ANNE RIMMEN: – Jeg forstår dem som legger ut bilder av barna, for man er jo så stolt. Jeg har vært ganske fristet et par ganger selv, sier Anne Rimmen.
T-skjorte og bukse fra Cos, armbånd fra Kyoto. FOTO: Janne Rugland
ANNE RIMMEN: – Jeg forstår dem som legger ut bilder av barna, for man er jo så stolt. Jeg har vært ganske fristet et par ganger selv, sier Anne Rimmen. T-skjorte og bukse fra Cos, armbånd fra Kyoto. FOTO: Janne Rugland Vis mer

Anne Rimmen:

- Jeg har lyst på flere barn

Verken styrtfødsel eller søvnløshet har hatt avskrekkende effekt på Anne Rimmen.

Det ene bildet oppsummerte egentlig alt. Av sønnen Ebbe på snart tre år som satt på balansesykkelen, en sånn der smårollingene gir fart med beina istedenfor pedaler. Plutselig hadde han balanse, med begge beina i luften. Mamma Anne fanget det på mobilen, og sendte det til svigermor.

Som en hverdagslig dokumentasjon over enda en ting Ebbe hadde lært seg. Sånt varmer når bestemor og áddjá, som er bestefar på samisk, bor helt oppe i Alta. Svaret fra svigermor kom med en gang, og det inneholdt kun ett ord: «alarmerende.»

Anne Rimmen nikker, med alvor i det grønne blikket:

– Det ene ordet sa egentlig alt. Jeg vet jo hvor mange timer og dager hun har brukt på å bekymre seg for sønnen sin opp gjennom.

Da hele Norges Anne Rimmen ble sammen med motocrosskjører Ailo Gaup i 2008, fikk hun en kar akkurat like eksotisk som hun ønsket seg. Ikke bare var han spennende, gitt det samiske opphavet, han drev i tillegg med den barskeste sporten: motocross.

Men med på kjøpet fikk Anne en skadeliste lang som et vondt år. Sånn sett har hun delt svigermors årelange bekymring. For det har sin pris å elske en som gjør baklengs salto på motorsykkel og har som yrke å gjøre halsbrekkende øvelser – forhåpentligvis uten å brekke nakken. Til sammen har kjæresten brukket 35 bein, komprimert rygg og nakke, vært livstruende skadet med indre blødninger fra punktert lunge, skadet nyre og milt.

Da Ebbe var litt over et halvt år gammel, landet pappa på nakken på crossbanen og fikk prolaps, og i fjor sommer gjennomgikk han tre operasjoner på venstrekneet: «Hvis livet var Tour de France, ville du vunnet den prikkete klatretrøya», skrev Anne under bildet av Ailo på Instagram og fortsatte: «Fordi du er god i motbakker og fordi du er seig. La oss håpe det blir den siste operasjonen og at du slipper mer nå. Heier på deg, gutten min.» I juni skal han operere kneet en gang til.

Hva er det morsomste hun har gjort i ruta? – Store mesterskap innenfor idrett. Det er veldig meg. «Monsen på Villspor» får jeg fortsatt tilbakemeldinger på. Og «Idrettsgallaen», som er en kombinasjon av sport og underholdning. FOTO: Janne Rugland
Hva er det morsomste hun har gjort i ruta? – Store mesterskap innenfor idrett. Det er veldig meg. «Monsen på Villspor» får jeg fortsatt tilbakemeldinger på. Og «Idrettsgallaen», som er en kombinasjon av sport og underholdning. FOTO: Janne Rugland Vis mer

Selv er Anne Rimmen av den heller usportslige typen. Hun mener at hun som tidligere sportsanker føyer seg inn i en lang rekke bedagelige og utrente forgjengere:

– Det er ikke alle som jobber med sport som er sporty. Før hadde jeg personlig trener, men nå trener jeg ingenting. Jeg er avhengig av at noen forteller meg hva jeg skal gjøre. Ellers kommer jeg meg ikke av gårde.

Sports-Anne. NRK-Anne. Programleder-Anne og siden 2017: TVNorge-Anne. Kjært smil har mange navn. Da Anne Rimmen ble født i paddeflate Danmark i 1981, ante hun ingenting om at hun en dag skulle bli en av fjellandet Norges mest populære program-ledere. Gå fra suksess til suksess, og guide lineære seere gjennom alt fra sportsmesterskap, Monsen-turer og idrettsgallaer. Men det var før. Etter overgangen til TVNorge i 2017 har hun ledet programmer med en brøkdel av seertallene. Var det et vanskelig valg?

