Tana 2016. Ella Marie faller forlengs inn ytterdøra hos mamma hjemme i Tana og blir liggende på ganggulvet. Bak seg har hun 40 mil – til fots og i biler hun har haiket med. 40 mil, med kun et eple i hånden og et desperat behov for å komme hjem til mamma. For hvert skritt gjennom den frostridde natta i Finnmark fjerner hun seg lenger og lenger unna tiden på hybel i Alta, der identitetskrisen rammet henne hardt som nordavinden rundt husveggen. Så hardt at Ella Marie tok valg hun ellers ikke ville tatt. Nå har hun tatt beina fatt. 40 mil. Idet mamma åpner ytterdøren, faller hun forover på ganggulvet. Og der blir hun liggende.
– Jeg var skikkelig i kjelleren i tre år, forteller Ella Marie Hætta Isaksen (20) med rolig selvfølgelighet. Har ingen skam rundt psykisk helse. Verken hun eller mamma Britt Elin. Vi møter dem i Oslo for å snakke om samenes nasjonaldag, sang, «Stjernekamp» og ikke minst om samholdet mellom mor og datter.
– På videregående hadde jeg det helt jævlig, og opplevde å miste hele gulvet under meg. Undervisningen på skolen foregikk på norsk, og jeg hadde ikke lenger det stødige samiske miljøet rundt meg. Jeg mistet selvtilliten og ble skikkelig deprimert.
Ella Marie snur seg mot moren:
– Opp gjennom har jeg vært veldig psykisk avhengig av å ha mamma. Om vi skulle lagt sammen alle minuttene jeg har snakket med mamma i telefonen, så ville det blitt år.
Britt Elin smiler mot datteren.
– Det var helt forferdelig å ha Ella Marie så langt unna når jeg visste at hun slet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ville sette meg i bilen midt på natten og kjøre til henne. Men jeg visste at det kom til å gå bra. Jeg visste hva som bor i ho Ella Marie.
LES OGSÅ: Gry Hege måtte amputere hendene og føttene: – En periode var jeg sint for at jeg hadde overlevd
Ella Marie har så vidt rukket å komme seg etter at den siste konfettien landet for hennes føtter under seieren i «Stjernekamp». Mamma Britt Elin har flydd ens ærend fra Tana til Oslo for å møte KK. Forresten, ikke helt. I går var hun på konsert med Ella Maries band «ISÁK» i Bergen. I to år har Ella Marie og kompanjongene Daniel Eriksen og Aleksander Kostopoulos turnert Norge, Nord-Sverige og Nord-Finland med elektronika og synthpop, der samisk språk og joik er viktige ingredienser. De to andre bandmedlemmene er begge i 30-årene.
– De har jo allerede gjort alle feilene. Jeg tror at det er nøkkelen til at det er gått så bra med oss, sier Ella Marie.
Britt Elin slår ut med hendene:
– Det er jo betryggende for meg også! Men jeg må si at Ella Marie har en utrolig teft. Det er en gave hun har. En teft og klokskap i sine valg.
LES OGSÅ: Une (26) slet med angst: - Den tunge klumpen i magen slapp da jeg kom meg ut i naturen
– Ella Marie var helt selvgående allerede fra fjerdeklasse
La oss ta et skritt tilbake i tid. Til Tana 25. april i 1998. Til den samiske stjernehimmelen, der Sarvvis – reinoksen med de takkete hornene har stanget unna både Kassiopeia, Karlsvogna og Kusken. Der Polarstjernen heter Boahji, og er naglen som holder himmelen oppe. Under denne stjernehimmelen blir Ella Marie Hætta Isaksen født. Hun har på seg luhkka, et samisk cape, når det er kaldt, og kofte når hun skal pynte seg. Hun går på samisk skole og føler seg privilegert som får lære matte og samfunnsfag på morsmålet. Senere kommer det en lillesøster som også sier «Buorre beaivi» når hun hilser og «Borre idja» før mamma og pappa brer teppet over dem om kvelden.
– Ella Marie var helt selvgående allerede fra fjerdeklasse, forteller Britt Elin når hun blir bedt om å beskrive datteren.
– Vi trengte aldri å spørre om hun hadde gjort leksene. Hun hadde allerede gjort dem. Ella Marie har alltid vært veldig målbevisst. Også på det musikalske.
