En lørdagskveld i 2013: Bianca Kathrine Karlsen sitter på bussen. Hun tar opp hele toseteren. Hun kjenner blikkene svi i nakken. Hører de andre snakke om henne. De peker og ler. «Ditt feite beist. Du er det ekleste jeg har sett!» En tenåringsgutt roper henne opp i ansiktet, mens vennene hans ler. Bianca blir rød i ansiktet, hun svetter som om hun nettopp hadde løpt maraton. Hun vil bare løpe bort og gjemme seg (hva gjør du egentlig når det er ditt barn som mobber?). 

Folk kunne komme bort til meg på gaten for å kjenne på flesket mitt. Jeg er blitt fortalt at jeg ikke fortjener å leve.

– Jeg har opplevd å bli spyttet på av vilt fremmende mennesker. Folk kunne komme bort til meg på gaten for å kjenne på flesket mitt. Jeg er blitt fortalt at jeg ikke fortjener å leve, forteller 24 år gamle Bianca fra Bergen. 

At denne sprudlende jenta for to år siden var dypt deprimert og veide 200 kilo, er nesten ikke til å tro. Synlige arr på Biancas kropp vitner om flere operasjoner. Først slankeoperasjonen som reddet livet hennes, deretter flere påfølgende operasjoner for å fjerne galleblæren og overflødig hud. Flere operasjoner er i vente. Men Biancas største arr er likevel de usynlige arrene på sjelen etter årevis med mobbing. 

LES OGSÅ: Ingrid ønsket seg barn, men fikk beskjed om at hun var for tjukk

Mange arr

Først var det de røde krøllene hennes som fikk henne til å skille seg ut. De fine, lange krøllene hun hadde fått fra pappa og morfar. Allerede da Bianca var 5 ½ år og begynte i første klasse, begynte mobbingen. Det var helst de eldre elevene på skolen som var stygge med henne. De kalte henne fæle ting og brukte ord femåringen aldri før hadde hørt. De lugget og sparket henne. Bianca hatet håret sitt, de dumme røde krøllene som ga henne så mye trøbbel. Hun fablet om å stryke bort de forhatte krøllene med farmors strykejern. Hun hatet å være annerledes. 

Men det var da Bianca fylte 12, hun virkelig fikk kjenne på hvordan det var å være annerledes. Fra å være et normalvektig barn, begynte vekten hennes plutselig å eskalere. Fort. Og ingen forsto hvorfor. Hun overspiste ikke, men kiloene rant på likevel. På dette tidspunktet begynte mobbingen for vekten.

Da Bianca gikk i niende, hadde vekten kommet opp i 113 kilo.

– Jeg var så fortvilet. Jeg kunne gå 36 timer uten å spise, og deretter sykle som en gal på ergometersykkel, forteller Bianca.

Men selv om hun klarte å ta av en eller to kilo, la hun på seg det dobbelte rett etterpå. At den ekstreme vektoppgangen i stor grad skyltes hormonsykdommen polycystisk ovariesyndrom (PCOS), fikk Bianca først vite flere år etterpå. PCOS medfører et spekter av ulike plager eller symptomer, blant annet overvekt.

LES OGSÅ: - Jeg var ikke Mari-Mette, men «hun svære»

Ingenting hjalp

Da Bianca var 15 år, kollapset hun i butikken. Det ble starten på en lang runddans med sykehus, legebesøk, utallige prøver. Hun deltok på et prosjekt for overvektige barn, uten at det hjalp henne. Vekten fortsatte å øke.

– Jeg kunne ikke gå ut uten å bli hetset for vekten min. Uansett hvor jeg gikk, ble det bemerket hvor feit og stygg jeg var. Jeg følte meg verdiløs som menneske. Mitt eneste ønske i livet var å bli tynn. Jeg ville bare være som alle andre, forteller Bianca.

Etter årevis med mobbing begynte Bianca i tenårene å slite med depresjoner. I perioder lå hun bare hjemme og sov. Bare tanken på å gå ut ble uutholdelig. Bianca utviklet sosial angst. Om hun beveget seg utendørs, begynte hun å svette og skjelve. Ble hun tvunget til å gå ut, sørget hun for å ha med seg nok penger slik at hun kunne ta drosje hjem. Å ta bussen var for belastende.

LES OGSÅ: Monica gikk ned 60 kilo etter slankeoperasjon

– Mobbingen tok fra meg friheten min, bare det å gå til nærbutikken var en kamp i seg selv, sier hun.

«Bare jeg tenkte på å møte folk der ute ble jeg kvalm. Ingen fikk med seg de sykeste smertene jeg hadde i kroppen og sjelen min. Alt dere så og brydde dere om var kiloene som hang rundt på kroppen min. Ingen tenkte på det mennesket som befant seg under alle kiloene. Det mennesket som satt igjen med alle type følelser som sikkert du også hadde! Sinne, frykt, nervøs, glad, nummen, irritert, sjenert, lykkelig og trist. Alt alle føler, føler jeg også.»

– Jeg fikk aldri gå i fred. Og jeg visste aldri når det neste stikket eller kommentaren skulle komme. Til slutt orket jeg ikke å gå ut i det hele tatt, sier Bianca.

Mamma Mai Britt Fyllingen (43) ble selv vitne til at folk pekte og lo av Bianca. 

– Fremmede voksne mennesker kunne komme bort og spytte henne i ansiktet. Etter hvert begynte jeg å ta igjen når noen plaget Bianca. Jeg kunne gå helt opp i ansiktet på dem og si akkurat hva jeg mente om dem. Da gikk de i alle fall sin vei, forteller hun alvorlig.

LES OGSÅ: Det var min sjanse til å få et bedre liv

Ned i mørket

Bianca utviklet etter hvert alvorlig depresjon. Å se henne synke dypere og dypere ned i mørket, var tungt for Mai Britt. Hun inviterte Biancas venner hjem for å sørge for at datteren ikke bare ble liggende hjemme alene. Da fikk hun i alle fall noen timer hvor alt ikke bare var svart.

Det er fremdeles vanskelig for Mai Britt å snakke om alt det vonde Bianca har gått gjennom.

– Som mor var det helt forferdelig å se at Bianca hadde det så vondt, sier Mai Britt.

«Tenk deg å være min mor, som var ute med datteren sin og aldri kunne gå i fred. Mest fordi alle trodde de hadde en rett til å peke på datteren hennes og si det mest grufulle ting om en person de ikke kjente. Tenk å være hun som gang på gang fikk høre hvor stygg og ekkel datteren hennes var. Det knuste mamma mer enn hun noensinne vil innrømme, men jeg så det.»

– Jeg forsøkte å gjemme meg vekk. Jeg følte meg ikke som et menneske, jeg bare eksisterte. Jeg hadde ingen drømmer, ingen framtidsplaner, sier hun.

I tillegg til sosial angst begynte Bianca også å slite med selvmordstanker.

– Jeg begynte å tenke at alle ordene jeg ble møtt med ute blant folk, var sannheten. At jeg ikke hadde rett til å leve.

LES OGSÅ: Se Lenas store forvandling

Planla begravelsen

Da hun i tillegg fikk beskjed av legen sin om at hun ikke kom til å oppleve sin egen 25-årsdag, begynte Bianca å planlegge sin egen begravelse. Hun skrev ned planene på en lapp og gjemte den i nattbordskuffen sin.

– Jeg tenkte at mamma ikke kom til å klare å tenke på salmer, blomster og andre praktiske ting, sier Bianca og tørker bort tårene i mammas ansikt. Selv i dag, når livet smiler, er det tøft for Mai Britt å høre Bianca fortelle.

– Det var kun tanken på mamma og lillesøster Lise Charlotte som fikk meg gjennom dagene. Jeg visste at det ville bli grusomt for dem å bli sittende igjen uten meg. De to holdt meg oppe, sier hun.

Det er tydelig at Mai Britt og Bianca har et tett og nært forhold. Mens datteren forteller, holder Mai Britt armen godt rundt datteren. Det er ingen tvil om at hun er stolt av hva datteren har utrettet.

– Jeg tror ikke noen kan forstå hva Bianca har gått gjennom. Jeg har vært så redd for henne, og har kjempet alt jeg kunne for henne. En mor vil jo kun det beste for sine barn, sier Mai Britt.

LES OGSÅ: Frida ble offer for taus mobbing

Avslag på operasjon

Det var da Bianca var 16, at slankeoperasjon først ble nevnt. Hun søkte om operasjon, men fikk avslag. Hun var for ung. Først på tredje forsøk, da hun var 22 og 200 kilo, fikk hun innvilget operasjon. Endelig var ventetiden over.

– På dette tidspunktet var jeg overbevist om at dette var min eneste sjanse til å overleve. Det var dette som skulle hjelpe meg, sier Bianca.

«Jeg smilte for harde livet, jeg var så lykkelig. Endelig skulle jeg få muligheten til å fylle 25 år. Jeg skulle få leve!»

25. februar 2014 fikk Bianca gjennomført en gastric sleeve-operasjon. Etter den tre timer lange operasjonen er 90 prosent av magesekken hennes fjernet.

– Jeg var så nervøs mens jeg ventet. Jeg tror jeg kunne laget en sti i gulvet, jeg gikk helt rundt meg selv, forteller Mai Britt.

– Jeg var så glad for at hun endelig fikk denne sjansen. Samtidig var det så nervepirrende og grusomt å vente mens hun lå på operasjonsbordet.

LES OGSÅ: Laila gikk ned 56 kilo på et år - uten operasjon.

Endelig opptur

Ukene etter operasjonen var krevende. Bianca levde på suppe og most mat. Matlysten hennes var dårlig.

Det var på en kontroll på sykehuset tre måneder etter operasjonen, at Bianca fikk sin første store opptur på lenge. Hun våget i beste fall å håpe på en vektnedgang på 10–12 kilo.

– Vekten viste en nedgang på 43 kilo. Jeg ble så glad! Jeg gledet meg sånn til å fortelle det til resten av familien.

Denne dagen ble en milepæl.

«Det var den første dagen siden operasjonen jeg ikke hatet meg selv, det var første dagen jeg begynte å sette ordentlig pris på hva jeg hadde gjort. Og det var første dagen jeg virkelig følte på det å ha en framtid å se fram til.»

To år senere har Bianca nå gått ned 120 kilo til sammen. Flere operasjoner for å fjerne hud venter. Hun sliter fremdeles med magesmerter, men smertene er likevel ingenting sammenlignet med alle årene med psykiske smerter.

Hun understreker at operasjonen på ingen måte har vært en lettvint løsning.

– Det krever fokus på riktig kosthold og mosjon, hver eneste dag. Det har vært en hard kamp å komme dit jeg er i dag, presiserer hun.

Beundringen Mai Britt har for datteren sin er uten tvil gjensidig.

– Jeg hadde aldri klart dette uten mamma. Mamma er min engel. Hun har betydd alt for meg gjennom alt det vonde. Hun har stått på for meg og aldri gitt opp.

Bianca gir mamma Mai Britt en god og varm klem.

– Det er ingen ord som kan beskrive hvor godt det er å se hvordan Bianca har det i dag, sier Mai Britt med et smil.

Nå kan de to endelig gå ut på kafé sammen uten å føle de sviende blikkene og høre de nedsettende kommentarene.

– Nå tuller og tøyser vi masse. Og vi har mange gode og dype samtaler, forteller Mai Britt.

Bærer ikke nag

Fremdeles ser Bianca for seg Bianca på 200 kilo i speilet. Ifølge legene vil det ta noen år før hjernen hennes henger med. Å vinne tilbake selvtilliten er en årelang prosess hun så vidt har begynt på.

Før måtte Bianca bestille spesialklær på nettet.

– Nå kan jeg gå inn i hvilken som helst klesbutikk og finne noe som passer meg. Det er utrolig deilig å vite. Men på innsiden er jeg er jo den samme jenta som før, selv om jeg veier 120 kilo mindre, sier Bianca.

Bianca bærer ikke nag til mobberne sine. Hun har truffet på flere av dem som mobbet henne på skolen etter operasjonen. Men ingen har sagt unnskyld.

– Jeg kan tilgi, men jeg kan aldri glemme, sier hun.

Nå er planen å fullføre videregående, som hun sluttet på i andre klasse. Deretter ønsker hun å satse på noe innen kontor og administrasjon.

– Jeg vil veldig gjerne jobbe på hotell. Jeg synes det er kjempegøy med språk, og synes turist- og reiselivsnæringen virker veldig spennende.

Bianca bryter ut i en trillende latter. Øynene hennes lyser av optimisme og pågangsmot. Hun har begynt å tenke på framtiden.

– Endelig kan jeg planlegge livet mitt. Det er så deilig!