Vi planla begravelsen i går.

Eli Kari Gjengedal lener seg litt over bordet, og gjengir spørsmålet hun stilte ­ektemannen.

«Er det greit for deg at jeg ikke ligger med deg?».

Etter et lite øyeblikk med komplett forvirring i journalistens hode blir det klart at det var lokasjon av gravsted de diskuterte.

Ikke et vondt ord om Drammen, der ektemannen Tom Saxegaard bor – ja, de bor i hver sin by – men når Eli Kari skal begraves, er det et helt bestemt sted hun vil tilbake til, til Hyen kyrkje i Nordfjord, der faren hennes ligger, og aldri har vi sett noen snakke med så stor entusiasme om sin egen begravelse.

Det glitrer i øynene hennes da hun fortsetter, ja, nærmest drømmende i blikket er hun.

– Det er Norges fineste gravplass. Der er det utsikt til fjorden, det er skog rundt, av og til dukker det opp en hjort … Der vil jeg ligge.

– Er det ikke litt tidlig å tenke på begravelsen?

Hun tar en slurk av vannglasset.

– Jeg er 52 år gammel. En vet aldri hva som skjer. Jeg føler at jeg har levd et jækla fint og innholdsrikt liv. Jeg har opplevd den store kjærligheten, å bli mamma, få bo i Norge …

– Jeg er ikke lenger redd for å dø.

– Ingen av oss vet hvordan sykdommen vår vil utvikle seg

– Har du vært redd for det?

– Ja, veldig.

Hun tenker seg litt om før hun fortsetter.

– Redselen var ikke å dø, men å gå glipp av livet.

– Jeg tenkte: Å nei, tenk om jeg akkurat gikk glipp av mannen i mitt liv!

Fikk en break down

En gang i tiden, på Leikanger sykehus i en av Sognefjordens mange viker, satt den blideste av alle værpresentatører med bankende harehjerte.

Det er over 30 år siden, hun var 19 den gangen, men da Eli Kari Gjengedal nå lener seg fram over kafébordet, er det tydelig at ­hendelsen aldri har forlatt henne.

– Jeg fikk en liten break down da jeg flyttet hjemmefra. Jeg var så redd for ikke å takle voksenlivet. Jeg ble helt lamslått av prestasjonsangst og fikk ikke puste.

Etter å ha tilbrakt to netter på sykehus, etter at hjertet var undersøkt og «hundrevis» av blodprøver var tatt, satte den danske overlegen seg ned ved siden av henne.

Han lignet på julenissen, minnes hun, og det er lett å se ham for seg med det store, hvite skjegget, idet han sa alt som trengte å bli sagt i en tid da det sjelden ble snakket åpent om angst.

«Du kan få bli her på sykehuset så lenge du vil, men du er helt frisk. Det kommer til å gå helt fint å flytte.»

– Han satt helt inntil meg, jeg husker det så godt, sier Eli Kari og slår over på et slags gebrokkent sognemål-dansk.

«Det kommer til å gå riktig så godt. Det gør det.»

Hun stopper litt opp, før hun fortsetter.

– Det er så vanskelig med psyken. Det er ikke mulig for andre å skjønne det.

- Jeg vil ikke være mamma lenger

«Kom igjen. Det er bare å skjerpe seg», kan hun høre andre si. Nå slår hun det fast med bestemthet i stemmen.

– Det er det ikke.

- Fintet meg helt ut

Det er lenge siden hun har hatt anfall som dette nå, men da hun røk korsbåndet for en tid tilbake og måtte humpe rundt på krykker hjemme i Bergen noen ukers tid, rev angsten igjen i hjertet.

– Det fintet meg helt ut. Da kan du ikke være med på samme måte som før. Det er ekstremt ensomt å være syk. Den redselen for det er bare helt …

Eli Kari vifter med hendene i luften, som er det en ­hetebølge som nå skyller over henne.

– Alt annet blir småting.

Hun vokste opp på gården i Leikanger sammen med en seks år eldre søster og elleve måneder eldre bror – de var som tvillinger og gikk i de samme klærne, hun alltid i rødt, han i blått.

Moren var hjemmeværende, faren var rektor på ­ungdomsskolen og fikk etter hvert jobb som skolesjef i Leikanger kommune.