– Ja, veldig, sier Anne.

– Jeg trivdes jo så godt i NRK. Da jeg ble spurt, måtte jeg tenke meg godt om. Så hoppet jeg i det.

Å gå fra hyllet NRK-ikon til ratingstyrt TVNorge-fjes, har det hendt at hun har angret?

– Nei. Jeg kan ikke si at jeg angrer. Men jeg savner mange av menneskene, miljøet og Marienlyst. Jeg føler en tilhørighet begge steder. NRK vil alltid ha en plass i hjertet mitt.

– Kunne du gått tilbake, om du fikk tilbudet?

Hun ler.

– Det skal jeg ikke sitte her og snakke om i hvert fall! Jeg trives og har det bra.

PÅ COVER: Fredag 28. juni kommer denne utgaven med Anne Rimmen på cover i butikk.
PÅ COVER: Fredag 28. juni kommer denne utgaven med Anne Rimmen på cover i butikk. Vis mer

Anne var tre år da hun flyttet med moren fra Danmark til Norge. Først til Moss, og så noen år senere til Porsgrunn. Hun var grenlandsruss på Porsgrunn videregående og delte ombygd varebil med venninnene – med firmanavn fra det lokale næringslivet malt på med grov pensel. «Voicy», sto det på russelua. Fordi Anne skravlet mye og alltid ble så hes på fest. I dag mener hun at hele russetiden burde vært avskaffet.

– Det er jo helt absurd å feire i flere uker før eksamen og så være helt skutt når eksamen endelig kommer. Jeg skjønner ikke logikken i det.

Nettopp forståelsen for ungdommens logikk er kanskje det første som ryker når man flytter til villastrøk på Tåsen i siste halvdel av 30-årene. Naturen er lur sånn. Men studietiden i Australia husker Anne godt.

– Jeg hadde søkt på et universitet i Danmark og skulle se på hybel. På båten over så stefaren min en annonse om et studium delvis i Oslo og delvis i Australia. «Det kunne ikke vært noe for deg, da, Anne?» spurte han.

– Friskt å foreslå å sende stedatteren til andre siden av jorda?

– Det har jeg ikke tenkt på. Haha. «På tide å flytte laaaangt hjemmefra nå.» I Australia levde jeg godt på studielån fra Norge, og vi bodde i en leilighet akkurat som i «Melrose Place». Et sånn basseng med leiligheter rundt.

– Betaler du muligens Lånekassen ennå, for «Melrose Place»-livet?

Hun teller etter og lyser opp som bare en studielånsslave kan:

– Vet du hva, jeg tror at jeg akkurat er ferdig med siste innbetaling når bladet kommer ut. Det er jeg, faktisk!

Det mange kanskje ikke vet, er at Anne er dansk statsborger. FOTO: Janne Rugland
Det mange kanskje ikke vet, er at Anne er dansk statsborger. FOTO: Janne Rugland Vis mer

I maritim genser og kort, lys lugg framstår Anne Rimmen like plett- og lytefri som Malin på «Saltkråkan». Har hun muligens en mørkere side? Om ikke nattsvart, så hvert fall en avart av grått?

– Jeg er ikke plettfri, slår Anne fast, selv om det hvite smilet sier noe annet.

– Jeg er veldig vanlig. Det er kanskje litt kjedelig å være vanlig, men sånn er det.

Hun leter etter noe som kan tilfredsstille journalisten:

– Jeg er blitt flinkere til å akseptere rot. For all del, jeg skulle gjerne hatt det ryddig til enhver tid, men sånn er jeg ikke. Så hvis det kommer uanmeldt besøk, får de godta at det er litt kaos hos oss. Det gjelder forresten planlagt besøk også. Haha. Synes forresten også selv at det er litt befriende hvis jeg kommer til andre som også har det litt rotete.

Hun er selvuttalt hjemmekjær. Valgte praksisplass i TVTelemark framfor Australia og hadde ingen planer om å gjøre verden til sin arbeidsplass. På lokal-tv var hun videojournalist og klipper og gjorde intervjuene selv. Dekket stort og smått fra lokalmiljøet. Mye smått, forresten. Spesielt i Porsgrunns Dagblad, der hun var en sommer.