Ella Marie forteller om kulturskolen i Tana som var hennes andre hjem. I ti år danset og spilte hun teater, mens mamma snekret kulisser og sydde kostymer til Ella Maries forestillinger og spilte i revy selv. Kanskje var det nå veien til datterens seier i «Stjernekamp» ble staket ut? Da Ella Marie i høst gikk av med seieren, samlet hun Norge til ett frostgnistrende rike, og telefonlinjene til NRK glødet som bålgnister i vinternatta. På spørsmål om hvem Ella Marie har arvet det musikalske etter, bryter Britt Elin ut i latter:
– Hun har hvert fall ikke musikktalentet etter meg!
Ella Marie legger forsonende til:
– Jeg tror nok at jeg har sanggleden etter mamma. Hun spilte jo i revy. Og farmor sang for dronninga da hun var i Finnmark. Men når pappa skulle synge for meg ved senga, sa jeg: «Må du synge? Du kan be fadervår, men du trenger ikke å synge.»
– Jeg har alltid beundret pappa for at han ikke har tvunget oss til å snakke norsk
Mamma Britt Elin ble født inn i en samisk familie i Kautokeino, og reiste til Oslo for å utdanne seg til politi. Mannen i hennes liv skulle bli en nordmann, ikke en same. Og da det unge politiekteparet etablerte seg i Tana, var det en ting som var sikkert: Barna skulle vokse opp i to kulturer og lære seg begge språk.
– Men jeg bestemte meg tidlig for at ungene skulle snakke samisk hjemme. Det var ikke gitt, for det var mye motstand mot det samiske i Tana. Enkelte norskspråklige foreldre ønsket ikke at deres barn skulle lære samisk eller om samisk kultur på skolen. Det var harde fronter, og familier og venner ble splittet, forteller Britt Elin.
– Døtrene våre gikk på sameskole, med språket i fokus og mange engasjerte lærere. Også i barnehagen hadde de samisk språk i fokus.
Hun snur seg mot Ella Marie:
– Det hendte at faren deres kunne være imot at vi snakket samisk hjemme.
– Var han? sier Ella Marie forundret.
– Jeg har alltid beundret pappa for at han ikke har tvunget oss til å snakke norsk. Pappa er jo like stolt over samisk kultur som jeg, selv om han ikke har det samiske i blodet.
Hun nikker engasjert:
– Det er det vakreste i verden: Pappa er jo samisk nå og går i kofte. Og han snakker samisk med oss når han ikke vil at noen skal skjønne hva vi sier.
– I familien vår bruker vi joik for å minnes dem som har gått bort
Når familien Hætta Isaksen er samlet, er hele slekta med. Også de som har gått bort. De som ikke lever mer og som er en del av stjernehimmelen.
– I familien vår bruker vi joik for å minnes dem som har gått bort, forteller Britt Elin.
– Når jeg og søsknene mine er i lag og drar hjem fra fest, da joiker vi gjerne mamma og pappa, som er borte nå.
– Og dere joiker jo mye under middager og sånn, skyter Ella Marie inn.
– Ja, søsknene mine kan mange joiker, og det joikes i forskjellige familiesammenkomster.
Britt Elin forklarer hva joik egentlig er. For en sang er det jo ikke. Heller ikke en fortelling:
– Joik er noe uplanlagt, noe som oppstår spontant. Man joiker ikke om et menneske. Man joiker følelsen av et menneske.
Ella Marie forteller engasjert:
– Joiken ligner på å male et bilde. Du maler ikke om noe. Du maler noen. Og tempo og svingene beskriver følelsesregisteret.
Britt Elin legger til:
– Om noen er rolig eller flittig, kan du hører det i joiken. Ordene er sekundære. Mange har en personjoik, men ikke alle. Jeg vokste opp i en tid da kristendommen sto sterkt. Man skulle ikke joike. Det har hatt mye å si for hvem som har en personjoik i dag. De nyfødte barna får ofte en barnejoik, en dovdna. Men selve voksenjoiken kommer først når man ser barnets personlighet tydeligere.
Hun snur seg mot datteren:
– Din joik, Ella Marie, er det tante Anne Marie som har gitt deg.
Ella Marie smiler:
– Ja, jeg fikk den da jeg var tolv år. Den framfører jeg aldri, fordi man helst ikke skal joike seg selv. Det blir som å skryte nådeløst av seg selv! Jeg pleier ofte å joike min morfar. Han het Isak, og jeg har joiket ham i hele Norge og til og med på Grønland. Morfar døde før jeg ble født, men joiken hans har vært en måte å bli kjent med ham på.
LES OGSÅ: Linn Skåber om kjæresten: - Det er noen mennesker du vil låne pulsen av, og sånn er Simon
- Som same har jeg opplevd hets, spesielt fra kystkulturen
For mange nordmenn er 6. februar bare en dato i kalenderen. Nok en gusten dag i mørketida. Men for Ella Marie og Britt Elin er samenes nasjonaldag en festdag viktigere enn 17. mai og julaften.
– Jeg vokste opp med min mors mindreverdighetskompleks på vegne av det samiske, forteller Britt Elin.
– Hun hadde jo bodd på internat i Kautokeino under fornorskingen og fikk ikke lov til å snakke samisk. Det preget henne veldig, og også oss i neste generasjon. Da jeg gikk på Politihøgskolen i Oslo og skulle feire 17. mai her nede, sa jeg at jeg hadde lyst til å ha på meg kofte. Mamma sa: «Er du sikker på at du skal ha på kofte. Det er jo bare norske der?» Mamma hadde en altfor stor ydmykhet overfor storsamfunnet.
– Hun var jo redd for at du skulle havne utenfor, legger Ella Marie til.
– Ja. Hun fryktet at noen skulle si noe stygt om meg. Vi vil jo ikke at barna skal oppleve hets. Som same har jeg opplevd hets, spesielt fra kystkulturen.
Ella Marie nikker:
– Du må fortelle om det som skjedde i kirka, mamma.
Britt Elin forteller. Om da hun var 16 og bodde i Oslo for å være barnepike for søskenbarnet. På julaften dro familien på gudstjeneste i Frogner kirke.
– Jeg hadde pyntet meg i kofta. Plutselig kjente jeg at noen begynte å løfte på nederkanten. Jeg ble helt perpleks og snudde meg. Der sto det en fin frue og sa: «Jeg skulle bare se om det var en hale under der.»
– Ble du ikke sint? spør Ella Marie og rister på hodet.
Britt Elin drar på det:
– Jeg husker ikke …
– Det er så vondt å høre dette. Det er jo helt grusomt, sier Ella Marie og utdyper sine egne opplevelser:
– Jeg har også opplevd mye hets. Det går ikke an å være same uten å ha opplevd hets. Men jeg har følt meg mer velkommen jo lenger sør jeg er kommet. Der det er mest samer, er det mest hets. Det er så mye fornektelse som ligger i blodet. Men man skulle jo ikke trenge å måtte forsvare å gå i kofte. Det er jo ikke det samiske folks oppgave å opplyse folk, og her har skolen en jobb å gjøre. Mange elever kan mer om den franske revolusjonen enn om det samiske. De kan mer om vikinger enn om samer, som er et levende folk i dag.
Ella Marie husker skoletimen på videregående om fornorskingen. Assimileringen. Forsøket fra staten på å utslette samisk språk, kultur og historie. Alt det som kong Harald i 1997 ba samene om unnskyldning for, og som Ella Maries oldeforeldre og besteforeldre selv hadde kjent på kroppen. Det som hadde lagt en skygge over Britt Elins barndom, og som neste generasjon bar med seg som et åk av mindreverdighetsfølelse.
– Fornorskingen var så vondt å høre om, forteller Ella Marie.
– Jeg gråt i timen og spurte om jeg kunne få gå ut litt for å samle meg, men jeg opplevde ikke å bli hørt.
Mamma skyter inn:
– Det kan jo ikke være sånn at vi ikke har rett til å si fra, bare fordi andre har det verre enn oss.
Ella Marie nikker:
– Målet er jo at alle skal være likestilte.
– Det er dessverre mye taushet i den samiske kulturen
Britt Elin forteller om noe uuttalt som ligger i den samiske kulturen og som har skapt problemer i møte med det norske:
– Samene har tradisjonelt sett vært veldig konfliktsky. Vi har ikke sagt fra. Før kunne vi ikke språket, men nå har vi begynt å si fra, og det tåler ikke alltid den norske delen av befolkningen i Nord-Norge.
Ella Marie nikker. Hun har vært politisk aktiv siden hun var 13 år, gjennom ungdomsrådet i Tana, og har vært aktiv i organisasjonen Natur og Ungdom i fire år, der hun blant annet har sittet i sentralstyret. Hun tror at nettopp politikk er veien å gå for å endre holdningene.
– Nå har nok vi samer fått et større behov for å sette foten ned og være åpen og stolt. Men jeg så det på skolen, at det var få som tålte at jeg var så stolt.
Både mor og datter mener at det er noe viktig i den samiske kulturen som lenge har vært fortiet, men som det i det siste er kommet fram i lyset, gjennom forskningsprosjekter:
– I forhold til resten av befolkningen har de samiske miljøene mer vold i nære relasjoner, rus, alkoholisme og mindreverdighetskomplekser. Det er mye å ta tak i. Det er et sunnhetstegn at det endelig snakkes om, men vi har en kjempelang vei å gå der, mener Ella Marie.