Det var de to, som ved siden av alt annet, overtok en slektsgård i Nordfjord. Det er der den berømte gravplassen ligger. Og selv om det er ­vakkert, er det også et sted hun forbinder med jobb. Det var dit de dro i alle ferier, for å se til sauene, slå ­gresset og holde gården ved like.

– Jeg var jo knapt utenfor Sogn før jeg var på klassetur til London.

I bygda der de fleste begynte å feste så snart de ble konfirmert, tok hun det litt roligere.

– Jeg luktet på noen ølkorker – jeg var nok litt redd for å miste kontrollen.

En fot i hver leir

Hun spilte fiolin, drev med friidrett og gikk på søndagsskole til hun var både 16 og 17 år. Og hadde ­kompiser som spilte i band og tok seg en tjall.

– Jeg hadde en fot i hver leir. Det var ingen som var for dum eller teit. Jeg har fått tilbakemelding på det ­senere, at ingen fikk avslag hos meg.

Hun ler litt.

– Jeg må jo ha vært en underlig skrue.

Etter de betryggende ordene fra den lune overlegen med det hvite, store skjegget dro hun ut i verden. Mens mange av vennene dro til Oslo, ble dét for langt hjemmefra for den hjemmekjære Eli Kari, som valgte seg Bergen, der storesøsteren allerede studerte juss.

Det første året hun bodde alene i en liten sokkelleilighet der, mens hun jobbet i en barnehage, kunne hun kjenne panikkanfallene bygge seg opp rett som det var.

Karina besvimte 10-20 ganger hver dag

Sakte, men sikkert gikk det seg til, og da hun startet på akvaingeniørstudier og kom inn i studentmiljøet, var det ikke lenger snakk om bare å snuse på ølkorkene. Ja, så glad ble hun i å ta seg en fest, at da hun brått skyldte penger i både øst og vest og måtte få seg en jobb ved siden av, ble det som bartender.

Lenge før metoo

Såpass stor suksess gjorde hun, at da eierne skulle starte et helt nytt utested, var det henne de ville ha til å styre det hele da hun var ferdig med studiene. Fortsatt husker Eli Kari det overveldende øyeblikket da hun for første gang sto i det store lokalet.

– Jeg sto og så meg rundt … og så skulle jeg få bestemme alt, fra meny til drikke og interiør.

Hun lar setningen henge i luften, før hun fortsetter med et stort smil.

– Dette var på 1990-tallet, lenge før metoo. Jeg ­ansatte jo de fineste damene i byen, og dermed gikk det så det kostet etter.

Med Eli Kari bak bardisken ble Banco Rotto Bergens utested nummer én den gangen. Og kanskje ­ville hun forblitt i utelivsbransjen, hadde det ikke vært for at moren ymtet frampå om at hun kanskje burde bruke ingeniørutdannelsen sin til noe annet enn å mekke drinker.

På samme måte som hun ble bartender fordi hun elsket en god fest, begynte hun nå å tenke på hva annet som ­tente gnisten, og fyrte av gårde jobbsøknad til både dem som lager Toro sine suppeposer og Hennig-Olsen iskrem.

Men som kjent: Herrens veier er uransakelige. Kort tid etter, rett som hun satt der og bladde i papiravisen, falt blikket på noen linjer som skulle avgjøre det hele. Et værselskap søkte etter en som kunne levere værmelding til olje- og gassnæringen.

- Jeg ble aldri fornøyd med meg selv som mamma

Nå slår Eli Kari gledestrålende ut med armene slik en sirkusdirektør kunne ha gjort det før han introduserte kveldens hovedattraksjon: «Da trenger dere en kvalitetskontrollør, og det er meeeg!»

Kort tid senere ringte Siri Kalvig, værselskapets gründer, og spurte om de to kunne ta en prat.

Hjemturen fra Italia gikk ikke helt som planagt for Anne Lindmo

Eli Kari stopper litt opp, blir ettertenksom. Kanskje går tankene til 19-åringen som var lammet av angst for ikke å fikse voksenlivet.

– Og tenk det – nå har jeg vært i StormGeo i 23 år. Det ble en del av min historie, og ikke minst melk og brød.

– Hvis du skal oppsummere de 23 årene, hva vil du si?

Hun blir stille i noen sekunder.

