MISTET LILLESØSTEREN PÅ UTØYA: Sangen døde med lillesøster Elisabeth for Cathrine Trønnes Lie (22). Først i år, fire år etter Utøya, begynte hun å synge igjen. Foto: Julie Christine Krøvel
MISTET LILLESØSTEREN PÅ UTØYA: Sangen døde med lillesøster Elisabeth for Cathrine Trønnes Lie (22). Først i år, fire år etter Utøya, begynte hun å synge igjen. Foto: Julie Christine Krøvel
Utøya

- Jeg har ikke villet synge foran familien min etter at Elisabeth døde

Da lillesøsteren på 16 år ble drept på Utøya, mistet Cathrine (22) mer enn en søster.

KK.NO: Det var alltid de to. Født med bare litt mer enn ett års mellomrom, psykologene kaller det pseudotvillinger – søsken som er så tett i alder at de følger hverandres utviklings­trinn. 

Hjemme hos familien Trønnes Lie i Halden var musikken som et soundtrack til selve livet, med tre generasjoner musikere blir det gjerne sånn. Men Cathrine sang sjelden uten Elisabeth.

– Vi gikk til sangpedagog begge to, og spilte i teateroppsetninger sammen. Det var Elisabeth som ga meg lyst til å synge, for hun sang hele tiden rundt meg, forteller Cathrine.

Så kom 22. juli 2011. Søstrene hadde gledet seg til å reise på AUF-leir sammen. Det siste Cathrine så av lillesøsteren, var at hun ga henne tommel opp og smilte. Marerittet som fulgte kjenner vi alle. 18 år gamle Cathrine ble skutt to ganger, lillesøster på 16 kom aldri levende fra øya. 

Og mens verden har gått videre som om ingenting har skjedd for mange av oss andre, stoppet den opp for familien Trønnes Lie. 

NÆRE SØSTRE: Cathrine (til venstre) og lillesøster Elisabeth fulgte hverandre i ett og alt. Foto: Privat
NÆRE SØSTRE: Cathrine (til venstre) og lillesøster Elisabeth fulgte hverandre i ett og alt. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Livet etter Utøya

Mistet lysten til å synge

Tiden leger ikke alle sår, posttraumatisk stress kommer i så mange former. For Cathrine har den lagt seg som en tung sky av stress som ødelegger alt hun måtte ha av planer for dagen. Hun er redd for å miste kontrollen, tankene er ikke med henne, hun sliter med å finne ord, alt suger henne for energi. 

Hun har egentlig nok med å stå opp, spise, kle på seg. Kanskje møte mamma Marit som heller ikke har klart å jobbe igjen siden 2011, eller venninner når de har fri. Og mens resten av familien fant trøst i musikken, døde den sammen med Elisabeth for Cathrines del.

– Etter Utøya hadde jeg ikke lyst til å synge. Uten henne syntes jeg ikke stemmen min var noe bra. Jeg synger rent, men det var Elisabeth som hadde den spesielle stemmen. Jeg følte at jeg bare funket sammen med henne.

Familien prøvde å oppmuntre henne, men ingenting nyttet. Helt til mamma Marit bestemte seg for å skifte taktikk og gi henne en dytt.

– Jeg vet hvor mye musikken gir. Når jeg har sunget, blir jeg så mye lettere i hodet. Verden ser litt lysere ut en stund, forklarer Marit.

Til 21-årsdagen i januar i år fikk Cathrine to valg: «Vil du ha penger i gave, eller timer hos sangpedagog? Før du bestemmer deg, tenk på at sangpedagog er mye, mye dyrere.»

De første timene var beintøffe.

– Jeg har ikke villet synge foran familien min engang etter at Elisabeth døde. Det var skummelt å la andre høre meg, forteller hun.

Sangpedagog Linda Grønhaugs jobb ble å gi Cathrine selvtillit. Og da Marit skrev en sang som hun ga til Cathrine med beskjed om å gjøre som hun ville med den, ba hun en venninne om hjelp. Sammen flikket de på låten, de sendte opptak fram og tilbake, og innså at stemmene deres låt så fint sammen.

– Jeg har ingen planer eller ambisjoner med sangen. Jeg synger for meg selv, og for 
å bli tryggere, fastslår hun.

FIKK HJELP AV SANGEN: Cathrine mistet sanggleden etter at lillesøsteren ble drept på Utøya. Nå, fire år etter tragedien, har det blitt gøy igjen. Foto: Julie Christine Krøvel
FIKK HJELP AV SANGEN: Cathrine mistet sanggleden etter at lillesøsteren ble drept på Utøya. Nå, fire år etter tragedien, har det blitt gøy igjen. Foto: Julie Christine Krøvel Vis mer

LES OGSÅ: Hanne mistet lillebroren i blind vold

Kortsiktige mål

Endelig er det blitt gøy igjen. Så gøy at hun og venninnen har begynt å spille inn sanger i bestefars hjemmestudio. Og det er først nå, mer enn fire år etter Utøya, at hun begynner å skjønne hva slags hjelp hun trenger for at livet skal kunne gå videre.

– Jeg har ingen framtidsdrømmer, men mange små, kortsiktige mål. Jeg innser at ting tar tid, og det er greit. Jeg planlegger aldri for mer enn ett år om gangen. 

- Syngingen hjelper meg på veien, på den måten at den gir meg en befrielse og en følelse av at det i hvert fall er noe jeg behersker, det er noe jeg får til. 

Noen ganger er ikke målet at alt skal bli som før, eller at vi skal få til mest mulig. Cathrines kropp er full av arr som minner henne på hva hun har opplevd – og fortsatt overlever. 

– Det siste året har jeg lært at ting blir lettere, det er ikke alltid like skummelt å gå ut av komfortsonen som man tror. Det er lettere å tørre noe når du først har gjort det en gang eller ti. Og jeg har troen på at når det er noe du virkelig vil, så får du det til. Går det ikke i dag, så får du nye muligheter i morgen. Hun smiler.

– Endelig har jeg det bedre enn dårlig. Og det får være greit.

Denne saken stod også i KK nr 49/50 2015.

Til forsiden