Mamma er enig:
– Det er dessverre mye taushet i den samiske kulturen. Det er mange som ikke tør å si fra i redsel for å ødelegge familien. Jeg tror at det har resultert i at folk har kunnet gjøre ting som ikke er bra, for de vet at det mest sannsynlig aldri kommer ut.
Ella Marie legger til:
– På norsk heter det «den som tier, samtykker». Men på samisk er det tvert om: Man tier stille om man er uenig.
– Opprøret er taust?
Britt Elin nikker:
– Ja, og det gjør jo at kulturkrasjen en enorm. Om jeg for eksempel hadde vært sint på deg, ville jeg ikke gått rett til deg, men til en annen og sagt det via henne. Samer er nok tradisjonelt mindre konfronterende enn nordmenn, men samtidig blir det et slags filter som demper konflikten.
Både mor og datter mener at det eksisterer en tradisjonell kvinnerolle i mange samiske hjem, en rolle som er blitt med inn i moderne tid:
– Jeg tror at gutter oftere slipper unna husarbeid, mens jenter må gjøre det, sier Britt Elin.
Ella Marie nikker:
– Jeg synes ikke at det er så veldig kult at jeg automatisk skal måtte sy bare fordi jeg er kvinne. Tradisjonelt sett har samiske kvinner vært økonomisk leder av familien og styrt rasjonene. De har hatt mye makt hjemme. Men jeg tror at mange samiske kvinner var sjef hjemme helt til mannen kom hjem. Da var det han som overtok. Dette tror jeg man fortsatt kan merke i samfunnet vårt. Ser man på seksuell vold og vold i nære relasjoner, er det mer av det i det samiske miljøet enn i storsamfunnet. For framtiden håper jeg at alle mennesker lærer om respekt og grensesetting, og at ingen lenger ser på det som en menneskerett å forsyne seg i senga når de kommer hjem.
Britt Elin legger til:
– Kanskje guttene har med seg et usunt syn på kvinner og jenter hjemmefra? De sier det ikke til dem med ord, men de ser jo hva som skjer hjemme. Kanskje er noe av grunnen at enkelte menn deltar mindre i husarbeidet?
Hva hun har med seg videre, fra det samiske og fra det norske? Ella Marie forteller om det norske flagget som vaier side om side med det samiske på 17. mai. OG på samenes nasjonaldag. Men hva er det viktigste hun har arvet etter sin norske far? Mamma kommer henne i forkjøpet:
– Kanskje at du tør være mer direkte og konfronterende?
Ella Marie ler rungende:
– Ja, jeg finnes jo ikke konfliktsky!
Britt Elin beskriver datteren som et helt menneske – i begge kulturene. Ikke to halve:
– Om man er trygg på begge kulturer, blir man et helt menneske. Det skjærer i mitt hjerte når jeg hører samisktalende foreldre snakke norsk til sine barn. Jeg bruker å si til våre syriske tilflyttere at de ikke skal snakke norsk til sine barn. Det er de som må sørge for at barna ikke glemmer det første språket. Norsk vil de lære på skolen, gjennom medier og i samfunnet de bor og lever i. Man er nødt til å kunne begge språk. Som jeg sier til Ella Marie: Står man med én fot i hver kultur og du mister den ene, blir du halt. Da kommer du ikke like fort og problemfritt framover.
Siden konfettien drysset over Ella Marie i «Stjernekamp», har det gått i ett. Så hektisk har det vært at hun knapt har fått tid til å reflektere. Men én ting vet hun:
– Stjernekamp ble noe som var større enn meg selv. Det ble ikke bare min reise, men en reise for veldig mange andre. Jeg tror at seieren har betydd mye for samer.
Mamma ser stolt på datteren:
– «Stjernekamp» ble ditt vindu mot verden. En mulighet til å vise verden joik.
Vi spør om det er mulig å få en smakebit. Høre en joik, kanskje bestefars? Ella Marie smiler litt brydd. Ber oss lukke øynene, i så fall. Føler seg litt rusten, nemlig, men lar det stå til.
Snart fyller den dype stemmen rommet. Buktninger og svingninger. De som så godt beskrev bestefar Isak. Kanskje ser hun ham for seg. Fanget hun aldri rakk å få sitte på.
Britt Elin slutter seg til og sammen maler mor og datter bildet av morfar, han som ikke lenger er her, men som likevel er med.