– Da vil jeg bruke ett ord. Tillit.

Som tidligere bartender på Bergens største utested var Eli Kari allerede et kjent ansikt for mange i byen. Da hun hadde sin aller første værmelding på TV 2, midt i «God morgen Norge», var forventningene høye.

– I mitt hode var det fullt fyrverkeri. Jeg trodde at det skulle stå horder av folk og vente på meg utenfor.

– Heldigvis hang det en blomsterbukett på døren. «Gratulerer med den første sendingen. Vi er stolte av deg», sto det.

Kjendis over natta

Dette var i det herrens år 2000. Først ni år senere, en torsdag kveld i 2009, kom «kjendis over natta»-øyeblikket den livsglade sogningen hadde ventet på.

– Det jeg hadde sett for meg av oppmerksomhet, det kom da. Det var da jeg kom på talkshow sammen med Lillebjørn Nilsen.

«Det går sikkert bra», hadde hun svart da et PR-byrå spurte henne om hun kunne finne på noe ekstra. Talentkonkurransen «X-faktor» skulle starte opp på TV 2, og nå skulle de skape oppmerksomhet rundt programmet.

Hun hadde trodd det var et lite oppdrag ved siden av jobben. Da de ringte henne noen uker senere og lurte på om hun var klar, tre kvarter før hun skulle presentere ­været, var gode råd dyre. Det var da hun bestemte seg for å synge hele værmeldingen etter en melodi hun kunne godt – Lillebjørn Nilsens «Ola Tveiten».

– Jeg visste at det kunne komme til å bli pinlig, og at jeg måtte eie det.

Paparazzikorps og hyllester

Hun glemmer aldri da hun og hennes daværende samboer skulle se nyhets­sendingen med opptaket av ­været samme kveld. Han som satt i sofaen ved siden av henne og gradvis dro den hvite T-skjortekanten over hodet.

– Men så skjedde det noe … for jeg gir meg ikke. Jeg kjører jo gjennom hele greia.

Gradvis ble T-skjorten rullet ned igjen.

– Til slutt satt han og ­klappet. Så gikk det fire minutter, og telefonen min brøt sammen. Så ringte det på døren, og der sto hele paparazzikorpset som jeg hadde drømt om, sier Eli Kari med et stort smil, mens hun enda en gang gjør denne sirkusdirektøraktige bevegelsen med begge armer.

– Han spurte om jeg hadde varmet opp hoftene - så spredte han beina og stirret meg inn i øynene

Innen solen sto opp neste morgen, hadde hun gjort åtte intervjuer. I VG rakk de til og med å få henne på forsiden av papiravisen, med overskriften «dette var det hun sang», mens PR-byrået som hadde hatt ideen om å spørre henne, reiste Europa rundt og vant priser.

Siden har hun presentert været i romdrakt, for å rette oppmerksomheten mot været i rommet. Og i anledning samenes nasjonaldag presenterte hun hele værmeldingen på samisk.

– Da gikk folk bananas, jeg fikk til og med en hilsen fra kulturministeren.

Overlevd overgangsalderen

Å få seg jobb, å klare å skape seg et hjem og å bli mamma var noe at det hun var aller mest redd for ikke å få til da angsten rev i hjertet den gangen som 19-åring. Nå er det hun som er værsjef i TV 2 og er nøye med å sende blomster til nyansatte værpresentatører som ­debuterer på skjermen, for det å brått være hjemme i ­stuene til folk, det er spesielt, understreker hun alvorlig.

Sønnen Nikolai, eller Nikken som hun kaller ham, han som for bare noen øyeblikk siden satt på fanget, er snart 18 år og på vei ut av redet.

Hun er fortsatt like forelsket i ektemannen, etter at de giftet seg i Las Vegas for ti år siden. I et tidligere ­intervju har hun fortalt om hvordan hun rister av ­spenning på toget fra Gardermoen til Drammen når de endelig møtes igjen.

Og sannelig, sannelig ser det også ut til at Eli Kari har overlevd sin egen overgangsalder.

Det var som 48-åring hun brått ble stiv i håndleddet og trodde hun skulle dø av ALS, og ble både lettet og sjokkert da legen kunne ­avsløre at så ikke var tilfelle, men at hun var kommet i overgangsalderen.

Etter å ha snakket åpent og engasjert om et tema det ofte er merkverdig stille rundt, kan hun nå fortelle at overgangs­alderen fortsatt ikke er over, men at hun med fire års erfaring har forsonet seg med den.

– Hvor i livet er du nå?

– Jeg tror at jeg er over halvveis i livet. Jeg står jo i startgropen av å ha barnet ute av redet, som de sier. Da skal jeg kjøre på med hobbyene mine. Det blir en spennende grande finale for meg. Jeg har alltid visst at dersom jeg ikke kommer ut for en ulykke, så blir jeg 79 år. Da har jeg 10 år som pensjonist, og DA skal jeg fyre opp ­scenepyro for rockeband!

For der andre har som nyttårsforsett å trene mer og spise mindre, bestemte Eli Kari seg for å melde seg på et kurs i pyroteknikk. Planen er å gå i gang til høsten. Det startet med en forkjærlighet for fyrverkeri.

– Jeg elsker fyrverkeri! Jeg vet at det er kontroversielt med kjæledyr og babyer og miljøet …, sier hun med en bekymret mine, før hun ganske snart forteller videre om hvordan hun som svoren Kiss-fan har fulgt nøye med på pyroshowet det legendariske rockebandet har på sine konserter.

– Dette måtte jeg bare gjøre selv. Tenk om jeg kan bli hyret inn av Bergen kommune og bare fyre av …

– Tenk deg Dynamitt-Harry, sier hun gledestrålende og begynner å spille med fingrene på et imaginært piano i luften foran seg.

– Og så BÆM! Jeg har lyst til å være den som sitter og blåser av greiene i et stort show. Det er så gøy.

Nyskilte Eva satset alt på ferieflørten: - Jeg ville leve her og nå

Enn så lenge nøyer hun seg med å blæste opp det største fyrverkeriet på Geilo når hun og ektemannen feirer nyttårsaften på hytta de har sammen der.

– Det er du som har den største kassen med fyrverkeri?

– Ja, det er meeeg. Jeg sleper den opp på toppen på et akebrett. Når alle andre er ferdige, da brenner jeg av min.

Hun fortsetter med barnlig begeistring i ansiktet.

– Jeg elsker det. Da er det fest og feiring. Det minner meg om pappa. Da jeg vokste opp, hadde vi ramper rundt huset. Da gikk han rundt med sigaren og fyrte opp.

Hun blir tenksom.

– Det er derfra jeg har det.

Klart seg godt

Hun som en gang lå med bankende harehjerte på ­Leikanger sykehus og var så redd for ikke å fikse voksenlivet, har i grunnen klart seg riktig så godt.

Det som har modnet den en gang så pussige skruen ­aller mest gjennom livet, er det å bli mamma og å se foreldrene bli gamle.

Moren blir 86 og bor på aldershjemmet på Leikanger. Faren mistet hun for 11 år siden i hissig kreft, forteller hun, mens en bekymringsrynke kommer til syne i pannen.

– Døden er et merkelig konsept. Da vet du at i neste sving, så er det jo meg.

Hun lener seg ivrig fram over kafébordet og forteller om hvordan hun har planlagt at asken etter henne skal lages til en diamant på en ring.

– Den tenkte jeg å gi til Nikken, min enbårne sønn, sier hun og ler da hun forteller hva han svarte.

«Jeg kan ikke gå rundt med deg på fingeren. Og jeg kan ikke gi den til min framtidige kone – det er ingen som vil gå med svigermor på fingeren.»

Dette kommer likevel ikke til å stoppe Eli Kari.

– Heller bli en diamant enn å ligge nede i jorda og bli oppspist av mark.

– Kanskje jeg må ringe Hyen kyrkje og høre om det går å få en plakett. Eller en liten minnestein?

– Hva skulle det ha stått der?

– Av jord er du kommet, til diamant skal du bli?

Hun ler, legger den ene armen på sofakanten og lener seg mot den, mens hun kaster ut et mer tradisjonelt munnhell.

– Bak skyene er himmelen alltid blå.

Men så, som i en plutselig frigjørende tanke, kommer det til henne, og kanskje er det den danske overlegens ord som enda en gang ringler i henne da hun nå lyser opp.

– Alt går bra. Takk for meg!

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no