– Jeg vil si lista var ganske lav for å få noe på der, ja.

– Hvor lav?

– Neeei. Jeg husker det var en dame med en fugl som krasjet inn i et vindu. Sånne ting. Det er lett å tulle med, men lokalavisa er en viktig stemme og et flott sted å begynne.

Anne var snar å varsle sjefen sin i NRK sporten da hun i 2008 falt for Ailo Gaup. Skulle ikke ha på seg at hun hadde vært uprofesjonell og sjekket opp en utøver i embets medfør. Sånn i retrospekt, hva var det hun falt for, bortsett fra at Ailo var barsk?

– Nei, det var jo det at han var barsk, da! sier Anne og ler høyt.

– Og han er veldig morsom. Og spennende. Både sporten og det at han er samisk. Men det er jo så lenge siden. Jeg husker ikke så godt de første greiene lenger.

– Det var kanskje litt fint å få børstet litt støv av det?

– Ja. Haha. Det blir fint i kveld!

Ebbe kom til verden ved styrtfødsel. Tre timer, så var det over. Anne forteller om de obligatoriske våkenettene.

Jeg skal ikke legge skjul på at småbarnstiden var vanskelig. Ebbe sovnet bare i vogn i bevegelse. Jeg gikk x antall kilometer for å få ham til å sovne.

– Hvordan påvirket det forholdet?

Det er klart at lunta blir kortere av for lite søvn, og det gikk vel litt utover forholdet.

– Hvordan løste dere det?

Hun drar på det.

– Nei, det går seg jo til. Man må bare komme seg videre. Være rause og ikke dømme hverandre.

Likevel, verken styrtfødsel eller søvnløshet har hatt en avskrekkende effekt:

- Før elsket jeg krim, men etter at jeg fikk barn, måtte jeg slutte, sier Anne. FOTO: Janne Rugland
- Før elsket jeg krim, men etter at jeg fikk barn, måtte jeg slutte, sier Anne. FOTO: Janne Rugland Vis mer

– Jeg har lyst på flere barn. Uten at jeg har noen nyheter å servere deg her og nå. Haha.

Før tenkte hun mye på bryllup. Var ikke typen til å benytte seg av skuddårsdagen, så hun fikk vente på at Ailo skulle fri.

– Jeg tenker ikke så mye på det nå lenger, sier Anne.

– Det var mer før. Det å få et barn sammen forplikter uansett mye mer enn det å gifte seg.

LES OGSÅ: - Å bli foreldre for første gang kan være en stor påkjenning for parforholdet og for egen utfoldelse og livskvalitet

Anne Rimmen er stesøster til programleder Marte Stokstad. Ebbe er mye sammen med barna til Marte, som er åtte, ti og tretten år. Han synes at det er så stas med store barn, forteller Anne. Selv mener hun at det var udramatisk å reise fra faren og storebroren i Danmark, den gangen hun og moren flyttet. Hun var tre år, og det var bare sånn det var. I dag gleder hun seg over at Ebbe ligner på søskenbarna i Danmark. Selv er hun dansk statsborger med dansk pas, og hver gang det er valg her hjemme, lurer hun på om hun skal skifte statsborgerskap. Men sport skaper vel så mye indre rivninger:

– Når det er landskamp Norge–Danmark, spesielt i håndball, spør de danske fetterne og kusinene mine hvem jeg egentlig heier på. Jeg synes at det er vanskelig å svare.

– Du får dårlig samvittighet for at du muligens …?

– Neeei. Jeg vet faktisk ikke.

På spørsmål om hvilken av nasjonalsangene hun liker best, er valget derimot enkelt:

– Det er jo den norske. Det er flaut å si det, men jeg kan ikke den danske.

– Når er nasjonaldagen til Danmark, egentlig?

Hun nøler. Rødmer. Det er så Sjælland og Fyn ryster i grunnvollene et øyeblikk:

– Ikke vær så vanskelig, da! Hehe. 5. eller 6. juni? Er det? Mamma, ikke bli sur nå!

Hun tar fram telefonen og googler. Lyser opp i triumf.

– Aha! Det er den 5. juni!

Hun tror at russevenninnene først og fremst husker henne som «blid». Hun regner dem som noen av sine beste venner den dag i dag, side om side med et knippe jenter fra NRK. Selv beskriver Anne seg som en «listetype».

– Ailo er ikke så veldig planleggingsmenneske, mens jeg er veldig det. Jeg har nok godt av å få tilført litt impulsivitet fra ham og han litt planlegging fra meg. Men jeg tror Ailo synes at jeg planlegger litt for mye.

– Så om juni kommer og ferien fortsatt ikke er i boks?

– Jeg blir lett utålmodig da, ja. Men vi utfyller hverandre greit.

«Okte vel, okte vel», gjentok Ebbe begeistret, og de ansatte i barnehagen klødde seg i hodet. Hva mente den lille tassen? Anne forteller at sønnen forstår det meste på samisk, og også snakker litt.

– «Okte vel» betyr «en gang til», og en stund sa han det veldig mye, forteller Anne.

– Ailo snakker mye samisk med Ebbe, og det er veldig bra. De har et slags hemmelig språk som jeg ikke forstår. Men jeg har lært meg noe samisk, for å kunne være med.

– For en danske, er det rart å ha et barn som snakker samisk?

– Det er både fint og koselig. Selv om jeg ikke alltid skjønner hva de sier!

Tre år gamle Ebbe gir tydelige tilbakemeldinger dersom brødskiveterningene hans for eksempel er skåret i feil størrelse. Helt etter boka, med andre ord. Foreløpig har trassen kun kommet på hjemmebane. Hvordan går det med grensesettingen?

– Vi er nok begge litt for mykhjerta til å være ordentlig strenge, innrømmer Anne.

– Men vi prøver jo å sette grenser, og gjør så godt vi kan.

Om natten breier sønnen seg i dobbeltsenga. Kaller den «senga vår». Anne har sluttet å høre på råd om at treåringen burde sove på eget rom.

– Ailo skulle selvsagt gjerne sluppet å bli sparket i hodet mens han sover, men vi har valgt den løsningen som gir mest mulig søvn for hele familien.

Hun smiler.

– Og dessuten er det jo bare for en periode. Det kommer ikke til å være sånn for alltid.

Hun er med i flere mammagrupper på Facebook, men mener at det er lett å gå seg vill. Som for eksempel rådet at barn skal gråte seg i søvn.

– Det der skjønner jeg ikke en dritt av! sier hun og rister tvert på hodet.

– Hvorfor skal han ligge der og skrike? Mitt barn skal ikke være redd for at ingen hører ham om han ligger og gråter. Det er en grunn til at han gråter. Man er nødt til å tenke selv. Jeg kjenner mange som følger råd om å gjøre sånn og sånn, men inni seg så gråter de.

Hun legger til:

– Men Facebook-grupper kan være fint også. Om du har en krevende periode med barnet ditt, så kan det være fint å se at det er helt normalt. Så langt har sønnen aldri overnattet hos noen. Kun de aller nærmeste har fått lov til å sitte barnevakt.

– Ailo og jeg skal føle oss trygge, men også Ebbe skal føle seg trygg på dem som passer ham, sier Anne.

– Så dere er ikke den typen foreldre som lar ham sovne under restaurantbordet?

– Nei, det er aldri skjedd. Vi er forresten sjelden på restaurant. Det høres kjedelig ut, men sånn er det bare.

Her om dagen tok hun seg i å filme en brannbil under utrykning. Mens hun kjørte. Planen var å vise det til Ebbe. Han er jo så glad i utrykningskjøretøyer.

– I mitt hode er jo Ebbe helt spesiell. Men sett med andres blikk er han sikkert ganske vanlig. Men man blir jo helt forelsket i ungen sin.

Følelsen av å bli mor. Var den annerledes enn hun hadde sett for seg? Anne nikker.

– Du skjønner ikke hva det betyr å få barn før du selv har fått det. Det kan ikke forklares. Men jeg er blitt utrolig mye mer følsom og tåler ikke å se nød.

– Du blir ikke å se som innslagsprodusent på tv-aksjonen?

– Jeg ville slitt litt med det, ja. Før elsket jeg krim, men etter at jeg fikk barn, måtte jeg slutte. Det tok lang tid før jeg klarte å lese en krimbok igjen.

Hun himler med øynene.

– Da jeg var liten, brukte mamma å grine for ingenting, og jeg syntes at hun var så teit. Men nå er jeg minst like ille selv.

På sosiale medier viser Anne og Ailo aldri bilde av ansiktet til sønnen. De sammenlagt 73 000 følgerne på Instagram har kun fått se en barnefot eller en rygg.

– Vi snakket om det før Ebbe ble født at vi ville skjerme ham mot offentligheten, sier Anne.

– Det kommer en tid da han er stor nok til å bestemme selv hva han vil vise. Ailo og jeg har valgt yrker der vi på en måte er offentlige, men Ebbe må få velge selv.

Hun legger til:

– Jeg forstår dem som legger ut bilder av barna, for man er jo så stolt. Jeg har vært ganske fristet et par ganger selv. Men jeg vet at det er et riktig valg. Ailo og jeg er veldig samstemte, selv om jeg nok er litt mer fristet enn ham. Han har mye mer selvkontroll og er mye mer prinsippfast enn meg.

– Gjelder det i livet generelt?

– Ja! Ailo har mye mer selvdisiplin og selvkontroll enn jeg har. Det er ikke uten grunn at han har vært toppidrettsutøver og nådd målene han har satt seg. Det har ikke jeg.

– Vi har valgt den løsningen som gir mest mulig søvn for hele familien, sier Anne om hvorfor sønnen Ebbe sover i dobbeltsenga sammen med henne og Ailo. FOTO: Janne Rugland
– Vi har valgt den løsningen som gir mest mulig søvn for hele familien, sier Anne om hvorfor sønnen Ebbe sover i dobbeltsenga sammen med henne og Ailo. FOTO: Janne Rugland Vis mer

Hvordan står det til med de samiske tradisjonene på Tåsen? Sys det kofte og pesk til minsten og tas jevnlige dannelsesreiser nordover? Anne rister på hodet:

– Men vi spiser kanskje noe mer reinkjøtt andre. Det går mye i reinskav. Finnbiff er kjempegodt.

– Feirer dere samefolkets dag?

Hun drar på det.

– Jeg husker nok dagen bedre enn Ailo. Men kanskje vi spiser litt ekstra reinkjøtt den dagen.

Å flytte lenger nordover er ikke et alternativ, forteller Anne.

– Ailo har jo bodd her nede mye mer enn nordpå, og jeg har familie og venner og hele livet mitt her. Men vi jobber med saken med å få svigerforeldrene til å flytte sørover. Nå er det jo et barnebarn inn i bildet. Og når dette kommer på trykk, så setter det litt ekstra press på dem!

Ailo la opp som proffkjører i 2009. Lenge hadde han motocross som hobby, men nå har han sluttet, forteller Anne:

– Han er blitt mye mer forsiktig. Kroppen tåler det ikke lenger. Han er stiv i nakken etter prolapsen og sliter med en albue og det ene kneet.

– Hvordan tar han det?

– Nei, altså. Det er jo ikke noe gøy, forteller hun. – Det ikke å kunne være så aktiv som før. Han har kjørt kroppen sin ganske hardt. Det oppleves ekstra ille når du har vært vant til å være topptrent.

Om vi ser framover, hva om Ebbe en dag kommer og sier at han vil kjøre motocross? Da er vi egentlig tilbake til der vi startet. Ved skadelista og svigermors uro, den som Anne forstår så inderlig vel etter at hun selv ble mor. Det ene ordet som oppsummerer alt: «Alarmerende.»

– Vi har ikke lyst til at Ebbe skal følge i fars fotspor og drive med motocross, sier Anne.

– Men samtidig må han få gjøre som han vil. Foreløpig vet han ikke hva faren har drevet med, og jeg har ingen planer om å fortelle det.

Sønnen til en venninne av Anne hadde sett Ailo kjøre sykkel på YouTube og kommenterte det i en barnebursdag, men heldigvis skjønte ikke Ebbe hva det handlet om. Men hva med henne selv? Om vi ser inn i glasskula og forflytter oss fram i tid? Hvor er hun om ti år?

– Hmmm, sier Anne. Setter spørsmålet i kategorien «klassisk spørsmål».

– Som selvuttalt planleggingsmenneske burde jeg jo egentlig hatt et klart svar. Men jeg har ikke det. Jeg håper at jeg jobber med noe jeg synes er gøy. Hun lyser opp.

– Og da har vi en 13-åring! Tenk det.

Hun legger til:

– Men det kan skje så mye. Se bare så mye som er skjedd de siste ti årene.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: