SAMLIVSGURU: Psykolog og forfatter Sissel Gran (64) er gift med Ola Reiersen, har datteren Sara Lu (19) og bonusdatter Åse (37). Foto: Yvonne Wilhelmsen
SAMLIVSGURU: Psykolog og forfatter Sissel Gran (64) er gift med Ola Reiersen, har datteren Sara Lu (19) og bonusdatter Åse (37). Foto: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

Sissel Gran

- Jeg har nesten aldri sagt at folk bør gå fra hverandre

Men Sissel Gran innser at hun kanskje ikke alltid burde be par holde ut litt lenger.

Publisert

- Hei, hei! En blid mann åpner døren. Hvit lugg, hvite crocks. Det er Ola, mannen til Sissel Gran. – Hun er inne.

Sissel løper ned trappen. Spretter ned, lang og lett i blå genser og jeans. Hun har jo ikke forandret seg de siste ti årene. – Det har jeg, svarer hun kjapt.

Sissel Gran er hele Norges kjærlighetsorakel. Hun får triste greier til å bli humor – galgen­humor, riktignok, uten å miste alvoret. Nå har hun skrevet en ny bok: «Det er slutt». Hun kaller den uhyggelig. Den startet med en e-post: «Kjære Sissel Gran, kan du ikke skrive en bok om oss som har gått? Stemmen vår forsvinner.»

LES OGSÅ: Mia Gundersen: - Vi snakker altfor lite om hvor beintøft det er å gå igjennom et brudd

– Det tenkte jeg var riktig. Mange som går, har vondt for å forklare seg, og blir ofte definert som de slemme. Flere skammer seg, fordi de er lettet. 

Hun intervjuet 17 personer for boken. Ordene deres er voldsomme.

«Jeg fikk ikke puste. Jeg følte at jeg døde. At jeg lå i respirator. Alene på en enecelle i fengselet.»

– Veldig mye frykt, sier Sissel. – Frykt for å bli utradert, forsvinne for seg selv, bli knust. Se lille blåmor der i busken! Nå må jeg ha på meg brillene.

Datteren Sara Lu og pappa Ola har satt opp kamera i fuglekassen ute i hagen og spionerer på leieboerne.

– Blåmeisen veier ni gram. Har du holdt ni gram? Halvparten av et lite brev veier de. Noen ganger flyr de rett inn her, da må vi ha vinduet åpent til de finner veien ut igjen.

LES OGSÅ: Er du forelsket i en annen enn partneren din?

Sissel vokste opp på Ringerike blant gulspurv, dompap, det var full fart i neket. Nå bekymrer hun seg over fuglene som blir borte.

– Selv hettemåka er en truet art, det hadde de ikke trodd om den skrikhalsen der.

Når de ikke tar seg av småfuglene, prater de med den bråkete og sosiale papegøyen Ronja, en svart-hodet caique, som bor på rommet til Sara Lu, men som tråkker rundt i huset når de er hjemme. «Fugl på gulvet», ropes som et varsko til besøkende. 

LES OGSÅ: Blir deprimerte av kjærlighetssorg

Fra rød til grønn

Det sitter flatbrød igjen i teppet under spisebordet, noterer Sissel. Venner var innom i går på suppe, noen gamle raddiser, de også.

– Nå er jeg riktignok ikke raddis lenger, er blitt mer grønn enn rød, sier hun.

De drakk rosévin i drivhuset med vennene før suppa. Før det hadde hun og Ola gått runden sin rundt Østensjøvannet.

– Jeg må røre meg, blir syk av å sitte. Kronisk betennelse i høyre arm – vær forsiktig med armene dine! Det går ikke over hos meg. Sittingen er det verste. Man sitter feil, krøller sammen kroppen som en reke. Hvor gammel er du?

Selv fyller Sissel Gran 65 i sommer. Hun vil jobbe til kroppen nekter.

– Jeg har sittet kontinuerlig siden 1970. Når man er sløv med treningen, er det ikke et helsebringende liv. Det knaker i knoklene, hun sukker.

Sissel og Ola har bodd i det brunbeisede huset på Ulsrud siden nittitallet. Datteren deres Sara Lu var russ i år og Sissels høygravide bonusdatter Åse kjøpte nylig leilighet oppi bakken, til stor jubel. Nå har hun og Ola vært gift i 21 år, som er lenge med tanke på at Sissel rakk to ekteskap før hun traff overlegen på Kunstnernes Hus.

– De var viktige erfaringer. Vonde å gå ut av.

LES OGSÅ: Maria Mena om skilsmissen: -Det ble en mulighet til å ta grep

Var det du som gikk?
– Ja, det var nok det. Kan hende ektemann nummer to ikke ville vært enig. Jo, jeg tror det.

Hva er annerledes med dere to?
– Vi er veldig på bølgelengde, har alltid vært det. Vi er kjempe­ulike. Han er en instrumentell mann, kirurg ikke sant. Han leser alt jeg skriver, men ellers aldri det samme, han stopper etter fem sider og sier: «Herregud, dette orker jeg da ikke å lese.» Han leser faktalitteratur om menneskets opprinnelse, evolusjon, naturvitenskap. Jeg driver på med noe helt annet.

Hvor møtes dere?
– I hverdagslivets behov for det enkle. Vi kjeder oss aldri sammen, går tur og snakker om det vi ser, vi reiser ikke langt, solgte til og med hytta fordi det ble for mye kjas. Løser quiz, ligger i sofaen og ser på dårlige filmer på Netflix, griller, dyrker koriander og tomater i drivhuset.

Han ser deg?
– Ja. Og når han ikke gjør det, får han høre det! Hahaha. – Han har alltid vært min supre støtte, og døtrene elsker ham vilt.

Hva krangler dere om?
– Jeg er ikke et veldig ryddig menneske, men hvis jeg har vasket alt før klienter kommer og ting ligger slengt rundt, da kan jeg bli sint – men det er bagateller. Vi finnes ikke langsinte, og ingen har problemer med å si unnskyld. Par jeg kjenner som klarer seg bra, kan jenke seg og si unnskyld, reparere krangler, tåle hverandres innflytelse, tåle at den andre har en mening om hva du gjør uten at du dør.

GIVENDE JOBB: Hun synes jobben som terapeut er givende, men innrømmer at den ikke alltid er kjempemorsom.  Foto: Yvonne Wilhelmsen
GIVENDE JOBB: Hun synes jobben som terapeut er givende, men innrømmer at den ikke alltid er kjempemorsom. Foto: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

LES OGSÅ: Er det sunt å krangle?

Den trygge hulen

– Ikke et minimalistisk kontor akkurat!

Terapeuten advarer, hun er på vei opp trappen, til hulen. Her det skjer. Bak døren, en cd-spiller, Odd Nordstoga, Jan Garbarek, Enrico Pieranunzio Trio, en gammel tv, videokamera, bøker overalt. «Det begynner med sex og ender med døden», Karl Ove Knausgårds samlede, «The Psychology of Love». På veggen bak pulten, et portrett av en yngre Sissel tegnet av Dagbladets Finn Graff. Gule vegger. En sofa, mørk og myk. Her sitter de, nedslitte og sårbare.

– Folk i krise sitter fast i ekstremt smertefulle mønstre som tar knekken på forholdet. Å lirke dem løs er veldig vanskelig. Du kan ikke argumentere med dem.

Så er det ikke én oppskrift for alle par?
– Jo! Men du må lære den oppskriften veldig godt hvis du skal få det til, sier Sissel.

Bitre par bærer på traumer som ikke blir glemt. Svik, når det gjaldt. I tillegg drasser vi alle rundt på barndommen vår.

– Var du trygg som barn, kan du ofte snakke fra et sårbart sted i stedet for å rope og kaste ting. Hvis du har erfart at følelser ikke er farlige, blir du en bedre kjæreste, faktisk, sier Sissel.

Fra åtte til over tjue samtaler tar det å løse opp. Noen ganger år. Noen ganger aldri.

Blir du lei deg av alt det her?
– Ja, jeg kan bli det. Nedstemt. Jeg ønsker å hjelpe dem ut av disse rundløypene de kjører rundt i måned etter måned. Det skal litt til å gi opp, men du kjenner det når den ene egentlig er ferdig. Da må vi sette ord på det, noe som er mindre trist enn de som fortsetter å slåss, men som vil være sammen uten evne til selvrefleksjon. Det kan føles nokså utmattende.

De fleste som finner Sissels kontor, vet at noe er galt. Det er ikke er alle forunt.

– Noen oppbruddsprosesser er rene «ghosting»-opplegget, en uventet desertering.

Knips! Sissels lange fingre smeller mot hverandre.

– Plutselig borte! Hvor ble det av ham? Han skulle ut og kjøpe sigaretter, men kom aldri tilbake. Det finnes en bok og en nettside driftet av en viss Vikki Stark som heter «Runaway Husbands – The Abandoned Wife’s Guide to Recovery and Renewal». Så fenomenet finnes. Men selv når det ikke skjer slik, uventet og akutt, kan bruddet oppleves plutselig. Som en flystyrt. Du tenker at det skal fortsette og fly, men på grunn av materialtretthet, så ...

Sissel knipser igjen:

– Detter det ned.

LES OGSÅ: Er det flaut å ha vært gift lenge?

Scener fra et ekteskap

Ordsmeden Sissel Gran utvider ordboken, fordi det ikke finnes ord fra før som forklarer det hun vil si. Andre ganger kommer nye begreper trillende.

– Det var et par som satt her, og hun sa at mannen hennes var en utkjefta mann. Så lo de. Plutselig ble hun myk i ansiktet, klappet ham på låret og sa: «Jeg er lei for det.»

Sissel skrev om den utkjefta mannen i Morgenbladet, og han ble et begrep. Folk relaterte.

Du liker å holde foredrag?
– Nei. Jeg liker bedre å undervise. Sånne stuntforedrag er en slags performance, alle skal more seg, alle skal le. Det har jeg gjort mye, men det er ikke en favoritt. Men yrkesgruppa jeg tilhører, er nødt til å stikke nesa fram og snakke om det alle er opptatt av: kjærligheten, relasjoner, strevet i livet.

Hvorfor er vi så opptatt av det?
– Folk leter etter svar, på hvorfor de ikke får til ting selv.

Er det noen dager du tenker, nå orker jeg ikke mer?
– Hehe, det tror jeg gjelder alle: Herregud, hvorfor ble jeg ikke gartner i stedet?

Noe driver henne videre.

– Jeg ville lyve hvis jeg sa det er fordi det er så himla gøy. Innimellom kan det være belønnende når folk får det til, når jeg får vrikket dem ut av sementen. Det er en ensom jobb. Du sitter der alene med disse enkeltpersonene og parene. Vi kan begynne å tvile på egen kompetanse. Vi terapeuter er nødt til å jobbe med å motvirke følelsen av betydelig selvtvil, som vi kaller det. Men en viss grad av selvtvil er bra, at du er ydmyk og kan endre holdning. Jeg sier alltid: «Korriger meg hvis jeg tar feil.»

Hva ville du gjort for at jeg skulle åpne meg?
– Sagt hva jeg ser. Hvordan du ser ut i ansiktet, hva du gjør. Emosjonsfokusert terapi er ikke så opptatt av hva du tenker. Mer hva du føler, hva du trenger. Det kan virke på meg som du er litt sliten nå. Snart trenger du å komme hjem, du har hatt en lang dag.

Sitter du og leser ansiktet mitt?
– Ja! Jeg ser etter alle signaler. Vi foreslår følelser i stedet for å spørre: «Hva mener du?» Eller: «Hva tenker du nå?» Da begynner folk bare å lure på om de gir riktige svar.

Er du god til å gjenkjenne følelsene i deg selv?
– Ikke mens jeg jobber. Jeg kjenner bare at jeg får vondt i nakken.

Sissel bøyer seg framover, lener albuene på knærne og tilter nakken opp.

– Sånn har jeg sittet noen tusen ganger. Ikke bakoverlent med blokka. Når vi jobber følelsesnært, er jeg nær. Også for å kunne gjøre sånn, sier hun og rekker ut hånden mot sofaen.

– Jeg ser at det er vanskelig for deg, la oss gå litt langsommere nå, det som skjer nå, er så viktig.

LES OGSÅ: Spørsmålene som reddet forholdet

KAN IKKE TRYLLE: Sissel Gran har opplevd par som tror hun kan fikse forholdet deres - uten at de selv legger inn innsatsen som trengs. Foto: Yvonne Wilhelmsen
KAN IKKE TRYLLE: Sissel Gran har opplevd par som tror hun kan fikse forholdet deres - uten at de selv legger inn innsatsen som trengs. Foto: Yvonne Wilhelmsen Vis mer

Et lydig barn

Sissel Gran bar også på mye usikkerhet, oppvokst som hun er i 50-tallets lydighetskultur. Hun satt ved pulten og var redd læreren, redd for de voksne, redd venninnenes fedre, de var så sure, satt alltid bak avisen og brummet. Hun tror at barn er tryggere i dag, de føler seg mer sett og elsket.

Hvordan klarte du å bli trygg?
– Jeg er nok ikke så trygg. Men det hjelper å bli eldre. Å studere psykologi og få erfaring med andre menneskers slit. Du blir nokså tålmodig som terapeut, jeg er ikke så brå lenger. Nå gjenkjenner jeg at når jeg banker i bordet og er sint – hjemme, overfor familien – så er jeg egentlig sliten og lei meg. Slik har mange mennesker det.

Hennes egne foreldres ekteskap var ingen rosendans.

– På femtitallet holdt folk sammen på de hvite knokers prinsipp. Mine foreldre hadde ikke et bra ekteskap. Eksplosjoner, og så taust i en uke. Faren min som rømte hver gang noe var vanskelig. Da var det av gårde med fiskestanga, kjøre opp i Begnaelva utenfor Hønefoss og stå der og slenge snøret, mens mutter’n satt hjemme og røyka og var rasende.

Gjorde du deg noen tanker da?
– Akkurat det der syntes jeg var et helvete, at de holdt på sånn. Jeg husker at jeg tenkte: Kanskje de heller burde bli skilt? Men det var utenkelig for dem. Innimellom var det bra. Når faren min spilte gamle jazzsvisker på gitaren, kunne de synge og le, og det var godt vær.

Burde de vært skilt?
– Nei. Moren min ville aldri tilgitt faren min om han gikk, hun ville blitt den bitreste moren i Norge, tror jeg. I riktig gamle dager fantes tre skilsmissegrunner: desertering, utroskap eller impotens. Ja da. – Og etter hvert åndelig grusomhet. En yndet skilsmissegrunn, særlig i USA, haha! 

LES OGSÅ: Så mange skilles etter to år eller mindre

På syttitallet, da skilsmissene begynte å rulle for alvor, løp kvinnene ut av ekteskapet.

– Vi må huske at det er en hardt opparbeidet rettighet å kunne si takk for seg, sier Sissel, som heller vil ha kaos enn den tvangstrøya ekteskapet var for mange.

– Nå går skilsmisseraten ned! Jeg tror at det er fordi de unge har mange testforhold. De er redd for å binde seg og få barn før de er sikre, og det synes jeg er ansvarsfullt.

– Hvordan er det å være hele Norges kjærlighetsguru?
– Veldig rart. Jeg har vært rundt med boka mi sammen med forfatter Geir Gulliksen, som har skrevet den utrolige «Historie om et ekteskap». Mange menneskemøter og en voldsom tilstrømning av folk som vil snakke. Å skrive hvorfor og hvordan et samliv går i stykker, er ikke akkurat en parterapeuts oppgave, vi skal representere håpet. Men det har vært mange opplevelser av renvasking, folk kommer bort og sier: «Endelig føler jeg meg forstått.»

Har du gitt dårlige råd?
– Helt sikkert, hehe. Noen ganger har jeg bedt folk om å holde ut litt lenger, og det burde jeg ikke gjort. Men jeg har nesten aldri sagt at folk bør gå fra hverandre. Jeg kan hjelpe dem med å komme til den erkjennelsen, og mange synes det er en vanvittig lettelse å få hjelp til å sette ord på det, for det er så vondt.

Hvordan bærer du alt ansvaret?
– Når jeg føler at alt henger i en tynn tråd og er avhengig av meg, har jeg gjort noe feil. Da har jeg påtatt meg et for stort ansvar. Det skal vi ikke gjøre. Vi skal lede dem inn i det sårbare og ut igjen, men når folk sier: «Det er bare når vi sitter her hos deg, at vi har det bra.» Det er ikke godt å høre. Det er heller ikke fint å få e-post der folk skriver inn­trengende: «Du er vårt siste og eneste håp.» Jeg mener, hvis dere vil ha dette parforholdet, så gir dere jernet hos nesten hvem som helst. Da kan den mest uerfarne terapeut bli all right, altså. Men hvis de legger fra seg alt ansvar og sier: «Vi har vært på det familievernkontoret, vi var hos den terapeuten, vi har vært fire steder vi, og ikke noe tess noe sted. Og nå sitter vi her, og nå må du levere varene.» Det er ikke bra. Da kan jeg bli streng og si: «Da må dere fortelle hva dere gjorde for at det gikk så dårlig.» Come on. Jeg kan ikke trylle. Men mange vil at sånne som meg bare skal fikse dem.

Som en tannlege?
– Ja! Bor! Fyll i, og ferdig med det. Når folk sitter og hamrer på hverandre og jeg ikke klarer å stoppe dem, kan jeg si: «Trist for meg å se at et par som har mye godt å gi, skader hverandre sånn. Jeg kjenner at det gjør inntrykk på meg, og da skjønner jeg hvor vondt dere har det, men nå må dere slutte. Nå må vi ha en annen tone her.»

Hva skjer da?
– Da blir de helt stille, og så kan de begynne å gråte, for eksempel. Og det er veldig, veldig bra.

Sissel humrer nedi terapeutstolen.
– Jeg vil jo gjerne at de skal gråte. Da er vi i nærheten av hva det egentlig handler om.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer