Paralympics-stjernen Ebba Årsjö (21) har en funksjonsnedsettelse som ikke nødvendigvis er synlig ved første øyekast. Til tider har det kanskje vært en lettelse å til en viss grad kunne skjule utfordringene. Andre ganger har det bydd på større problemer.
For eksempel i idrettskarrieren, hvor andre idrettsutøvere, delegasjoner og land har stilt spørsmål ved om Årsjö er funksjonsnedsatt nok til at det er rettferdig å konkurrere mot henne.
– Frem til jeg var rundt 20 år følte jeg på et sterkt hat mot syndromet mitt. Jeg tittet ned og ble bare lei meg eller sint. Jeg ville ikke ha den kroppen jeg hadde, forteller Årsjö til KK.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
Hildes livsendring reddet henne ut av depresjonen: – Vi må tørre å ta skumle valg
– Å stå og gå er alltid en utfordring
Paralympicsstjernen, som er to ganger World Champion og to ganger Paralympic Champion, ble født med Klippel-Trénaunay-syndromet. Som følge av dette, lider hun av muskeltap i det ene benet. At benet er en belastning er ingenting å betvile – men det kan samtidig se tilsynelatende normalt ut.
– Syndromet er fortsatt uhelbredelig. Tilstanden er i prinsippet den samme hele tiden, men jeg kan påvirke det litt selv, forteller Årsjö.
Da hun var liten ble det gjennomført en masse operasjoner. Dessverre med liten suksess.
– Ergonomiske produkter og hvile fra aktivitet hjelper på kort sikt mot smertene. Tar jeg vekk dette, og gjør noe aktivt, kommer smertene. Rett og slett, forteller Årsjö.
Operasjonene innebar at man skar vekk og benyttet laser for å fjerne de svært synlige blodkarene og sårskorpene. Det hjalp litt på kort sikt, men samtidig kom det tilbake så snart man sluttet med behandlingen.
– Det å i det hele tatt stå og gå er alltid en utfordring, understreker Årsjö.
– Jeg har ingen fotsåle eller fungerende tær. I tillegg er jeg konstant hoven. Benet tåler ikke sol, så jeg må alltid dekke det godt til med klær, strømper eller solkrem. Det er ømt, og det blør lett ved hard eller skarp berøring, forteller hun.
– Skjønner ikke hvordan jeg kunne være så slem
I dag kan hun fortelle at hun endelig har akseptert egen kropp og helse. Men slik har det virkelig ikke alltid vært. Fra oppveksten, og frem til ganske nylig, kan Årsjö beskrive et sterkt hat mot egen kropp.
– Jeg ville ikke ha den kroppen jeg hadde. Jeg ville bare kunne løpe rundt barbeint, ha på korte klær og kunne kjøre enda hardere på trening for å bli så god som mulig, forteller hun.
– Dessverre kan jeg fortsatt ikke trene som ei vanlig jente kan. Men i dag har jeg oppnådd en aksept, og det har endret både hvordan jeg har det og synet mitt på meg selv fullstendig, sier Årsjö.
Ifølge Årsjö, kan hun nå se ned på seg selv, og være «helt ok» med tingenes tilstand.
– Jeg gjør det beste ut av situasjonen, og lever mye lykkeligere enn før, forteller hun.
- Vi gjør det for 15-åringer som ikke vil spille i bikini
Delte magemuskler: «Heidi» Gikk med plager i 17 år
– Bare guttene pratet med meg
I løpet av idrettskarrieren har det derimot ikke alltid vært lett å hanskes med benet. Det fysiske aspektet har naturlig vis vært én ting – men også det å omgås andre para-utøvere har bydd på utfordringer.
Det kan være problematisk å ha en funksjonsnedsettelse som ikke synes ved første øyekast. Innimellom, kan det føre til klager, hat, protester og dumme spørsmål fra konkurrerende nasjoner og deltakere, forteller Årsjö.
– Jeg har aldri fått ekle ord kastet etter meg fra andre nasjoner siden jeg begynte med parasport - men mange spørsmål som har vært både trivelige og utrivelige, deler hun.
– Det er først nå jeg har begynt å få venninner på turneringene. Tidligere har det bare vært guttene som har pratet med meg, innrømmer hun.
Årsjö tror at de andre jentene ikke likte at noen kom inn og tok plass – men også at de var spesielt skeptiske til funksjonsnedsettelsen hennes.
– Om man skal prøve å beskrive hvordan det føltes, så var det rett og slett at jeg kunne kjenne at de ikke likte meg. Jeg tror mange har kjent på dette en eller gang i livet, forteller hun.
Til tross for uheldig stemning, mener Årsjö at det ikke påvirket henne altfor mye. Hun tenkte at det sikkert kom til å bli bedre når de en dag fikk sett på benet hennes skikkelig.
– Dersom de ikke ønsker å respektere meg nå, eller være hyggelige, er de ikke verdt tiden min, forteller Årsjö at hun forsøker å tenke.
- Jeg forsto på en måte at jeg var død
Slik vant Line (31) over depresjonen: - Endelig forstår jeg at livet kan være godt
Tanken om at folk kom til å forstå eller godta når de en dag fikk se benet, var derimot ganske fjern for Årsjö som barn. Frem til hun ble voksen, skjulte hun benet så mye som mulig.
– Nettopp på grunn av reaksjonene, som ikke var så trivelige i oppveksten, forteller hun.
– Barn er jo barn. De har ikke noe filter. Og jeg som jo også var et barn, tok ordene og blikkene ganske hardt, fortsetter hun.
I dag er det annerledes. Både for hennes egen del, og når det kommer til andres reaksjoner.
– Barn er fortsatt barn, og sier hva de sier – men jeg forstår jo nå hvordan jeg skal tenke. Det gjorde jeg ikke før, forklarer hun.
Det finnes folk som viser og innrømmer at de synes benet ser ekkelt ut, enten gjennom ord eller kroppsspråk. Men veldig få har sagt stygge ord til Årsjö i voksen alder.
– I åtte av ti tilfeller er folk sjokkerte, berørte, fulle av spørsmål eller faktisk imponerte – noe som er kult, og gjør at jeg liker å vise benet, innrømmer Årsjö.
Slik kan du bli lykkeligere av å stå opp tidlig
– Reddet meg
Og å vise benet, det bestemte hun seg nylig for å gjøre én gang for alle. På Instagram, for en hel verden. Tydelig – og bare helt naturlig.
Årsjö sier hun kan forstå alle som har tvilt på henne i forbindelse med Paralympics.
– Alle vil jo vinne konkurransene. Ser man noen som ser ut til å jukse, så må man jo si ifra - jeg hadde gjort det samme.
– Derfor var det en lettelse å stilne alle som har tvilt på meg, forteller hun.
Treningsekspertene deler sitt beste råd: - Bruk mer tid på dette
Videre understreker hun hvor mye parasporten og idrettskarrieren har betydd for henne.
– Parasporten reddet meg, både mentalt og karrieremessig. Det var en lang prosess, som ikke skjedde over natten, men plutselig var jeg tvunget til å vise benet for mange mennesker.
– Å eksponere meg selv om og om igjen for det jeg var redd for endret til slutt synet mitt på meg selv og livet mitt helt, forklarer hun.
I tillegg, hjalp det å omgås andre mennesker med funksjonsnedsettelser, legger Årsjö til. Hun kan beskrive en flott barndom og oppvekst, med en familie som var både støttende og strenge. Idrettsfokuset og satsingen til både henne selv og søsteren var noe trivelig – selv om hun også hadde benet som hun «slepte på i hemmelighet».
Smertene og det praktiske var én ting, mens den mentale byrden for et barn og så tenåring av å ha et slikt ben var noe ganske annet.
– Forskjellen er vel at i dag har jeg et helt annet syn på meg selv og omgivelsene mine. I dag er det lettere med alt det praktiske. Jeg har et godt selvbilde, og har klart å akseptere kroppen min, sier Årsjö.
Sommerkroppen: – Et begrep jeg har hatet i mange år
