun stopper litt opp, smiler igjen, mens øynene blir blanke.

– Mally klara alt.

Det var bestemoren Mally Klara, som så ofte sa det: «Mally klara alt.»

Det var henne Cecilie bodde hos fra hun var i tenårene.

Cecilie leter etter ordene som kan sies.

– Hun var en av bautaene i livet. Det har ikke alltid vært så lett. Det har vært motbakker. Men det er som med pandemien. Vi er jo skapt for å tåle en trøkk. Det gjelder å ikke se seg for mye tilbake.

– I sorgprosessen etter Rolf var det viktig å stoppe opp, selv om det var ekstremt smertefullt å være der. Men så blir jeg utålmodig og vil videre.

– Du vil sikkert, som alle andre, vite om jeg har fått kjæreste? spør Cecilie og svarer selv: – Jeg har ikke plass. Og har heller ikke noe savn, så lenge jeg har ungene og vennene mine og friluftslivet mitt. FOTO: Astrid Waller
– Du vil sikkert, som alle andre, vite om jeg har fått kjæreste? spør Cecilie og svarer selv: – Jeg har ikke plass. Og har heller ikke noe savn, så lenge jeg har ungene og vennene mine og friluftslivet mitt. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun er på vei videre igjen nå, etter samlivsbruddet med jentenes far. Det er tre år siden det ble slutt med Aleksander Gamme, også han eventyrer og polfarer.

– Jeg føler at jeg står i to ulike verdener. I spagat. Jeg har det veldig fint med barna, men med dem er jeg en tilrettelegger, logistikkansvarlig fra morgen til kveld, omsorgsperson – med noen sprell. Når de er hos faren sin, kan jeg strekke på beina og flakse skikkelig med vingene.

Det pleier å ta en god dag før hun klarer å slippe barna mentalt. Men så finner hun tilbake til seg selv. «Ok, hvem var det jeg var nå igjen?»

I sommer rodde hun en oselver med to nære venner innover Sognefjorden. De våknet opp der de hadde ­fortøyd litt tilfeldig kvelden før, sto opp og stupte ut i det irrgrønne, 20 grader varme vannet. Gjorde litt yoga, kokte havregrøt på primus, for så å ro i sju, åtte timer, til de fikk træler i hendene.

Det skinner av Cecilie Skog da hun forteller om turen.

– Jeg trenger å være en del av noen som er på vei et sted. Å være en del av et fellesskap.

– Jeg trives ikke så godt alene. Er jeg alene i fem ­minutter, tar jeg opp telefonen og ringer noen.

Det er ingen ny mann inne i bildet. Hun bringer selv temaet på banen.

– Du vil sikkert, som alle andre, vite om jeg har fått kjæreste?

– Nei, egentlig ikke. Hva kan du fortelle?

Hun svarer befriende ærlig.

Heldigvis er det høst, og det går mot mørkere ­tider, så nå lar jeg legghårene gro.

Hun ler.

– En kjæreste ville gitt mindre tid til jentene. Eller til å flakse og gjøre egne ting når jeg kan det. Jeg har ikke plass. Og har heller ikke noe savn, så lenge jeg har ungene og vennene mine og friluftslivet mitt.

Hun har likt den lavere pulsen som mange fikk under koronatiden. Plutselig var det tid til å slå av en prat med de andre foreldrene ved barnehagelevering. Plutselig hadde naboen tid til å slå av en prat mens de begge hengte opp klesvasken.

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer

At pandemien rammet henne som foredragsholder, ­bekymret henne aldri. Om hun fikk panikk? Cecilie ser ut som om hun ikke helt forstår spørsmålet.

– Jeg fikk ikke panikk for noen ting.

– Du ble ikke stresset?

– Nei. Da finner jeg på andre ting. Da skrev jeg to ­barnebøker. Så har jeg trukket om sofaen og slipt gulvet. Jeg er som andre. Jeg har bygget enda mer rede.

Det er andre ting som kan stresse henne. Som hvis hun er sen til et møte, vet at noen venter på henne og at hun potensielt kan bli en belastning for noen.

– Og hvis jeg har for mange ting. Det er derfor jeg ­liker så godt å være på tur. Det er færre impulser, ­inntrykk og færre ting å forholde seg til.

Når hun har fått tilbud om å holde digitale foredrag, har hun takket nei.

– Det er ikke det jeg skal. Jeg ønsker å holde publikum i min hule – fysiske – hånd. Å levere en historie som er litt dypere enn at den blåser vekk ved ­første vindkast.

– Hva er det viktigste du ønsker å formidle?

– Jeg har lyst til å inspirere, snakke om naturen, om sola som går opp og ned – være sammen og sette pris på små ting. Som å ta på seg tørre sokker når du kommer inn i teltet. Det viktigste er ikke å komme fram til store mål, men hvem man har med seg. Og at man er bedre venner når man kommer fram enn når man dro.

– Det høres ut som om naturen er terapi for deg?

– Jeg tenker ikke at «nå skal jeg ut på en terapi­time». Men jeg kjenner jo at tankene flytter seg i løpet av en ­joggetur. At kjipe tanker som har bitt seg fast, diffunderer, løser seg opp. Det er en cocktail av hormoner og endor­finer. Det er kjemisk, og det er det jo forsket en del på.

Hun som har gjennomført ekstremt ­krevende ekspedisjoner, kan ikke fatte ­hvordan hun skulle ha klart seg som sykepleier med alt hva det innebærer av oppgaver i løpet av en dag.

Da er det lettere å padle kano mellom ­isflakene i ­Pol­havet. Det er noen år siden hun og en kompis ville prøve å dra til Nordpolen for å oppleve Polhavet på ­s­ommerstid, men hun forteller historien nå for å understreke at poenget med å være ute ikke er å ha store mål ­eller å komme fram, men opplevelsene underveis.

Ingen hadde gjort det før, så det var ikke sånn at det fantes en turistguide. Men de la i vei med den informasjonen de hadde, med både ski og kano for å ta seg fram ­mellom råkene.

Det er når hun ikke har jentene hos seg, at Cecilie «flakser med vingene», som hun sier. Noe som stort sett innebærer å klatre, padle eller bare sove ute. Genser fra Kupong Knitwear. FOTO: Astrid Waller
Det er når hun ikke har jentene hos seg, at Cecilie «flakser med vingene», som hun sier. Noe som stort sett innebærer å klatre, padle eller bare sove ute. Genser fra Kupong Knitwear. FOTO: Astrid Waller Vis mer

De dro i juni. For å få en returbillett til verden, måtte de komme fram til Nordpolen 18. august, da kunne de få haik tilbake med en ­russisk isbryter. Men det gikk trått de første dagene. Den smeltende polisen ga mye over­flatevann og slush-is, noe som gjorde det tungt å ta seg framover. Samtidig seilte isflakene på havet motsatt vei, de drev sørover med havstrøm og vind. Som om naturkreftene hele tiden ville sende polfarerne tilbake dit de kom fra.

De bestemte seg for å telle antall tilbakelagte kilometer først etter noen uker. Da fant de ut at med den farten de hadde, så ville de nå Nordpolen en gang i november.

– Vi holdt på verdiene om at vi ikke skulle telle kilometer, men være til stede. Etter noen uker måtte vi bare snu nesa og padle og gå ­tilbake. Det ble ikke Nordpolen, men det ble noen fantastiske uker med sel og en verden som er i konstant bevegelse. Med isflak som flyter rundt, sola som skinner i isen og sender tusen farger tilbake igjen.

Men hjemme igjen spurte flere: «Hvordan var det å ikke nå målet?»

– Hæ? Vi skjønte nesten ikke spørsmålet engang. Vi tok alle valg basert på våre verdier. Vi kom tilbake som gode venner og hadde en fantastisk tur. Om det eneste kriteriet for turen hadde vært å komme fram, ­ville det vært ­mislykket. Men for oss var tilstedeværelsen det ­viktigste.

I fjor vinter kom eldstedatteren hjem fra skolen og sa at hun skulle sove ute i en iglo. Hun hadde bygget den på skolen sammen med to venninner. «Mamma, du ­trenger ikke å blande deg, jeg har tenkt på alt.» Hun skulle ha med sovepose, hadde tegnet kartet selv, og ­hadde lagt det i en brødpose så det ikke skulle bli vått.

– Da hadde hun akkurat fylt seks år. Jeg ville ikke ­ødelegge initiativet og lot prosjektet hennes få leve litt.

Igloen viste seg å være mer grøft enn iglo. Det var februar, ute sluddet og regnet det. Ikke noe problem, insisterte datteren, de tok bare med seg hver sin paraply å sove under.

– Jeg vil gi en utstrakt hånd, som gjør det lettere å komme seg ut på tur. Og kanskje gi et lite tupp i ræva, sier Cecilie om sin nye bok «Kom, bli med ut!». Genser fra Numph. FOTO: Astrid Waller
– Jeg vil gi en utstrakt hånd, som gjør det lettere å komme seg ut på tur. Og kanskje gi et lite tupp i ræva, sier Cecilie om sin nye bok «Kom, bli med ut!». Genser fra Numph. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Jentene sov i egne senger fram til klokken ett den ­natten. Da ble de vekket, og Cecilie og en av de andre mammaene fulgte dem bort til skolen. Det var mørkt, de hadde hodelykter på – og selv om de hadde gått veien hundrevis av ganger, studerte de ivrig kartet for å se hvor de skulle gå. Etter å ha ønsket jentene god natt under ­paraplyene, stilte de to mødrene seg i skjul bak skolen, med hver sin termos full av kaffe.

Hvis dette er starten, kommer jeg til å møte meg selv så mange ganger i døren på det med at jeg aldri skal sette begrensninger for jentene.

– Du skal ha for å følge opp initiativet.

Ved kjøkkenbordet med spisebrikker formet som ­brune løvblader ler Cecilie Skog.

– Det er umulig ikke å la seg rive med. Takket være henne vil jeg alltid huske den dagen.

– Ellers ville den bare ha vært en helt vanlig februardag, som blandet seg inn med alle andre dager.

Styling og sminke: Kjersti Andreassen
Hår: Lars Eriksen Eitran

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer