Om du kan, må du gjerne komme litt senere … Smil fra C, skrev Cecilie Skog i en sms. Litt senere, klokken 12.30 på Hellerudtoppen, skjer det ingenting da vi ringer på døra. Først etter noen minutters venting går den plutselig opp, og en krøllete polfarer åpenbarer seg.

– Jeg glemte å si at ringeklokka ikke virker. Den har ikke virket på fem år.

På kjøkkenbordet, på de brune spisebrikkene som er formet som løv, ligger fortsatt brødsmulene etter frokosten hun spiste med døtrene tidligere på dagen.

– Jeg prioriterte klatreveggen med en venninne. Jeg måtte få ut litt slagg. Vrede, tungsinn, lett irritasjon – som kan bygge seg opp etter flere dager uten fysisk fostring.

– Det er en veldig grei byttehandel. Å stikke føttene ned i inngåtte, svette klatresko og ta en bratt highfive i kalkstøvet i klatreveggen.

Dagen har startet med harde forhandlinger. Begge jentene på seks og fem år har noe av den samme ­jernviljen som trengs for å krysse ­isøder. Det er en ­ekspedisjon å få dem av gårde til barnehage og skole. Men det er Vilja og Vega som har lært Cecilie om det nære utelivet, det som er rett utenfor døren bare du stopper opp og ser.