Livmorhalskreft

- Jeg har ikke spurt hvor lenge jeg har igjen, for jeg lever hver dag

Karianne Næss (49) utsatte livmorhalsprøven, igjen og igjen. Nå lever hun med uhelbredelig livmorhalskreft. Da datteren Maren (25) fikk beskjed om at hun hadde celleforandringer, ble hun livredd.

LIVMORHALSKREFT: Karianne Næss (49) vil aldri bli kvitt kreftsykdommen. Hennes ønske, er at så mange som mulig tar livmorhalsprøven, så de ikke opplever det samme som henne. Foto: Astrid Waller
LIVMORHALSKREFT: Karianne Næss (49) vil aldri bli kvitt kreftsykdommen. Hennes ønske, er at så mange som mulig tar livmorhalsprøven, så de ikke opplever det samme som henne. Foto: Astrid Waller Vis mer
Publisert

- Jeg er et veldig godt eksempel på hva som kan skje om man bortprioriterer livmorhalsprøven, sier Karianne Næss (49).

Tobarnsmoren har alltid vært svært aktiv, og nesten aldri vært syk. Hun var en arbeidsnarkoman, som elsket jobben sin som kelner på Bryggeloftet restaurant i Bergen.

Når Karianne ikke var på jobb, trente hun veldig mye – hun kunne fint løpe noen mil i uka, i tillegg til å gå fjellturer og trene på helsestudio. Om hun hadde fri, pleide hun å reise.

IGNORERTE BREVENE: Karianne fikk brev fre Kreftregisteret i posten, men "hadde ikke tid" til å ta livmorhalsprøven. Foto: Privat
IGNORERTE BREVENE: Karianne fikk brev fre Kreftregisteret i posten, men "hadde ikke tid" til å ta livmorhalsprøven. Foto: Privat Vis mer

Karianne husker godt da brevene fra Kreftregisteret dukket opp i posten.

- Jeg la dem til side og tenkte at jeg skulle ta det neste måned. Men så dukket det opp andre ting, og jeg prioriterte heller å trene, møte venner eller rydde i hagen. Å dra til legen og ta en gynekologisk undersøkelse var ikke noe jeg så frem til, så da utsatte jeg det igjen og igjen.

Men så skjedde det noe i 2017. Karianne raste ned 10 kilo, helt uten grunn. Det ble første besøk hos legen på åtte år. Legen spurte om noen i familien hadde hatt tarmkreft. «Nei, vi er en frisk familie», svarte hun.

- Jeg fikk beskjed om å komme tilbake for å ta flere prøver om jeg ikke ble bedre, men jeg holdt det gående.

Ble akutt syk

Fra 2017 til 2020 var Karianne mye syk. Hun fikk influensasymptomer, og var ofte unormalt trøtt. Hun tenkte at det var fordi hun levde et såpass aktivt og hektisk liv.

- Jeg trente enda mer for å kompensere, og overvinne trettheten, men kroppen responderte ikke i det hele tatt. Jeg hadde null energi, forteller hun.

Høsten 2019 satt Karianne på flyet til Rhodos. Da hun kom frem, ble hun svært syk. Hun fikk feber og klarte ikke å komme seg opp fra senga.

- Samboeren min tilkalte lege, som kom til hotellet og ga meg mange forskjellige medisiner som man ikke får i Norge, for å si det sånn. Men det hadde ingen effekt.

Legen kom tilbake to dager senere. «Karianne, du må til legen når du kommer hjem. Dette handler ikke om forkjølelse, det er noe veldig galt». Karianne gjorde som hun fikk beskjed om, og dro til legen. Det ble tatt blodprøver, og alt så fint ut.

- Jeg hadde også fått en del blødninger fra underlivet, noe jeg fortalte til legen. Han sa at jeg sannsynligvis var kommet i overgangsalderen. Det stemte bra med symptomene mine, så jeg antok at det var den naturlige forklaringen. Jeg fikk tilbud om sykemelding, men jeg sa nei, jeg skulle jobbe – det var jo bare overgangsalderen.

AKTIVT LIV: Karianne har levd et svært aktivt liv. Foto: Privat
AKTIVT LIV: Karianne har levd et svært aktivt liv. Foto: Privat Vis mer

Forsto at noe var alvorlig galt

En ny fastlege skulle vise seg å få stor betydning for Karianne. På dette tidspunktet, i 2019, hadde hun også fått smerter i knær og rygg, i tillegg til at hun var mye kvalm. Legen syntes det var rart at en i utgangspunktet aktiv og frisk kvinne, kunne ha så mange plager.

- Jeg kan ikke si at fastlegen reddet livet mitt, det var allerede for sent, men han så meg. Han tok utvidede prøver, og skjønte raskt at det var noe veldig galt.

Dagen etter ble Karianne sendt til Haukeland universitetssykehus, og det sto et helt legeteam og ventet på henne.

Karianne fikk beskjed om at hun hadde livmorhalskreft med full spredning.

- Jeg hadde fått den verste kreftformen, med veldig dårlig prognose.

- Hva tenkte du da du fikk kreftbeskjeden?

- Ettersom det var under corona, fikk jeg aldri ha med meg noen. Jeg konsentrerte meg så mye om å prøve å huske det legene fortalte, så det gikk egentlig ikke opp for meg hvor alvorlig det var. Når jeg tenker tilbake, husker jeg ikke så mye. Det var en slags utenfor kroppen-opplevelse.

FIKK KREFTBESKJEDEN: - Det var en slags utenfor kroppen-opplevelse, forteller Karianne. Foto: Astrid Waller
FIKK KREFTBESKJEDEN: - Det var en slags utenfor kroppen-opplevelse, forteller Karianne. Foto: Astrid Waller Vis mer

Heftig behandlingsløp

Svulsten var stor, og Karianne trengte behandling så fort som mulig. Det startet med 30 utvendige strålinger hver dag – mandag til fredag. Deretter fikk hun cellegift én dag i uken.

- Så fort jeg begynte å komme meg litt på beina igjen, var det tid for en ny kur. De to månedene var jeg veldig dårlig. Jeg dro til sykehuset, og rett hjem til senga.

Til slutt ble Karianne sendt til Radiumhospitalet, for å få innvendig stråling. Hun var der i 10 dager, og det var en enorm belastning.

- Du blir lagt i narkose og vekket opp igjen, gang på gang. Det er veldig tøft. Mens dette pågikk, var det eneste jeg tenkte: Hvorfor dro du ikke til legen og tok den livmorhalsprøven? Nå har jeg ikke telling over hvor mange som har undersøkt underlivet mitt. Men det hjelper ikke å være etterpåklok.

Hadde celleforandringer

Karianne ba døtrene sine om å ta en livmorhalsprøve, på grunn av sin egen situasjon. Yngstedatteren Maren Næss (25) hadde nettopp flyttet fra hjembyen Bergen, til Volda, for å studere. Hun ringte fastlegen, og fikk ta en livmorhalsprøve selv om hun ikke hadde fylt 25 på det tidspunktet.

- Jeg hadde aldri vært til gynekologisk undersøkelse før, så jeg kviet meg veldig i forkant. Jeg har tatt HPV-vaksinen, så jeg regnet med at alt var i orden. Jeg er nøye på slike ting, sier Maren.

Etter litt tid fikk Maren en telefon fra legen. Hun ble fortalt at de hadde funnet celleforandringer, og ba henne ta en ny test om et halvt år.

- Jeg ble kjemperedd, og knakk helt sammen. Jeg var helt alene på et nytt sted, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Legen sa ikke noe om hvor alvorlig det var, noe jeg synes var veldig skummelt. Jeg tenkte: Ettersom mamma har kreft, har jeg også fått det?

Et sjokk

Maren ringte til moren sin, som beroliget henne med at det mest sannsynlig ikke var alvorlig.

- Det var veldig ekkelt å få den beskjeden, men det hjalp å snakke med mamma.

Karianne forteller at hun fikk sjokk da datteren ringte, gråt og fortalte om prøveresultatet.

- Først ble jeg veldig overrasket, men jeg hadde gode kreftleger rundt meg som fortalte at de ikke egentlig tester personer under 25 år, fordi det er så vanlig med celleforandringer i den alderen. Det er sjelden snakk om kreft. Men det var tøft for oss alle å vente i seks måneder før Maren skulle ta en ny test, på grunn av min situasjon.

Det var ekstra vanskelig at Maren var så langt unna.

- Maren hadde ingen rundt seg, og jeg kunne ikke gi henne en klem og snakke om situasjonen ansikt til ansikt. Det var tøft.

- Jeg har ikke spurt hvor lenge jeg har igjen, for jeg lever hver dag

Trist at det gikk så langt

Da Maren tok en ny test et halvt år senere, viste det seg at prøven var normal. Det er ofte slik – man kan ha lette celleforandringer, som går tilbake av seg selv.

For Maren har det vært tøft å se at moren, som alltid har vært i så god form, har blitt alvorlig syk. Hun forteller at hun har mistet alt håret, og at formen hennes går litt opp og ned. Det er verst når hun går på cellegift.

- Til tross for det, er hun som regel alltid i godt humør. Det hjelper å snakke med henne, vi har et veldig nært forhold.

- Hva tenker du nå om at moren din aldri testet seg?

- Jeg husker så godt dagen da hun fikk brevet. Jeg spurte om hun ikke skulle booke time, ettersom hun hadde fått innkalling i posten. Hun svarte: «Nei, det er så travelt på jobb. Jeg er jo frisk og rask, så jeg trenger ikke det». Jeg sa jeg syntes det var veldig dumt. Men hun er et voksent menneske, og jeg kan ikke tvinge henne til noe.

Både Maren og søsteren synes det er veldig trist at moren aldri tok livmorhalsprogrammet på alvor.

- Mamma gikk aldri til legen før dette. Hun tenker at alt går over, og har en ekstremt positiv innstilling til alt, sier Maren, og fortsetter:

- Det er veldig trist å tenke på at det gikk så langt.

Tabu å snakke om gynekologisk kreft

Karianne synes det er synd at mange ikke ønsker å snakke om gynekologisk kreft.

- Jeg merker det godt selv – ingen tør å snakke om krefttypen min. Brystkreft er liksom greit, men så fort det handler om underlivet, blir folk stille.

Kvinner som får gynekologisk kreft, og blir operert, må bruke dilatorer slik at underlivet ikke skal gro sammen. Det kan ligne på en dildo eller vibrator. Karianne hadde aldri hørt om det før hun ble presentert for hjelpemiddelet selv.

- Jeg fikk litt sjokk! Egentlig synes jeg det er ganske vittig – ingen av de jeg har snakket med har hørt om det før. Det er ganske skambelagt, men det burde jo ikke være slik. Det er en kroppsdel på lik linje som en arm eller et øre. Hvorfor skal man ikke kunne snakke om det?

- Jeg lever hver dag til det fulle

Man vil kanskje tenke at helsevesenet har sviktet, selv om man selv har ansvar for å ta celleprøven. Likevel er ikke Karianne bitter på noe vis – hun tenker kun fremover.

- Situasjonen er som den er, og jeg bruker ikke tid til å tenke på hva som kunne ha vært gjort annerledes. Jeg har full spredning til lymfene mine, og er under palliativ behandling. Jeg blir ikke kvitt kreften, men jeg ønsker å leve så godt som mulig. Jeg ønsker ikke å fortelle min historie fordi det betyr noe, men fordi andre ikke skal havne i samme situasjon.

Kariannes innstilling er beundringsverdig. Hun høres ikke trist ut, hun er kun positiv og i godt humør.

- Kreften har lært meg noe. Jeg har alltid vært en utålmodig person, men nå har jeg blitt tålmodig og raus med folk rundt meg. Jeg hisser meg aldri opp over bagateller lenger. Jeg har fått et helt annet syn på ting.

Nå er Karianne i gang med seks runder cellegift, i et håp om at det bremser kreften litt. Hun skal gå på cellegift i et helt år.

- Jeg har ikke spurt legene hvor lenge jeg har igjen å leve, for jeg lever hver dag. Jeg koser meg, og har veldig god livskvalitet. Jeg går ikke i kjelleren, jeg bruker heller tid på å jobbe i hagen, være med familie og venner, og male på terrassen når jeg orker. Jeg lever hver dag til det fulle, sier hun med et smil.

Svært mange unngår å ta prøven

Karianne er ikke alene om å ikke ta livmorhalsprøven. Over 200 000 kvinner har ikke tatt prøven på 10 år eller mer. Generalsekretær i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross, mener det er sterkt urovekkende.

Grovt estimert var det 55 000 færre enn forventet som tok livmorhalsprøve i fjor. Basert på tidligere statistikk, er et sannsynlig anslag at 1100 av disse 55 000 kvinnene har alvorlige celleforandringer, og cirka 55 av disse kvinnene kan ha kreft.

Denne måneden startet en av årets viktigste kampanjer for kvinnehelse, nemlig #sjekkdeg. På verdensbasis er livmorhalskreft den fjerde største kreftformen som rammer kvinner. Takket være HPV-vaksinen og det norske Livmorhalsprogrammet, kan sykdommen forebygges og på sikt nærmest utryddes her i landet.

- Det er svært sjelden vi kan forebygge kreft så målrettet som ved livmorhalskreft. Tar du HPV-vaksine og følger Livmorhalsprogrammet hele veien fra du er 25 til 69, kan du i praksis unngå å bli alvorlig syk av livmorhalskreft, sier Ross, og fortsetter:

- Dette er en kreftform som utvikles langsomt. Går du til legen hver gang du får påminnelse fra Kreftregisteret, vil sykdommen oppdages så tidlig at du har gode prognoser. Derfor er det sterkt urovekkende at så mange kvinner sjelden eller aldri tar livmorhalsprøve.

GENERALSEKRETÆR: Ingrid Stenstadvold Ross. Foto: Kreftforeningen
GENERALSEKRETÆR: Ingrid Stenstadvold Ross. Foto: Kreftforeningen Vis mer

Corona-pandemien har ført til at enda færre tester seg. Nedgangen er tydeligst blant kvinner over 40 år.

- Vi er veldig bekymret. Færre har testet seg på grunn av corona, mange vil ikke være til bry. I starten av pandemien var det helt naturlig å tenke sånn, men nå ser det ut til at vi må leve med corona, og livmorhalsprøven er like viktig som før. Nedgangen er svært alvorlig fordi vi fra før har et lavt oppmøte i Norge. Nå er det på tide å teste seg, sier leder av Livmorhalsprogrammet i Kreftregisteret Ameli Tropé.

HPV-vaksinen

De første jentene som fikk HPV-vaksinen som en del av barnevaksinasjonsprogrammet som 12-åringer, fyller 25 år neste år. Da får de sitt første brev fra Kreftregisteret med oppfordring om å ta livmorhalsprøve.

- Det er viktig å forstå at HPV-vaksinen ikke beskytter deg 100 prosent mot livmorhalskreft. Du må også ta livmorhalsprøve hver gang du får denne påminnelsen, helt fra du er 25 til du er 69, sier generalsekretær i Kreftforeningen Ingrid Stenstadvold Ross.

Er du vaksinert mot HPV-virus og følger livmorhalsprogrammet, kan du i praksis unngå å bli alvorlig syk av livmorhalskreft.

- Om man tar vaksinen før seksuell debut, er det svært liten sannsynlighet for at man får kreft. Man kan fortsett oppleve alvorlige celleforandringer, men da har man mest sannsynlig ikke en HPV-type som kan utvikle seg til kreft før man er 30 år. Men jeg er enig i at det er viktig å ta livmorhalsprøve fra man er 25 år, for å forebygge livmorhalskreft i senere alder, sier Tropé.

Sjekk deg ved symptomer

Det er svært sjelden kvinner under 25 år får livmorhalskreft. Blant dem som ikke har fått HPV-vaksinen i syvende klasse, er det 0-6 som rammes av livmorhalskreft hvert år.

- Har du symptomer, uansett alder, skal du ta kontakt med legen din. Og da er det ikke alltid man bør undersøke med livmorhalsprøve. Det i seg selv er ikke et så godt verktøy ved symptomer, men det er et godt verktøy for ellers friske kvinner uten symptomer. Ved symptomer skal man utredes, og finne ut hva som er årsaken til symptomene, om alt er normalt ellers, sier Tropé.

LEDER AV LIVMORHALSPROGRAMMET: Ameli Tropé. Foto: Privat
LEDER AV LIVMORHALSPROGRAMMET: Ameli Tropé. Foto: Privat Vis mer

Symptomer man bør få utredning for, er nyoppståtte, kraftige eller uregelmessige blødninger, blødninger etter samleie eller trening, illeluktende eller blodig utflod, eller vedvarende smerter i underlivet.

- Veldig ofte er det noe annet enn celleforandringer eller kreft – det kan for eksempel være en kjønnssykdom, eller tilstander som for eksempel endometriose. Men det er alltid anbefalt å få det undersøkt hos lege.

Tropé forklarer at hun blir veldig berørt av Kariannes historie.

- Jeg skulle ønske at hun hadde blitt tatt på alvor tidligere. Jeg er takknemlig for at hun deler sin historie; lærdommen er at kvinner med slike symptomer alltid bør undersøkes, uavhengig av alder. Og håpet er at alle kvinner som leser dette, tar livmorhalsprøve hver gang de får påminnelsen fra oss.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer