Kristin Leer (53) vokste opp på Øya, en sentrumsnær bydel i Trondheim. Skolen hun gikk på, hadde de største klasseforskjellene i landet. Hun minnes at noen av klassekameratene hadde utedo hjemme, mens andre bodde i svære villaer.

Kristin har alltid vært utadvendt og svært snakkesalig; hun var aktiv i timen, og nølte ikke med å rekke opp hånda.

- Jeg har aldri hatt det vanskelig sosialt, og aldri følt meg utenfor. Jeg tror kanskje jeg ikke fanger opp når noen prøver å fornærme meg, men det er kanskje like greit, sier hun og ler.

KK møter Kristin på vestkanten i Oslo, hvor hun har bodd i mange år. Hun snakker åpent og engasjert om utfordringene hun har opplevd gjennom livet. Det startet på barneskolen.

- Skolearbeidet var vanskelig til tider, og jeg lærte ikke å lese før jeg gikk i tredje klasse. Men jeg latet som at jeg klarte det, sier hun, og ler.

- Jeg hadde problemer med å konsentrere meg. Da vi ble bedt om å fortelle hva det sto i teksten, og jeg sa mye feil, lurte lærerne på om jeg trengte briller. Til slutt kom jeg til en logoped som sa at jeg hadde dysleksi.