Eksotiske farger, store planter, ­marokkanske krukker og vakre ­vintageskatter. Dette er det stedet dansedronningen Mona Berntsen virkelig har funnet gleden det siste året: hjemme.

Hun åpner døren, smiler og ler. Mona virker oppriktig glad for endelig å kunne fylle huset sitt med andre mennesker, og uttrykker det entusiastisk opptil flere ganger.

«Det er menneskene som gjør et hjem til et hjem», som hun sier.

Nå ser hun framover og er klar for å gjøre det beste ut av situasjonen vi er i. For henne har ett år med ufrivillig pause fra all utøvende dans, parallelt med tøffe opplevelser på ­privaten, ført med seg mange vonde dager. Men også ro og lærdom og muligheten til å sette pris på de tingene hun ­aldri har rukket å ta innover seg før.

Hun viser stolt fram sitt favorittrom i hele huset – ikke overraskende dansestudioet i første etasje. Dette har hun malt i en varm farge som gjør henne glad, også litt inspirert fra sitt andre hjemland, Marokko. Her bruker hun flere timer hver dag på enten å danse, trene styrke, meditere eller bare ligge på en matte på gulvet og puste.

– For én ting er å ha det fint hjemme, en annen ting er å ha det fint hjemme, sier hun og legger håndflaten mot hjertet sitt.

La oss skru tiden 11 år tilbake. Til Los Angeles 2010. 19 år gammel ankom Mona Berntsen helt alene med en fullpakket koffert. Høy på forventninger var hun klar for å gjøre karriere av dansen. Nye eventyr og spennende erfaringer ventet henne, men også en tøff bransje med spisse albuer og store skuffelser.

Hun hadde allerede bemerket seg som et unikt talent i Norge og hadde danset hun seg helt til topps i «So You Think You Can Dance Scandinavia». Nå var hun mer enn klar for å utvide repertoaret.

Etter at hun kom til Los Angeles, tok det likevel lang tid før dansegleden ble den samme igjen. Byen i seg selv var noe helt annet enn det hun var vant til hjemme i Bærum og Oslo. Uvant og travel. Dagene fløy av gårde, konkurransen var beinhard, og løping mellom auditioner og påfølgende klesskift i bilen var den nye hverdagen.

Mona Berntsen om barndommen: - Jeg visste ikke at jeg så annerledes ut før noen påpekte det

Mona befant seg samtidig en halv verden unna trygge Norge, og plutselig skulle vilt fremmede mennesker ha formeninger om både hvordan hun så ut og hva hun burde gjøre for å lykkes.

– Ung i Hollywood, ja. Jeg måtte lære meg hva som var viktig for meg. Hvor god danser jeg kunne bli med det potensialet jeg hadde, og hvordan jeg samtidig kunne være et så godt menneske som mulig.

Mona visste akkurat hva hun ville – og hun gjorde det. Allerede som 30-åring kan hun se tilbake på en glitrende karriere på scenen, i skjønn forening med noen av verdens mest kjente artister. Justin Bieber, Madonna, Chris Brown og Justin Timberlake, for å nevne noen.

– Hadde noen fortalt meg som 18-åring at dette skulle fylle livet mitt de 10 neste årene, ville jeg aldri i verden trodd på det. Dansen har gitt meg et eventyr.

Hun stopper opp og tar en betydelig slurk av sin spinatgrønne juice, før hun skal få håret krøllet og klart til fotografering.

Nå som Mona er hjemme i Norge, bruker hun mye tid på egenpleie og det å sette pris på de tingene som kommer av ikke å være på reisefot. For første gang siden barndommen våkner hun opp i samme seng hver eneste morgen. Hun har et klesskap med alle klærne sine, en oppvaskmaskin hun må sette på selv, og lever i samme tidssone som alle dem hun er mest glad i.

– Det er så rart. Det gjør noe med deg når du flytter fra alt og alle i så ung alder. Du blir litt rotløs. Selv jeg, jeg som er så opptatt av å ha mitt eget sted hvor jeg kan puste – og så har jeg ikke hatt det før nå.

Det nye hjemmet hun viser fram, kjøpte hun sammen med samboeren sin for rundt to år siden. De har bodd sammen og eid leiligheter før også, men da har Mona nesten ikke vært til stede. I den forrige leiligheten hun bodde i, på Torshov i Oslo, sov hun ikke alene en eneste natt.

– Jeg har hatt et hjem, men ikke følt meg hjemme siden barndommen. Jeg har kjøpt halvstygge møbler fordi de har vært praktiske, og skaffet meg sånne hybelsett fra Ikea, med seks tallerkener, seks skåler og seks kopper, fordi det er det jeg har trengt det neste halvåret.

– Jeg elsker følelsen av at jeg nå kan kjøpe mine helt egne, fine gafler. Og jeg har i tillegg fått muligheten til å kjede meg! Jeg har lest bøker i sofaen om kvelden og ­ryddet i skap for å holde orden i tingene mine.

Hun smiler da hun snakker om det og virker tilsynelatende fornøyd med tilværelsen. Mona er vant til at nesten alt hittil har vært midlertidig. Nå setter hun ekstra stor pris på de små tingene som er mer forutsigbare.

– Forresten: Hvorfor pynter folk seg kun når de går ut døren? Pynt deg også når du er hjemme, og føl deg vel!

Hun tar oss tilbake til livet på reisefot. For å skape trygghet og ro, som har vært en viktig følelse for Mona gjennom det livet hun har levd, har hun lagt seg til noen vaner som hun har klamret seg fast til. På hvert eneste hotellrom hun sover på, enten det er i New York eller Danmark, så tenner hun det samme duftlyset om og om igjen. Lukten gir henne en følelse av hjem i øyeblikk hvor hun er helt alene.

– Det høres kanskje patetisk ut, men det å ta med en lukt som jeg kjenner, har vært så fint og et av de få faste ritualene i hverdagen min i mange år. Jeg er jo blitt vant til nærmest å gjøre flyplassene til mitt eget hjem, og sovekupeene i turné­bussen blir stadig innredet slik at jeg hvert fall får en liten følelse av å være hjemme.

31-åringen er også helt avhengig av å se «Friends» rett før hun skal sove. Det er en vane hun ikke engang har klart å legge fra seg nå som hun har vært hjemme så lenge.

– Disse tingene kommer av at det mange ganger har føltes skummelt å reise rundt på hotellrom i store byer, så jeg har trengt en vane.

– Duftlyset og lyden av «Monica» som snakker – det er likt overalt.

Bestevenninnen Sara kommer inn i rommet og bekrefter uoppfordret at Mona er helt avhengig av «Friends»-ritualet. På hver overnatting er dette en obligatorisk del av kvelden. De ler begge to.

– Du snakker om viktigheten av faste ritualer – hvor viktig er det for deg å ha en samboer som alltid er der?

– Veldig viktig. Jeg har ikke hatt så mye tid å bruke på andre, så lojalitet, vennskap og kjærlighet er utrolig viktig for meg.

– Livet mitt har vært preget av at ting er blitt byttet ut, så det å ha noe fast er helt avgjørende. Jeg får vondt av sånne ha det-ting, fordi hele livet mitt har vært sånn. Alt som er fast, gir meg en god følelse.

Så fort Mona overtok nøklene til sitt nåværende hjem, var hun på jakt etter å skape akkurat den samme følelsen hun hadde hjemme som barn. Hun snakker varmt om barndomshjemmet sitt hos mamma og pappa, der hvor mennesker og opplevelser alltid har fylt rommet. Der hun har vokst og utviklet seg til å bli den hun er i dag, og der kjærlighet alltid har stått øverst på prioriteringslista.

– For ikke å glemme møblene, som fortsatt er de samme som i 1990, ler hun. Nå kan jeg kjøpe noe og ha det for alltid, og det er så fint.

Hun verdsetter å ha et forhold til ting, og er opptatt av å innrede hjemmet sitt med sjel. At det ikke skal være direkte kopiert fra en eller annen interiørkatalog, men at det skal være tydelig at det faktisk er Mona Berntsen som bor her.

– Det skal være en forlengelse av personligheten min. Synes det godt? spør hun retorisk og peker på den burgunderrøde velursofaen sin.

– Denne drømte jeg om lenge før jeg kjøpte den. Den minner meg også om Marokko. Der er det typisk å ha mange stuer med store sofaer mot hver vegg. Denne er litt lik.

Når hun kjøper interiør, har hun alltid disse spørsmålene i bakhodet: Hva er det som gjør meg glad? Hvilken stemning vil jeg at folk skal få når de kommer hjem til meg? Hva gir meg motivasjon til å stå opp om morgenen?

Omvisningen fortsetter. Helt i enden av en gang, ved siden av soverommet til Mona, står det plassert et smykke av et telefonbord i gull, utstyrt med en gammel hustelefon fra da hun var barn. På veggen over henger et gullspeil i vakre utsmykninger. Dette har hun arvet fra barndomshjemmet sitt, og er noe av det hun trekker fram som sine favorittgjenstander hjemme. Det er det første hun ser når hun går ut av soverommet om morgenen, og det gir henne en følelse av tilhørighet.

– Jeg har lengtet mye etter tilhørighet. Selv om jeg har levd det livet jeg alltid har drømt om, har det vært vanskelig å være helt der jeg vil være, sier hun.

Negar flyttet fra Oslo for godt: - Jeg kjenner meg mye friere

Mona blander gjerne gammelt og nytt i interiørstilen sin. Hun har flere ting som er kjøpt på bruktbutikker rundt ­omkring der hun har vært. En annen favoritt er en gullfarget ­pidestall med marmorplate som hun stolt viser fram.

– Den er eldgammel og kjøpt på en tilfeldig bruktbutikk på Grünerløkka. Da jeg så den i vinduet fra gata, var det akkurat som at det sto navnet mitt på den. Jeg løp inn og sa: «Denne skal jeg ha, og jeg vil vite alt om det mennesket som hadde den før meg!»

Hun smiler.

– Jeg setter så pris på å bruke tid på – og i – mitt eget hjem og skape den følelsen og sinnsstemningen jeg ønsker. Nå gleder jeg meg bare til at koronapandemien er over, så jeg kan skape minner her med mennesker og kjærlighet.

Da viruset først brøt ut i mars 2020, var Mona på vei ut på turné i Los Angeles. Hun og resten av danseteamet hadde trent målrettet i sju strake uker, og så stoppet plutselig alt.

– Det stoppet jo her hjemme før det stoppet i USA, og jeg husker fortsatt følelsen av å se Norge stenge ned alt. Det skjer jo aldri. I tillegg var jeg i et land der de ennå ikke så helt alvoret i det som skjedde.

Hun fløy tilbake til Norge så fort hun kunne, og er siden blitt værende. I starten trodde hun dette var noe som skulle vare i en måneds tid og at hun snart var tilbake på turné igjen. Nå sitter hun her, ett år etterpå, og ­ingenting er skjedd.

– Det var en stor omstilling for en som alltid har vært hjemme i et par dager for å pakke om kofferten, for så å dra igjen. Nå har kjæresten min og jeg vært samboere på ordentlig i et helt år i strekk – det er ikke akkurat hverdagskost for oss.

– Hvis du blir sammen med meg, så vet du hva du får: et hjem for deg selv og besøk noen få ganger, flirer hun.

– Hva har forandret seg mest?

– Mange av de praktiske tingene med å ha alt jeg eier på samme sted og leve i en langt mer forutsigbar og «satt» hverdag. Men så er det ikke til å stikke under stol at denne hverdagen har vært rar og tung også.

– Hvordan da?

– Jeg har jo aldri kjent meg selv som noe annet enn utøveren Mona Berntsen før. Det er henne jeg har vært i hele mitt voksne liv. I løpet av det siste året har jeg innsett hvor stor meditasjon det faktisk er for meg å gå inn på scenen og stenge alt annet ute. Hvem er jeg egentlig uten dette livet? spør hun ut i lufta.

– Det har jeg helt ærlig ikke fått svaret på ennå heller, men jeg blir hvert fall veldig rastløs når det er så stille. Jeg har innsett at det er et tomrom som ikke kan fylles på noen annen måte, så da korona kom, bestemte jeg meg for å skape noe nytt.

Hun sikter til nye minner, nye opplevelser og en ny følelse av «hvem er jeg i et hjem?». For å oppnå dette har Mona brukt ekstremt mye tid ute i naturen, og er ifølge seg selv et av de irriterende menneskene som synes at Norge er så usedvanlig vakkert at hun kan stå lenge og måpe av et tre med snø på.

– I mange år har jeg tenkt på at jeg har fått oppleve så mange land, men aldri utforsket mitt eget. Jeg har vist bilder av den norske naturen til dansekollegene mine, og de er helt «Oh my god! Where is this?», og så sitter jeg med følelsen av at jeg ikke har vært der ordentlig selv engang. Det har jeg gjort noe med nå.

Mona blir stille et øyeblikk og fortsetter med å si at det blir rart å oppsummere dette året uten å nevne det som har preget henne aller mest på det personlige plan. Utover pandemi og en karriere som ikke har fungert optimalt i lockdown, har hun også opplevd fire dødsfall i familien i 2020.

Hun beskriver det som ekstremt tøft å miste flere av dem som har stått henne nær, og som hun har sett opp til som forbilder hele livet.

– Jeg har alltid tenkt at det jeg gjør, dansingen, kan bli borte. At man legger opp som utøvende, at man kan få skader eller at andre uforutsette ting kan skje. Men dette året har lært meg at også mennesker plutselig kan forsvinne fra oss.

Mona poengterer viktigheten av å sette pris på tiden vi har. Den kommer aldri tilbake.

– Vær til stede akkurat der du er når du er der. Pass på deg selv og menneskene rundt deg. Jeg har nesten aldri vært til stede – jeg har sett fram, bort, hit og dit. Jeg har alltid strebet etter å bli bedre og jobbet meg fram til neste steg, i stedet for å se meg rundt og være takknemlig for det som er der. Det har jeg lært at jeg skal endre på nå.